Har jeg begynt å utvikle sosial angst?

[AnonymBruker]

Når jeg sitter i en gruppe med folk jeg ikke kjenner så godt, så blir jeg veldig fort ukomfortabel og rastløs, jeg klarer rett og slett ikke å slappe av. Jeg føler meg veldig beglodd, til tross for at det ikke er noe spesielt unormalt med utseende mitt!(så vidt jeg vet i hvertfall)

Dette fører til at jeg lett snakker mer uklart og jeg gir mennesker rett og slett et dårlig inntrykk av meg selv, noe som igjen er en ond sirkel, siden jeg ikke klarer å utelukke disse negative tankene.

Dette begynner å bli litt psykisk slitsom og jeg har begynt å trekke meg litt unna sosiale begivenheter,siden jeg vill unngå å "bryte" ned selvtilliten min enda mer.

Jeg tror derfor at jeg har begynt å utvikle litt sosial angst, for det har absolutt ikke vært slik før og det bare de 2 siste årene at ting har blitt litt "ille". Har ingen anelse om hvorfor, men det er som sagt veldig slitsomt til tider og gir meg mindre livsglede.

Lurer på om det kanskje er noen her inne som har hatt/har det samme problemet og kan komme med noen gode råd? Beste råd til meg selv er jo drite i hva andre mener om meg, men dessverre så klarer jeg ikke å praktisere det under gitte situasjoner.

mvh

Mann på 30år

Anonymous poster hash: 81c90...d2b

[AnonymBruker]

Det beste rådet jeg kan gi er at du IKKE må unngå sosiale sammenkomster, det er med på å forsterke angsten.

Når du begynner å få negative tanker, stopp opp litt, og spør deg selv om det er rimelig å tenke sånn. Er det reelt eller bare angsten som prøver å innbille deg at folk rundt deg syns du er rar. Det å bli bevisst på at tankene du har ikke har rot i virkeligheten, er et viktig skritt i riktig retning.

Anonymous poster hash: fc851...f36

[AnonymBruker]

Vil bare legge til at det er HELT normalt å være nervøs og ukomfortabel blant folk du ikke kjenner godt, men når det utvikles til å bli en plage, må du ta tak i det selv eller få hjelp til det.

Anonymous poster hash: fc851...f36

[AnonymBruker]

hei

det kan høres ut som sosial angst ja. jeg sliter veldig med det selv.

gode råd gitt oppenfor her.

enda et godt råd er at du kanskje går til lege/psykolog og får sporet opp hvor det kommer fra. opplevd mobbing? vært mye ensom/alene i det siste? det at en blir uvant med sosiale sammenhenger kan gjøre at det virker overveldende når en plutselig er i en.

det er og viktig å lære seg opp til å ikke "backe out". Da blir ting verre. Når jeg har mine perioder er jeg knallhard på å ikke gjøre det. Ikke noe hoppe av på neste busstopp fordi angsten tar meg. ikke noe "la være å dra dit fordi jeg kan få angst". Ikke snakk om å forlate stedet når jeg drar og det skjer. Blir det veldig ille så går jeg ut noen minutter og hopper tilbake inn i det igjen fortest mulig.

Anonymous poster hash: 24706...5d0

[AnonymBruker]

hei

det kan høres ut som sosial angst ja. jeg sliter veldig med det selv.

gode råd gitt oppenfor her.

enda et godt råd er at du kanskje går til lege/psykolog og får sporet opp hvor det kommer fra. opplevd mobbing? vært mye ensom/alene i det siste? det at en blir uvant med sosiale sammenhenger kan gjøre at det virker overveldende når en plutselig er i en.

det er og viktig å lære seg opp til å ikke "backe out". Da blir ting verre. Når jeg har mine perioder er jeg knallhard på å ikke gjøre det. Ikke noe hoppe av på neste busstopp fordi angsten tar meg. ikke noe "la være å dra dit fordi jeg kan få angst". Ikke snakk om å forlate stedet når jeg drar og det skjer. Blir det veldig ille så går jeg ut noen minutter og hopper tilbake inn i det igjen fortest mulig.

Anonymous poster hash: 24706...5d0

Ja, enig det du sier!

Men det som er så merkelig, er at så raskt det blir FLERE jeg må forholde meg til, så kommer angsten og det kommer også en del an på hvordan personligheter de andre personen også har. Noen føler jeg meg mye mer avslappet med, mens med andre, så føler jeg meg usikker og utilpass, til tross for at jeg ikke kjenner dem.

