Overkomme depresjon

[AnonymBruker]

Hei! Finnes sikkert tråder om dette allerede men fant ikke svar på det jeg lurer på.
Jeg er ung (under 18 år) og deprimert.
Ikke noe forbigående, jeg er alvorlig deprimert og har ikke energi til å gjøre noe som helst lenger.
Har altså fått diagnosen, jeg "tror" ikke at jeg er det og jeg er absolutt ikke ute etter oppmerksomhet...
Ihvertfall, ville ikke starte denne tråden for å syte over at jeg er deprimert, men for å høre om

1. Overkommer ALLE depresjoner eller er det noen som er deprimerte resten av livet?
2. Hvordan blir man kvitt depresjon? Noen tips?

Bortsett fra å dra ut og ikke isolere seg, for jeg prøver så godt jeg kan å dra ut ofte og kose meg.

Snakker også med psykolog, Men er fortsatt deprimert og er livredd for å aldri bli frisk igjen.

Jeg er bare så utrolig lei og sliten og føler at jeg har mistet livet mitt og klarer ikke å gjøre noen ting lenger.

Beklager for rotete innlegg.
På forhånd tusen takk for svar

Anonymous poster hash: 62273...b8e

[AnonymBruker]

Det var absolutt ikke et rotete innlegg! Men det er sikkert dette

Har selv erfaring med tunge depresjoner. Det kan ta tid å komme over en depresjon, men det er fullt mulig. Det finnes noen som er mereller mindre deprimerte hele livet, men det er sjeldent, heldigvis.

Noen får kun en depresjon (mild, morderat eller alvorlig) en enkelt gang, og kommer seg over den, og får det aldri igjen. Andre kan få igjen depresjonen i perioder. Da har man ofte en "tilbakevendende depressiv lidelse". Men man behøver ikke å ha den lidelsen hele livet heller,

Jeg er dessverre i den siste kategorien. I tillegg har jeg angst. Det er individuelt hva som hjelper. Noen har nytte av medisiner inperioder. Ofte prøver man med SSRI først (f eks Cipralex eller Zoloft). Cipralex hjalp litt, men dessverre ikke nok til at jeg bruker det lengre. Zoloft var ikke bra for meg, Men det er absolutt verdt å prøve medisiner, kombinert med samtaleterapi.for noen har veldig god effekt av dette, dersom depresjonen er biologisk/genetisk betinget, og ikke så mye miljømessig (ofte er det en kombinasjon av oppvekst/miljø og gener).

For meg hjelper det med en psykolog jeg har tillit til. Jeg vet at mine problemer skyldes alvorlige traumer i oppveksten,og da er det godt å bearbeide disse, og få den tilknytningen og tryggheten med en terapeut, som man kanskje ikke opplevde som barn.

I tillegg har jeg vært åpen med familie og venner, men pga familieproblemer, har jeg delte erfaringer med dette. Samboeren er en god støtte. Som regel er åpenhet en god ting, for da skjønner folk bedre hvorfor man ikke orker noe i perioder.

Og så er det å minske stressfaktorer som kan utløse og forverre depresjon, få tilpasset arbeidsoppgaver, minimalisere kontakt med negative mennesker osv. I tillegg få inn litt mosjon, eller bare komme seg litt ut i løpet av en dag. Ta det forsiktig, uten å stille for store krav. Og så må man bare ha litt tålmodiget og innse at det kan ta noen måneder før man blir bedre.

God bedring!

Anonymous poster hash: f139e...ab4

[AnonymBruker]

Hei! Finnes sikkert tråder om dette allerede men fant ikke svar på det jeg lurer på.

Jeg er ung (under 18 år) og deprimert.

Ikke noe forbigående, jeg er alvorlig deprimert og har ikke energi til å gjøre noe som helst lenger.

Har altså fått diagnosen, jeg "tror" ikke at jeg er det og jeg er absolutt ikke ute etter oppmerksomhet...

Ihvertfall, ville ikke starte denne tråden for å syte over at jeg er deprimert, men for å høre om

1. Overkommer ALLE depresjoner eller er det noen som er deprimerte resten av livet?

2. Hvordan blir man kvitt depresjon? Noen tips?

Bortsett fra å dra ut og ikke isolere seg, for jeg prøver så godt jeg kan å dra ut ofte og kose meg.

