Jeg finnes ikke pen :(

[AnonymBruker]

Visste ikke helt hvor jeg skulle plassere denne tråden, men har erfart at kropp og helse kommer med mest fornuftige og gode svar.

Jeg tror jeg aldri har betraktet meg selv som spesielt pen, men da jeg var yngre tenkte jeg at dette var noe jeg ville gro ut av. Fantaserte om den stygge andungen og innbilte meg at jeg bare var en blomst som var sen med å blomstre.

Men her sitter jeg, snart i midten av tjueårene, og er fortsatt like uattraktiv. Jeg vet at alt er individuelt, at en person der ute sikkert ville syntes jeg var verdens peneste osv. Men jeg ser på meg selv og jeg finner ingen pene trekk.

Min største plage har vært ansiktet mitt, som har slappe bollekinn og ellers er formløst. Som en massiv klump av hud, uten noe markant. Ingen kinnbein, ingen kjeve. Alt er bare smeltet sammen til et stort ansikt. Jeg er ikke overvektig, snarere tvert imot, så alt dette er dessverre genetisk.

Ellers er nesen min asymmetrisk, øyevippene korte og skjeve, leppene er så små at de ikke synes... Ja, gidder ikke ramse opp her.

Jeg er rett og slett bare ikke pen. Har aldri i mitt liv blitt kalt pen heller, men bare "søt" og "god" og lignende ord.

Jeg har en kjæreste, utrolig nok tenker jeg. Han er også av den som kaller meg "søt" og har flere ganger fortalt at utseendet ikke er alt. I bunn og grunn kan jeg aldri forstå hvorfor han er med meg og hvordan han kan finne meg attraktiv. Om han ser på andre kvinner på byen og drømmer seg bort, og kommer hjem til stygge meg.

Dette er tanker som har plaget meg gjennom hele forholdet, og hele livet mitt ellers. Jeg føler meg ikke god nok. Jeg kjenner stikk i hjertet og tårene presse på når jeg er på facebook eller går ute. Det er så mange vakre kvinner der ute!

Ellers så gjør jeg så godt jeg kan, drar jevnlig til frisøren, sminker meg daglig, kler meg fint og ungdommelig. Men alt dette er forgjeves, når grunnlaget er så katastrofalt som det er hos meg. Og jeg begynner å bli lei av å vente på å bli en vakker svane. Det går mer og mer inn på meg at det aldri skjer meg.

Må bare lufte tankene her, har grått i hele kveld og følt meg så stygg. Jeg er ikke et av tilfellene hvor skjønnhet er individuelt og jeg faktisk har noe vakkert med meg - nei, det har jeg ikke. Det viktigste for et utseendet, er ansiktet. Det skal helst være ovalt, ha tydelig struktur, være vakkert. Jeg vurderer å spare opp for å dra til USA for å få en plastisk operasjon, men vet det er veldig risikabelt å fikse ting i ansiktet, spesielt noe så krevende som ansiktsform! Men jeg orker ikke disse tankene lenger...

Anonymous poster hash: 7d1d6...927

[Gjest Summers]

Har du vurdert psykolog?

[AnonymBruker]

Har du vurdert psykolog?

Vurdert og vurdert. Har sjekket opp tilbudet, men alltid slått det fra meg ettersom ventetiden har vært på mange måneder, og det ellers er stramt med økonomi.

Anonymous poster hash: 7d1d6...927

[AnonymBruker]

Jeg vurderer å spare opp for å dra til USA for å få en plastisk operasjon,

Nei, herregud, nei. Du er åpenbart pen nok til å få deg kjæreste, og så har du sikkert en del andre gode (og kanskje viktigere) kvaliteter, dersom det ikke er utseendet som er ditt "forte" i livet. Aksepter at du er helt normal, som de fleste andre.

Anonymous poster hash: e4c4a...c62

[Gjest Summers]

Vurdert og vurdert. Har sjekket opp tilbudet, men alltid slått det fra meg ettersom ventetiden har vært på mange måneder, og det ellers er stramt med økonomi.

