Kollega med alkoholproblemer

[AnonymBruker]

Har nylig fått vite at en kollega sliter med alkoholproblemer og angst. Hun har hatt dette problemet i rundt 25 år. Hun har greid å holde det skjult i alle år, vi har jobbet sammen i 6 år. Hun har hatt noen sykemeldinger og egenmeldinger, men ikke noe veldig mye, har ikke reagert på det hvertfall.

For noen måneder siden ringte hun meg hjemme, da var hun sykemeldt på 2. uken. Da fortalte hun alt, og hun hadde drukket da hun ringte meg. Måtte drikke seg til mot sa hun. Var ikke snøvlete, men mer åpen og pratsom enn normalt. Hun er en stille og rolig person, godt likt på jobben og gjør en god jobb.

Jeg snakket med sjefen som kontaktet bedriftshelsetjenesten, så nå går hun i samtaleterapi. Men hun drikker fortsatt. Og ringer meg hver helg for å prate. Hun drikker hver helg, og noen ganger greier hun ikke stoppe og da kommer hun seg ikke på jobb mandag.

Nå er det sånn at det begynner å slite litt på meg med disse telefonene hver helg. Forstår at hun har behov for å prate (hun er ensom, uten venner) og hun stoler ikke på andre enn meg/greier ikke åpne seg for andre.

Også er det dette at jeg er ingen ekspert, og er redd for å si noe galt som kan få henne til å tippe over (hun har slitt med selvmordstanker), av samme grunn er jeg redd for å avvise henne, og prater med henne til langt på natt i helgene. Hun er jo også en snill og koselig dame.

Men hva kan jeg gjøre? Hun sier det ikke hjelper med samtaleterapien, det er bare plagsomt og svært angstfremkallende å sitte i disse samtalene. Er det noen jeg kan kontakte for å få hjelp til å håndtere dette? Noen som vet?

Anonymous poster hash: bb08a...db8

[Gjest Gjest]

Ikke ta telefonen.

[The Kitten]

Jeg ville gjort det klart for henne at du ikke er terapauten hennes. Det er kanskje kynisk, men hun er ikke ditt ansvar.

[Version 2.0]

Vær ærlig med henne. Si at det akkurat som du sier det her. Hun er kanskje alkoholiker, men hun er sikkert ikke så skjør at hun ikke tåler litt ærlighet. Hun forstår kanskje mer enn du tror, men så lenge du tar telefonen og jatter med, så tror hun jo at det er greit. Siden hun ikke har andre venner og drikker en del, så er det naturlig at hun har behov for å prate med noen. Bare fortell henne at du ikke har noe imot å være vennen hennes, men at du synes det er litt vanskelig å vite hvordan du skal håndtere alle telefonene hennes.

[AnonymBruker]

Kan du ringe og snakke med behandleren hennes?

Anonymous poster hash: 037ad...f69

[AnonymBruker]

Kan du ringe og snakke med behandleren hennes? Anonymous poster hash: 037ad...f69

Behandleren har taushetsplikt, men hun kan sikkert videreformidle sin opplevelse.

Her handler det om å sette grenser. Som en sier, så er du ikke terapeuten hennes. Man kan vre en venn og kollega, men pass på at det ikke blir et forhold der den ene kun tar og den andre bare gir og gir. De må gå begge veier.

Hun må nesten få til å få den tilknytningen til en terapeut i stedet. For det er veldig tungt å bli brukt som terapeut når man ikke er utdannet til deg, og er i en personlig relasjon til vedkommende.

Anonymous poster hash: 8dde3...228

[AnonymBruker]

Behandleren har taushetsplikt, men hun kan sikkert videreformidle sin opplevelse.

Behandler kan ikke si noe til TS om kollegaen, men det er ingenting som hindrer TS i å fortelle behandler om kollegaen.

Anonymous poster hash: 037ad...f69

[AnonymBruker]

TS her.

Tror ikke jeg kan ringe behandleren hennes. Vet ikke hvem det er.. Nei, jeg skjønner jo at jeg ikke er terapeuten hennes, men så er det dette med samvittighet. Når jeg vet at hun ikke har andre, klarer jeg ikke avvise henne. Hva om det er min avvisning som får det til å tippe over?

Men om jeg forsøker å få sagt det til henne på en ok måte, hvordan ordlegge meg? Noe ala: Det er fint at du forteller og er åpen om vanskene dine, men dette burde du snakke med behandleren din om, jeg er tross alt ikke en fagperson. ??

Huff, jeg synes dette er veldig vanskelig

Anonymous poster hash: bb08a...db8

[AnonymBruker]

TS her.

Tror ikke jeg kan ringe behandleren hennes. Vet ikke hvem det er.. Nei, jeg skjønner jo at jeg ikke er terapeuten hennes, men så er det dette med samvittighet. Når jeg vet at hun ikke har andre, klarer jeg ikke avvise henne. Hva om det er min avvisning som får det til å tippe over?

Men om jeg forsøker å få sagt det til henne på en ok måte, hvordan ordlegge meg? Noe ala: Det er fint at du forteller og er åpen om vanskene dine, men dette burde du snakke med behandleren din om, jeg er tross alt ikke en fagperson. ??

Huff, jeg synes dette er veldig vanskelig

Anonymous poster hash: bb08a...db8

Kanskje du kan si at du gjerne vil snakke med behandler, få "godkjenning" fra henne først? Da får du også navn og nummer. Hun synes sikkert terapi er vanskelig.