Snakker også med psykolog, Men er fortsatt deprimert og er livredd for å aldri bli frisk igjen.

Jeg er bare så utrolig lei og sliten og føler at jeg har mistet livet mitt og klarer ikke å gjøre noen ting lenger.

Beklager for rotete innlegg.

På forhånd tusen takk for svar

Anonymous poster hash: 62273...b8e

Jeg var slik en lang periode. jeg jobbet virkelig hardt for å bli meg selv igjen. Ble deprimert etter et sterkt traume. Gikk til psykolog osv. Ble satt på medisiner. Funka en stund. Gikk ikke ut,og livet var elendig. Sykemeldt lenge. Brydde meg ikke om noe. Hverken utseende eller andre.

Gikk så lenge at til slutt så jeg at jeg hadde blitt alene. Satt hjemme og bare kvernet på det som var ille.

Satte meg mål. Gå ut hver dag. Tøft å begynne. Noen ganger sviktet motet. Jeg kom meg gradvis ut hver dag. Målet var å få dagslys hver dag. Så ble turene lengre og lengre. Begynte å ta bussen til byen ,gikk på kafe osv. Beg. å trappe ned på medisinenen.

Tenkte hele tiden på at det er alltid noe positivt med alt. Klarer man å tenke slik,så blir ikke ting så vanskelige. Etter lang tid, beg jeg å ta kontakt med folk selv. Jeg kuttet ut folk som var negative.

Tanker kommer og går, når de triste kommer så skynder jeg meg å gjøre noe,reise meg opp fra stolen.

Ikke lett,men fungerer fint

Anonymous poster hash: 4d50d...6ff

[AnonymBruker]

Det var absolutt ikke et rotete innlegg! Men det er sikkert dette

Har selv erfaring med tunge depresjoner. Det kan ta tid å komme over en depresjon, men det er fullt mulig. Det finnes noen som er mereller mindre deprimerte hele livet, men det er sjeldent, heldigvis.

Noen får kun en depresjon (mild, morderat eller alvorlig) en enkelt gang, og kommer seg over den, og får det aldri igjen. Andre kan få igjen depresjonen i perioder. Da har man ofte en "tilbakevendende depressiv lidelse". Men man behøver ikke å ha den lidelsen hele livet heller,

Jeg er dessverre i den siste kategorien. I tillegg har jeg angst. Det er individuelt hva som hjelper. Noen har nytte av medisiner inperioder. Ofte prøver man med SSRI først (f eks Cipralex eller Zoloft). Cipralex hjalp litt, men dessverre ikke nok til at jeg bruker det lengre. Zoloft var ikke bra for meg, Men det er absolutt verdt å prøve medisiner, kombinert med samtaleterapi.for noen har veldig god effekt av dette, dersom depresjonen er biologisk/genetisk betinget, og ikke så mye miljømessig (ofte er det en kombinasjon av oppvekst/miljø og gener).

For meg hjelper det med en psykolog jeg har tillit til. Jeg vet at mine problemer skyldes alvorlige traumer i oppveksten,og da er det godt å bearbeide disse, og få den tilknytningen og tryggheten med en terapeut, som man kanskje ikke opplevde som barn.

I tillegg har jeg vært åpen med familie og venner, men pga familieproblemer, har jeg delte erfaringer med dette. Samboeren er en god støtte. Som regel er åpenhet en god ting, for da skjønner folk bedre hvorfor man ikke orker noe i perioder.

Og så er det å minske stressfaktorer som kan utløse og forverre depresjon, få tilpasset arbeidsoppgaver, minimalisere kontakt med negative mennesker osv. I tillegg få inn litt mosjon, eller bare komme seg litt ut i løpet av en dag. Ta det forsiktig, uten å stille for store krav. Og så må man bare ha litt tålmodiget og innse at det kan ta noen måneder før man blir bedre.

God bedring!

Anonymous poster hash: f139e...ab4

Tusen takk for svar, det gir meg så mye håp å tenke på at jeg faktisk kan få tilbake livet mitt en gang.

Jeg har ingen forutsetninger for å være deprimert, jeg har et godt liv, lever i ett av verdens rikeste og tryggeste land og har aldri blitt utsatt for vold eller overgrep.

Jeg føler at jeg ikke har "rett" til å være deprimert en gang når jeg egentlig burde være glad.

Håper det går bra med deg også fremover, tusen takk igjen for svar.

