Hvordan se lysere på livet?

[AnonymBruker]

Hei.
Jeg er en jente på 20 år, som noen ganger føler at alt negativt som kan skje, det hender med meg og min familie.

Når jeg var 9, ble storebroren min plutselig syk av kyssesyken og havnet i koma over lang tid. Når han våknet, var han ikke den samme lenger. Han hadde fått store skader på hjernen. Nå, 11 år etter, forstår jeg at han aldri kan bli den samme igjen. Er vanskelig å forklare hvordan han er, så for å gjøre det så enkelt som mulig, kan man si at han er som et barn på 2-4 år. Jeg er veldig glad i han og han er en av de viktigste i livet mitt, men jeg sliter mye med dette. Savnet etter han er stort, for selvom han fortsatt lever, så er han ikke den samme. Dette var noe av det første som gjorde at jeg innså at man lever bare en gang og ting kan skje når som helst. Frem til nå nylig, trodde jeg at dette var noe av det værste som kunne skje meg.

Rett før jeg fylte 20, så fant jeg pappa død. Han hadde slitt med rus i flere år. Ikke av typen sprøyter osv. Men legemidler og alkohol. Han hadde overdosert flere ganger, men det gikk greit alle gangene å det virket som han kom seg. Problemet var at av familie hadde han bare meg igjen. Han hadde også bare en god venn til å støtte seg til, så han følte seg ofte alene. Jeg følte derfor et stort ansvar ovenfor pappa og var der minst 1-2 ganger i uken for å lage mat, passe på at han gjorde det han skulle, passet på at han var glad og følte seg elsket. Jeg turte heller ikke dra på ferie i mer enn en uke av gangen i redsel for at pappa skulle føle seg alene og ta livet sitt. Det har vært slitsomt og mye tungt, men jeg elsket pappa mer en noe annet. Han var min beste venn, den store helten min og den tryggeste, snilleste personen jeg noen gang har møtt. Han ville ingen vondt og gjorde alt han maktet for at jeg skulle ha det bra. Var jeg lei meg eller sliten, så valgte jeg å besøke pappa fordi jeg alltid følte meg bedre etter å ha vært der. I påsken for 7 mnd siden så bestemte jeg og kjæresten min seg for å ta en kaffe hos pappa, siden de to bare hadde møtt hverandre en gang før. Når vi kom frem, var pappa død. Jeg prøvde gjennomlivning, men det var for sent og han var stiv og kald. Nå tenkte jeg at dette er absolutt det værste som har hendt meg. Og jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette her. Nå, flere måneder etter så har jeg det mye bedre. Men jeg merker jeg sliter litt med å glede meg over ting. Jeg har også utviklet en angst for at folk rundt meg skal bli syke eller dø. Jeg ønsker meg barn, men vet nesten ikke om jeg tør nettopp på grunn av alt som har skjedd. At broren min er syk og mest sansynelig dør mye tidligere enn det som er vanlig hjelper heller ikke. Jeg har prøvd å prate med en psykiatrisk sykepleier men det hjalp ikke stort. Er det noen som har råd? Beklager for rotete og langt innlegg..

Anonymous poster hash: 912c7...e6f

[AnonymBruker]

Trist å lese.

Vet ikkje hva råd eg kan komme med bortsett fra at du er ikkje aleine om å føle at livet er vanskelig.

Sliter selv en del med forskjellig..

Eg tar meg selv ofte å føle meg gladere når eg tenker positive tanker, ser en komedie osv.

Er selvfølgeglig ikkje en løsning på problemet, men eg tror rett og slett at tenker du negativt så blir det negatvit så eg fokuserer veldig på å tenke positivt.

Finner på ting med venner, klubber og verv eg eventuellt har for å fylle dagen med litt forskjelllig glede..

men en ting virker det som ihvertfall for min del, og det er at du er veldig sterk!

Og er du sterk så finnes det mange muligheter for forbedring.

Se deg selv i speilet og si positive ting ( gjør det selv) prøv å få troen på deg selv og ikkje minst, kjenn på kroppen, kjenn på følselsene og prøv å kjenn de igjen.

