Vi som mangler et søsken...

[Gjest Lille Du]

Tenkte det kunne være kjekt med en link hvor vi som har mistet en søster eller bror kunne dele våre erfaringer med hverandre. Det er noe eg har savnet siden min lillesøster dødde i 1996. Det virker som om man er helt alene om å ha mistet et søsken, det er liksom alltid foreldrene som har mistet et barn man snakker om. Men så er det jo ofte slik at det er søsken inn i bildet.

For min del er vi nå ett søsken for lite i vår søskenflokk, vi skulle vært fire...

Hva gjør man når noen soør hvor mange søsken man har? regner man med den som er borte? Eg svarer ofte at eg har tre søsken, selv om vi som sagt nå er tre igjen.

Lillesøsteren min døde i 1996, bare 8 år gammel. Hun måtte leve med en sjelden sykdom hele sitt liv, men var uansett beste jenta i verden...

Slutter her...for sterkt... :cry:

Noen som føler behov for å dele sine erfaringer med meg?

Lille Du

[Gjest Lille_my ikke pålogget]

ville bare gi deg en :trøste:

[Gjest 1111]

:trøste:

Vil bare si at jeg er fryktelig lei for det.

Og at jeg har vært gjennom noe av det samme selv. det gjør vondt og sårt hver eneste dag, fordi det er en som mangler i søskenflokken. og hver gang jeg hører navnet hans i en eller annen sammenheng, gjør det vondt langt inn i hjertet ...

Jeg mistet lillebroren min. jeg rakk aldri å bli kjent med den lille gutten. men likevel har jeg mistet ham, jeg husker fortsatt hvor gruelig vondt det gjorde når jeg så den lille gutten i kisten. de små hendene.. den lille kroppen..

Er nesten nødt til å slutte å skrive om det, det blir så sterkt og så altfor nært. men jeg vil bare du skal vite at du er ikke alene om å ha mistet en i søskenflokken, det er flere som sliter med å vite hva de skal si når folk spør hvor mange søsken man har.

En stor til deg!

[Gjest Lille Du]

Lille My og Lilleputt;

Jammen godt å vite at det ikke bare er jeg som har vansker med å vite hva jeg skal svare når noen spør hvor mange søsken vi er! Puhh...nå ble jeg lettet...

Takk for oppmuntringen.

Til Lilleput:

Er det lenge siden du mistet lillebroren din da?

Er det sant som man sier; at tiden leger alle sår...?

Lille Du

[Isiselin]

Til sommeren skulle min lille søster ha blitt 6 år og stor jente. Hun døde fra oss bare 2 og en halv måned gammel og jeg tenker på henne hver eneste dag og savner henne selv om jeg forlengst hadde flyttet hjemmefra og bare fikk sett henne tre ganger...

Føler av og til at jeg ikke har lov til å savne henne så mye som jeg gjør siden jeg ikke fikk kjenne henne, men hver gang tenker jeg på tante som ringte og fortalte meg at hun var død fordi pappa ikke klarte. Hver dag tenker jeg på hvor liten og fredelig hun så ut i kisten sin med smokken sin ved siden av seg og bamsen som hun fikk av meg på den andre siden.

Hver dag tenker jeg på den lille kisten med blomsterhavet rundt i kirken og koret mitt som møtte opp og sang "Vem kan segla" for henne. Det er noen som mangler, ja...

Lille jenta hadde blitt 6 år i sommer. Til høsten skulle hun ha begynt på skole og til sommeren skulle hun ha gått ned midtgangen sammen med meg, pappa og våre to andre søsken. Hun hadde blitt en fantastisk brudepike...

Savner deg, jenta mi...

[Gjest Poirot]

Jeg har en hemmelig storebror som ingen snakker om. Han døde før vi andre ble født, og har ikke engang en grav (såvidt jeg vet). Har heller alri sett bilde eller noe annet som minner om han.

Har ingen slik sorg som dere andre, men det er en merkelig følelse at han liksom er glemt.

[Saeria]

Vil bare gi dere som savner et søsken en og litt :trøste:

[Gjest 1111]

Til Lilleput:

Er det lenge siden du mistet lillebroren din da?

Er det sant som man sier; at tiden leger alle sår...?

Nå er det ti år siden jeg mistet lillebroren min. og nei, tiden leger ikke alle sår. det gjør fortsatt like vondt å tenke på det, og denne vinteren sleit jeg veldig nettopp pga det. og akkurat som Isiselin føler jeg at jeg ikke har "rett" til å sørge fordi jeg ikke rakk å bli kjent med ham.

