Til min kjære mormor..

[AnonymBruker]

Så sitter jeg her da. Vet jo at du ikke vil kunne lese dette, men jeg overbeviser meg selv om at du ser hva jeg nå skriver...

Jeg lurer, ser du tårene mine? Smerten? Det store tomrommet som ble igjen inni meg etter du dro? Da lurer jeg igjen, hvordan kunne du? Flere ganger klandrer jeg deg for at du dro fra denne jord. Himmelen trengte ikke det enda. Du var ikke gammel, hadde ikke passert 60 enda en gang. De på min alder har foreldre som er eldre enn hva du ble. Jeg forstår ikke.. Jeg blir så sint på deg til tider, jeg skriker å kjefter høyt for at du ikke er her nå. Jeg er sint for at du forlot meg, for at du lot meg sitte igjen i denne verden alene. Når jeg er lei meg har jeg ingen jeg kan ringe som gir like gode råd som deg, når jeg er trist har jeg ingen som gir meg klemmer like gode som dine. Det er ingen som gir meg den tryggheten, ingen som smiler like vakkert som deg, ingen som ler like fint som deg, ingen som bryr seg som du gjorde. Nei, ingen er som deg. Det har gått ett par år, men likevel føler jeg meg så ensom. Så lei, redd og forlatt. Jeg savner deg så uenderlig. Det gjør så forbanna vondt! Jeg har enda bilde av deg ved siden av sengen min. Jeg sovner enda med bilde ved siden av puten min, jeg klemmer hardt rundt det og prøver å overbevise meg selv om at du er her med meg. Helt til slutten av sommeren har jeg sagt til meg selv at du er på en lang ferie og jeg snart ser deg komme inn døren. Jeg klarer ikke mer jeg, mormor. Jeg savner deg så ille!

Du skulle få se ditt første oldebarn nå. Du hadde vært lykkelig. Støttende, snill, god og vakker som alltid. Hvorfor? Hvorfor dro du nå? Jeg føler ikke at jeg klarer noe uten deg. Du var alt. Du er alt. Jeg savner deg.

Anonymous poster hash: ae113...710

[AnonymBruker]

Oi… Vi har det helt likt… HELT likt.

Anonymous poster hash: b23af...af9