Dere som har holdt sammen etter utroskap

[Gjest Raggy]

Vil dere fortelle meg litt om veien videre? Jeg vet det er mange som opplever utroskap, men i det virkelige liv så blir det fortiet så jeg spør her for å forsøke å få et innblikk. Jeg er nok ikke alene om å ha en mann som har vært utro og som nå forsøker å finne ut hvordan vi skal takle dette. Her hos oss har vi kommet langt og pratet mye, nå er jeg inne i en fase der nærhet er veldig vanskelig. Jeg kjenner på det faktum at mitt privatliv og det kjæreste jeg har har blitt delt med andre.... Mannen min sier at han søkte etter det vi en gang hadde sammen men at han aldri fant det, resultatet for han har vært en dyp depresjon og et sterkt selvhat. Han har helt klat vært alene iom at jeg har vært syk i noen år. Nå er jeg frisk og vi prøver å pusle sammen bitene våre. Det er vanskelig så jeg søker støtte fra noen med liknende erfaring, voksne folk som vet litt om hva livet dreier seg om. Dere som hater utroskap og bare har et ensidig syn på ting behøver ikke svare i denne tråden. Jeg elsker mannen min og pr nå er det følelser jeg ikke kan ta vekk.... Hadde bare ikke de vært der så hadde jo alt vært enkelt... Ikke ser jeg på det å finne en ny i voksen alder som enkelt heller, jeg vil aller helst ha mannen min jeg!!

[AnonymBruker]

For min del begynte det med sjokk over avsløringen, så kom en fase hvor jeg nesten fanatisk jobbet for å få ut all informasjon, kryssforhørte ham, dobbeltsjekket hva han sa, vurderte å avslutte forholdet.

Denne fasen gikk over i tristhet, der jeg bebreidet meg selv, følte meg stygg, sammenlignet meg selv med henne og tenkte på hva som var galt med meg siden jeg ikke var bra nok.

Etterpå ble jeg sinna. Jeg syntes han var en dritt, en bedrager, en feig jævel - jeg satte krav og ultimatum, jeg gadd ikke lytte til noe han sa, det var han som hadde gjort noe galt, nå fikk han se å ta seg sammen og oppføre seg ordentlig hvis han ville beholde meg,

I hele denne tiden var tiliiten lik null.

Nå er det gått ca to år, og jeg tenker ikke noe særlig på det, lenger. Men jeg stoler fortsatt ikke på ham. Forskjellen er bare at jeg verken sjekker eller kontrollerer noe, jeg stiller ikke ultimatum. Jeg bare vet at jeg orker ikke dette en gang til, han er ikke verdt det. Og det betyr at den slags oppførsel vil gjøre at jeg forlater ham.

Dessverre tror jeg fortsatt at han er opptatt av henne; men jeg fortrenger det.

På mange måter er forholdet bedre nå enn før utroskapen. Samtidig var det på en måte positivt å innse at jeg ikke kan stole på noen. Alle kan svikte deg, du må stole på deg selv, være sterk.

Kjærlighet er sikkert viktig, men kjærligheten innebærer ikke slike svik. Derfor er det at jeg elsker ham sekundært, det viktige er om resten av forholdet fungerer og hva et evt brudd vil innebære for dem rundt oss.

Anonymous poster hash: bb336...da4

[AnonymBruker]

Mange par kan oppleve å få det bedre etter et utroskap. For at dette skal skje har selvsagt selve utroskapen litt å si og hvordan det ble avslørt. Har det vart i flere måneder/år og med mange løgner før det kom fram, er det vanskeligere å komme videre enn hvis det var en engangshendelse og ble innrømmet med en gang.

Det er nok lurt å gå i parterapi for å få hjelp videre nå. Da setter dere noen regler for videre samliv og lærer å kommunisere når ting ikke er greit, slik at dere kan gjøre noe med dette.

Du har helt rett i at det ikke er lett å finne noen i voksen alder. Sånn sett er livet enklere for deg hvis dere kan klare å finne tilbake til hverandre og komme videre etter utroskapen. Å miste halvparten av familien og halvparten av vennegjengen er ikke enkelt når man er litt eldre, mens det går mye greiere for de yngre.

