Vi som mangler et søsken...

[Lagrima]

Miramiss, så trist å høre! Vet at det er ingen ord som kan gjøre det lettere, sender derfor bare en klem og et ønske om at det går bra med deg.

Jeg har også en søster for lite, mistet min søster i selvmord nå i sommer. Selv om det er helt sinnsykt vanskelig å forstå, så går det på en måte bra med meg. Jeg savner og sørger, men klarer også å gjøre det jeg skal. Har hele tiden vært veldig åpen om hva som har skjedd og om hvordan jeg har det, og tror at det har hjulpet meg til å holde meg oppreist. Men jeg har mange perioder der jeg bare sitter og glaner i veggen, eller en tanke streifer meg som slår meg helt ut.. Nå nettopp innså jeg at mine fremtidige barn aldri kommer til å kjenne tanta si, og det var fryktelig tungt å tenke på. Mine andre to søstre har allerede fått sine barn, som kjente tanta si og som har sine minner. Det høres fælt ut, men jeg gruer meg til å forholde meg til at barna mine ikke aner hvem tanta var. Som ikke husker hennes hjertelige latter, som ikke har kjent den gode velkomstklemmen når man kom på besøk, som ikke noensinne har ledd av hennes mange sprell.

Og ja, jeg lurer også fælt på hva jeg skal svare når folk spør meg hvor mange søsken jeg har. Jeg tipper at jeg vil gjøre som en av de andre her sa: være åpen om det, si at jeg har tre søstre men dessverre er en av de gått bort. For det er jo slik det er.

Håper at dere som ikke lenger skriver på denne tråden har det bedre nå!

[Mrs B]

Vet jeg er "litt sent ute" i fht dere andre med å skrive her. Men syns det er flott at noen laget en tråd om oss søsken som sørger!

Jeg mistet min kjære lillebror bare 2 mnd siden i selvmord, han ble 26år gammel. Det har vært utrolig vanskelig å takle, det kom så uventet selv om vi visste han var syk. Man sitter igjen med så mange spørsmål og tanker, og jeg syns helt ærlig at det blir bare værre og værre å takle. Nå har sjokket gitt seg og man sitter igjen med tomheten og endeligheten av det hele.

Jeg syns og at det ikke er så mye fokus på søsken i slike situasjoner, at vi kommer i 2 eller 3 rekke. Ikke i familien vår, men andre. Nå har det jo gått et par mnd, så man forventer ikke at man fremdeles skal ha det like vondt. Og det er det, bilder og video av han er så utrolig vanskelig å se på, samtidlig som det er godt. Han hadde et utrolig flott smil, som jeg aldri vil glemme.

Dette er litt av min historie, orker ikke skrive mer nå. Har det vanskelig. Takk til trådstarter.

[litle my]

Jeg har 6 søsken.. 5 som jeg er så heldig å få leve sammen med no, og en som passer på meg fra en annen plass..

Jeg var blitt stolt storesøster til tvillingbrødre i en alder av 4.5 år.. Jeg var skikkelig stolt over de.. Så en morgen ville ikke Sebastian våkne... Og neste er at mamma blir hysterisk og plutselig er det masse ukjente folk rundt meg.. De gjør noe med broren min så får han plutselig lov til å kjøre hellikopter.. Jeg sier til mamma at det er urettferdig at bare han får lov.. Mamma forklarer at han er syk og må til doktoren.. Broren min kommer aldri hjem igjen.. Han er vekke.. Nå var det bare en av lillebrødrene mine igjen... Og jeg som skulle få lov til å trille de i vognen ute når snøen ble vekke..

Sebastian døde i krybbedød når han var 11 uker gammel.. Den søte lillebroren min får jeg aldri kose med, kysse på, mate eller se mer..

Jeg tenker ofte på han.. Husker han godt og savner han.. Vi sier alltid at vi mangler en bror.. Når folk spør meg hvor mange søsken jeg har så tar jeghan alltid med.. Han er jo like mye broren min han som resten av søskene mine.. Han bare lever ikke lengre...

