Har jeg et problembarn?

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som hele livet har slitt på skolen. Han går nå i tredje klasse, og ting ser ikke ut til å bli bedre, snarere tvert i mot. Han har mange venner og er populær blant gutta, mens jentene holder seg litt unna. Han er veldig flink i mange fag (mest de teoretiske, men der er han til gjengjeld flinkest). Problemet er at han ofte lager i stand bråk i klassen. Han blir i perioder sendt ut av klassen hver uke, og så har han perioder hvor det går fint. Det som skjer når han bråker er visst at han ikke vil gjøre noe han får beskjed om og klikker på læreren, er rasende, skriker skjellsord og generelt nekter å høre. Han gir seg ikke, og kan holde på i timesvis før han går med på å si unnskyld.

Jeg har nesten vanskelig for å tro på at dette skjer, for hjemme er han ikke sånn som dette. Han er en kjærlig og blid gutt. Snill med søskenene sine og veldig glad i å være sammen med familien. Han koser masse med både meg, min mann (hans stefar) og søskene, holder meg alltid i hånda når vi går ute, og liker helst å sove sammen med oss. Han får masse oppmerksomhet og bekreftelse hele tiden og vi krangler sjelden med han. (Av og til kjenner jeg på at han krever mye mer oppmerksomhet enn sine søsken, samtidig som jeg ikke har hjerte til å avvise han.) Det eneste vi krangler om hjemme nå er disse episodene på skolen som han nekter å snakke om, og det ender alltid med at han skylder på lærern eller en av de andre i klassen, så kommer vi ingen vei. Vi har ikke drevet med noen form for straff, jeg synes det er ille nok at han blir sendt på gangen, men nå lurer jeg på om vi må endre oss i forhold til dette.

(Hvis noen lurer på forholdet til far så har hans far og jeg aldri bodd sammen, men han har et godt forhold til faren og er der annenhver uke torsdag til søndag. Faren bor et stykke unna med bil, så tiden de har sammen er begrenset til samvær. Han elsker å være hos pappaen og hans samboer, men er også fornøyd med å komme hjem. Jeg har lurt på om det er fordi han er et "skilsmissebarn" han utagerer på skolen, samtidig som jeg ikke kan skjønne det for han liker jo tilværelsen som den er og det er sånn det alltid har vært så lenge han har levd.)

Jeg er redd for at ungen min på sikt skal lide under dette, og at skolehverdagen etter hvert blir uutholdelig for han. Neste steg er å kontakte bup i samråd med skolen, men jeg tror ikke han har noen diagnose. Da hadde vi jo merket samme oppførsel hjemme. Er det noen andre som har barn som har slitt på skolen og kan komme med råd eller erfaringer? Jeg er så fortvilt over situasjonen og vi kommer ingen vei!

Anonymous poster hash: e91c5...0be

[AnonymBruker]

Sitat:

". Han får masse oppmerksomhet og bekreftelse hele tiden og vi krangler sjelden med han. (Av og til kjenner jeg på at han krever mye mer oppmerksomhet enn sine søsken, samtidig som jeg ikke har hjerte til å avvise han.) "

Ja, det høres ut som dere har problemer med han.

Jeg tror kanskje dere sliter med å sette grenser for han, at han tar mye plass på bekostning av sine søsken. På skolen får han ikke ta så mye plass, og det blir konflikt. Dere, derimot, virker som dere prøver å unngå konflikter med han i stedet for å konfrontere han.

Man skal velge sine kamper, men når man først tar en kamp, skal man ikke vike en tomme. Og her tror jeg dere må ta "fighten".

Anonymous poster hash: f8f97...106

[nawuraM]

Jeg var akkurat lik da jeg var barn. Havnet alltid i trøbbel med lærerne og fikk masse kjeft på foreldresamtaler. Foreldrene mine kunne ikke forstå hvorfor det var sånn, for jeg oppførte meg jo alltid eksemplarisk hjemme og i andre settinger. For min del tror jeg problemet var en kombinasjon av at jeg kjedet meg på skolen (var også "skoleflink", som din sønn) og det at foreldrene mine jobbet så mye at de ikke hadde særlig tid til meg. Den tiden de hadde til meg ble da brukt på disiplinering over filleting, typisk at jeg ikke fikk lov til ting som de andre barna fikk lov til fordi jeg skulle lære meg et eller annet:

"Kan jeg få gå på besøk til ...?"

"Nei, ikke nå."

"Hvorfor det?"

"Fordi vi sier det."

