Gruer meg så til muntlig presentasjon

[AnonymBruker]

Jeg går vg2, og i morgen skal vi ha muntlig presentasjon i norsk. Jeg hater virkelig framføringer, og dette blir skoleårets første, så det er ganske lenge siden jeg har hatt en presentasjon.

Jeg ahr ganske drålig selvtillit, og hver gang jeg står og framfører tenker jeg bare på at alle sammen ser på meg og ser hvor stygg jeg er. Derfor klarer jeg ikke å fokusere så mye på å være "i nuet" når jeg presenterer, jeg klarer liksom ikke å tenke på det jeg skal si. Derfor øver jeg alltid kjempemye, slik at jeg kan alt utenat. Det blir jo ganske monotont, så jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne slappe mer av under framføringer. Dessuten er jeg så nervøs at jeg skjelver, og jeg står veldig stivt..

I fjor skulle jeg ha en annen norskframføring. Etterhvert innså læreren at vi ikke kom til å rekke alle sammen, så hun sa at noen skulle ha framføringer neste uke. Jeg holdt på å begynne å grine i klasserommet av at jeg kanskje måtte ha en framføring neste uke, for da måtte jeg grue meg en hel uke til..

Så, er jeg den eneste som er et nervevrak før framføringer? Har dere noen gode tips til meg?

Anonymous poster hash: b06ab...268

[AnonymBruker]

Jeg går vg2, og i morgen skal vi ha muntlig presentasjon i norsk. Jeg hater virkelig framføringer, og dette blir skoleårets første, så det er ganske lenge siden jeg har hatt en presentasjon. Jeg ahr ganske drålig selvtillit, og hver gang jeg står og framfører tenker jeg bare på at alle sammen ser på meg og ser hvor stygg jeg er. Derfor klarer jeg ikke å fokusere så mye på å være "i nuet" når jeg presenterer, jeg klarer liksom ikke å tenke på det jeg skal si. Derfor øver jeg alltid kjempemye, slik at jeg kan alt utenat. Det blir jo ganske monotont, så jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne slappe mer av under framføringer. Dessuten er jeg så nervøs at jeg skjelver, og jeg står veldig stivt.. I fjor skulle jeg ha en annen norskframføring. Etterhvert innså læreren at vi ikke kom til å rekke alle sammen, så hun sa at noen skulle ha framføringer neste uke. Jeg holdt på å begynne å grine i klasserommet av at jeg kanskje måtte ha en framføring neste uke, for da måtte jeg grue meg en hel uke til.. Så, er jeg den eneste som er et nervevrak før framføringer? Har dere noen gode tips til meg? Anonymous poster hash: b06ab...268

Hei

Jeg har hatt det akkurat som deg.

Nå er det jo ikke lenge til i morgen, men rekker du å kanskje øve foran mor eller far en gang eller to?

Det som har hjulpet meg mye er å gå sammen med venner for å fremføre for hverandre en dag eller to i forveien. Et foredrag blir sjelden godt første gang en går gjennom det, men med ligg øving kommer og selvtilliten og flyten i det hele.

Når det gjelder å bli god på ting en er livredd for, så er det faktisk det eneste som hjelper å gjøre det.

Lykke til i morgen

Anonymous poster hash: 8e974...0d7

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte som deg, og jeg er 23. Får skikkelig angst hver gang, kaldsvetter og griner nesten. Jeg bruker samme teknikk at jeg kan absolutt alt utenatt, men får jeg uventede spm kan jeg såvidt svare på dem.

Jeg har kanskje ikke så mange råd, men vil anbefale deg å jobbe med deg selv. Jeg tenker endel på dette selv, at ved å øve på å snakke muntlig i timen osv kan angsten for dette gå litt og litt over. I arbeidslivet senere blir det kanskje forventet at vi skal holde foredrag og lignende, og da er angst ingen unnskyldning.

Det går som regel greit. Og heldigvis er det ingen av de andre elevene følger så godt med uansett. Lykke til!

Anonymous poster hash: 1a4eb...18f

[AnonymBruker]

Snakk med læreren slik at du er sikker på at du får framføre som planlagt. Det kan være godt å vite at han/hun vet at du blir nervøs når du skal framføre.

