Jeg finnes ikke pen :(

[AnonymBruker]

Jeg tror nøkkelen til å finne fred i seg selv her i livet handler om å akseptere det som ikke kan forandres (eller som det ville kostet for mye å forandre), og å utvikle de sidene av seg selv hvor man har potensiale. Å jakte på skjønnhet og fysisk attraktivitet vil etter mitt skjønn innebære lite indre tilfredsstillelse, det vil nok føles ganske tomt på sikt. Jeg tror både individet og samfunnet vårt tjener på et økt fokus på utvikling av kvaliteter som empati, talenter og lidenskaper. Ikke bare som ledd i en konkurranse mellom individer, men med formålet å bli mer helhetlige og reflekterte mennesker, finne tilfredshet på et dypere nivå og dermed bli i stand til å gi noe substansielt tilbake til verden. Jeg er på mange måter enig med deg, men du klarer ikke helt sette deg inn i hvordan det er å være mindre pen dame. Javisst bør vi alle slå oss til ro med det vi ikke kan forandre, men hva gjør man når utseendet er et hinder for å gå videre med livet? Jeg kommer f.eks. ikke til å få egen familie fordi jeg ikke appellerer til menn. Hva gjør man da? Jeg blir vanvittig trist av at menn gir meg opp fordi jeg ikke er pen nok og heller svinser videre til en annen og mye søtere jente. Jeg fokuserer gjerne på det indre jeg, men hjelper det? Husk at menn i vår tid nærmest er "trent" til å vurdere verden fra et visuelt ståsted, og jeg mener det er her en del av mitt problem ligger. Det hjelper ikke at jeg blir et mer helhetlig og reflektert menneske når jeg blir sittende igjen alene år etter år fordi jeg velges vekk.

Vi kan alle ergre oss over en rekke av våre forutsetninger. Vi kan fortvile over at vi ikke er født pene, at vi ikke kommer fra ressurssterke familier, at vi ikke vokste opp i kunnskapsstimulerende hjem, og så videre. Vi kan være sinte og triste over det vi opplever som dårlige utgangspunkt. Men hvert menneske er utstyrt med evne til å finne mening og glede i de delene av livet som det selv bestemmer over. Hvert menneske har et ansvar overfor seg selv å benytte seg av de gode sidene man faktisk har fått utdelt, og ikke dvele ved dårlige forutsetninger. Tro det eller ei, men vi kvinner er prisgitte utseende vårt. Igjen, jeg liker meg selv men når ingen menn gjør det sitter jeg igjen alene, barnløs og evig singel. Det er et reellt problem, vært så snill ikke gjør dette til en bagatell.

Jeg har alltid hatt et pent utseende, og det har sikkert vært fordelaktig i ulike situasjoner. Men penhet gjør deg ikke immun mot det som kan gjøre livet vondt og vanskelig. Det kan være gøy å få positiv respons på utseendet, men det har aldri fått meg til å sove bedre om natten. Man forskånes ikke fra depresjoner, sykdommer, relasjonelle problemer, yrkesutfordringer, eksistensielle redsler, sårende situasjoner og så videre. Å finne indre fred og mestre livet og dets relasjoner handler om å utvikle andre sider av seg selv enn det rent fysiske. Vær takknemmelig for det ytre du har fått. Det gjør at du trives i egen kropp og at du kan møte andre mennesker med rak rygg. Sannsynligvis slipper du å bekrymre deg for å støte andre med utseendet ditt eller at folk ilegger deg negative egenskaper "fordi du ser sur ut". Du kan sannsynligvis også ha en liten forventing av om en mann en eller annen gang komemr til å vise deg respekt og interesse.

Se deg selv slik du ville sett et menneske du sto nær. Ville du ment at en av dine upene nære venner fortjente noe dårligere enn kjærlighet, godhet og aksept fordi hun ikke var vakker? Naturligvis ikke. Vi elsker ikke mennesker fordi de er vakre. Vi elsker dem fordi de vekker noe i vårt indre og fordi de beriker oss. Hvis man har vært så heldig å finne en partner som elsker en, så ta vare på det. Utvikle deg til å bli mer kjærlighetsfylt, mer tolerant, mer fredfull i deg selv. Jeg kan love deg at det vil være uendelig mer verdifullt for forholdet med din partner enn å jakte på mer fysisk skjønnhet. Problemer er at jeg blir behandlet dårlig og som annenrangs pga utseendet mitt, selvfølgelig behandler jeg ikke mennesker slik selv. Jeg vet jo hvor mye det sårer.

Igjen, du har mange gode poenger men dine refleksjoner om kvinnelig skjønnhet og ytre er så altfor feminine. Jeg tror ikke menn vurderer oss på denne måten, dessverre. Kanskje de vurderer oss mer som et objekt?