Likevel gjør jeg det..

[Thomasine]

Må bare gi dere en :trøste:

[Holly Hobbie]

Jeg skulle egentlig hatt en storesoester. Men hun ble bare tre maaneder gammel, og doede ti aar foer jeg ble foedt. Jeg har jo aldri opplevd noe savn, fikk foerst vite om det da jeg ble voksen. Av forskjellige grunner er det ikke noe vi snakker aapent om hjemme, og det er ikke noe jeg tenker paa daglig. Men jeg er lei meg paa mammas vegne som maatte gaa gjennom aa miste et barn...og har alltid oensket meg en soester.

[Gjest Anonymous]

Jeg mistet lillesøsteren min da jeg var seks år gammel. Mamma og Pappa var på sykehuset hele tiden. Jeg måtte passe mine tre yngre søsken. Innimellom ble vi "plassert" hos ulike venner av mamma og pappa.

Jeg husker hvor vondt det var at mamma og pappa var så lei seg, uten at jeg klarte å trøste dem.

Jeg husker hvor skummelt det var å bo hos "fremmede" naboer og vennepar av mamma og pappa. Noenganger ble vi søsken spredt i ulike hjem. Det var så skummelt å være alene. Jeg ville jo passe på lillesøsknene mine!

Jeg husker hvordan jeg gikk og bar lillebror (2) hele natten for at han ikke skulle gråte og vekke bestemor og bestefar (for de var så strenge), da vi overnattet hos dem.

Jeg husker pappa som kom hjem en dag. Han begynte å gråte. Jeg har aldri sett ham gråte utenom akkurat den dagen. Han samlet oss, alle fire barna, på fanget. Og så ba han oss folde hendene. Så ba han høyt til Gud om å la lillesøsteren vår få leve. Jeg har aldri sett pappa be utenom den dagen. Den dagen begynte jeg å be til Gud hver dag om at lillesøster skulle få leve.

Jeg husker lillesøster ble døpt på sykehuset. Mamma gråt noe helt forferdelig. Jeg ble så skremt! Jeg begynte å gråte jeg også, men da ble pappa streng, for de voksne trodde at jeg var altfor liten til å forstå hva som skjedde, og alt for liten til å være trist over det.

Jeg husker pappa holdt meg i hånden da vi gikk opp trappene på sykehuset en dag. Det var helt stille, så sa han plutselig: I dag skal vi ta med mamma hjem. "Skal ikke babyen være med?" spurte jeg. "Babyen er død" svarte pappa.

Jeg fikk ikke være med i begravelsen. De voksne mente jeg var for ung til å forstå.

Min lillesøster ble bare noen måneder gammel. Men jeg tenker på henne veldig ofte. Jeg kjøper gule roser på bursdagen hennes. Og jeg besøker graven hennes innimellom i all hemmelighet.

I dag er jeg 25 år, men jeg opplever fremdeles et savn hver vår.

[Gjest Tex]

Lillesøsteren min døde 8. november 2002, 24 år gammel.

Savnet etter henne er sterkt og svakt, vondt og godt, nært og fjernt. Hun hadde en kropp som ikke fungerte, og det var et under at hun levde så lenge.

Det var fint at Gud hentet henne hjem til seg slik at hun fikk slippe å leve lenger her på jorden med all den smerten og alle de sykehusoppholdene det innebar. Det gjør sorgen både lettere og tyngre at hun har det bedre nå hos Gud enn her hos oss......

Men savnet vil alltid være der.

Eg veit i himmelrik ein borg

ho skin som soli klåre

der er `kje synder eller sorg

der er `kje gråt og tåre

[Hedda-78]

Så godt å sjå at det er fleire som har opplevd det samme som meg. Eg trudde eg var åleine..... Eg har også mista ein bror!

Eg var ni år og han var 13 då han døde. I forgårs var det 17 år sidan, og det er fortsatt vondt!!! Andre sine døds-dagar hugsar eg ikkje, men akkurat denne datoen gløymer eg aldri. Tenner stearinlys og tenker litt ekstra på han denne dagen. Eg var jo lita då det hende, og hugsar desverre ikkje så mykje av det, men eit sakn er det, heile tida. Eg er åleine no, det var berre oss to, no er eg einebarn... Når folk spør om eg har søsken, svarar eg at "ja, eg hadde ein bror, men det er lenge sidan no"

Klem til alle!

[Gjest Lille Du]

Whow...