Anonymous poster hash: 037ad...f69

[Gjest Nexus]

.

Endret 2. november 2013 av Nexus

[AnonymBruker]

Ja, du formulerer deg bra der. Og si at det er viktig hun snakker med terapeuten, at du ikke vet nok om alkoholavhegighet, og at du vil hun skal få den beste hjelpen. Det finnes også gruppeterapi for alkoholikere. Her kan hun treffe mennesker som sliter med det samme.

Du kan jo lytte litt, men sette av f eks maks ti minutter, og så si at nå må jeg legge meg (eller en annen hvit løgn). Og om det er vanskelige temaer, så si at teapeuten kanskje vet mer om dette osv. At du er der for henne, men si at du er ingen erstatning for en terapeut.

Tror neppe hun tar livet sitt selv om du setter noen grenser. Alternativet er jo å bryte helt, fordi du ikke klarte grensesetting.

Det er viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme - hos henne. Ikke bli medavhengig.

Hun burde jo snakke med terapeuten om dette - ikke deg. Kanskje dere kan finne på noe hyggelig sammen i stedet for tunge samtaler? Få fokuset på noe annet?

Anonymous poster hash: 8dde3...228

[AnonymBruker]

Be henne oppsøke anonyme alkoholikere...

Anonymous poster hash: b9e83...d0c

[AnonymBruker]

Ja, du formulerer deg bra der. Og si at det er viktig hun snakker med terapeuten, at du ikke vet nok om alkoholavhegighet, og at du vil hun skal få den beste hjelpen. Det finnes også gruppeterapi for alkoholikere. Her kan hun treffe mennesker som sliter med det samme.

Du kan jo lytte litt, men sette av f eks maks ti minutter, og så si at nå må jeg legge meg (eller en annen hvit løgn). Og om det er vanskelige temaer, så si at teapeuten kanskje vet mer om dette osv. At du er der for henne, men si at du er ingen erstatning for en terapeut.

Tror neppe hun tar livet sitt selv om du setter noen grenser. Alternativet er jo å bryte helt, fordi du ikke klarte grensesetting.

Det er viktig å plassere ansvaret der det hører hjemme - hos henne. Ikke bli medavhengig.

Hun burde jo snakke med terapeuten om dette - ikke deg. Kanskje dere kan finne på noe hyggelig sammen i stedet for tunge samtaler? Få fokuset på noe annet?

Anonymous poster hash: 8dde3...228

Ja, det har du jo helt rett i! Grensesetting er noe jeg trenger å øve meg på! Har snakket med henne i kveld, men ikke greid å si noe, ikke annet enn at jeg måtte avslutte samtalen tidlig i kveld, fordi jeg føler meg litt uggen. Har prøvd tidligere å invitert henne med på kino, eller en kaffe, men da er hun opptatt. Når hun har drukket, forteller hun meg, at hun ikke takler å være sammen med andre mennesker pga sterk angst. Så hvordan få henne med?

Anonymous poster hash: bb08a...db8

[AnonymBruker]

Be henne oppsøke anonyme alkoholikere...

Anonymous poster hash: b9e83...d0c

AA, ja. Skal undersøke litt

Anonymous poster hash: bb08a...db8

[fink]

TS her.

Tror ikke jeg kan ringe behandleren hennes. Vet ikke hvem det er.. Nei, jeg skjønner jo at jeg ikke er terapeuten hennes, men så er det dette med samvittighet. Når jeg vet at hun ikke har andre, klarer jeg ikke avvise henne. Hva om det er min avvisning som får det til å tippe over?

Men om jeg forsøker å få sagt det til henne på en ok måte, hvordan ordlegge meg? Noe ala: Det er fint at du forteller og er åpen om vanskene dine, men dette burde du snakke med behandleren din om, jeg er tross alt ikke en fagperson. ??

Huff, jeg synes dette er veldig vanskelig

Anonymous poster hash: bb08a...db8

Du kan forsøke med noe slik, men du risikerer at hun sier at det ikke gjør noe, fordi hun føler det hjelper å snakke med deg og bla bla bla. Jeg tror jeg ville forsøkt å vært tydelig og sagt at du setter pris på tilliten, men at du rett og slett har et eget liv med egne problemer som du må ta deg av, og at du synes det er vanskelig å forholde deg til alt hun forteller deg i disse samtalene.

Føler med deg, det er veldig slitsomt å være noens "terapaut"!

[AnonymBruker]

(Har svart tidligere i tråden)

Om hun kun vil ha tunge samtaler, og aldri finne på noe hyggelig, kan det bli vanskelig å utvikle en sunn relasjon til henne. For sånn som den er nå, så belaster hun deg ensisidig, mens du ikke får så mye igjen.

Selv om det er vanskelig, ville i alle fall jeg satt tydeligere grenser overfor henne. Hun er sikkert avhengig av disse samtalene, og det vil bare fortsette. Men det er ikke sikkert det hjelper henne på sikt (hun drikker jo før samtalene). Jeg ville rett og slett forklart at du ikke kan være terapeut, at det blir for tungt. At hun må søke hjelp hos profesjonelle med dette. men at dersom hun vil finne på noe hyggelig så er du der. Og at du ønsker å snakke med henne i edru tilstand, ikke når hun har drukket.

Om hun ikke respekterte dette, ville jeg kuttet kontakten. Du har ikke et personlig ansvar for hennes liv, det ligger hos henne.

Anonymous poster hash: 8dde3...228