Hjelp?

[Gjest Vevila]

?

Endret 27. mars 2014 av Vevila

[AnonymBruker]

Har du prøvd kurs/grupper for "sånne som oss"? Hvis du er student så vet jeg det finnes slike kurs, dps også har det. Da kan du treffe andre som også syns det er vanskelig med sosiale settinger. Men altså. jeg vet de finnes og jeg er student men jeg tør jo faen ikke gå...så det er jo lettere sagt enn gjort.

Tror det som funker best på sosial angst er eksponering. Du sier du har kontroll på panikken og har nok dine teknikker for å takle angstanfall når de kommer. Da stiller du også sterkere når du opplever angst i sosiale situasjoner også.

Skulle gjerne fortalt deg hva som funker, men dessverre er jeg nok på samme sted selv og vet bare alt jeg burde gjøre, men jeg tør ikke...

Anonymous poster hash: 69353...114

[AnonymBruker]

Har bare dårlige erfaringer med de tre metodene psykologer har prøvd ut på meg, så har dessverre ikke forslag til noe som funker. Men mine psykologer foreslo ihvertfall;

Eksponeringsterapi, som du allerede har prøvd ut. Det virket ikke på meg heller. Jeg følte jeg gikk ett skritt frem og to tilbake hele tiden. Jeg nekter å tro at denne metoden virker for oss med Unnvikende PF, av erfaring. Men jeg vet ingenting om hvor bra den virker for folk med sosial angst.

Kognitiv Terapi. Du har sikkert hørt om det. Går ut på å ta negative tanker "til fange" og sette spørsmålstegn ved realiteten i dem o.s.v. F.eks hvis du tenker "nå dumma jeg meg skikkelig ut, alle synes sikkert jeg ser helt dustete ut". Så skal man liksom stoppe opp og tenke; "Hvor sant er dette? Hadde jeg syntes andre så dustete ut hvis det samme skjedde med dem? Jeg hadde vel egentlig ikke brydd meg særlig" o.s.v. Dette funker ikke på meg i det hele tatt. Jeg klarer omtrent ikke tenke hvis jeg er i en anspent situasjon, jeg får helt jernteppe, som igjen fører til at jeg faktisk gjøre ting som også andre forstår at er rar oppførsel.

Gruppeterapi. I min kommune var tilbudet ganske elendig. Jeg hadde aldri klart meg i en gruppe med folk med blandede diagnoser, og det var det eneste jeg fikk tilbudt. Jeg ville kanskje vurdert dette hvis alle i gruppen kun hadde sosial angst og/eller unnvikende PF. Ellers ser jeg ingen grunn til å sitte å legge ut om mine problemer til andre som ikke forstår dem. Og så høre på andres problemer som ikke ligner det grann på mine.

Nå for tiden prøver jeg bare å tilpasse livet mitt etter diagnosen så godt jeg kan. Håpet er å bare klare å finne meg en eller annen jobb hvor jeg slipper for mye menneskelig kontakt, sånn at jeg kan tjene til livets opphold.

Bortsett fra dette, så har jeg jo funnet ut at min angst i bunn og grunn forårsakes av en ekstremt dårlig selvtillit og selvbilde. Og igjen, her har jeg funnet en stor del av årsaken til dette, og holder på å prøve å gjøre noe med den. Men dette er jo noe som nok ikke gjelder alle.

Anonymous poster hash: 37281...606

[AnonymBruker]

Velger å være anonym her

Jeg ble sendt på kognitivt terapi og jeg fikk ingen ting ut av det. Det handket om (som anonym sier over) å lære seg å tenke positivt enn negativt. Når man havner i ubehagelig situasjoner, så skal man heller tenke positiv enn negativt. Det er jo lettere sagt enn gjort. Jeg prøvde, men lykkes ikke. Vi snakket om det samme om og om igjen. Ble eldig lei til slutt. Det funker sikkert for noen, men ikke for meg.

Jeg sliter veldig med sosial angst. Jeg jobber på et lager og det funker bra for meg da jeg slipper kundekontakt. Jeg må forholde meg til de jeg jobber med, men det går helt fint. Jobber mye selvstendig her.

uandett, så kan du jo prøve ut noe gruppe terapi eller noel. Skader jo ikke å prøve

Anonymous poster hash: 2a5da...807

[Gjest Vevila]

Huff trist å se at ingen har funnet noe som hjelper Kjenner meg veldig igjen i det dere skriver. Spesielt AB nr 2 her. Tusen takk for svar alle 3 forresten!