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

[AnonymBruker]

Du er sikkert mye penere enn du tror.. Du har kjæreste!

Jeg får meg aldri kjæreste! ingen kommer til meg.

Anonymous poster hash: ae8e8...ed9

[Zinnia]

Uff, får vondt av å lese denne tråden her. Jeg føler med dere, men får samtidig lyst til å riste dere veldig hardt og si at det er mulig å lære seg å tenke annerledes, det er ikke lett og sikkert ikke mulig for alle, men det er likevel mulig.

Bare av nysgjerrighet, er dere fremdeles ganske unge? Selvfølelse og selvbilde kan endre seg drastisk når man blir eldre, selv om man kanskje aldri skulle trodd det på forhånd!

[AnonymBruker]

Uff, får vondt av å lese denne tråden her. Jeg føler med dere, men får samtidig lyst til å riste dere veldig hardt og si at det er mulig å lære seg å tenke annerledes, det er ikke lett og sikkert ikke mulig for alle, men det er likevel mulig.

Bare av nysgjerrighet, er dere fremdeles ganske unge? Selvfølelse og selvbilde kan endre seg drastisk når man blir eldre, selv om man kanskje aldri skulle trodd det på forhånd!

Jeg er 31 og hos meg har ekjennelsen av et utseendet mitt er et problem i møte med andre mennesker (især menn) kommet med årene. Jeg vil heller ikke kalle denne erkjennelsen for usikkerhet. Takk for fine ord, likevel

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt det de pene sier om at man ikke er spart for noe selv om man er pen, men det er ikke det det handler om. Det handler om at man hver dag møter et speilbilde man får en stor klump i magen av, å ikke føle seg vel blant andre mennesker, å være misunnelig på alle man møter som er så heldige at de ikke trenger å tenke på sitt eget utseendet. Tenk deg selv om du skulle hate ansiktet ditt som er det som er "deg" og som du skal møte resten av verden med?!

For meg, som i tillegg har en hudsykdom... er det ganske ille å ikke kunne like sommeren, ikke kunne gå med kortermede topper/kjoler, føle meg vel i shorts, dra på ferie til syden +++ Og konstant ha en ujevn farge i ansiktet som det ikke skal noen ting til for å forsterke. Å ha nupper over hele kroppen som aldri vil forsvinne. De som har et bra utseendet og sunn, jevn hud aner ingen ting om hva andre må takle og leve med og er eksperter på å kommentere om man er litt for rød i ansiktet eller har nupper på armene.

Bortsett fra dette har man også de alvorlige tingene i livet som rammer alle i større eller mindre grad.

Anonymous poster hash: 1b740...765

[Gjest Summers]

Enig i at pene jenter har vunnet i lotto, men er det egentlig synd på jenter som ikke blir sjekket opp? Ganske mange menn som ikke blir det. Nå høres jeg kanskje usaklig ut, men greia er jo at man ikke bør sammeligne seg med de få som har det man ønsker, men ikke får. Skal man først sammenligne seg med folk må man også se på alle de som er i samme båt eller har det enda verre.

Endret 5. november 2013 av Summers

[AnonymBruker]

Enig i at pene jenter har vunnet i lotto, men er det egentlig synd på jenter som ikke blir sjekket opp? Ganske mange menn som ikke blir det. Nå høres jeg kanskje usaklig ut, men greia er jo at man ikke bør sammeligne seg med de få som har det man ønsker, men ikke får. Skal man først sammenligne seg med folk må man også se på alle de som er i samme båt eller har det enda verre.

Det er ikke synd i meg som ikke blir sjekket opp, men jeg syns det er forferdelig trist å skulle gå gjennom livet mitt alene fordi jeg ikke er pen nok. Det er heller ikke greit at menn går gjennom livene sine alene, men jeg føler likevel at de har et noe bredere slingringsmonn når det gjelder utseende. Mange blir blir jo bra menn bare av at de ikke er drittsekker. Og, hvor ofte ser man ikke mindre pene menn med ganske pene damer? Syns du at du ser det motsatte?

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

[Gjest Summers]

Det er ikke synd i meg som ikke blir sjekket opp, men jeg syns det er forferdelig trist å skulle gå gjennom livet mitt alene fordi jeg ikke er pen nok. Det er heller ikke greit at menn går gjennom livene sine alene, men jeg føler likevel at de har et noe bredere slingringsmonn når det gjelder utseende. Mange blir blir jo bra menn bare av at de ikke er drittsekker. Og, hvor ofte ser man ikke mindre pene menn med ganske pene damer? Syns du at du ser det motsatte?

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

Men du nekter jo å prøve psykolog for å sjekke om det er utseendet eller tankene dine som er problemet. Jeg synes selvsagt synd på de som er alene ufrivillig.

[AnonymBruker]

Jeg synes helt ærlig at du har en selvdestruktiv holdning angående ditt utseende.