Har derimot ikke noe særlig "problemer" med å snakke med nye mennesker, sånn person til person, så lenge det ikke er flere til stede. Er egentlig en veldig åpen person, men problemet er bare at så fort det blir en liten gruppe, så kommer angsten krypende, av en eller annen merkelig årsak.Og der er i det siste at det har blitt såpass ille at det plaget meg mentalt.

Kan være noe med at jeg er vant til å være en del alene, siden de fleste vennen mine bor i andre byer og derfor ikke ser dem så ofte!

Anonymous poster hash: 81c90...d2b

[AnonymBruker]

Ja, enig det du sier! Men det som er så merkelig, er at så raskt det blir FLERE jeg må forholde meg til, så kommer angsten og det kommer også en del an på hvordan personligheter de andre personen også har. Noen føler jeg meg mye mer avslappet med, mens med andre, så føler jeg meg usikker og utilpass, til tross for at jeg ikke kjenner dem. Har derimot ikke noe særlig "problemer" med å snakke med nye mennesker, sånn person til person, så lenge det ikke er flere til stede. Er egentlig en veldig åpen person, men problemet er bare at så fort det blir en liten gruppe, så kommer angsten krypende, av en eller annen merkelig årsak.Og der er i det siste at det har blitt såpass ille at det plaget meg mentalt. Kan være noe med at jeg er vant til å være en del alene, siden de fleste vennen mine bor i andre byer og derfor ikke ser dem så ofte! Anonymous poster hash: 81c90...d2b

Det er meg igjen...

Å ja! Gjett om det kan være akkurat det siste du nevner. Bor selv i en by de fleste har flyttet fra. Da blir det mye mer alenetid der jeg ikke sosialiserer med folk like ofte. Jeg er jo ute blant folk på treningssenter, kafe og sånn. Det er jo ikke det samme såklart. Sånn er det med meg i alle fall. Vender jeg meg til å være mye alene blir det ofte angst når jeg først skal være sammen med andre. Må liksom vende meg til å være sosial igjen. Eksponering.

Godta angsten når den kommer. Ikke utvikle "angst for angst" og. Om du bare lar den få være der mister den 90% av kraften med en gang.

Du burde kanskje prøvd å bli kjent med nye folk der du bor? Det er viktig med nettverk.

Anonymous poster hash: 24706...5d0

[zen]

Øv på å kom i kontakt med kraften/roen i deg selv.

Sett også ting i perspektiv. Hva andre tror om deg er vel ikke så viktig, egentlig?

Øv på å slappe av, og vær veldig tilgivende ovenfor deg selv. Verden er din treningsarena, føl deg fri til å eksperimentere Du har like mye rett til å være her du som alle andre. Ta plass

[AnonymBruker]

Jeg vet akkuratt hvordan du har det, ts. Jeg trives ikke i grupper, og blir rett og slett ukomfortabel når jeg sitter der. Slapper heller ikke av, og alt blir bare et kaos. For å si det sånn så blir jeg rett og slett utslitt når jeg forholder meg til flere mennesker, og jeg vil bare vekk.

Det er rett og slett ikke meg, og jeg viser en dårlig versjon av meg selv. Merker selv at jeg ler mye når jeg blir usikker og sjenert.

Det som har hjulpet meg er å rett og slett bare øve på det du er redd for. Jeg søkte jobb på en plass jeg kommuniserer med mange mennesker. Nemlig på et eldrehjem. Der forholder jeg meg til flere pasienter, og må lære meg å samarbeide med kollegaene mine. Den førsta uka ble jeg helt utslitt av å "fake" meg selv. Å le når jeg egentlig ikke synes noe er morsomt er slitsomt. Men det blir bedre.

Så mitt råd er: Utsett deg for det du er redd for. Hopp ut i det. Om det blir for mye så snu og reis hjem. Det er ingen krise. Da kan du prøve på nytt neste dag.

Grunnen til at jeg har utviklet litt angst sammen med andre mennesker kommer fra ungdomskolen tror jeg. Ble mobbet både fysisk og psykisk, og det tærte virkelig på meg.

*Klem*

Anonymous poster hash: 9e801...0ea

[AnonymBruker]

PS: I tillegg så hjelper det nok å oppsøke en psykolog. Jeg har gått til psykolog selv. Må si det er utrolig godt å bare kunne prate og prate, mens det sitter noen der som lytter.

