Jeg mister han litt og litt, hver dag

[Gjest 1111]

Det begynner å bli vanskelig nå. jeg har mistet mange i livet mitt, både en lillebror og en bestevenn. men de har blitt revet bort fra meg i løpet av noen minutter. det er så vanskelig å sitte og se på at morfar forsvinner, uten at det er noe vi rundt han kan gjøre.

Han er ikke slik han pleide å være. han pleide å smile, pleide å løfte meg opp og si at jeg var yndlingsjenta hans, pleide å snike til meg en bøtte moreller om sommeren når mormor skulle lage syltetøy og jeg ikke fikk smake på de ferske bærene, pleide å sitte med meg ved frokostbordet og spise havregryn med melk, rosiner og jordærsyltetøy, pleide å spise panda-lakris i godstolen i hjørnet, pleide å kjøre i bilen som luktet lær..

Nå er alt borte. og jeg vet ikke når det forsvant. for hver dag som går forsvinner han litt etter litt. det begynte med å glemme å lukke ytterdøren. nå er det ikke bare ytterdøren han glemmer, men han kan se på meg og ikke vite hvem jeg er. det gjør så vondt. han kaller meg ikke yndlingsjenta si lenger, men ser stygt på meg og spør bryskt; "hvem er du? og hva gjør du her?!"

Han og mormor kom på middag til oss i forrgie uke. han forstår ikke hvordan han skal spise maten, hva er den gaffelen til? og hvorfor smaker maten så vondt? han endte opp med bare å spise kyllingen med hendene, for så å sitte under resten av måltidet og fortelle om hvor mye han mislikte å være hos oss. senere satt vi i sofaen og hvert andre minutt spurte han om han ikke skulle hjem snart, hva han skulle gjøre med den ekle kaken på tallerkenen..

På vei ut av døren kom jeg borti han. han ga meg et stygt blikk før han skjelte meg ut, "hvordan kunne jeg være så uforsiktig? hvorfor var jeg så stygg mot han? og hvem var jeg?" han spurte ikke om klem på begge kinn og om jeg ville ha en panda-lakris, han lurte på hvem i ******* jeg var.

Hver dag forsvinner han enda mer. ved juletider kunne det være noen små glimt hvor min gamle morfar dukket fram. om det bare var for to sekunder hvor jeg kunne se det i øynene hans og han ga meg et av sine herlige smil, så var det i alle fall noe. nå har min gamle morfar forsvunnet for lengst. og han kommer ikke til å dukke opp igjen. morfar er borte.

Han har begynt å se sin tvillingbror i speilet. det er kaffeflekker på teppet under speilet fordi morfar har prøvd å sjenke sin tvillingbror kaffe. han ser kuer som henger i lyktestolper og skjønner ikke hvordan man tygger knekkebrød.

Idag er det bursdagen hans. det er familieselskap og mormor har nettopp fått vite at hun får avlastning fra og med neste uke. morfar skal på lukket avdeling og jeg orker ikke gå i bursdagen hans. jeg kommer til å bli hjemme; jeg orker ikke å gå igjennom det samme om igjen, orker ikke alle dobesøkene for å slippe de tårene jeg holder inne.

Idag er det min morfars bursdag og yndlingsjenta hans kommer ikke. for jeg er ikke yndlingsjenta hans og han er ikke min morfar. det er fortid.

[Gjest Xavia]

Dette var som å lese min historie med min morfar. Han døde for flere år siden, men det hadde vært bursdagen hans i dag... :cry:

[LilleBille]

:trøste:

Det er skrekkelig vondt å miste noen brått og brutalt.. men det er nesten enda vondere å miste noen bit for bit. Man blir så maktesløs, og på en måte blir det som om alle de gode minnene drukner i det vonde som er nå..

(Men om det ikke er noen trøst akkurat nå... så er det sikkert at etterhvert vil du "glemme" den han ble på slutten og heller minnes den gode morfaren du hadde)

[Usikker]

Hei på deg.