Ikke at de var dårlige foreldre, men det var bare sånn at de begge måtte jobbe mye for å få endene til å møtes. Og slik er det jo for de fleste foreldre i dagens samfunn. Så når man da kjeder seg i diverse institusjoner man som barn blir plassert i, og ikke får helt den nødvendige oppmerksomheten hjemmefra, bli det fort til at man utaggerer på skolen. I mitt tilfelle gikk det over etterhvert som jeg fikk større utfordringer på skolen og mer frihet hjemme, men barn reagerer jo forskjellig på disiplin. Noen trenger mer av det, mens andre kanskje fungerer bedre når de blir gitt frihet under ansvar.

Endret 29. oktober 2013 av nawuraM

[AnonymBruker]

Jeg syns absolutt dere burde ta tak i dette. Han er ganske stor nå, og ikke finn dere i at han ikke vil snakke om disse episodene. Hva med noe slags belønningssystem når han har hatt en uke uten utbrudd? Ikke la han overkjøre hjemme, han skal ikke få kreve så mye mer enn sine søsken. Barn som styrer sånn på skolen stjeler utrolig mye tid og energi fra både lærer og medelever. Ta virkelig tak i det nå, han begynner å bli stor gutt! Får det ingen konsekvenser når han kommer hjem etter å ha oppført seg slik?? Det er ikke synd på ham for at han er blitt tatt ut av klassen, han har rett og slett oppført seg ufyselig!

Anonymous poster hash: fab5f...5c0

[Gjest Gjest]

På tide å innføre disiplin nu ja. Man skal ha nulltoleranse for at ungene oppfører seg som en skit på skolen.

[Gjest halebein]

Hva om dere er med han i klassen i en ukes tid? Tenker han skjerper seg da, og da kan han slippe å ha dere der om han oppfører seg bra. En slags trussel ja, men kanskje dere bør gjøre det likevel. Hadde jeg fått beskjed om at et av mine barn ikke oppførte seg mot læreren, hadde jeg tatt fri fra jobb og sittet ved siden av han til han skjemtes...

[gjest:)]

Jeg har en sønn som hele livet har slitt på skolen. Han går nå i tredje klasse, og ting ser ikke ut til å bli bedre, snarere tvert i mot. Han har mange venner og er populær blant gutta, mens jentene holder seg litt unna. Han er veldig flink i mange fag (mest de teoretiske, men der er han til gjengjeld flinkest). Problemet er at han ofte lager i stand bråk i klassen. Han blir i perioder sendt ut av klassen hver uke, og så har han perioder hvor det går fint. Det som skjer når han bråker er visst at han ikke vil gjøre noe han får beskjed om og klikker på læreren, er rasende, skriker skjellsord og generelt nekter å høre. Han gir seg ikke, og kan holde på i timesvis før han går med på å si unnskyld.

Anonymous poster hash: e91c5...0be

Får han nok utfordringer på skolen?

Endret 29. oktober 2013 av gjest:)

[AnonymBruker]

Føler mange mødre med "problembarn" gjemmer seg bak at barnet liksom er for smart og kjeder seg og at det er grunnen, når det egentlig er manglende oppdragelse som er skylden. Jeg var også veldig flink på skolen og mye var kjedelig for meg, men jeg var da aldri utagerende og ufyselig mot læreren. Jeg satt heller og dagdrømte litt, og leste bøker når jeg kom hjem.

Anonymous poster hash: fab5f...5c0

[Gjest åffårno]

Jeg må bare spørre her:

Han går i tredje klasse, og sover sammen med dere?

Bortsett fra barn som i ny og ne har mareritt; er ikke dette særs uvanlig for et så stort barn?

Nå er det umulig å si om han har problemer eller ikke - men det er iallefall et ganske stort sprik mellom skolesituasjon og hjemme.

På skolen reagerer han veldig negativt på beskjeder og normale krav om tilpassing, hjemme får han det "som han vil". Det vil jo skape ubalanse hos alle barn, uansett atferdsvansker eller ikke.

Jeg ville ikke straffet et barn for en feil som ligger hos foreldrene, slik som det også kan virke her - uten at jeg får helt taket på hva du mener med "ikke hjerte til" og hva det innebærer.

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet BUP, f.eks gjennom fastlege.

De kan observere ham, eller utrede for å se hva som foregår på skolen, eller med gutten din.

Ingen på forumet her som kan svare deg, du trenger andre kompetente personer inne i bildet som faktisk får noe med gutten din å gjøre.

Ikke sikkert det er en diagnose nei, men kan være masse faktorer i miljøet hans på skolen som utløser adferden.

Bare å ta grep om dette nå, før han blir tenåring.