Anonymous poster hash: 9e801...0ea

[pusen78]

Du har en veldig høyt utviklet overlevelsesinstinkt.

[AnonymBruker]

Det er meg igjen...

Å ja! Gjett om det kan være akkurat det siste du nevner. Bor selv i en by de fleste har flyttet fra. Da blir det mye mer alenetid der jeg ikke sosialiserer med folk like ofte. Jeg er jo ute blant folk på treningssenter, kafe og sånn. Det er jo ikke det samme såklart. Sånn er det med meg i alle fall. Vender jeg meg til å være mye alene blir det ofte angst når jeg først skal være sammen med andre. Må liksom vende meg til å være sosial igjen. Eksponering.

Godta angsten når den kommer. Ikke utvikle "angst for angst" og. Om du bare lar den få være der mister den 90% av kraften med en gang.

Du burde kanskje prøvd å bli kjent med nye folk der du bor? Det er viktig med nettverk.

Anonymous poster hash: 24706...5d0

ja, prøver jo å bli kjent med folk, men når jeg viser en "dårlig" versjon av meg selv ved at angsten kommer krypende, så blir det ikke så lett å bli "godtatt" og likt av andre.

Mennesker merker jo raskt på kroppspråket ditt om man blir rastløs og usikker. Dette har jo en negativ effekt, som igjen fører til at man bare mer og mer unngår sosiale begivenhet, siden de ofte bare fører til dårlige erfaringer.

Men må sies at det varier litt hvor ille dette er og i visse tilfeller, når jeg har en "god" dag, så har jeg ikke noe form for angst i det hele tatt.

Men tror mye av angsten har bygd seg opp pgr av at jeg har hatt en del dårlige erfaringer med mennesker både i jobb sammenheng og privat.Hadde også litt talefeil før og dette kommer raskt tilbake når jeg får angst og blir stresset, noe som igjen er en ond sirkel.

Har egentlig aldri vært så flink til å skape gode relasjoner med mennesker og det blir absolutt ikke noe lettere når man har begynt å utvikle litt sosial angst!

Men jeg får vell bare hoppe i det og satse på at ting blir litt bedre med årene. Er student for tiden, til tross for min alder, så føles også at jeg henger litt etter her i samfunnet. Til tider kan det være litt psykisk påkjenning, som muligens igjen kan føre til angsten...ikke vet jeg!?

Anonymous poster hash: 81c90...d2b

[I Grosny]

Når jeg sitter i en gruppe med folk jeg ikke kjenner så godt, så blir jeg veldig fort ukomfortabel og rastløs, jeg klarer rett og slett ikke å slappe av. Jeg føler meg veldig beglodd, til tross for at det ikke er noe spesielt unormalt med utseende mitt!(så vidt jeg vet i hvertfall)

Dette fører til at jeg lett snakker mer uklart og jeg gir mennesker rett og slett et dårlig inntrykk av meg selv, noe som igjen er en ond sirkel, siden jeg ikke klarer å utelukke disse negative tankene.

Dette begynner å bli litt psykisk slitsom og jeg har begynt å trekke meg litt unna sosiale begivenheter,siden jeg vill unngå å "bryte" ned selvtilliten min enda mer.

Jeg tror derfor at jeg har begynt å utvikle litt sosial angst, for det har absolutt ikke vært slik før og det bare de 2 siste årene at ting har blitt litt "ille". Har ingen anelse om hvorfor, men det er som sagt veldig slitsomt til tider og gir meg mindre livsglede.

Lurer på om det kanskje er noen her inne som har hatt/har det samme problemet og kan komme med noen gode råd? Beste råd til meg selv er jo drite i hva andre mener om meg, men dessverre så klarer jeg ikke å praktisere det under gitte situasjoner.

mvh

Mann på 30år

Anonymous poster hash: 81c90...d2b

Jeg tror du sklir ut i ugreit tankemønster, og at dersom du tar en mer offensiv, frampå holdning der du mer aktivt kommuniserer så tror jeg ikke du kommer slik bakpå. Jeg føler at du beskriver en slags forsvarsposisjon, og tror at du trenger framdrift og litt frampå oppførsel for å komme i bedre balanse.

Jeg mistenker også at det verste man kan gjøre med angst er å tenke over eller kjenne etter om man har det. Nei tenk på interessante ting du kan få ut av de folka du omgås. Et annet triks er å lete etter positive greier fra folka, og gi komplimenter hver gang du ser en korrekt mulighet til det. Komplimenter skaper god stemning. Man liker og blir likt og en positiv spiral utvikles.