For øvrig anbefaler jeg deg (slik de andre har gjort) å øve masse, og også øve foran andre som foreldre, venner, familie og eventuelt klassekamerater.

Anonymous poster hash: e7e78...0c2

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen Jeg har en søster jeg kan holde foredraget mitt for, så kanskje jeg skal gjøre det. Men hun orker vanligvis bare å høre på meg en gang eller to før hun ikke gidder mer, og dessuten føler jeg meg fortsatt like nervevrak i morgen..

Jeg vil helst ikke nevne dette for læreren min, jeg føler igrunn at deg bare blir veldig kleint og litt unødvendig å si det. Jeg har allerede hatt henne som lærer i over et år, og jeg er en av de som får gode karakterer på foredrag, selv om jeg er såpass nervøs.

- ts

Anonymous poster hash: b06ab...268

[AnonymBruker]

Jeg er 20, og vet godt hvordan du har det. Jeg var en av de som kaldsvetta, holdt på å besvime og begynte å stamme. Måtte til slutt begynne til psykolog for det.

Det som hjalp meg var å spørre om å få fremføre med ei veninne.

Anonymous poster hash: aaa21...402

[AnonymBruker]

Jeg er norsklærer Det er helt normalt å være nervøs før framføringer, og om du snakker litt monotont har ikke det så mye å si. Går du studiespesialiserende?

Det kan hjelpe å holde presentasjonen tidlig, og å dempe lyset i klasserommet (hvis du har en powerpoint, for eksempel, er dette en helt naturlig ting å gjøre ). Det kan også hjelpe å bevege seg litt rundt i klasserommet, sørge for blikkontakt med noen som ser "velvillig" ut, holde fast i noe (for eksempel en blyant). og å varme opp på forhånd (ta litt ansiktsgymnastikk på badet).

Et godt tips for å bli bedre på framføringer, er å filme seg selv. Da hører du og ser du deg selv på en mye bedre måte, og du slipper å være avhengig av andre for å øve.

Masse lykke til! Du er kjempeflink som øver så mye - tro meg, det er det ikke så mange som gjør.

PS! Håper vurderingskriteriene er klare på forhånd, slik at du vet hva du vurderes ut i fra!

Anonymous poster hash: 0b6a7...d53

[AnonymBruker]

Igjen, tusen takk til alle som svarer!

Ja, jeg går studiespesialiserende. Det å filme seg selv var lurt, det skal jeg prøve på Det jeg er dårligst på er sannsynligvis kroppsspråket - jeg skjønner bare ikke hvordan man kan bevege seg rundt naturlig. Jeg klarer heller ikke å gestikulere eller noe slikt under en framføring, jeg står bare helt stille og snakker.

Jeg har heller ikke fått vurderingskriteriene, noe jeg egentlig kunne ha trengt..

-ts

Anonymous poster hash: b06ab...268

[AnonymBruker]

Det viktigste er å kunne stoffet godt, så er det ikke så nøye med fremføringsteknikken. Bare bli ferdig med det!

Det andre jeg kan si er at jeg har studert i tre ulike land og har sett utrolig mange dårlige presentasjoner i mitt liv. Alle er glemt. Jeg tenker ikke noe stygt om de som holdt dem nå, og jeg tenkte ikke noe stygt om dem når de faktisk gjorde det. Det jeg først og fremst tenkte på, som alle andre, var mitt eget liv og mine egne problemer. De gangene noen virkelig slet tenkte jeg at det må være fælt å ha det sånn, og at jeg hadde respekt for at klarte å komme gjennom det. Så gikk jeg ut døren og tenkte aldri mer på disse presentasjonene. Du føler kanskje at du er noen minutter i helvete, men når det er over så er det over.

Anonymous poster hash: 44ca3...e79

[hedhed]

Enig med AB over, presentasjonen din er vel overstått nå, men du kan tenke på det til neste gang at ingen faktisk følger med på det du sier. Og bare du vet hva du skal si, så om du glemmer noe, har ikke det noen betydning

[Genesis]

Jeg går vg2, og i morgen skal vi ha muntlig presentasjon i norsk. Jeg hater virkelig framføringer, og dette blir skoleårets første, så det er ganske lenge siden jeg har hatt en presentasjon.