Anonymous poster hash: 7d1d6...927

Men har du sjekket om du kan få noen timer betalt av det offentlige? Et par måneders ventetid er jo bedre enn å gå gjennom hele livet med slike tanker. Ikke at det er noen garantier for å bli frisk med psykolog.

Edit:trenger jo ikke være psykolog, kan jo være snn sykepleier også.

Endret 5. november 2013 av Summers

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg! Jeg føler meg rett og slett ikke pen. Jeg syns ikke det er så morsomt å komme på jobb, da jeg jobber i matvarebutikk og alle kan se meg. Da mister jeg en del selvtillit og mister lysten til å jobbe. Fordi jeg føler at alle ser ned på meg fordi jeg ikke er pen nok eller er tynn nok. (Siden jeg har en sykdom som gjør at jeg legger på meg av ingenting.) Er ikke så stor at jeg kaller meg feit, det er jeg ikke. Men fortsatt, ikke bra for verden.

Alltid følt det slik, da det gikk skeis med familie ang krangling mellom foreldre og dem, så har jeg alltid følt at jeg ikke er bra nok eller pen nok, kanskje det er derfor de ikke vil ha meg på besøk. Fordi jeg ikke er like pen som de andre søsknene eller søskenbarna?

Har kjæreste jeg og, men har aldri klaget til han om utsende mitt. For syns det at så lenge han syntes jeg er pen eller søt, eller noe. Så kommer det av seg selv. Vi har vært sammen i snart 3 år og trives sammen. Men har de samme tankene, hvorfor holder han på meg når han kan få seg en kjempefin dame der ute! Som er mye finere enn meg. Det pleier alltid å komme opp når vi krangler.

Jeg vet at man ikke skal tenke sånn, for det gjør det bare verre. Men er ikke alltid like lett.

Anonymous poster hash: 68eac...274

[AnonymBruker]

Har du vurdert psykolog?

Blir hun penere av å gå til psykolog?

Jeg har det akkurat som deg, ts. Jeg er heller ikke pen. I motsetning til deg har jeg aldri hatt kjæreste og er veldig mye alene. Jeg tenker at du må være litt pen som har en mann som er interessert i deg, hva tenker du om det?

Hvordan ser resten av familien din ut da, ettersom de har samme gener som deg? Er de pene?

Jeg har også innsett at jeg aldri kommer til å bli en pen dame og det svir litt. Er helt sikker på at livet mitt hadde vært mye annerledes om jeg var litt pen. Tror ikke jeg hadde vært så mye alene i allefall.

Klem til deg

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

[Gjest Summers]

Blir hun penere av å gå til psykolog?

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

Kanskje du også burde ta en tur til psykologen om du tror at hva det virkelig handler om er å bli pen.

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg. Jeg er heller ikke pen, uansett hva jeg gjør. Ser ut som en unge.

Men prøv å sette pris på, og fokusere på andre kvaliteter? Jeg tipper at de pene har noe de er misfornøyde med de og. Er det noe du er flink til?

Kanskje å lage mat, strikke, trene, kanskje du er en menneskekjenner osv?

Anonymous poster hash: 4f897...da7

[Gjest Nanne70]

Jeg har en venninne som absolutt ikke er det man vil kalle pen i tradisjonell forstand (langt "hesteansikt", stor nese, asymmetriske øyne, liten hake og liten munn), men du verden så flott hun er likevel! Tror det har å gjøre med kroppsholdningen hennes (har bestandig innbilt meg at hun var høy, men hun er bare 1,69 cm og normalt slank) og utstrålingen hennes. Hun har god selvtillit og er snill, sjarmerende og morsom, i tillegg til at hun har en kjempekul klesstil som virkelig kler henne og personligheten hennes. Som AB over her sier, det finnes så mange andre kvaliteter enn det å være pen!