Jeg er selv mindre pen, eller stygg som enkelte liker å si, og bortsett fra stygge kommentarer og dårlig service fra enkelte som jobber i servicebransjen, har ikke dette vært et problem for meg, hvis jeg ikke selv har gjort det til et problem.

Ok, jeg kan ikke tilby "full pakke", med et pent utseende, sunn kropp, god personlighet, og en godtfungerende hjerne, men jeg kan tilby 2,5 av 4, og det er ikke så aller verst.

Men min erfaring er at av disse, er det utseendet menn legger minst vekt på når det kommer til forhold. (jeg snakker om menn, ikke guttevalper)

Dessuten må det også sies at penhet er en særdeles subjektiv tilstand.

Mannen min, ja, jeg har en mann, og til og med barn, synes jeg er "verdens peneste", mens noen av hans tidligere kamerater synes jeg er en 2-er på en skjønnhetsskala fra 1-10 (de var brutalt ærlige kamerater, så jeg vet hvordan de rangerte meg på skalaen).

Den ene kameraten sa så greit da han bestemte seg for å fortelle meg hva han mente om utseendet mitt: "du er den typen jeg kunne giftet meg med, hatt sex med under dyna, med lyset slukket, og fått barn med, for du er en perfekt kone og mor, og en fin samtalepartner, men jeg ville skammet meg over å gå sammen med deg i offentligheten".

Denne "gutten" som sa dette til meg, er i dag snart 50, enslig, ser ut som han er 90, og leter fremdeles etter den perfekte jenta.

Mitt råd til deg er, se hva du har å gi, fremfor å fokusere på hva du ikke har å gi.

Kanskje er du mindre pen, det vet ikke jeg, men mest sannsynlig er du penere enn du tror du er, fordi usikkerheten gjør at vi fokuserer på alt som er feil, ikke alt som er bra med oss.

Jeg vet at jeg har pene øyne, og et flott smil, og det er hva de fleste legger merke til.

De ser ikke at jeg er stygg!

Anonymous poster hash: 673df...77b

[AnonymBruker 42]

Hvis du ikke hadde "eid" det utseende og du VIRKELIG klarer å se for det deg det.(atså at det ikke er deg du skal vurdere) Vanskelig, men fullt mulig om du klarer å være en smÆvle objektiv.

Tror du da at du hadde tenkt -den damen der finnes ikke pen?

Ganske sikker på at du hadde kommet fram til at "den damen" så helt normal og flott ut...

Mange er jo ekstremt flinke på dette med å ikke se annet en de negative antrubuttene man skulle ha (ofte ikke eksisterende også), overfokusere på dem og totalt overse alle de positive, for så og gi seg selv en stor feit <F> i "skjønnhet".

Jeg er rasende god på det selv også, men det blir jo i realiteten helt feil

[AnonymBruker]

Kanskje litt upolisk korrekt, men har du små lepper kan jo dette lett fikses med fillere som f.eks. Restylane, og "fæle" øyevipper kan fikses med god mascara og falske øyenvipper. I tillegg tørr jeg påstå at sminke kan gjøre veldig mye! Dersom du mener du har et ansikt uten noen spesielle trekk, så kan du bruke sminke til å iallfall gi en illusjon av at du har noen

Anonymous poster hash: e865e...cd6

[AnonymBruker]

upolitisk skulle det stå *

Anonymous poster hash: e865e...cd6

[AnonymBruker]

Jeg synes Cosette sier det veldig fint.

Jeg vet at enkelte anser meg som pen, men det er ikke slik at det hjelper en på noe vis. Jeg har like mye blitt utsatt for utroskap, blitt valgt bort og blitt dumpet. Jeg føler aldri at jeg har vunnet i lotto, og jeg synes selv at jeg er direkte stygg med dårlig holdning fordi jeg vil gjemme meg bort.

Min "genetiske last" er psykisk sykdom og rusmisbruk som er utbredt i hele slekten, og jeg gikk glipp av ca 8 år med normal oppvekst hvor jeg satt alene dag og natt mens foreldrene mine var ute og ruset seg. Ofte føler jeg meg dum eller kanskje litt tilbakestående fordi jeg har gått glipp av viktige sosiale relasjoner. Min mor var direkte vakker og jobbet som modell, men det hindret henne ikke i å bli psykisk syk, ruse seg og være ulykkelig, til hun døde av alkoholmisbruket i en alder av noenogfemti år.

Det er tankegangen vi må jobbe med, og vi må gjøre det beste ut av det vi har fått tildelt.

Anonymous poster hash: 35d0b...b17

[AnonymBruker]

Likevel, de som har rene trekk og en normal hud vil aldri forstå og alltid presisere at det er det indre som teller!

Anonymous poster hash: 1b740...765