Anonymous poster hash: 62273...b8e

[AnonymBruker]

Jeg var slik en lang periode. jeg jobbet virkelig hardt for å bli meg selv igjen. Ble deprimert etter et sterkt traume. Gikk til psykolog osv. Ble satt på medisiner. Funka en stund. Gikk ikke ut,og livet var elendig. Sykemeldt lenge. Brydde meg ikke om noe. Hverken utseende eller andre.

Gikk så lenge at til slutt så jeg at jeg hadde blitt alene. Satt hjemme og bare kvernet på det som var ille.

Satte meg mål. Gå ut hver dag. Tøft å begynne. Noen ganger sviktet motet. Jeg kom meg gradvis ut hver dag. Målet var å få dagslys hver dag. Så ble turene lengre og lengre. Begynte å ta bussen til byen ,gikk på kafe osv. Beg. å trappe ned på medisinenen.

Tenkte hele tiden på at det er alltid noe positivt med alt. Klarer man å tenke slik,så blir ikke ting så vanskelige. Etter lang tid, beg jeg å ta kontakt med folk selv. Jeg kuttet ut folk som var negative.

Tanker kommer og går, når de triste kommer så skynder jeg meg å gjøre noe,reise meg opp fra stolen.

Ikke lett,men fungerer fint

Anonymous poster hash: 4d50d...6ff

Jeg er også slik at jeg "tvinger" de negative tankene bort, hører på musikk eller gjør noe så jeg ikke får tid til å tenke over negative ting.

Dette gir meg så mye håp, tusen takk for svaret ditt. Det betyr mye mer enn du tror.

Anonymous poster hash: 62273...b8e

[AnonymBruker]

Jeg var slik en lang periode. jeg jobbet virkelig hardt for å bli meg selv igjen. Ble deprimert etter et sterkt traume. Gikk til psykolog osv. Ble satt på medisiner. Funka en stund. Gikk ikke ut,og livet var elendig. Sykemeldt lenge. Brydde meg ikke om noe. Hverken utseende eller andre.

Gikk så lenge at til slutt så jeg at jeg hadde blitt alene. Satt hjemme og bare kvernet på det som var ille.

Satte meg mål. Gå ut hver dag. Tøft å begynne. Noen ganger sviktet motet. Jeg kom meg gradvis ut hver dag. Målet var å få dagslys hver dag. Så ble turene lengre og lengre. Begynte å ta bussen til byen ,gikk på kafe osv. Beg. å trappe ned på medisinenen.

Tenkte hele tiden på at det er alltid noe positivt med alt. Klarer man å tenke slik,så blir ikke ting så vanskelige. Etter lang tid, beg jeg å ta kontakt med folk selv. Jeg kuttet ut folk som var negative.

Tanker kommer og går, når de triste kommer så skynder jeg meg å gjøre noe,reise meg opp fra stolen.

Ikke lett,men fungerer fint

Anonymous poster hash: 4d50d...6ff

Er selv deprimert og fint å vite på en måte at jeg ikke er alene og at de fleste, eller så g si alle kommer seg ut av det! Men så lurer jeg på hvor lenge du var deprimert, jeg skjønner ikke om det kan vare 1 år, 3 år eller 10! Jeg har selv vært det i 10 mnd og det blir bare verre og verre.. INgen fortjener å være deprimerte det er helt forferdelig og jeg vet egentlig ikke hvordan komme ut av det..

Anonymous poster hash: 34023...4c5

[AnonymBruker]

Har selv vært deprimert igjennom 8 år. Helt siden jeg begynte på ungdomsskolen så begynte det. Jeg vet ikke grunnen til hvorfor jeg ble bedre. Men det plutselig ble et vendepunkt i det. Er fortsatt perioder der jeg er deprimert, men det går over. Jeg kan tenke meg folk som går igjennom hele livet sitt med dette. Det er en ting som er veldig vanskelig å bli kvitt når du først får det. Da jeg endelig søkte hjelp etter 6 år med depresjoner, så innså jeg faktisk at jeg trengte hjelp. Så ble henvist igjennom fastlege. Men fikk aldri en henvisning. Så jeg tror faktisk det å innse problemet jeg har og jobbet med det hjalp meg igjennom en tøff tid. Jeg fant også en kjæreste som jeg har vært sammen med i snart 3 år som har hjulpet meg igjennom en del ting. Fått meg til å komme mer ut og klart å mestre hverdagen. Det hjalp også mye. Noen ganger så må man presse seg på de nivåene man ikke trodde man kunne, og når man først klarer det. Vil også en del bli bedre.