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Det er ikke det at jeg er overfladisk... alt jeg ber om er rene trekk og en jevn hud. Jeg har en flott og slank kropp, men sliter med en hudsykdom og sensitiv hud som gjør at jeg ikke får vist den fram. I tillegg har jeg et merkelig ansikt. Jeg føler meg uvel fra jeg står opp til jeg legger meg og føler meg rett og slett fengslet i min egen kropp. Jeg har ikke klart å ta noen utdanning ennå og har isolert meg helt med tanke på venner og familie. Det gjør så uendelig vondt å ikke få vært den personen som jeg er inni meg. Jeg vet at livet mitt hadde vært helt annerledes om jeg hadde hatt det bra med meg selv! For jeg har så mange ambisjoner, ønsker og kvaliteter som ikke får kommet fram. Har slitt hele livet, men det ble for alvor vanskelig for 1,5 år siden når jeg gikk i meg selv for å få svar på hva det egentlig er som gjør at jeg ikke kommer meg noen vei... og ja.... det er jo ting som ikke kan gjøres noe med. Siden da har jeg slitt med selvmordstanker:( Jeg vil så inderlig leve, men det er helt j.... å leve som en vits hver eneste dag og føle seg så forferdelig. Det gjør vondt å se andre pene jenter.

Anonymous poster hash: 1b740...765

[AnonymBruker]

Blir hun penere av å gå til psykolog?

Jeg har det akkurat som deg, ts. Jeg er heller ikke pen. I motsetning til deg har jeg aldri hatt kjæreste og er veldig mye alene. Jeg tenker at du må være litt pen som har en mann som er interessert i deg, hva tenker du om det?

Hvordan ser resten av familien din ut da, ettersom de har samme gener som deg? Er de pene?

Jeg har også innsett at jeg aldri kommer til å bli en pen dame og det svir litt. Er helt sikker på at livet mitt hadde vært mye annerledes om jeg var litt pen. Tror ikke jeg hadde vært så mye alene i allefall.

Klem til deg

Anonymous poster hash: cb41e...2fc

Jeg er pen. Jeg er høy og slank, med fin figur (har passe pupper og fin rumpe). Jeg har blankt hår, pene mandelformede øyne, smal og rett nese, fyldige lepper og markerke kinnben. Mange ganger har jeg fått høre at jeg er eksepsjonelt pen og naturlig vakker.

Men dere må ikke tro at jeg har et bra liv fordi jeg er pen. Jeg er ikke spesielt flink til noe (er sånn passe på de fleste områder) og er ikke spesielt morsom. Det som plager meg mest er at jeg ikke har noen interesseområder, jeg har ikke et brennende engasjement for noe (idrett, kunst, musikk, veldedig organisasjon, håndarbeid e.l.). Jeg er 20 år og har aldri hatt en kjæreste. Selvtilliten min er helt i bånn, fordi jeg føler meg som verdens kjedeligste person. Dersom noen vil være sammen med meg, er det kun på grunn av utseendet mitt, og en slik kjærest vil jeg ikke ha.

Så ja. Livet blir ikke nødvendigvis bra dersom en er pen. Sett pris på det du har!

Anonymous poster hash: a9f6a...fba

[Amphitrite]

Er som å lese mitt eget innlegg. Har det på akkurat samme måte, det er grusomt.

[AnonymBruker]

Jeg er pen. Jeg er høy og slank, med fin figur (har passe pupper og fin rumpe). Jeg har blankt hår, pene mandelformede øyne, smal og rett nese, fyldige lepper og markerke kinnben. Mange ganger har jeg fått høre at jeg er eksepsjonelt pen og naturlig vakker.

Men dere må ikke tro at jeg har et bra liv fordi jeg er pen. Jeg er ikke spesielt flink til noe (er sånn passe på de fleste områder) og er ikke spesielt morsom. Det som plager meg mest er at jeg ikke har noen interesseområder, jeg har ikke et brennende engasjement for noe (idrett, kunst, musikk, veldedig organisasjon, håndarbeid e.l.). Jeg er 20 år og har aldri hatt en kjæreste. Selvtilliten min er helt i bånn, fordi jeg føler meg som verdens kjedeligste person. Dersom noen vil være sammen med meg, er det kun på grunn av utseendet mitt, og en slik kjærest vil jeg ikke ha.

Så ja. Livet blir ikke nødvendigvis bra dersom en er pen. Sett pris på det du har!