Anonymous poster hash: 72f11...145

[Gjest Gjest]

Føler mange mødre med "problembarn" gjemmer seg bak at barnet liksom er for smart og kjeder seg og at det er grunnen, når det egentlig er manglende oppdragelse som er skylden. Jeg var også veldig flink på skolen og mye var kjedelig for meg, men jeg var da aldri utagerende og ufyselig mot læreren. Jeg satt heller og dagdrømte litt, og leste bøker når jeg kom hjem.

Anonymous poster hash: fab5f...5c0

Godt poeng.

[Gjest Vampen]

Sitat:

". Han får masse oppmerksomhet og bekreftelse hele tiden og vi krangler sjelden med han. (Av og til kjenner jeg på at han krever mye mer oppmerksomhet enn sine søsken, samtidig som jeg ikke har hjerte til å avvise han.) "

Ja, det høres ut som dere har problemer med han.

Jeg tror kanskje dere sliter med å sette grenser for han, at han tar mye plass på bekostning av sine søsken. På skolen får han ikke ta så mye plass, og det blir konflikt. Dere, derimot, virker som dere prøver å unngå konflikter med han i stedet for å konfrontere han.

Man skal velge sine kamper, men når man først tar en kamp, skal man ikke vike en tomme. Og her tror jeg dere må ta "fighten". Anonymous poster hash: f8f97...106

Jeg er litt enig i denne.

Såkalte curlingforeldre holder på å bli et seriøst problem i skolen. At sønnen din blir sendt ut på gangen for dårlig oppførsel er ikke noe du skal få vondt på hans vegne for. Det skjer sansynligvis fordi han oppfører seg på en måte som er så ødeleggende for de andre, at man må fjerne ham fra gruppa. Det bør få konsekvenser hjemme også. Ikke "straff", men konsekvenser og rammer. Dere må tørre å sette krav til oppførselen hans. Følger ikke foreldre opp atferdsproblemer hjemme, så er det utrolig vanskelig for skolen å gjøre noe.

[AnonymBruker]

Det første som slo meg da jeg leste nedover er at dere duller for mye med han, at han får viljen sin veldig ofte, han krever oppmerksomhet og får det. Barn trenger grenser. Og har sett at barn alt for ofte blir utagerende om de alltid får viljen sin hjemme og ikke andre steder. Så klart vil han reagere dersom han får en annen behandling på skolen enn det han er vandt med.

Gjør dere selv og sønnen din en tjeneste og begynn å sett grenser, ikke gi etter om han kommer og skyver bort sine søsken, vær konsenkvent, men rolig og dersom han ikke hører så la det få konsenkvenser. Dette kommer ikke til å bli bedre dersom dere lar det suse og fortsette å gi han særbehandling. Det går an å gi kjærlighet på en annen måte enn å la han sove sammen med dere og leie han i hånden hele tiden. Det er mange barn som blir vrange og bortskjemte av å få viljen sin hele tiden og uendelig med oppmerskomhet. Det er ikke slemt å sette grenser, tvert om.

Anonymous poster hash: 8e8bc...baa

[Gjest Whitestripes]

Det som bekymrer meg mest, er at han utagerer på skolen, men ikke hjemme. Normalen er at det er omvendt, for hjemme er barna trygge nok til å vise sine "dårlige" sider. I barnehage/skole ser vi ofte ikke dette, selv om foreldrene spør om de er sånn der også. De aller fleste barn holder seg i skinnet blant voksne de ikke er like trygge på som foreldrene.

Klart det er et problem at han blir så rasende på skolen, og ikke minst at han kan holde på i timevis. Min teori: Hjemme er det for uklare grenser, så når han får grenser på skolen, vet han ikke hvordan han skal takle det, og utagerer for å teste. Hjemme er han vant til at han får det som han vil uten å ta i så hardt. På skolen må det sterkere krutt til for å få det som han vil. Når det likevel ikke skjer, blir han rasende og holder ut.

Prøv å vær mer tydelig og konsekvent hjemme, så skal du se at det vil hjelpe på. Det er en slags misforstått snillhet å ikke sette grenser for barna sine. Barn søker grenser for å føle seg trygge. De er ikke modne for å ha det ansvaret det er å styre tilværelsen selv.

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet BUP, f.eks gjennom fastlege.De kan observere ham, eller utrede for å se hva som foregår på skolen, eller med gutten din. Ingen på forumet her som kan svare deg, du trenger andre kompetente personer inne i bildet som faktisk får noe med gutten din å gjøre. Ikke sikkert det er en diagnose nei, men kan være masse faktorer i miljøet hans på skolen som utløser adferden. Bare å ta grep om dette nå, før han blir tenåring. Anonymous poster hash: 72f11...145

Så BUP skal diagnostisere og behandle alle barn som kun har manglende grenser og oppdragelse? Synes BUP skal konsentrere seg om de barna som virkelig er syke og som lider. Ofte er det den stille, skoleflinke jenta eller gutten bakert i klassen, ikke den bråkete klovnen midt i rommet.