Det er ikke sikkert det er sånn, men sånn klarte jeg å komme meg igjennom en veldig tung tid. Jeg tror også det spørs hvordan du har fått depresjoner på.

Anonymous poster hash: 1dd80...3f7

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, det gir meg så mye håp å tenke på at jeg faktisk kan få tilbake livet mitt en gang.Jeg har ingen forutsetninger for å være deprimert, jeg har et godt liv, lever i ett av verdens rikeste og tryggeste land og har aldri blitt utsatt for vold eller overgrep.Jeg føler at jeg ikke har "rett" til å være deprimert en gang når jeg egentlig burde være glad.Håper det går bra med deg også fremover, tusen takk igjen for svar. Anonymous poster hash: 62273...b8e

Ut fra det du skriver her, tror jeg du har gode muligheter til å bli helt bra igjen. Hvis du har noen gode, trygge relasjoner rundt deg, så bruk disse. Ikke isoler deg.

Men selv om vi lever i Norge, er det lov å kjenne på smerte. Akkurat som de i fattigere land også kjenner på glede. Alt er relativt

God bedring!

Anonymous poster hash: f139e...ab4

[AnonymBruker]

Ut fra det du skriver her, tror jeg du har gode muligheter til å bli helt bra igjen. Hvis du har noen gode, trygge relasjoner rundt deg, så bruk disse. Ikke isoler deg.

Men selv om vi lever i Norge, er det lov å kjenne på smerte. Akkurat som de i fattigere land også kjenner på glede. Alt er relativt

God bedring!

Anonymous poster hash: f139e...ab4

Tusen takk for svaret ditt, prøver mitt beste til å dra ut selv om jeg ikke vil og det går oppover. Målet mitt for 2014 er å bli helt 100% frisk igjen, jeg savner virkelig livet mitt.

Igjen takk, du har ikke peiling på hvor mye det betyr for meg.

Anonymous poster hash: 62273...b8e

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen for ett år siden dypt deprimert og er nå snart helt frisk. Det som har hjulpet for meg kan deles i to:

- kognitiv terapi hos psykolog sammen med oppmerksomhetsmeditasjon

- alle klisjeer om å passe på kroppen, dvs. trene, spise riktig, sove nok, være ute i sola, ta tran

Den kognitive terapien har lært meg å styre tankene mine mer konstruktivt og se hvordan tankemønstrene mine er irrasjonelle og korrigere meg selv. Meditasjonen har lært meg å leve her og nå, i stedet for i fortiden (som deprimerte ofte gjør) eller fremtiden (som angsfyllte ofte gjør). Når kroppen min har det bra og er velfungerende er det også lettere å se lyst på livet.

Det tok noen måneder med sykemelding og hard jobbing med meg selv, men det er så verdt det. Jeg har det bedre enn før depresjonen!

Anonymous poster hash: c725c...f32

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen for ett år siden dypt deprimert og er nå snart helt frisk. Det som har hjulpet for meg kan deles i to:

- kognitiv terapi hos psykolog sammen med oppmerksomhetsmeditasjon

- alle klisjeer om å passe på kroppen, dvs. trene, spise riktig, sove nok, være ute i sola, ta tran

Den kognitive terapien har lært meg å styre tankene mine mer konstruktivt og se hvordan tankemønstrene mine er irrasjonelle og korrigere meg selv. Meditasjonen har lært meg å leve her og nå, i stedet for i fortiden (som deprimerte ofte gjør) eller fremtiden (som angsfyllte ofte gjør). Når kroppen min har det bra og er velfungerende er det også lettere å se lyst på livet.

Det tok noen måneder med sykemelding og hard jobbing med meg selv, men det er så verdt det. Jeg har det bedre enn før depresjonen!

Anonymous poster hash: c725c...f32

Takk for svar. Jeg har totalt kuttet ut drittmat og spiser veldig rent og balansert og merker faktisk en forbedring.

Prøver også å mosjonere så ofte jeg klarer.

Tusen, tusen takk for svar. Det er så godt å høre at jeg ikke trenger å ha det sånn for resten av livet.

Anonymous poster hash: 62273...b8e