Anonymous poster hash: a9f6a...fba

Jeg ser poenget ditt, men likevel, når man føler seg vel med det ytre så blir alt annet så mye enklere. Det å hate det man ser i speilet og føle seg uvel hver eneste dag, det er et helvete! Man har bare en kropp, ett liv.... Og i denne verden som er så til de grader fokusert på utseendet så er det nesten så man selv får skylden for at man ikke ser bra ut.

Anonymous poster hash: 1b740...765

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at det er det indre som teller, men når det ytre ikke gjenspeiler det indre så er det ikke så gøy for den det gjelder.

Anonymous poster hash: 1b740...765

[Cosette]

Jeg tror nøkkelen til å finne fred i seg selv her i livet handler om å akseptere det som ikke kan forandres (eller som det ville kostet for mye å forandre), og å utvikle de sidene av seg selv hvor man har potensiale. Å jakte på skjønnhet og fysisk attraktivitet vil etter mitt skjønn innebære lite indre tilfredsstillelse, det vil nok føles ganske tomt på sikt. Jeg tror både individet og samfunnet vårt tjener på et økt fokus på utvikling av kvaliteter som empati, talenter og lidenskaper. Ikke bare som ledd i en konkurranse mellom individer, men med formålet å bli mer helhetlige og reflekterte mennesker, finne tilfredshet på et dypere nivå og dermed bli i stand til å gi noe substansielt tilbake til verden.

Vi kan alle ergre oss over en rekke av våre forutsetninger. Vi kan fortvile over at vi ikke er født pene, at vi ikke kommer fra ressurssterke familier, at vi ikke vokste opp i kunnskapsstimulerende hjem, og så videre. Vi kan være sinte og triste over det vi opplever som dårlige utgangspunkt. Men hvert menneske er utstyrt med evne til å finne mening og glede i de delene av livet som det selv bestemmer over. Hvert menneske har et ansvar overfor seg selv å benytte seg av de gode sidene man faktisk har fått utdelt, og ikke dvele ved dårlige forutsetninger.

Jeg har alltid hatt et pent utseende, og det har sikkert vært fordelaktig i ulike situasjoner. Men penhet gjør deg ikke immun mot det som kan gjøre livet vondt og vanskelig. Det kan være gøy å få positiv respons på utseendet, men det har aldri fått meg til å sove bedre om natten. Man forskånes ikke fra depresjoner, sykdommer, relasjonelle problemer, yrkesutfordringer, eksistensielle redsler, sårende situasjoner og så videre. Å finne indre fred og mestre livet og dets relasjoner handler om å utvikle andre sider av seg selv enn det rent fysiske.

Se deg selv slik du ville sett et menneske du sto nær. Ville du ment at en av dine upene nære venner fortjente noe dårligere enn kjærlighet, godhet og aksept fordi hun ikke var vakker? Naturligvis ikke. Vi elsker ikke mennesker fordi de er vakre. Vi elsker dem fordi de vekker noe i vårt indre og fordi de beriker oss. Hvis man har vært så heldig å finne en partner som elsker en, så ta vare på det. Utvikle deg til å bli mer kjærlighetsfylt, mer tolerant, mer fredfull i deg selv. Jeg kan love deg at det vil være uendelig mer verdifullt for forholdet med din partner enn å jakte på mer fysisk skjønnhet.

[AnonymBruker]

Så vondt å lese om dere andre jenter i denne tråden som føler det samme for meg. Og jeg misunner dere som er pene her.

Jeg er kanskje overfladisk når det kommer til utseendet, men når jeg i en periode unngikk å se meg selv i speilet når jeg var hjemme, når humøret alltid når bunnen når jeg ser speilbildet mitt når jeg er ute, og det gjelder selvsagt de få gangene jeg i det hele tatt tør å gå ute og når jeg føler min egen kjæreste aldri vil kunne finne meg attraktiv, så er det så altfor vondt å takle. Jeg kan være god på andre ting, og jeg har ikke noe behov for å være kjempepen, men i det minste ikke stygg.

Eneste blikkene jeg får ute, er hånlige eller sympatiske. Aldri noen som sjekker meg opp. Utseendet mitt har hindret meg i mye, alt fra å gå en liten tur på butikken til å søke jobber. Ikke at jeg får noen jobber heller, nå for tiden ønsker de jo bilde vedlagt i søknaden.