Anonymous poster hash: f8f97...106

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som hele livet har slitt på skolen. Han går nå i tredje klasse, og ting ser ikke ut til å bli bedre, snarere tvert i mot. Han har mange venner og er populær blant gutta, mens jentene holder seg litt unna. Han er veldig flink i mange fag (mest de teoretiske, men der er han til gjengjeld flinkest). Problemet er at han ofte lager i stand bråk i klassen. Han blir i perioder sendt ut av klassen hver uke, og så har han perioder hvor det går fint. Det som skjer når han bråker er visst at han ikke vil gjøre noe han får beskjed om og klikker på læreren, er rasende, skriker skjellsord og generelt nekter å høre. Han gir seg ikke, og kan holde på i timesvis før han går med på å si unnskyld.

Hvordan vet du at han er flinkest?

Oppførselen hans er uakseptabel.

Jeg har nesten vanskelig for å tro på at dette skjer, for hjemme er han ikke sånn som dette. Han er en kjærlig og blid gutt. Snill med søskenene sine og veldig glad i å være sammen med familien. Han koser masse med både meg, min mann (hans stefar) og søskene, holder meg alltid i hånda når vi går ute, og liker helst å sove sammen med oss. Han får masse oppmerksomhet og bekreftelse hele tiden og vi krangler sjelden med han. (Av og til kjenner jeg på at han krever mye mer oppmerksomhet enn sine søsken, samtidig som jeg ikke har hjerte til å avvise han.) Det eneste vi krangler om hjemme nå er disse episodene på skolen som han nekter å snakke om, og det ender alltid med at han skylder på lærern eller en av de andre i klassen, så kommer vi ingen vei. Vi har ikke drevet med noen form for straff, jeg synes det er ille nok at han blir sendt på gangen, men nå lurer jeg på om vi må endre oss i forhold til dette.

Holde i handa når dere er ute å går? Sove sammen med mor og stefar? Disse tingene er høyst uvanlig. Ellers syns jeg ikke utifra det jeg har uthevet at han virker som en "normal" 9/10 åring.

Du synes "straffen" han får på skolen holder? Han må jo få konsekvenser av sin oppførsel i hjemmet. Han må få kjenne på at oppførselen er uakseptabel.

(Hvis noen lurer på forholdet til far så har hans far og jeg aldri bodd sammen, men han har et godt forhold til faren og er der annenhver uke torsdag til søndag. Faren bor et stykke unna med bil, så tiden de har sammen er begrenset til samvær. Han elsker å være hos pappaen og hans samboer, men er også fornøyd med å komme hjem. Jeg har lurt på om det er fordi han er et "skilsmissebarn" han utagerer på skolen, samtidig som jeg ikke kan skjønne det for han liker jo tilværelsen som den er og det er sånn det alltid har vært så lenge han har levd.)

Hvis det å være skillsmisse barn skal være grunnen, vil mange barn ha problemer på skolen. Å dere har ikke bodd sammen engang, så han har ikke opplevd den såkalte skillsmissen.

Jeg er redd for at ungen min på sikt skal lide under dette, og at skolehverdagen etter hvert blir uutholdelig for han. Neste steg er å kontakte bup i samråd med skolen, men jeg tror ikke han har noen diagnose. Da hadde vi jo merket samme oppførsel hjemme. Er det noen andre som har barn som har slitt på skolen og kan komme med råd eller erfaringer? Jeg er så fortvilt over situasjonen og vi kommer ingen vei!

Jeg sier som flere her at du duller for mye med han. Gi konsekvenser for dårlig oppførsel på skolen. Ikke syns synd på han for "straffen" han får på skolen, den har han fortjent.

Er enig i det en annen her skreiv, det at barn gjerne er mer utagerende hjemme - i trygge rammer - enn på skolen å ute blandt folk.

Anonymous poster hash: e91c5...0be

Anonymous poster hash: e66b3...668

[AnonymBruker]

Ts, du skriver at han er flink i de teoretiske fagene. Hvordan går det med lesefagene?

Selvfølgelig trenger det ikke å være slik i deres tilfelle, men min samboer var en typisk bråkmaker på skolen. Han har dysleksi, og har selv fortalt at det var mye lettere å bli stemplet som bråkmaker enn som dum. Han var sterk teoretisk, men var langt under alle andre i lesefagene, noe han selv viste og som ble en byrde for hans del. Utenom skolen var han høflig og godt likt av de aller fleste.