Endret 6. november 2013 av I Grosny

[mckinley]

Oppsøk ubehaget, stirr på det til det blir kjedelig.

Bli bedre kjent med deg selv og "demonene" dine, før indre dialoger med deg selv hvor du spør deg selv hva du er redd for. Hvorfor du er redd. Hva det kommer av.

Vær ærlig med deg selv. Kan du gjøre noe for å forbedre selvtilliten din? Er det en del av deg som føler deg uverdig eller mindre viktig enn de andre rundt bordet? Hvordan hadde du det som barn? Finn kjernen.

Angst er et resultat av noe du har undertrykt, så det verste du kan gjøre er å undertrykke den enda mer - den skriker etter oppmerksomheten din og du fortsetter å fore den ved å se en annen vei. Når du ser den i øynene og våger å føle på den, roer den seg ned og til slutt forsvinner den. Så enkelt og vanskelig er det faktisk. Så neste gang du kjenner den ubehagelige frykten bygge seg opp, la den komme med all sin kraft, inviter den, vær nysgjerrig på den og du vil etterhvert kjenne at det er DU som får overtaket.

Til slutt må jeg legge til det obligatoriske: det er mye hjelp å hente i en god terapeut.

Endret 6. november 2013 av mckinley

[AnonymBruker]

Oppsøk ubehaget, stirr på det til det blir kjedelig.

Bli bedre kjent med deg selv og "demonene" dine, før indre dialoger med deg selv hvor du spør deg selv hva du er redd for. Hvorfor du er redd. Hva det kommer av.

Vær ærlig med deg selv. Kan du gjøre noe for å forbedre selvtilliten din? Er det en del av deg som føler deg uverdig eller mindre viktig enn de andre rundt bordet? Hvordan hadde du det som barn? Finn kjernen.

Angst er et resultat av noe du har undertrykt, så det verste du kan gjøre er å undertrykke den enda mer - den skriker etter oppmerksomheten din og du fortsetter å fore den ved å se en annen vei. Når du ser den i øynene og våger å føle på den, roer den seg ned og til slutt forsvinner den. Så enkelt og vanskelig er det faktisk. Så neste gang du kjenner den ubehagelige frykten bygge seg opp, la den komme med all sin kraft, inviter den, vær nysgjerrig på den og du vil etterhvert kjenne at det er DU som får overtaket.

Til slutt må jeg legge til det obligatoriske: det er mye hjelp å hente i en god terapeut.

jo, takk for innspillet...må jo bare jobbe med meg selv.

Men har aldri vært særlig populær og det "henger" nok litt igjen. Skal jeg være 100% ærlig med meg selv, så ønsker jeg å bli mer likt og respektert, men jeg er den jeg er, så er ikke så mye jeg kan gjøre med det dessverre.

Jeg har et par gode venner fra mine yngre dager, men de ser jeg sjeldent, pgr av at de bor i andre byer, som sagt. Han ene har også fått sin egen familie, så han ser jeg omtrent aldri mer.

Har en bra familie, så det ligger nok ikke noe der, selv om jeg til tider der også kunne ønske at jeg hadde blitt litt mer respektert. Tror mye ligger bak dette, at jeg føler meg lite hørt og respektert,både av folk generelt og til tider min familie.

Vet ikke hvorfor det er slik,: mulig jeg fremstår som dum, pgr av manglende muntlige egenskaper, eller kanskje det er noe med hvordan jeg ser ut som får folk til å reagere negativt...ikke vet jeg, bare "tenker" høyt nå.

Tror jeg rett og slett ikke liker meg selv godt nok og dette er vell med på å skape angsten. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å like meg selv mer. Kanskje prøve å tenke mer over hva jeg sier, for å fremstå som mer "intelligent", eller kanskje bare lære meg å holde kjeft.Noen ganger så kunne jeg nesten ønske at jeg var stum, for til tider kommer det mye "dritt prat" ut av kjeften min.Men jeg er den jeg er og er vanskelig å "forandre" seg i en alder av 30år.

Føler meg nesten fortsatt som en umoden 20 åring til tider, til tross for at jeg er 30år. Nettopp startet på nytt studie og ser egentlig ingen fremtid. Føles som at jeg feiler stort i dette livet her og til tider så har jeg nesten gitt opp helt med å ta ting seriøst.

Alt dette er bare en ond sirkel som jeg sliter å kommer ut av!

Anonymous poster hash: 81c90...d2b