Som en her skriver, jeg føler meg fanget i en egen kropp! Jeg får ikke yte mitt fulle potensialet, fordi utseendet stopper meg. Hvordan kan noen virkelig og fullt elske en som faen ikke ser ut. Som kompisene hans kanskje ler av. Som han helst ikke vil gå ute med... Det er så smertefullt, så vanskelig og så dypt tyngende. Jeg ville gjort hva som helst. Hadde jeg bare hatt noe å jobbe med, for eksempel overvekt eller lignende, jeg hadde gjort hva som helst. Men problemet mitt ligger i genene mine, og jeg er stuck sånn.

Vi lever bare en gang og det er så jævlig synd at jeg er dømt til et liv i tristhet, fordi utseendet overhodet ikke finnes vakkert. Uansett hvilket øye som ser eller hvordan man vrir og vrenger på meg. Jeg er stygg.......

-TS

Anonymous poster hash: 7d1d6...927

[Gjest Whitestripes]

Jeg finner det mest merkelig at du vil spare penger for å dra til USA for å operere deg, men å bruke penger på psykolog er ikke med i vurderingen.

En psykolig gjør deg selvfølgelig ikke penere, men den kan hjelpe deg med å endre tankegangen og fokuset ditt. Hvis utseendefokuseringen din tar så stor plass i tankene og livet ditt, trenger du hjelp til å snu dette.

Utseende er virkelig ikke så viktig, og jeg tenker at dette er et first world problem. Vi er så ekstremt opptatt av overflatiske ting at vi glemmer det som er mest viktig, nemlig å være et godt menneske.

[AnonymBruker]

Jeg er snill. Jeg er god. Hjelpsom. Flink på jobben. Men det hjelper da ingenting. Jeg er mindre pen. Har urenheter, Er rød i ansiktet. Har prøvd litt av hvert med med dyre produkter. Har dobbelhake. Osv. Er ikke pen. Så har jeg hverken pupper, rumpe eller lår. Er naturlig tynn. Har ingenting gutta kan ta på.

Jeg synes det er bra urettferdig at noen er både pene, har fin kropp, stor familie, mye penger osv.. Skulle ønske det var jevnere fordelt.

Det å se ut som meg gjør meg mindre glad. Spesielt når jeg er blant folk. Føler meg mindreverdig, usett og egentlig som en tosk. Tru hvordan det er å få blikk fra menn, og føle seg like verdt blant andre damer...

Jeg er gla å høre at vi er flere ikke pene. Men ønsker ingen det!

Anonymous poster hash: 107ba...948

[Cosette]

Jeg tror nok det er lett å bli paranoid når man har en sterk usikkerhet. Du kan jo tenke på dette: hvor ofte bruker du selv å sende hånlige blikk til mindre pene mennesker? Og er mennesker som eventuelt gjør dette noen du ønsker å bruke tid på å få aksept hos?

Det finnes massevis av upene mennesker som utmerker seg innenfor ulike felt og følger sine drømmer med suksess. Det er flust av upene mennesker som opplever genuin kjærlighet og får familie og venner og glede. Det er ingen logisk grunn til at dette ikke skulle gjelde deg også.

Jeg har kanskje et pent utseende. Men jeg har også mine dårlige forutsetninger. Jeg har slitt med tunge depresjoner, og er sannsynligvis genetisk disponert. Det er mitt «hinder» her i livet, og jeg kan love deg at det byr på utfordringer i forhold med kjærester. Kanskje jeg må ha slike perioder resten av livet. Jeg kan jo velge å tenke at livet er urettferdig, men hvem vil det gavne? Jeg må jo bare fortsette å finne glede i de sidene av meg selv jeg har vært heldig med. Å forsøke å bli som de menneskene som har lette sinn og lite problematiske psyker vil jo bare innebære skuffelse og følelse av mislykkethet. For jeg er ikke skapt slik.

Hvis det faktisk er slik at kjæresten din ikke er stolt av deg og fornøyd med deg, så må du velge ham bort. Å være glad i seg selv betyr å velge å omgi seg med mennesker som ser deg for dypere kvaliteter enn hvor pen du er. Og det finnes mange av dem.