Jeg ahr ganske drålig selvtillit, og hver gang jeg står og framfører tenker jeg bare på at alle sammen ser på meg og ser hvor stygg jeg er. Derfor klarer jeg ikke å fokusere så mye på å være "i nuet" når jeg presenterer, jeg klarer liksom ikke å tenke på det jeg skal si. Derfor øver jeg alltid kjempemye, slik at jeg kan alt utenat. Det blir jo ganske monotont, så jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne slappe mer av under framføringer. Dessuten er jeg så nervøs at jeg skjelver, og jeg står veldig stivt..

I fjor skulle jeg ha en annen norskframføring. Etterhvert innså læreren at vi ikke kom til å rekke alle sammen, så hun sa at noen skulle ha framføringer neste uke. Jeg holdt på å begynne å grine i klasserommet av at jeg kanskje måtte ha en framføring neste uke, for da måtte jeg grue meg en hel uke til..

Så, er jeg den eneste som er et nervevrak før framføringer? Har dere noen gode tips til meg?

Anonymous poster hash: b06ab...268

Meditasjon! Få perspektiv! Innse at uansett om du så skulle stå der uten å få frem et eneste ord, så raser ikke verden sammen av den grunn! Greit mindset!

[Genesis]

Jeg er norsklærer Det er helt normalt å være nervøs før framføringer, og om du snakker litt monotont har ikke det så mye å si. Går du studiespesialiserende?

Det kan hjelpe å holde presentasjonen tidlig, og å dempe lyset i klasserommet (hvis du har en powerpoint, for eksempel, er dette en helt naturlig ting å gjøre ). Det kan også hjelpe å bevege seg litt rundt i klasserommet, sørge for blikkontakt med noen som ser "velvillig" ut, holde fast i noe (for eksempel en blyant). og å varme opp på forhånd (ta litt ansiktsgymnastikk på badet).

Et godt tips for å bli bedre på framføringer, er å filme seg selv. Da hører du og ser du deg selv på en mye bedre måte, og du slipper å være avhengig av andre for å øve.

Masse lykke til! Du er kjempeflink som øver så mye - tro meg, det er det ikke så mange som gjør.

PS! Håper vurderingskriteriene er klare på forhånd, slik at du vet hva du vurderes ut i fra!

Anonymous poster hash: 0b6a7...d53

Ting som å filme seg selv tror jeg bare vil føre til mer stress. Uten at jeg er noen ekspert på området. Hovedgreia er jo egentlig bare å senke skuldrene å slappe av. TS kan jo stoffet, er jo ikke det som er problemet.

[AnonymBruker]

Ting som å filme seg selv tror jeg bare vil føre til mer stress. Uten at jeg er noen ekspert på området. Hovedgreia er jo egentlig bare å senke skuldrene å slappe av. TS kan jo stoffet, er jo ikke det som er problemet.

Jeg er enig. Jeg kunne aldri sett meg selv presentere på film, fordi jeg vet jeg ikke er god til å presentere. Det hjelper meg ikke å se meg selv på film, fordi jeg vet ikke ikke er fantastisk, og det er bare deprimerende å se det. Jeg har brukt alle triks i boken, øvd i flere år i både studie- og jobbsammenheng, og jeg har kommet til et nivå der det ikke er helt krise, jeg gruer meg, men klarer det greit, og jeg gjennomfører helt brukbare presentasjoner. Men jeg er ikke født til å presentere, og kommer aldri til å være et retorisk talent, både fordi jeg snakker fort og fordi jeg ikke vet hvor jeg skal se. Dette er helt greit! Alle skal ikke bli statsministere eller nyhetsopplesere. Det viktigste for de fleste er å komme seg gjennom presentasjonene med hodet hevet, og så glemme dem. Det må være lov!

Anonymous poster hash: 44ca3...e79

[AnonymBruker]

Ting som å filme seg selv tror jeg bare vil føre til mer stress. Uten at jeg er noen ekspert på området. Hovedgreia er jo egentlig bare å senke skuldrene å slappe av. TS kan jo stoffet, er jo ikke det som er problemet.