Eg har selv lest en bok som heter lykkefellen og denne har hjulpet meg masse med å få "kontroll" på kroppen...

Lykke til

Anonymous poster hash: 820a5...6e4

[strawberry]

Huff, dette er vondt å lese! Sender deg en stor klem.

Å hjelpe med psykiatrisk sykepleier kan kanskje ikke være nok for deg? Du skulle vel kanskje hatt mer profesjonell hjelp, fra psykolog som er mer spesialisert på å takle det.

Endret 28. november 2013 av strawberry

[Alina X]

Hei,har det på en måte som deg,redd for å skaffe meg type for er redd for å miste han og noen dager er livet svart og selvmordstankene dukker opp,døyver disse dagene som regel med alkohol og marihuana..

Jeg har funnet ut for min del så hjelper det å gå turer alene. I skogen eller bare rundt i byen,sette meg på cafe og lese en god bok. Venner og resten av familien er også viktig for å få tankene bort....prøv å tenk deg hva som får deg til å føle deg lykkelig og gjør dette....det kan være spille et instrument,gå turer,reise langt bort,veldedig arbeid osv..."vi er ansvarlige for vær egen lykke"sier folk,noe som KAN stemme,men det er ikke alltid like lett når livet har vært dritt...prøv å les litt i bibelen også,mye hjelpende ord der:)

En stor klem fra meg:)

[AnonymBruker]

Min mor snakker til stadighet om et bilde hun så i avisen da hun var barn:

Den store flommen i Nederland. Dikene brast, bølgene tok liv og hjem, og ett bilde ble sittende fast i netthinnen: en kvinne som satt på ruinene av huset sitt og hadde mistet huset, mannen, og sine åtte barn. Hun var helt alene, og hadde ikke en gang et hus.

Sånn er livet noen ganger. Så jævlig brutalt.

Jeg føler inderlig med deg, men samtidig er det dessverre sånn at det er slik livet er. Jeg mistet også pappaen min, helt ut av det blå. Før det skilte foreldrene mine seg. Og etter dette... kommer sikkert masse annet. Sånn er livet- good bits and bad bits.

Stå i deg selv. Det er det beste rådet jeg kan gi deg.

Anonymous poster hash: fa400...743

[AnonymBruker]

Nå virker jeg kanskje slem, men sånn er livet for nesten alle. Alikevel er det de som blir født med sølvskje i munnen og aldri gjennomgår noe tøft som anser seg minst lykkelige og fornøyd med livet, og motsatt.

Jeg vil anbefale deg å bli frivillig besøksvenn hos eldre, syke eller hos psykisk utviklingshemmede. Det gir så mye å kunne være der for andre.

Kanskje et par timer hos psykolog for å få satt ord på moen følelser og få pratet ut om det du har opplevd kan være lurt?

Anonymous poster hash: cf7c0...d1e

[AnonymBruker]

Ts. Her: takk for synspunkter. Vêr jo selvfølgelig at nesten alle opplever mye forferdelig, men det hjelper jo uansett ikke meg med å takle følelsene jeg føler. Når jeg tenker på andre som opplever motgang blir jeg egentlig bare enda mer lei meg og motløs. Så jeg prøver alltid å flytte fokuser på andre ting, men det er spesielt om natten alle vonde tanker kommer frem å det blir vanskelig å skyve bort. Har tenkt på mer profesjonell behandling som noen foreslår, men er det noen som har erfaring med dette? Hvordan behandlinger som regel foregår. Sikkert dumt, men tenker liksom at når en spesialsykepleier i psykiatri ikke kunne hjelpe, hva kan andre da? Ang . Det med frivillig besøksvenn, jeg jobber allerede 100% i helsevesenet hvor jeg faktisk klarer å skyve bort mye for da føler jeg at jeg hjelper andre så har ikke så mye fritid til overs.

Anonymous poster hash: 912c7...e6f

[Gjest Trolletrine]

Dessverre er det vel sånn at når alt kommer til alt, så er det kun deg selv som kan gjøre noe med hvordan du føler det. Du kan selvfølgelig få veiledning og støtte fra f.eks en psykiatrisk spl o .l, men selve jobben må du gjøre selv.