Lykke til vidrere!

Anonymous poster hash: b107f...472

[Gjest Raggy]

For min del begynte det med sjokk over avsløringen, så kom en fase hvor jeg nesten fanatisk jobbet for å få ut all informasjon, kryssforhørte ham, dobbeltsjekket hva han sa, vurderte å avslutte forholdet.Denne fasen gikk over i tristhet, der jeg bebreidet meg selv, følte meg stygg, sammenlignet meg selv med henne og tenkte på hva som var galt med meg siden jeg ikke var bra nok.Etterpå ble jeg sinna. Jeg syntes han var en dritt, en bedrager, en feig jævel - jeg satte krav og ultimatum, jeg gadd ikke lytte til noe han sa, det var han som hadde gjort noe galt, nå fikk han se å ta seg sammen og oppføre seg ordentlig hvis han ville beholde meg, I hele denne tiden var tiliiten lik null. Nå er det gått ca to år, og jeg tenker ikke noe særlig på det, lenger. Men jeg stoler fortsatt ikke på ham. Forskjellen er bare at jeg verken sjekker eller kontrollerer noe, jeg stiller ikke ultimatum. Jeg bare vet at jeg orker ikke dette en gang til, han er ikke verdt det. Og det betyr at den slags oppførsel vil gjøre at jeg forlater ham. Dessverre tror jeg fortsatt at han er opptatt av henne; men jeg fortrenger det. På mange måter er forholdet bedre nå enn før utroskapen. Samtidig var det på en måte positivt å innse at jeg ikke kan stole på noen. Alle kan svikte deg, du må stole på deg selv, være sterk. Kjærlighet er sikkert viktig, men kjærligheten innebærer ikke slike svik. Derfor er det at jeg elsker ham sekundært, det viktige er om resten av forholdet fungerer og hva et evt brudd vil innebære for dem rundt oss. Anonymous poster hash: bb336...da4

Uff det hørtes fryktelig trist ut... Kjenner igjen alle fasene du beskriver. Ser den med at en virkelig må passe på seg selv ja, den naive troen på livet er liksom borte. Jeg søker å finne motivasjon til å ta vare på forholdet mitt, evne å investere i det, men de vonde følelsene skaper en sperre.,,

Tror du virkelig at han et opptatt av henne fortsatt? Hvordan har det seg? Det synes jeg ikke du skal leve med for det fører deg direkte inn i bitter fella!!!!!!!! Jeg har som mål å komme ut av det her uten å bli bitter, jeg vil eie mitt eget liv og ha det godt! Skal jeg gå eller skal jeg bli?????...... Fines det noe bedre I noen andre eller er folk ganske like når det kom er til et stykke? I gode og onde dager....

[Gjeste mann]

Hei, dette kommer nok til å være vanskelig for deg lenge.

For min del så er det 1 1/2 år siden min kones utroskap. Det var en heftig flørt der hun var utro flere ganger i løpet av noen uker. Jeg oppdaget det pga noen slettede meldinger på hennes tlf og med ett ble vårt forhold og mitt liv forandret for bestadig....

Jeg kan vel nå konkludere med at vi har kommet styrket ut av det. Forholdet blir aldri som før, mye er endret. Men vi har fått en ny nærhet vi ikke hadde før. Jeg ser nå på utroskapet blir som et "arr" i forholdet som nok kommer til å være der for alltid.

Alle de fasene dere beskriver kjenner jeg meg igjen i. Behovet for informasjon, tristhet, selvbebreidelse, sinne osv... Det er dere som er eksperter på deres eget forhold og vet hva som må til. Alle forhold og alle utroskapsepisoder er forskjellige. Det avgjørende for oss var at begge ønsket å gå videre med hverandre og var villige til å gjøre alt som evt måtte kreves for å få det til.

Du må gjerne sende meg en PM hvis du vil, for meg betydde det mye å utveksle erfaring med andre i samme situasjon.