Du - det er fryktelig vondt når noen blir "borte" på den måten......

Jeg husker den gangen min bestemor så "gjennom" meg - og spurte "hvem er du?"

Hun bodde i samme hus som oss til jeg flyttet hjemmefra - jeg løp "ut og inn" hos henne hver dag - i over 20 år - og plutselig en dag så kjenner hun meg ikke igjen..... Hun lurer på hvem jeg er :-(

Nå er det mange år siden min bestemor døde - og når jeg tenker på henne idag, så er det de gode minnene som jeg husker. Ikke for det - familien snakker også om "rare" ting hun sa og gjorde........

Vil bare gi deg en god jeg Lilleputt.

[Gjest Hope - ikke pålogget]

Å. Lille deg. Jeg ble kjemperørt av dette jeg. For jeg kjenner meg så godt igjen. Bestemor var akkurat sånn som du beskrev, bortsettfra at hun aldri sa noe fint til meg uansett... men jeg elsket jo henne.

Men jeg kjenner meg igjen i alt det fine han gjorde for deg, for sånn var pappa også.

Det er så grusomt at mennesker bare kan svinne hen på den måten. Hjernen bare skrumper inn. De blir aggressive, redde, deprimerte. De husker ikke, men de vet det er noe de burde ha husket. Det er grusomt.

Jeg får liksom ikke sagt så mye. Men jeg kan til en viss grad sette meg inn i det.

Sender over en klem. Du har minner, det har jeg også. De er fine å ha.

Hope

[Gjest Gjesta]

Sitter med tårer i øynene etter å ha lest innlegget ditt, Lilleputt... :cry:

Det er en hjelpeløs situasjon du er i, og jeg forstår godt sorgen og smerten ved å se din kjære bestefar forandre seg og bli borte for deg...

Jeg har vært utrolig heldig som har sluppet å se mine besteforeldre svinne hen på den måten. Egentlig vet jeg vel ikke hvor heldig jeg har vært...

Heldigvis er det tydelig at du har mange, mange gode minner fra tiden før bestfaren din ble syk, og de vil fortsette å være gode, til tross for alt det vonde som er nå. Og etterhvert vil du kanskje klare å se med andre øyne på det som skjer nå også...

:trøste:

K

[snexi]

Kjenner også til dette med å miste en person bit for bit...

Morfaren til mannen min har også gjennom flere år blitt verre og verre.

Helt forferdelig å se på at en så flott og oppegående mann bare forsvinner...

Til høsten skal han på et hjem pga mormoren ikke klarer ansvaret

lenger. (Noe som jeg skjønner godt)

Føler med deg og alle andre som mister sine kjære gradvis

på denne måten. :trøste:

[Gjest gjest1]

Sitter her med tårene i øynene jeg også. Vet så godt hvordan dette er. Slik ble det med bestemoren min også. Vi mistet henne bit for bit. På slutten var hun en bitter og til tider ond dame. Hun kalte til å med bestefar for en jævel. Slike ord hadde hun aldri tatt i sin munn før...

Det ble verre og verre og tristere og tristere. Men når hun lå på det siste var hun mer seg selv. Da var hun den varme og kjærlige bestemoren jeg alltid hadde kjent igjen. Det er disse minnene som er her nå, alt det andre må jeg hente fram fra harddisken.

Jeg kan ikke annet enn å si stakkar deg, jeg vet hvor vondt det føles :trøste:

[Amarone]

Farmor er også dement. Men hun er "snill" dement - hun har absolutt ingen anelse om hvem noen er, men hun later som om hun vet... På en måte har jeg vent meg til det, og fordi hun er "snill", tenker jeg at det er viktigst at hun har det hyggelig der og da - og at vi må ikke tenke på at hun har glemt besøket et halvt sekund etter at vi er ute av syne. Poenget blir at hun har det bra, der og da. Jeg kan nesten ikke forestille meg hvor fælt det må være for deg - men du har min dypeste medfølelse. :trøste:

Amarone

[Gjest gjest1]

:trøste:

[cappocino]

:trøste: Trøsteklemmer til dere alle

Snufs

[Gjest 1111]

Jeg vil bare si tusen takk til alle dere som svarte på denne tråden. det betyr veldig mye for meg at dere tok dere tid til å lese og skrive noen ord tilbake.