Min første sønn skal kalles opp etter han.. Det har jeg sagt siden jeg var liten og det sier både mamma og tvillingbroren at er helt greit.. De synes det er fint å hedre han på den måten.. Og mine unger skal få vite at de har en onkel som ikke fikk vokse opp..

[Gjest Gjest_anniq_*]

Jeg viste ikke at det var så mange her inne som har opplevd det samme som meg. Det er jo ett tema vi eller ingen snakker om. Føler det er vanskelig å snakke om det for ikke alle som takkler det.

Jeg mistet min store søster for 11 år siden. Hun var 18 år. Jeg var 15 år. Etter hun valgte å dø selv har jeg følt meg helt alene. Hun valgte å dra fra meg, å føler en stor smerte etter henne. Jeg kan aldri helt forstå hvorfor hun ville dra, jeg som var så glad i henne. Vet ikke om jeg noen gang kommer til å tilgi henne for det. Men er så glad i henne. Hun var den eneste søsteren jeg hadde. Den snille store søsteren min som alltid passet på meg, men som bare ble borte en dag. Vond å trist er det. Å det er vanskelig å ikke få gjort noe med.

Thank you, sister!

I wana thank you, sister for not saying good bye.

I couldn`t make it, sister

-I wouldn`t hear you die

I miss you more than anything, but i cant get you now.

I really want you, sister

-Can you please show me how

We were good frends, sister.

You have a special place in my heart

I don`t think it`s fear, sister

that life reaped us apart

Now you are in heaven, sister

-I cant see you there

But i wanna thank you, sister

for the good friend you were.

-Anniq-

Masse klemmer til dere alle.

[Lagrima]

Jeg viste ikke at det var så mange her inne som har opplevd det samme som meg. Det er jo ett tema vi eller ingen snakker om. Føler det er vanskelig å snakke om det for ikke alle som takkler det.

Jeg mistet min store søster for 11 år siden. Hun var 18 år. Jeg var 15 år. Etter hun valgte å dø selv har jeg følt meg helt alene. Hun valgte å dra fra meg, å føler en stor smerte etter henne. Jeg kan aldri helt forstå hvorfor hun ville dra, jeg som var så glad i henne. Vet ikke om jeg noen gang kommer til å tilgi henne for det. Men er så glad i henne. Hun var den eneste søsteren jeg hadde. Den snille store søsteren min som alltid passet på meg, men som bare ble borte en dag. Vond å trist er det. Å det er vanskelig å ikke få gjort noe med.

Thank you, sister!

I wana thank you, sister for not saying good bye.

I couldn`t make it, sister

-I wouldn`t hear you die

I miss you more than anything, but i cant get you now.

I really want you, sister

-Can you please show me how

We were good frends, sister.

You have a special place in my heart

I don`t think it`s fear, sister

that life reaped us apart

Now you are in heaven, sister

-I cant see you there

But i wanna thank you, sister

for the good friend you were.

-Anniq-

Masse klemmer til dere alle.

Ville bare si noe om dette med selvmord. Allerede i begravelsen merket jeg at jeg syntes det var grusomt at presten sa at søsteren min ikke lenger ville leve. Jeg klarte ikke å forholde meg til det i det hele tatt!! Klarte ikke å forstå hva som kunne ha fått henne til å ønske døden mer enn livet.

Så leste jeg en bok og der ble det sagt på en annen måte: De som tar livet sitt, tar ikke alltid et valg. Det er ikke alltid "enten leve, eller dø". For noen er det bare ett alternativ, og det er å dø. Noen klarer ikke å se at de har et valg.

For min søsters del tror jeg det måtte vært sånn. Jeg klarer ikke å se at hun ville valgt å forlate barna sine og resten av familien dersom hun hadde et valg. Jeg tror rett og slett at hun gikk tom for valg.

Det hjelper meg veldig å tenke på det på denne måten, og jeg tror virkelig at det er slik det henger sammen. Ville bare dele disse tankene