Jeg er enig. Jeg kunne aldri sett meg selv presentere på film, fordi jeg vet jeg ikke er god til å presentere. Det hjelper meg ikke å se meg selv på film, fordi jeg vet ikke ikke er fantastisk, og det er bare deprimerende å se det.

Anonymous poster hash: 44ca3...e79

Veldig enig med dere to her. Jeg har vært borti jobbkurs der man skal bruke den teknikken. Filme seg selv, så skal man liksom se hvor bra man er og justere på småting som er feil. Jeg rett og slett griner når jeg ser meg selv på film, for der ser det enda verre ut enn det føles i virkeligheten. Jeg tror det er bare de med høyest selvtillit som liker å se seg selv på film. Jeg synes i hvert fall at stemmen høres helt merkelig ut, det ser og høres kort og godt grusomt ut. Den lille selvtilliten jeg måtte ha forsvinner helt hvis jeg skal se meg på film. Det er litt samme greia som når man ser bilder av seg selv, og ser helt mongo ut i forhold til i speilet

Anonymous poster hash: 9a109...8cc

[Mermaid Blues]

TS, jeg føler med deg. Nå er jo presentasjonen din overstått, og jeg håper det gikk lettere enn du forventet Uansett, jeg poster likevel jeg, kanskje dette kan komme godt med til en senere anledning, eller til andre som også synes dette er vanskelig

Da jeg gikk på ungdomsskolen var presentasjoner det verste jeg visste, jeg grudde meg som en gris på julaften, og trodde jeg skulle svime av hver gang. Jeg har sosial angst i tillegg som ikke nødvendigvis hjelper noe videre Da jeg kom på vgs innså jeg etterhvert at dette slipper jeg ikke unna uansett hvor trasig jeg synes det er, så jeg tok grep om meg selv og bestemte meg for at jeg måtte bare lære hvordan. Det kommer igjen på høyere utdanning, i arbeidslivet, for ikke å snakke om i sosiale sammenhenger (taler i bryllup, konfirmasjoner, jubileer, etc) - rett og slett er det en såpass stor del av vårt samfunn og vår kultur at det blir en nødvendig egenskap å inneha. Trolig derfor de piner oss gjennom det på skolen også Jeg har gått fra å snuble meg kaldsvettende gjennom en presentasjon hvor jeg klamret meg så hardt fast i arket mitt at det var bare filler igjen av det etterpå (ungdomsskolen) til å uten problemer gi en gjesteopptreden i en universitetsforelesning foran et tresifret antall vilt fremmede mennesker - uten manus og med hvilepuls. På engelsk. AB i #13 snakker om "retorisk talent", jeg mener det er å overdimensjonere problematikken. Det er ikke snakk om å stille til presidentvalg i USA eller å være konferansier for FN - det er en kort, faglig presentasjon foran 20-30 mennesker, og en ting som hjalp meg veldig var å ta det for det det er, hvertfall ikke gjøre det verre. Det er helt utrolig hvor skumle ting kan bli oppi hodene våre dersom vi går inn for saken, min erfaring er at det tryggeste er ofte å bagatellisere ting og gjøre dem små og overkommelige. (Evt 'Riddikulus', for Harry Potter-fans)

Når jeg skal holde en presentasjon nå går jeg frem på følgende vis:

1. Bruk god tid på å gå gjennom stoffet, på samme måte som jeg ville gjort dersom det var en skriftlig oppgave. Jeg skriver gjerne et slags "manus", som egentlig ikke er et manus, men en oppgavetekst som inneholder innledning, argumentasjon og konklusjon.

2. Øv! Jeg leser teksten flere ganger til det begynner å falle naturlig. Tar tiden på meg selv med stoppeklokke (som regel skal presentasjoner på universitetet ha en angitt varighet, feks 20 minutter) og fokuserer på å snakke rolig og tydelig slik at alt kommer godt frem. Tillater meg også å leke litt med stoffet, kjenne etter hvordan ordene ligger i munnen, og sørger for at flyten er god.

3. Reflekter kritisk på min egen presentasjon. Dersom jeg feks filmer eller tar lydopptak er det enda enklere, men det funker uten også. Stiller kritiske spørsmål til meg selv, og ser for meg at jeg vurderer noen andres presentasjon og ikke min egen. Deretter går jeg gjennom de punktene jeg merket meg, og forbedrer presentasjonen ut fra dem.