[MoRo]

Jeg brukte lang tid på å komme meg videre etter hans utroskap. Vi holdt allikevel sammen, og han gjorde alt for at det fortsatt skulle være oss to. Jeg spurte og grov om alt mulig, ville vite alt.. I ettertid vet jeg ikke om det er så lurt å få alle detajer servert... Men det føltes riktig der og da.

Etter en stund blekner det, og du tenker ikke på det så ofte. Det gjør ikke like vondt å tenke på det, men det er noe som er blitt ødelagt.

Det er en del av respekten som blir borte og tilliten er veldig skjør.

Vi holdt sammen i 14 år etter hans utroskap, så det var ikke derfor det tok slutt. Men det var med på å forme forholdet vårt. Og det som er litt rart er at det ble han som endte opp som den mest sjalu og mistenksomme i vårt forhold, selvom det var han som var den utro parten.

Mulig fordi han så hvor lett han kunne være det..

En ting: når/hvis du bestemmer deg for at du vil gå videre og satse på forholdet, så må du også begrave utroskapen, ikke dra den frem gang på gang.

Ønsker dere lykke til

Klem

[Havbris]

Min mann fortalte det uoppfordret fordi han ikke orket å gå bak ryggen min mer, jeg hadde ingen mistanker. De hadde sex noen gang i løpet av en weekend og heftig sms/mail kontakt i noen uker før han følte at han ikke kunne holde på med dette lenger. Jeg har sett alle mailer. Jeg gikk i sjokk, raste og skjelte han ut i flere dager, og han forsikret meg om at han var villig til å ta imot alt, og gi meg alt rom og all tid for å bøte på den skaden han hadde påført meg og oss.

I tiden fremover prioriterte vi all ledig tid til å prate. Jeg forhørte og forhørte, dobbeltsjekket forklaringer, mere utspørringer etc. Vi hadde vært gifte lenge og hadde da barn som snart var voksne. Vi gikk inn i en lang prosess som ikke bare handlet om utroskapen, men også om vårt forhold, som hadde haltet en stund. Vi var begge dønn ærlige med hverandreog fikk faktisk mye ny kunnskap om hverandre. Mye av dette aktualiserte også spøkelser vi begge hadde dratt med oss fra barndom etc. Vi gikk hos psykolog hver for oss og jeg gikk i samtale med en familieterapeut i ett år. Vi investerte enormt mye og han har gitt meg allverdens tid til å bli ferdig med det.

Idag, 4 år etter er jeg 100 % prosent ferdig med det og det er ikke lenger noe tema hos oss. Det er heller ikke et kort jeg drar frem om vi skulle være uenige om noe. Selvsagt glemmer jeg aldri - på lik linje med andre skjellsettende opplevelser i livet mitt. Men det har ikke lenger noen plass i tankene mine og jeg har forsonet meg med at det ble som det ble. Vi har hatt en tøff men samtidig verdifull prosess sammen som har ført til at vi idag har det bedre enn noensinne. Ikke på grunn av utroskapen, men som resultat av den prosessen vi valgte å gå inn i begge to. Vi er endret begge to, har et fantastisk forhold med mye nærhet og kjærlig oppmerksomhet. Det er seg selv en vannvittig god følelse å vite at vi klarte denne krisen sammen og at det har gjort noe med oss begge to. Jeg har full tillit til han. Send meg en PM om du vil snakke.

[Mike Waters]

Min mann fortalte det uoppfordret fordi han ikke orket å gå bak ryggen min mer, jeg hadde ingen mistanker. De hadde sex noen gang i løpet av en weekend og heftig sms/mail kontakt i noen uker før han følte at han ikke kunne holde på med dette lenger. Jeg har sett alle mailer. Jeg gikk i sjokk, raste og skjelte han ut i flere dager, og han forsikret meg om at han var villig til å ta imot alt, og gi meg alt rom og all tid for å bøte på den skaden han hadde påført meg og oss.