En til alle sammen, tusen takk.

Jeg skal prøve å fokusere på de gode minnene. det er vanskelig når jeg er midt oppi det hele, men jeg kan ikke gjøre noe med situvasjonen, bare lære meg å leve med det.

En stor til alle som har vært gjennom det samme.

[Gjest Lady-M]

til deg Lilleputt! Trist å høre. Selv om det sikkert ikke er lett, så prøv å hold på de fine minnene du har av ham.

[Gjest Poirot]

Det er lov å være lei seg og sint når slikt skjer.

Godt å høre at bestemoren din skal få avlastning.

Det finnes en forening for pårørende til demensrammede, tror det finnes bøker om det også.

Som Amorone sier; så tenker også ejg om gamle at det er best de har det bra der og da. Jeg tror at bestefaren din har det bedre med besøk fra dere i ny og ne enn helt uten besøk, selv om det ikke kan virke sånn.

[Justice]

Flott beskrevet, Lilleputt. Ble rørt. Føler med deg.

[Gjest Moonshadow]

:trøste:

[Rio]

tårer i øynene her også har ikke opplevd det du beskriver, men jeg savner besteforeldrene mine utrolig mye.. har gode minner, og det er de vi må leve på.. *klem*

[Gjest Catwoman]

åå det der var så trist og levende skrevet at jeg nesten fikk tårer i øynene. Sender litt :trøste: og en

[Gjest 1111]

Tusen takk alle sammen

For en uke siden ble han plassert på en avdeling med 7 andre som er like "borte" slik som ham. det var hardt for mormor å sende han avgårde, og hun satt i sofaen vår og gråt i flere timer. men det er det beste for han..

Han har funnet roen på den nye avdelingen. han spør ikke etter kona si, han blir ikke sint; det virker som om han har fått en helt annen ro. han kjenner hverken igjen meg, mormor eller barna sine lenger, og klart det gjør vondt.. han skal være der i to uker til, men vi håper at han skal få fast plass på avdelingen.

I mellomtiden prøver jeg å bevare de gode minnene jeg har fra den tiden han faktisk visste hvem jeg var.

Da han ble plassert bort dukket det derimot opp ting jeg ikke visste om og som ingen har fortalt meg. morfar jobbet i militæret da han var ung og har vært med i krig som har ødelagt ham. at han gjennom hele barneoppdragelsen har drevet med psykisk vold ovenfor min mor og to søsken, var noe jeg ikke visste før nå. mormor har visst heller ikke hatt et helt enkelt ekteskap..

Det gjør vondt å få vite disse tingene når jeg har et så fint bilde av morfar. han har alltid behandlet meg så fint, jeg var yndlingsjenta hans, han har alltid vært god i mine øyne. og nå blir alt svartmalt.. jeg kan ikke helt forstå at den morfaren jeg kjenner er den samme mannen som det blir avdekket så mange stygge hemmeligheter om.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men har bestemt meg for å holde på de fine minnene jeg har. jeg har sagt ifra om at jeg ikke er interessert i å høre mer om alt han har gjort før jeg ble født. kanskje barnslig av meg, men akkurat nå vil jeg la fortid forbli fortid..

[vimsa]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro' date= men har bestemt meg for å holde på de fine minnene jeg har. jeg har sagt ifra om at jeg ikke er interessert i å høre mer om alt han har gjort før jeg ble født. kanskje barnslig av meg, men akkurat nå vil jeg la fortid forbli fortid..

Nå har jeg lest alle innleggene, og jeg vil bare sende deg en , Mylian.