4. Øv på nytt. Dersom jeg har noen som kan høre på er det flott, men som regel er det mest til glede for vegglusa og eventuelle naboer med flaggermushørsel. Det viktigste er uansett at jeg liker det endelige produktet, og føler at jeg har kontroll på materialet - ikke omvendt.

Rett før jeg skal "på" pleier jeg å mentalt gå kjapt gjennom stoffet (jeg bruker aldri manus, det er kun notater slik at jeg vet hvilken rekkefølge poengene skal komme i) og deretter forteller jeg meg selv at dette er jeg helt rå på, og de andre er faktisk skikkelig heldige som skal få høre meg snakke om dette temaet i den neste halvtimen. Mens jeg presenterer pleier jeg å ha øyekontakt med publikum, slik at alle som ser på er inkludert og opplever at jeg er i kontakt med dem og snakker direkte til dem og ikke til veggen eller bare til sensor. Det er selvsagt lov å smile (det hjelper) og det er veldig fint om man husker å puste også.

Har aldri fått lavere enn B+ på presentasjoner på uni, for det meste A. Og ja, jeg har sosial angst. Nei, jeg er ikke noen retorisk superstjerne. Ja, jeg kan bli nervøs. Men nerver gir energi, og kan være utrolig verdifullt om man lærer å bruke dem

Og en ting til: man blir faktisk ikke flinkere til noe som helst om man forteller seg selv at "nei, dette er ikke jeg noe god på/dette får jeg ikke til/dette er forbeholdt folk med spesielle talenter/jeg er ikke født til dette". Mulig det høres banalt ut, men man får faktisk utrolig mye gratis dersom man forandrer tankene sine rundt ting. Fantastisk nok vet jeg innmari godt hva jeg snakker om

Veldig enig med dere to her. Jeg har vært borti jobbkurs der man skal bruke den teknikken. Filme seg selv, så skal man liksom se hvor bra man er og justere på småting som er feil. Jeg rett og slett griner når jeg ser meg selv på film, for der ser det enda verre ut enn det føles i virkeligheten. Jeg tror det er bare de med høyest selvtillit som liker å se seg selv på film. Jeg synes i hvert fall at stemmen høres helt merkelig ut, det ser og høres kort og godt grusomt ut. Den lille selvtilliten jeg måtte ha forsvinner helt hvis jeg skal se meg på film. Det er litt samme greia som når man ser bilder av seg selv, og ser helt mongo ut i forhold til i speilet

Anonymous poster hash: 9a109...8cc

Bare en liten kommentar til dette: jeg tror ikke nødvendigvis det trenger å ha så mye med selvtillit å gjøre Da jeg jobba som selger ble det tatt endel lydopptak av oss på telefon i forbindelse med coaching (konfidensielt mellom selger og coach, og alt ble selvsagt makulert umiddelbart etter gjennomhøring av hensyn til kunden) og vi måtte deretter høre oss selv, og kommentere det vi hørte. Første gangen var det veldig rart og mesteparten av fokuset var "herregud, jeg snakker så fort", "jeg sier jo 'øh' hele tiden" og "IS THAT MY VOICE??", men etterhvert lærer man å se seg selv mer utenfra og være objektiv ifht hva man driver med, og da er video/lydopptak et kjempenyttig verktøy. Poenget med en slik øvelse er ikke å analysere hvordan stemmen høres ut eller om man har lagt på seg et kilo eller to, men om å mestre en objektiv vurdering av egne prestasjoner og utvikle sin egen kritiske sans

Jeg studerer regi, og jeg pleier å filme workshops og prøver, slik at jeg kan analysere i ettertid, ikke bare mitt sceniske uttrykk, men også registilen min, hvordan jeg kommuniserer med skuespillerne mine ifht om jeg er tilstrekkelig tydelig, lyttende og empatisk, om jeg har alle med meg og spiller på lag med hele ensemblet. Det jeg ikke er fornøyd med kan jeg da fokusere på å forbedre videre til neste gang. Og da funker det dårlig om jeg skal sitte og henge meg opp i at buksa mi kanskje er litt for stor, at latteren min høres rar ut eller at jeg skulle vært en tur hos frisøren