I tiden fremover prioriterte vi all ledig tid til å prate. Jeg forhørte og forhørte, dobbeltsjekket forklaringer, mere utspørringer etc. Vi hadde vært gifte lenge og hadde da barn som snart var voksne. Vi gikk inn i en lang prosess som ikke bare handlet om utroskapen, men også om vårt forhold, som hadde haltet en stund. Vi var begge dønn ærlige med hverandreog fikk faktisk mye ny kunnskap om hverandre. Mye av dette aktualiserte også spøkelser vi begge hadde dratt med oss fra barndom etc. Vi gikk hos psykolog hver for oss og jeg gikk i samtale med en familieterapeut i ett år. Vi investerte enormt mye og han har gitt meg allverdens tid til å bli ferdig med det.

Idag, 4 år etter er jeg 100 % prosent ferdig med det og det er ikke lenger noe tema hos oss. Det er heller ikke et kort jeg drar frem om vi skulle være uenige om noe. Selvsagt glemmer jeg aldri - på lik linje med andre skjellsettende opplevelser i livet mitt. Men det har ikke lenger noen plass i tankene mine og jeg har forsonet meg med at det ble som det ble. Vi har hatt en tøff men samtidig verdifull prosess sammen som har ført til at vi idag har det bedre enn noensinne. Ikke på grunn av utroskapen, men som resultat av den prosessen vi valgte å gå inn i begge to. Vi er endret begge to, har et fantastisk forhold med mye nærhet og kjærlig oppmerksomhet. Det er seg selv en vannvittig god følelse å vite at vi klarte denne krisen sammen og at det har gjort noe med oss begge to. Jeg har full tillit til han. Send meg en PM om du vil snakke.

Havbris og TS: Dere er sterke og modige kvinner

Jeg har opplevd utroskap fra en kvinne jeg var sammen med men min opplevelse fortonet seg litt annerledes og passer nok ikke helt inn her, men kudos til dere begge for evnen og viljen til å søke og reparerere.....

Endret 23. oktober 2013 av Mike Waters

[Mike Waters]

Vil dere fortelle meg litt om veien videre? Jeg vet det er mange som opplever utroskap, men i det virkelige liv så blir det fortiet så jeg spør her for å forsøke å få et innblikk. Jeg er nok ikke alene om å ha en mann som har vært utro og som nå forsøker å finne ut hvordan vi skal takle dette. Her hos oss har vi kommet langt og pratet mye, nå er jeg inne i en fase der nærhet er veldig vanskelig. Jeg kjenner på det faktum at mitt privatliv og det kjæreste jeg har har blitt delt med andre.... Mannen min sier at han søkte etter det vi en gang hadde sammen men at han aldri fant det, resultatet for han har vært en dyp depresjon og et sterkt selvhat. Han har helt klat vært alene iom at jeg har vært syk i noen år. Nå er jeg frisk og vi prøver å pusle sammen bitene våre. Det er vanskelig så jeg søker støtte fra noen med liknende erfaring, voksne folk som vet litt om hva livet dreier seg om. Dere som hater utroskap og bare har et ensidig syn på ting behøver ikke svare i denne tråden. Jeg elsker mannen min og pr nå er det følelser jeg ikke kan ta vekk.... Hadde bare ikke de vært der så hadde jo alt vært enkelt... Ikke ser jeg på det å finne en ny i voksen alder som enkelt heller, jeg vil aller helst ha mannen min jeg!!

edit

Endret 23. oktober 2013 av Mike Waters

[AnonymBruker]

Havbris og TS: Dere er sterke og modige kvinner

Jeg har opplevd utroskap fra en kvinne jeg var sammen med men min opplevelse fortonet seg litt annerledes og passer nok ikke helt inn her, men kudos til dere begge for evnen og viljen til å søke og reparerere.....

Har du planer om å være utro?

Anonymous poster hash: 2a0d4...39d

[AnonymBruker]

Tror du virkelig at han et opptatt av henne fortsatt? Hvordan har det seg? Det synes jeg ikke du skal leve med for det fører deg direkte inn i bitter fella!!!!!!!! Jeg har som mål å komme ut av det her uten å bli bitter, jeg vil eie mitt eget liv og ha det godt! Skal jeg gå eller skal jeg bli?????...... Fines det noe bedre I noen andre eller er folk ganske like når det kom er til et stykke? I gode og onde dager....