Har forhørt meg om gruppeterapi tidligere, men det er visst ikke noe tilbud her annet enn for angst generelt, og det tror jeg ikke at jeg hadde hatt noe utbytte av. Det er så irriterende når man er villig til å gjøre alt for å bli bedre, men ingen har noen kur.

[AnonymBruker]

Nå for tiden prøver jeg bare å tilpasse livet mitt etter diagnosen så godt jeg kan. Håpet er å bare klare å finne meg en eller annen jobb hvor jeg slipper for mye menneskelig kontakt, sånn at jeg kan tjene til livets opphold.

Anonymous poster hash: 37281...606

Dette rådet ville jeg ikke tatt til meg... Klart man tilpasser seg diagnosen sin (er aldri jeg som handler inn mat for jeg klarer ikke gå på butikken f.eks), men syns ikke man skal gi opp og slå seg til ro med at slik er jeg. Da tror jeg man lett kan bli deprimert. Mennesker trenger sosial stimuli, vi er sosiale vesner. Du over her burde jo snakke med en ny psykolog og forklare at du syns det har funket dårlig - kanskje fokusere mer på å gjøre noe med selvbildet ditt først.

Ts, ikke gi opp. Jeg og føler at det blir to skritt frem og ett tilbake, noen ganger ett frem og tre tilbake. Men så kommer det dager igjen der jeg får driv og tenker "ikke faen om jeg skal ha det slik - både jeg og familien min fortjener bedre". Stå på!

Anonymous poster hash: 69353...114

[AnonymBruker]

*dytt*

Anonymous poster hash: 8aeb8...602

[AnonymBruker]

*dytt*

Anonymous poster hash: 8aeb8...602

Hvorfor? Hva lurer du på?

Anonymous poster hash: 69353...114

[AnonymBruker]

Hvorfor? Hva lurer du på?

Anonymous poster hash: 69353...114

Er du morsom?

Anonymous poster hash: 8aeb8...602

[AnonymBruker]

Prøv tankefeltterapi, lån en bok på biblioteket

Anonymous poster hash: 911f7...cad

[Gjest Blondie65]

Selvtillits problemer kan man gjøre noe med selv. Det enkleste er å lytte og takke når noen sier noe positivt om en. De aller fleste av oss slenger ikke rundt med slikt uten at vi faktisk har lagt merke til og synes det vi kommenterer er positivt. Når du sier "takk for det" forsterker du din egen opplevelse av komplimenter.

Og komplimenter er smittsomt! Begynn å legge merke til andre rundt deg og gi dem komplimenter. "Den toppen der var kjempefin på deg!", "jeg likte veldig godt det innlegget du hadde om ..." Osv. Når DU sier noe positivt om andre vil de si noe positivt om deg og da er man inne i en god sirkel. I tillegg har man fått noe å snakke om noe som gir sosial mestring.

Allier deg med en eller to gode venner som du forteller at du sliter med sosial angst og at de må hjelpe deg i vanskelige situasjoner. Det kan være så enkelt som å inkludere deg eller gi deg tilbakemelding på hvordan de oppfattet deg i situasjonen. Litt av problemet vårt er at vi overtenker situasjonen eller skulle ønske vi kunne være vittige og kjapp i replikken men at vi er alt for treg i knollen med overtenkningen vår til å komme dit. Her gjør også øvelse mester. Øv med vennene dine.

Selvtillit bygges også ved å fokusere på det positive ved oss selv. Finn papir og blyant og skriv ned noe du vet du er god på. Etterhvert som du legger merke til komplimentene du får, føy de til listen. Heng listen på badet og si "jeg er god på ..." Alle tingene hver dag. Si det med overbevisning! De andre sa det om deg med overbevisning, da kan du trygt si det til deg selv også.

Hilsen en som var uten selvtillit som slet fryktelig i sosiale settinger tidligere.

[Gjest Mupsi]

.

Endret 5. november 2013 av Mupsi

[AnonymBruker]

Er du morsom?

Anonymous poster hash: 8aeb8...602

Beklager, den hørtes krassere ut enn den var ment. Har alltid syns det er rart når andre enn ts dytter tråder uten å bidra. I det minste si at man er i samme situasjon og lurer på det samme. Jeg skjønte jo at du lurte på det samme som i hi, men lurte på om du hadde noe annet eller mer spesifikt som du ikke følte var svart på allerede. Ser det har kommet noen flere svar, håper du og har fått noe ut av dem :-)

Anonymous poster hash: 69353...114