Hvordan fortelle psykologen om problemer?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært hos psykolog før, men denne uken har jeg time hos en. Problemet er at jeg ikke klarer å fortelle hva jeg sliter med rett ut. Jeg har en sperre for å snakke om følelsene mine og en kronisk "alt er bra og jeg er lykkelig og glad"-attitude bygd opp over flere år, så jeg er redd for at psykologen ikke skal forstå hvor ille jeg faktisk har det.. Psykologen vet ingenting om grunnen til at jeg oppsøker psykolog i og med at jeg ikke gjorde det gjennom legehenvisning.

Noen som har tips til hvordan jeg kan si det, eller lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: cbadb...21d

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog hver uke.

Alt er mye lettere etter at jeg første gang bare sa

alt rett ut. De har jo taushetsplikt så da er det ikke noe problem?

Hver gang jeg drar så sier min psykolog alltid: Du er veldig tøff som

sier rett ut, mange vil holde det inne.

Anonymous poster hash: 0de15...8fb

[AnonymBruker]

Kan du klare å fortelle at du synes det er vanskelig å snakke? Dersom du får sagt at du ikke forteller alt har du kommet langt på vei. Jeg skjønner veldig godt hva du mener, har en sånn sperre selv.

Anonymous poster hash: c8e0c...71f

[Nasse1]

Jeg har aldri vært hos psykolog før, men denne uken har jeg time hos en. Problemet er at jeg ikke klarer å fortelle hva jeg sliter med rett ut. Jeg har en sperre for å snakke om følelsene mine og en kronisk "alt er bra og jeg er lykkelig og glad"-attitude bygd opp over flere år, så jeg er redd for at psykologen ikke skal forstå hvor ille jeg faktisk har det.. Psykologen vet ingenting om grunnen til at jeg oppsøker psykolog i og med at jeg ikke gjorde det gjennom legehenvisning.

Noen som har tips til hvordan jeg kan si det, eller lignende erfaringer?

Anonymous poster hash: cbadb...21d

Jeg har det helt likt som deg. Bare fortell det du skriver her og psykologen hjelper deg i gang med praten. Vi er ikke de eneste som synes at det er vanskelig å snakke om følelsene våre, så psykologene har nok god erfaring for hvordan de skal takle det.

De første timene brukes som regel til kartlegging, og da går man gjennom en del skjemaer. Det er mye ja og nei spørsmål og så vil ofte psykologen spørre noen tilleggspørsmål der det er nødvendig med utdypning. Dette er fra DPS, men du har kanskje bestilt time hos en privat psykolog? Det er mulig rutinene er annerledes der.

Etterhvert blir du forhåpentligvis mer trygg på behandleren din, slik at praten går enklere fra din side også.

[AnonymBruker]

Jeg var også slik, og da fikk ikke psykologen hjulpet meg (en virkelig god psykolog ville kanskje klart å kakke hull på skallet, men det skjedde ikke med meg). Jeg klarte jo ikke sette ord på det vanskelige (som var alvorlige ting).

Først etter flere år, da jeg ikke lot meg styre av skam eller stolthet - og fikk sagt alt som det var - først da opplevde jeg å få virkelig hjelp. Med det innebærer jo at man får kontakt med følelsene sine, og det kan ta noe tid.

Jeg anbefaler deg å skrive ned det vanskelige, og så vise dette til psykologen, om det er for vanskelig å fortelle. Den "jeg er så glad" holdningen har sikkert vært et forsvar for deg, men nå kan forsvaret hindre deg i kommunikasjonen med psykologen.

Anonymous poster hash: b11c0...647