Nei, jeg er ikke bitter - overhode! Det er jeg som eier mitt eget liv. Det er ingen som har bindt meg fast her, jeg velger selv å bli. Jeg går ut i fra at tillit kan komme tilbake med tiden, hvis han fortjener det.

Å forklare hvorfor jeg tror han er opptatt av henne fortsatt, blir litt komplisert.

Anonymous poster hash: bb336...da4

[Mike Waters]

Har du planer om å være utro?

Anonymous poster hash: 2a0d4...39d

Ja, jeg tenkte jeg skulle onanere med venstrehånda til helgen. Tror du høyre blir lei seg?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke erfaring med en utro partner - men jeg tenker som så at dere to jo har hatt et veldig utfordrende og tøft liv sammen som dere tydeligvis har klart å jobbe dere gjennom - og det virker som om dere begge er motivert til å leve sammen.

Om han så er opptatt av henne til en viss grad, eller var forelsket i henne for den saks skyld - hvorfor må man ødelegge seg selv og sin selvtillit av den grunn?

Hva er det egentlig man "kjemper for/mot"? Evnen til å få følelser enten emosjonelt eller seksuelt for andre?

Jeg forstår godt at langvarig utroskap med masse løgner og svik - i tillegg til at en selv aldri ble prioritert i nærheten av slik man ønsket gir grunnlag for brudd.

Men jeg synes det er noe synd over å gå fra hverandre når man faktisk elsker hverandre, har det ellers godt sammen, er motiverte til et liv sammen - fordi en person har hatt sex, eller en relativt kortvarig relasjon til noen andre.

Gjentakende utroskap og å bli behandlet dårlig mens en annen får den positive oppmersomheten man selv skulle ønske man fikk - den forstår jeg, og det er utelukkende negativt på alle plan.

Men jeg bare tenker........det virker som om mange sliter ekstremt med masse vonde tanker og hat mot seg selv, som aldri var i tankene til den andre - og som ikke er endel av virkeligheten.

Hvor kommer dette fra, og er virkelig sex/følelser for andre enn en selv noe som skal få ødelegge noen så mye?

Jeg ville iallefall prøvd å se om jeg kunne motstå disse følelsene - og heller brukt energien på en felles vei videre istedetfor å dyrke vonde følelser. Men selvsagt akseptere at de dukker opp, og be om forståelse for det.

Anonymous poster hash: 0b372...d4b

[AnonymBruker]

Dere kan få en side fra min side..

Har vært litt mindre uskyldig utro til kjæresten min, fremdeles idag føler jeg skyld, anger, bitter å har det jævlig med meg selv når jeg tenker på det. jeg brøt en stor tillit å respekt til en som betyr alt.

Kan nesten ikke huske noe selv pga piller og alkohol i hodet, har tidligere avslått jenter på fest. men den her gangen gikk det galt.

Vi er fremdeles sammen å jeg sluttet med piller og annet dop, fikk en så stor dose med anger å helvete at jeg nu har litt noia for paracet/ibux.. alt som heter piller styre jeg meg unna med en grøss å angst.

Tatt tak i livet mitt med god hjelp fra verdens beste dame og familie, å vil aldri slutte å ta imot hjelp/lærdommer og bearbeide det.

Til min kjære: vet du snoker her inne

Anonymous poster hash: f23e7...96c

[AnonymBruker]

For min del er det nå 1 år siden mannen min var utro. En gang, i fylla, og han fortalte det til meg selv, uoppfordret, kort tid etterpå.

Det har vært et år med oppturer og nedturer.

Jeg bestemte meg veldig raskt for at jeg ønsket å jobbe for oss - forutsatt at han gjorde det samme, og det var han ikke i tvil om. Han har lagt alle kortene på bordet, gitt meg de svarene han kunne gi meg, og vært tålmodig i prosessen. Han har latt meg få lov til å være både lei meg, sint og irrasjonell, og gitt meg tid. Han var også umiddelbart positiv når jeg ytret ønske om familieterapeut (noe jeg anbefaler på det sterkeste til de som kommer i en slik situasjon!).