Jeg er enig med de andre her som sier at livet kan være veldig tungt noen ganger, og at det kan virke som at noen får mer motstand enn andre. Men hvorfor henge seg opp i det? Du har DITT liv, og det er det du må ta tak i, DU og ingen andre. Har du forsøkt å se på at det du har opplevd av negative ting, også faktisk har gitt deg en unik erfaring og kunnskap ikke alle har? Og at du kan bruke disse erfaringene til noe konstruktivt både i jobben din og privat? Kan du se at erfaringene dine er en del av den personen du er, på godt og vondt, og GODTA at dette har vært en del av livet ditt?

Sånn jeg ser det, har du to valg: enten å bli bitter over det du har erfart, og la erfaringene hemme deg i det livet du har nå. Eller så må du prøve å gå igjennom en indre prosess der du lærer deg å leve med det du har erfart. Du kan aldri glemme, og det skal du ikke heller- men du skylder deg selv å komme videre og erfare de GODE tingene som finnes i livet. Snøballen har en tendens til å rulle ententen den er positiv eller negativ, så det gjelder å gjerne tvinge seg til å gjøre "lystbetonte" aktiviteter også, selv om det ikke frister det hele tatt. Anbefaler deg også å komme deg ut i naturen eller trene litt - også veldig bra for psyken;-)

[AnonymBruker]

Alikevel er det de som blir født med sølvskje i munnen og aldri gjennomgår noe tøft som anser seg minst lykkelige og fornøyd med livet,

Anonymous poster hash: cf7c0...d1e

Sant!

Anonymous poster hash: cd3d5...945

[AnonymBruker]

Nå virker jeg kanskje slem, men sånn er livet for nesten alle. Alikevel er det de som blir født med sølvskje i munnen og aldri gjennomgår noe tøft som anser seg minst lykkelige og fornøyd med livet, og motsatt.

Jeg vil anbefale deg å bli frivillig besøksvenn hos eldre, syke eller hos psykisk utviklingshemmede. Det gir så mye å kunne være der for andre.

Kanskje et par timer hos psykolog for å få satt ord på moen følelser og få pratet ut om det du har opplevd kan være lurt?

Anonymous poster hash: cf7c0...d1e

Hvis du ser på voksne som sliter hardt gjennom hele livet så er det en tøff barndom som er fellesnevneren. Ikke sølvskje.

Og hvis du ser på hvem som er mest suksessfulle så er det de med velutdannede foreldre som stilte tøffe krav til barna sine under oppveksten. Minst suksessfulle er igjen de med lavt utdannede foreldre som har hatt en tøff oppvekst.

De med sølvskje i munnen klarer seg vanligvis helt fint.

Anonymous poster hash: 61448...854

[AnonymBruker]

Skal man klare å leve et lykkelig liv, må man lære seg å gi faen i de rette tingene, og heller ikke leve i fortida.

Anonymous poster hash: 021a7...502

[AnonymBruker]

Hvis du ser på voksne som sliter hardt gjennom hele livet så er det en tøff barndom som er fellesnevneren. Ikke sølvskje. Og hvis du ser på hvem som er mest suksessfulle så er det de med velutdannede foreldre som stilte tøffe krav til barna sine under oppveksten. Minst suksessfulle er igjen de med lavt utdannede foreldre som har hatt en tøff oppvekst. De med sølvskje i munnen klarer seg vanligvis helt fint. Anonymous poster hash: 61448...854

Jeg skrev "minst lykkelige og fornøyde med livet", ikke suksessfulle.

