Psykisk ødelagt

[Skadetand]

Jeg kaldte henne en gang for mamma, fra nå av er hun ikke lengre en mamma/ mor for meg. Og den rollen burde hun ha miste for flere år siden.

Vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvor det begynte. Jeg er minst av en søskenflokk på 3, min bror er eldst, og min søster er i midten.

Først jeg kan fortelle er vel at hun sa hun aldri ønsket meg, og at jeg ble født gjore alt verre for henne.

1.april skulle vi på kino og se istid 1. Mamma kom ned på rommet til meg og min søster og sa vi møtte komme opp. Jeg kunne høre de snakke, men ordene var fremmed. Mens de gren, så jeg forundret på dem å prøvde å forstå hva som skjedde. Jeg gren litt jeg og. Da vi stod utenfor kinoen var det bare med min søster og pappa.

Hun flyttet ut, vi bodde hos pappa.

Hun flyttet igjen og vi var det av og til.

Hun flyttet inn, og pappa flyttet ut.

Vi bodde hos henne og var av og til hos pappa.

Hun ble syk, senge liggende. Vi stod opp selv, laget vår egen matpakke, fikk ikke hjelp til lekser, laget mat/middag. Jeg var 9 år, min søster 12 år og min bror 14 år. Omsorg fikk vi ikke, hun var jo syk. Og pappa fikk vi så vidt vært hos.

Mer husker jeg ikke.

Jeg begynte å drikke, ha sex med mange. Hun truet med fosterhjem. Vi kranglet konstant, og venner turde jeg ikke ta med hjem. I 2009 flyttet jeg halvparten av tiden til pappa. Hun fortsatte og klandre pappa for alt, gjore alt mulig for at jeg skulle hate han. Ting ble verre, hver minste ting som pappa "gjore" var katastrofalt/ umenneskelig/ og ødeleggende på hennes forhold med oss. Dråpen som fikk begeret til å renne over skjedde i høstferien 2011. Det var vel mellom 10-15 oktober. Pappa ringte og spurte oss om vi kunne tenke oss å reise opp til bestemor og bestefar en siste gang før bestefar døde (27 oktober), han var syk og lå for døden. Hun fikk det største raseri utbruddet jeg noen gang har sett på noen, hun spurte om hvordan pappa våget seg og ta oss med i HENNES ferie. Jeg skrek og hylte til henne så lenge eg orket. Tilslutt ga jeg opp. Tok frem bagen min dro ut alle klærene min og kastet dem i bagen helt til jeg brøt sammen. Jeg dro frem mobilen i den skjelvende hånden min og slo inn nummeret.

Da telefonen ringte opp igjen, lukket jeg bagen tok på meg jakke og sko SKREK så høyt jeg kunne "jeg flytter til pappa" smelte døren igjen å løp så fort jeg kunne til bilen med tårene i øynene.

Første gang jeg uttalte ordet hjem i min sammenheng var januar/ februar 2012. Det var første gang jeg noen gang har følt meg hjemme.

Jeg har prøvd å ha et forhold til henne, men det går ikke. Så jeg sluttet å tatelefonen da hun ringte i sommer, og har siden den gang prøvd å ignorere telefonen når den ringer. Men for to dager siden kom hun uanmeldt på døren min. Hadde bare lyst til å slå henne i det jeg så trynet hennes. Men bet meg i det og fortalte henne rett som det er at jeg ikke ønsket å ha noe kontakt med henne ettersom at det ødelegger meg: gir meg depresjoner/ sammenbrudd. Og hun så voksen som hun er skyldte det på pappa igjen. Hjernen hennes må være forvrengt på en eller annen måte! Hun blir bare galere og galere. Jeg hater henne, og hun ødelegger livet jeg nettopp har fått orden på.

Humøret mitt var ikke helt på topp da typen kom, og tenkte å fortelle ham hva som hadde hendt, men hver eneste gang jeg har bringet henne opp som et tema så sier han at han ikke har noe med det og at jeg ikke trenger å fortelle det om jeg ikke vil. Har foreløpig ikke sakt noe på det ettersom at det er et så sårt tema. Men skjønner ikke han at det er vanskelig nok å åpne seg opp om det, at når han nesten aviser meg gjør det hele umulig?

Hele greien har gjort meg lang syk, endelig har jeg kommet meg på beina igjen etter 2 år syk.

Svar eller tilbakemeldinger er ille nødvendelig. Føler mer bare lettet over å kunne skrive dette her.

[Gjest Malanthor]

Skjønner at det var godt og få det ut. Er tragisk at det skal være slik for noen.

Tror nok du kunne ha noe og hente på og få snakket ordentlig ut om det.

Uansett, lykke til videre. Håper alt går bra med deg framover.

[-Jiinxs-]

Du har hatt en forferdelig oppvekst, opplevd mer enn hva noen burde i den alderen.

Jeg håper du har noen å snakke med, en psykolog eller får noe som helst hjelp. Framfor selvhjelp i en eller annen form.

Du burde hvertfall ha noen å snakke ut om dette framfor å sitte inne med alt, alene.

Humøret mitt var ikke helt på topp da typen kom, og tenkte å fortelle ham hva som hadde hendt, men hver eneste gang jeg har bringet henne opp som et tema så sier han at han ikke har noe med det og at jeg ikke trenger å fortelle det om jeg ikke vil. Har foreløpig ikke sakt noe på det ettersom at det er et så sårt tema. Men skjønner ikke han at det er vanskelig nok å åpne seg opp om det, at når han nesten aviser meg gjør det hele umulig?

Men når du først vil fortelle om din mor til typen din, så høres det ikke logisk ut at han svarer med "Du trenger ikke å snakke om din mor om du ille vil".

Det høres bare litt rart i mine øre.