Nedturene har vært de gangene jeg selv har trodd jeg har kommet lenger i prosessen, men når jeg har fått tilbakefall i forhold til veldig triste og leie følelser. Det har vært tilfeller hvor jeg har snoket på facebooken og mobilen hans, noe jeg ikke har grunn til og ikke ønsker å gjøre. Og det har vært tilfeller hvor jeg har syntes det har vært vanskelig å skulle sende ham avgårde på guttekvelder f.eks, til tross for at han har tatt alle forholdsregler for at jeg skal være trygg.

Jeg var i en periode veldig redd for å ende opp som bitter og som kontrollerende - for hadde jeg gjort det, og forandret meg til en jeg ikke ville være, så kunne vi ikke fortsatt forholdet.

Oppturene er at vi som trodde vi var nære hverandre, nå er enda nærmere. Vi deler et bånd som er ekstremt sterkt. Vi vet at kjærligheten vår er utrolig sterk, for det måtte den være for at vi skulle klare oss gjennom dette.

Utfordringene våre nå, ett år etterpå, er å finne balansen i forholdet. Når utroskapen lå nære tilbake i tid, så var vi (mest han) veldig "på tærne" i forhold til hverandre. I og med at alkohol var bakgrunnen for at det skjedde i første omgang, så var han veldig streng med seg selv i forhold til når han drakk og hvor mye. Nå som det er litt mer på avstand, så begynner ting å normalisere seg litt mer, og vi jobber litt med hvordan vi skal håndtere det i settinger som jobbreiser / guttekvelder etc.

Det har vært viktig for meg at ikke utroskapen er noe som jeg bruker mot ham, for jeg tok selv et valg om å fortsette forholdet med dette bak oss. Samtidig som det er viktig for meg at begge er inneforstått med at dette har skjedd, og hvilke arr det skapte - og at det derfor er noe som er greit å snakke om på en ordentlig måte dersom jeg plutselig tenker mye på det av en eller annen grunn.

Lykke til videre - det står respekt av den jobben dere har gjort. Og husk da på, at det betyr at det er mye kjærlighet til grunn i forholdet

Anonymous poster hash: f20cb...9b0

[AnonymBruker]

Han var utro, så unnskyldte han seg, så var han utro igjen et år senere, så var han utro et år etter det igjen, så forlot han meg for ei han var utro med.....

Anonymous poster hash: ce770...ad0

[Gjest Raggy]

Her var det mange gode innspill, takk for at dere deler! Og tusen takk for at dere synes det står respekt av det å forsøke å reparere! I går var jeg totalt utslitt, vi har snakket i ukesvis og jeg har vært så sint. Jeg sov hele dagen i går og nesten hele natten. Tenker at det er en positiv ting at jeg får sove og at det viser at vi har kommet oss videre.

Jeg har lært mye om utroskap, jeg ser hvor ødeleggende det er, ikke bare for meg men for den som utfører det. Alle er nok ikke sånn at utroskap er nedbrytende, men det har det vært for min mann. Han søkte billig lykke og det var det han fikk, med på kjøpet kom selvhatet og ensomheten.

Jeg ønsker at vi skal klare å ha nærhet, men når han tar på meg å får jeg bilder i hodet. Det er grusomt og jeg er fortvilet... Han med en annen.. Inni hodet mitt....

Havbris, du skriver mye som jeg kan relatere meg til, godt å lese at det finnes håp om bedre tider:) kanskje jeg sender deg en meld, tusen takk for at du bryr deg:)

[Gjest Raggy]

Havbris og TS: Dere er sterke og modige kvinner

Jeg har opplevd utroskap fra en kvinne jeg var sammen med men min opplevelse fortonet seg litt annerledes og passer nok ikke helt inn her, men kudos til dere begge for evnen og viljen til å søke og reparerere.....