Anonymous poster hash: cf7c0...d1e

[AnonymBruker]

jeg fikk ikke ordentlig hjelp før jeg byttet fra nettopp psykiatrisk sykepleier til psykolog, det var først da jeg fikk kvalifisert hjelp og skjønte at det var håp for meg

Anonymous poster hash: 03ad7...d7f

[Gjest stian86]

Første punkt er og søke profesjenell hjelp. En som er utdannet. Livet består mye av nedturer dessverre. Er det som former oss som mennesker. Du har hatt mye nedturer men ingenting tilsier at det ska være sånn testrn av livet. Begynn hos fastlegen din og vær dønn ærlig om alt fra a til å. Er håp for deg så begynn et sted og det er fastlehe

[Saraby]

.

Endret 9. mai 2014 av Saraby

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2013 den 11.44):

Hei.
Jeg er en jente på 20 år, som noen ganger føler at alt negativt som kan skje, det hender med meg og min familie.

Når jeg var 9, ble storebroren min plutselig syk av kyssesyken og havnet i koma over lang tid. Når han våknet, var han ikke den samme lenger. Han hadde fått store skader på hjernen. Nå, 11 år etter, forstår jeg at han aldri kan bli den samme igjen. Er vanskelig å forklare hvordan han er, så for å gjøre det så enkelt som mulig, kan man si at han er som et barn på 2-4 år. Jeg er veldig glad i han og han er en av de viktigste i livet mitt, men jeg sliter mye med dette. Savnet etter han er stort, for selvom han fortsatt lever, så er han ikke den samme. Dette var noe av det første som gjorde at jeg innså at man lever bare en gang og ting kan skje når som helst. Frem til nå nylig, trodde jeg at dette var noe av det værste som kunne skje meg.

 

Rett før jeg fylte 20, så fant jeg pappa død. Han hadde slitt med rus i flere år. Ikke av typen sprøyter osv. Men legemidler og alkohol. Han hadde overdosert flere ganger, men det gikk greit alle gangene å det virket som han kom seg. Problemet var at av familie hadde han bare meg igjen. Han hadde også bare en god venn til å støtte seg til, så han følte seg ofte alene. Jeg følte derfor et stort ansvar ovenfor pappa og var der minst 1-2 ganger i uken for å lage mat, passe på at han gjorde det han skulle, passet på at han var glad og følte seg elsket. Jeg turte heller ikke dra på ferie i mer enn en uke av gangen i redsel for at pappa skulle føle seg alene og ta livet sitt. Det har vært slitsomt og mye tungt, men jeg elsket pappa mer en noe annet. Han var min beste venn, den store helten min og den tryggeste, snilleste personen jeg noen gang har møtt. Han ville ingen vondt og gjorde alt han maktet for at jeg skulle ha det bra. Var jeg lei meg eller sliten, så valgte jeg å besøke pappa fordi jeg alltid følte meg bedre etter å ha vært der. I påsken for 7 mnd siden så bestemte jeg og kjæresten min seg for å ta en kaffe hos pappa, siden de to bare hadde møtt hverandre en gang før. Når vi kom frem, var pappa død. Jeg prøvde gjennomlivning, men det var for sent og han var stiv og kald. Nå tenkte jeg at dette er absolutt det værste som har hendt meg. Og jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette her. Nå, flere måneder etter så har jeg det mye bedre. Men jeg merker jeg sliter litt med å glede meg over ting. Jeg har også utviklet en angst for at folk rundt meg skal bli syke eller dø. Jeg ønsker meg barn, men vet nesten ikke om jeg tør nettopp på grunn av alt som har skjedd. At broren min er syk og mest sansynelig dør mye tidligere enn det som er vanlig hjelper heller ikke. Jeg har prøvd å prate med en psykiatrisk sykepleier men det hjalp ikke stort. Er det noen som har råd? Beklager for rotete og langt innlegg..

 

Anonymous poster hash: 912c7...e6f

 

Jøss, er kyssesyken virkelig så farlig? Jeg har hatt det selv, flere ganger, ikke noe alvorlig i det hele tatt.

Anonymkode: 1b467...b8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jøss, er kyssesyken virkelig så farlig? Jeg har hatt det selv, flere ganger, ikke noe alvorlig i det hele tatt.

Anonymkode: 1b467...b8f

Flere ganger? Jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne få det igjen, at man blir immun! Er det feil?

Anonymkode: 18d66...c75