Anonymous poster hash: 6f9c8...3df

[AnonymBruker]

Tenker også som anonymbruker at det kan være andre problemer som gjør det slikt. adhd, dysleksi, mobbing? Jeg vet ikke, prøver bare å komme med forslag til at det kan være andre ting. Jeg var et typisk problembarn på skolen, var en reser i både norsk, engelsk og historie, men i andre fag var jeg nede på bånn. Foreldrene mine prøvde alt for å finne ut hva det kunne være, men verken BUP eller andre kunne sette fingeren på det. Som 18 åring fikk jeg henvsining og det kom frem at jeg har adhd i svært stor grad, og utrederen var sjokkert over at ingen hadde funnet dette ut tidligere. Det at foreldrene mine straffet meg da, gjorde meg enda mer forvirret og ble verre.

Det behøver jo ikke være at gutten din har slike ''problemer'', men er greit å ha det under vurdering og sjekke alle muligheter.

Anonymous poster hash: 5c075...fdf

[Gjest Whitestripes]

Tenker også som anonymbruker at det kan være andre problemer som gjør det slikt. adhd, dysleksi, mobbing? Jeg vet ikke, prøver bare å komme med forslag til at det kan være andre ting. Jeg var et typisk problembarn på skolen, var en reser i både norsk, engelsk og historie, men i andre fag var jeg nede på bånn. Foreldrene mine prøvde alt for å finne ut hva det kunne være, men verken BUP eller andre kunne sette fingeren på det. Som 18 åring fikk jeg henvsining og det kom frem at jeg har adhd i svært stor grad, og utrederen var sjokkert over at ingen hadde funnet dette ut tidligere. Det at foreldrene mine straffet meg da, gjorde meg enda mer forvirret og ble verre.

Det behøver jo ikke være at gutten din har slike ''problemer'', men er greit å ha det under vurdering og sjekke alle muligheter.

Anonymous poster hash: 5c075...fdf

ADHD vil gi seg utslag hjemme også, ikke bare på skolen.

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet bup og passet på å få inn en observatør. Iblant går de inn med observatører både på skolen og hjemme for å finne ut hvordan de kan hjelpe ham best.

Vi hadde det også slik at vi ikke kjente helt igjen vår sønn gjennom skolens beskrivelser, han hadde det ikke med å være sint, frekk eller spesielt utagerende, men det var andre ting vi fikk tilbakemelding om, da han var i åtteårsaldreren og senere, samt at det lyste gjennom at de hadde et forferdelig syn på både gutten og meg.

Vi hadde sett at dette barnet var litt ukonsentrert, men siden han hele tiden var voldsomt fokusert på ting som har med elektronikk og mekanikk å gjøre, samt at han husket alt han noensinne hadde fått høre om ting som hadde med dette og naturfag å gjøre i detaljer så tenkte vi at det var ganske naturlig at han ikke klarte å konsentrere seg om " verdslige ting" som f,eks å lukke skapdører, kle på seg jakken før han gikk ut, få med seg alle beskjeder osv. når hjernen var konstant opptatt av å tenke på hvordan en kunne bygge en tv eller en datamaskin ( vi har en haug med litt distre elektroingeniører/ dataingeniører, et par oppfinnere og noen kunstnere i familien )

Etter en forferdelig periode hvor jeg rett og slett fikk ganske store samarbeidsproblemer med skolen, fikk jeg inn en observatør i klassen som heldigvis så noe av det jeg hadde trodd: han sa at det var en snill og fin gutt med et oppmerksomhetsproblem og mumlet irritert noe om inkompetente lærere. Senere fikk han en diagnose på ADD og heldigvis fikk han nye lærere som hadde et helt annet syn på både ham og meg enn det som hadde regjert blant de han hadde før og fikk en mye bedre hverdag. Lang historie, men jeg angrer på at jeg ikke var oppegående nok til å få inn en observatør lenge før.

Han har det heldigvis veldig bra nå, men jeg ble på foreldresamtaler da han var 10-11 år forlat av kontaktlærer at han hadde store sjanser for å havne på skråplanet og andre forferdelige ting.

Skjebnenes ironi har forresten gjort at kontaktlærerens jevnaldrende sønn i dag har havnet på skråplanet, ikke blitt ferdig med noen utdanning og har ikke jobb, mens min sønn har både utdanning og jobb og klarer seg godt.

Anonymous poster hash: 08d47...e30