Eg er helt overveldet over at det er så mange som har skrevet innlegg her. Hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at det ville komme så mange svar...

Jammen er det godt å oppleve at man ikke er alene om å ha mistet en søster eller bro. Men er det ikke rart at det er det man ofte tror...? Det er som om ingen snakker om at søskenene som sitter igjen har mistet noen, det er oftest bare snakk om foreldrene som har mistet et barn.

Hvorfor er det slik mon tro? Skal man liksom ikke ha lov til å sørge over tapet av en søster eller bror? Eller syns man det er vanskelig å snakke med en om det? At man ikke vet åssen man skal snakke om det...

Tenker faktisk ofte på det der...rare greier egentlig...Ettersom eg var 21 år da eg mistet min lillesøster...oppleves det som om eg i realiteten også har mistet et barn. Det var jo tross alt 13 år mellom meg og min lillesøster, og det setter jo sine spor i et ungt liv.

Uff så mange spørsmål og tanker...

Lille Du

[Gjest ¤Chanela¤]

Jeg har en hemmelig storebror som ingen snakker om. Han døde før vi andre ble født, og har ikke engang en grav (såvidt jeg vet). Har heller alri sett bilde eller noe annet som minner om han.

Har ingen slik sorg som dere andre, men det er en merkelig følelse at han liksom er glemt.

Samme her. Jeg vet at foreldrene mine fremdeles sliter med sorgen etter å ha mistet et barn. Vi er tre søstre i min familie, og savner en storebror.

[Gjest ¤Chanela¤]

Glemte å gi dere en klem :trøste:

[Gjest Anonymous]

Tenker ofte på en ting...

Hva om man hadde noen likesinnede å dele ting med når sorgen og savnet etter søskenene våre raser som verst...?

Det savnet hvertfall eg når eg mistet min lillesøster. Bare det å høre at noen har hatt det nett slik før deg, at de vet akkurat hvordan du har det. kanskje det ville vært en ide?

[Gjest dot]

Jeg hadde min aller verste helg i februar i år, da døde storebroren min på 23 av Leukemi(blod kreft). Så jeg vet en del om hvordan dere har det. Fra å få vite at han var syk, til han døde på sykehuset varte i 4 dager. Han var den snilleste og mest omsorgsfulle broren jeg kunne hatt og er taknemlig for de årene jeg fikk kjenne ham.

Jeg har også lurt på hvordan jeg skal svare folk, så jeg ble glad for å se denne linken og at jeg ikke er alene om alt dette. Det sies at "tiden leger alle sår", men i dette tilfellet gjør det ikke det. Jeg kommer til å savne ham livet ut og minnes ham alle merkedager, noe som vil bli ganske tungt.

Hver gang jeg ser, hører eller leser om folk som mister, så gjør det vondt i brystet. Så jeg ønsker at dere tar vare på dere selv og dem dere er glad i..jeg føler med dere.

Jeg savner deg, Morten, og vil aldri glemme deg.

Klem fra Dot

[Gjest Kajsa-krabat]

Jeg har ingen søster, hun døde før hun ble født..... Jeg fikk jo aldri lære henne å kjenne, likevel føler jeg savn til den søsteren jeg aldri fikk.... Vi er i dag 3 søsken men jeg kommer aldri til å glemme henne, min eneste søster....

Fint at denne tråden ble startet, litt godt å få fortalt noen om søskenene våre....

"Min lillesøster er en engel"

[Gjest Anonymous]

Huff da! Endelig sier eg...men mener det på en god måte. At endelig får eg oppleve at det ikke bare er meg som savner, lengter og minner et tapt søsken. I vonde stunder må eg innrømme at eg tenker på denne linken eg startet...og da er det godt å kjenne på at eg faktisk ikke er alene i denne verden.

Men det er enda en ting eg har reflektert over når det gjelder oss som har mistet en bror eller en søster. Hvorfor finnes det ikke bøker om temaet?

Eg skal ærlig innrømme at på min vei gjennom sorgprosessen pløyde eg en del biblioteker o bokhandler på jakt etter en bok som omhandler temaet å miste et søsken. Men kom aldri over noen slik bok. Det var endelig bøker om foreldre som mister barn, barn i sorg, ulike former for sorg, når noen dør....og så videre. Men aldri noe om det eg var ute etter.

Noen andre som har tenkt over det?

Kanskje det skulle blitt mitt neste prosjekt? skrive bok om dette emnet...sette det på dagsordenen? Syns dere andre?

Lille Du