Du må gjerne dele viss du vil, det er plass til din historie i min tråd:) men kanskje du har lagt det hele bak deg..?? Det er jo ikke alltid sånn at en har en partner det går Ann å snakke med selvom kriser oppstår, blir det slik så er jo et brudd det beste.. Håper du har det bra i dag på tross av dine vonde opplevelser!

[Havbris]

Raggy - jeg vet ikke hvor lenge det er siden dette skjedde hos dere, men du skal iallefall bare slå deg til ro med at dette kan være en lang prosess - alt må modnes og ingenting kan forseres. Jeg har vært igjennom hele spekteret fra raseri, apati og sorg. Og jeg ble overrasket over at jeg møtte på følelsen av skam. På et tidspunkt klarte jeg ikke å se dama i matbutikken i øynene fordi jeg følte at alle kunne se på meg at jeg var en kvinne som ikke var bra nok for mannen min. Helt irrasjonelt men allikevel virkelig for meg da det sto på.

Jeg pinte mange detaljer ut av mannen min og i ettertid ser jeg at det kunne jeg klart meg uten. Man får en haug med puslespillbiter som man selv skal forsøke å sette sammen til et bilde. Man får jo aldri det riktige bildet uansett hvordan man prøver å sette sammen pulsespillbitene og da må man bruke fantasien for å få et helhetlig bilde av hva som foregikk. Egentlig et håpløst prosjekt. Jeg hadde lenge slike "fantasiflashbacks" men de forsvant etterhvert.

Følelsen av svik er grusom. Reglene dere hadde for forholdet er brutt og den eksklusive fotroligheten dere hadde er skadeskutt. Han har delt noe med en annen kvinne som skulle være forbeholdt deg. Det er så vondt at det kan ikke beskrives.

Jeg tror det første du må forsøke å jobbe med er å finne igjen det gode ved nærhet. Jeg regner med at du snakker om fysisk nærhet. Jeg tror at det å kunne kjenne det gode ved å være nær han fysisk vil virke veldig forløsende på den videre prosessen, fordi det er denne nærheten som bekrefter at det er dere to - det blir en slags "kontrakt" som re-bekrefter parforholdet.

Jeg anbefaler deg å lese boken til Frode Thuen: "Utro - kjærlighetens bakgater". Vi fikk mye hjelp i denne boken og den ga meg masse kunnskap om hvordan vi kunne klare oss igjennom prosessen, og den ga mye innsikt i hvor irrasjonelle vi mennesker kan være selv om vi ønsker å tro at vi alltid vil handle rasjonelt. Og hvis det butter veldig så oppsøk hjelp.

Endret 24. oktober 2013 av Havbris

[Mike Waters]

Du må gjerne dele viss du vil, det er plass til din historie i min tråd:) men kanskje du har lagt det hele bak deg..?? Det er jo ikke alltid sånn at en har en partner det går Ann å snakke med selvom kriser oppstår, blir det slik så er jo et brudd det beste.. Håper du har det bra i dag på tross av dine vonde opplevelser!

Vel, jeg tenkte mer at den ikke passet særlig godt inn da det ikke var en utpreget vond opplevelse for meg. Dette skjedde for mange år siden, og er ikke noe som har betydning for meg nå utover at det har vært en av flere episoder som har gjort meg skeptisk til måten vi organiserer våre samliv på, og gitt meg en innsikt i hvor høy toleranse jeg faktisk har for dette monsteret som så mange sliter med.

Jeg var ingen god kjæreste heller så selv om det er kontroversiell måte å se det på så var jeg delvis skyldig i hennes utroskap (jeg var selv utro men det kom aldri for en dag). Jeg skapte ingen trygg ramme for henne, og jeg behandlet henne ikke som jeg burde ha gjort, men hun var heller ikke rett for meg så jeg angrer ikke på noe den dag idag.

Ting virker kansje mørkt nå, men det kan meget mulig være at du lærer vanvittig mye av å ta noen dypdykk i dine aller mørkeste kamre

Ønsker deg masse lykke til