Gå til innhold

Eksponere dødsyke barn på nett


Fremhevede innlegg

Skrevet

Jeg var aktiv i denne tråden på et tidlig plan. Med tanke på hvordan sosiale media sprer seg, så mener jeg det nå er på plass med en lov som beskytter, særlig syke og barn uten samtykkekompetanse, mot å eksponeres og utleveres i sosiale media. Denne saken som vi ikke skal referere til synes jeg er direkte kvalmende og mulig pårørende bør beskyttes for seg selv. Formuleringene i statusen på FB særlig etter dødsfallet er enten så pinlig private, eller så pinlig desperate og bevitner en sorg som i grunn bør deles med de nærmeste, for så etter bearbeidelse kan bli noe som allmennheten kan bivåne. For i bunn og grunn hvor mange av de titusener som slenger på et hjerte er det som virkelig bryr seg?

Jeg tror på ekte empati, ikke cyber-empati. Denne distantserte. Er den ekte? Hva betyr den for den enkelte? Er det å se et døende menneske eksopnert på FB noe som får dere til å reflektere over live og død? Medmenneskelighet? Og hvor er vernet for den eksonerte? Er det juridisk sett foreldre som tar valg for barnet?

Uansett. Jeg blir småkvalm.

Langt flere blir kvalm av den kommentaren som du måtte legge til slutten av innlegget ditt.

Det du har skrevet over her er et hån mot Ylvas foreldre som faktisk bruker sin sorg og sin historie til å sette fokus på mer åpenhet omkring kreft og død på en vakker og ufarlig måte.

Jeg synes det er skremmende at det finnes mennesker som deg!

Anonymous poster hash: dfc82...dc1

  • Liker 7
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Jeg ville aldri gjort det, spesielt ikke med videoer og bilder, men alle reagerer forskjellig og takler ting på ulike måter.

Selv orker jeg ikke å engasjere meg i noe sånt, men det gjør alle andre, så det er jo noe jeg får med meg likevel, selv om jeg prøver å unngå det meste.

Gjest Riskjeks
Skrevet

Jeg var aktiv i denne tråden på et tidlig plan. Med tanke på hvordan sosiale media sprer seg, så mener jeg det nå er på plass med en lov som beskytter, særlig syke og barn uten samtykkekompetanse, mot å eksponeres og utleveres i sosiale media. Denne saken som vi ikke skal referere til synes jeg er direkte kvalmende og mulig pårørende bør beskyttes for seg selv. Formuleringene i statusen på FB særlig etter dødsfallet er enten så pinlig private, eller så pinlig desperate og bevitner en sorg som i grunn bør deles med de nærmeste, for så etter bearbeidelse kan bli noe som allmennheten kan bivåne. For i bunn og grunn hvor mange av de titusener som slenger på et hjerte er det som virkelig bryr seg?

Jeg tror på ekte empati, ikke cyber-empati. Denne distantserte. Er den ekte? Hva betyr den for den enkelte? Er det å se et døende menneske eksopnert på FB noe som får dere til å reflektere over live og død? Medmenneskelighet? Og hvor er vernet for den eksonerte? Er det juridisk sett foreldre som tar valg for barnet?

Uansett. Jeg blir småkvalm.

Helt enig med deg.

  • Liker 3
Gjest Citronella
Skrevet

Langt flere blir kvalm av den kommentaren som du måtte legge til slutten av innlegget ditt.

Det du har skrevet over her er et hån mot Ylvas foreldre som faktisk bruker sin sorg og sin historie til å sette fokus på mer åpenhet omkring kreft og død på en vakker og ufarlig måte.

Jeg synes det er skremmende at det finnes mennesker som deg!

Anonymous poster hash: dfc82...dc1

Jeg ser ikke på det som et hån, heller et kritisk innlegg i en debatt som bør tåle dagens lys. Jeg synes selvsagt at det er trist at de i denne spesifikke saken mistet sitt barn, men jeg har ikke vært inne og klikket liker og skrevet hjerter under bilder og videoklipp som jeg anser som private. Og jeg lurer på hvor dypt empatien sitter til alle dere som sender hjerter og ord på minnesider på FB (det kryr jo av disse).

Og hvorfor skremmer det deg at det finnes mennesker som meg?

  • Liker 7
Skrevet

Jeg ser ikke på det som et hån, heller et kritisk innlegg i en debatt som bør tåle dagens lys. Jeg synes selvsagt at det er trist at de i denne spesifikke saken mistet sitt barn, men jeg har ikke vært inne og klikket liker og skrevet hjerter under bilder og videoklipp som jeg anser som private. Og jeg lurer på hvor dypt empatien sitter til alle dere som sender hjerter og ord på minnesider på FB (det kryr jo av disse).

Og hvorfor skremmer det deg at det finnes mennesker som meg?

Nå må du gi deg.. Skrive at du blir kvalm og at foreldrene burde vært beskyttet mot seg selv ... DET er utrolig stygt og kvalmt skrevet.

Skjerp deg neste gang du har tenkt å "bidra" med dine kritiske innlegg.

Hadde du hatt et snev av empati så hadde du startet en egen tråd som IKKE dreide seg om Ylva-saken. Fytti for et stygt menneske du fremstiller deg selv som her.

Anonymous poster hash: dfc82...dc1

Gjest Citronella
Skrevet

Nå må du gi deg.. Skrive at du blir kvalm og at foreldrene burde vært beskyttet mot seg selv ... DET er utrolig stygt og kvalmt skrevet.

Skjerp deg neste gang du har tenkt å "bidra" med dine kritiske innlegg.

Hadde du hatt et snev av empati så hadde du startet en egen tråd som IKKE dreide seg om Ylva-saken. Fytti for et stygt menneske du fremstiller deg selv som her.

Anonymous poster hash: dfc82...dc1

Om du leser hele denne debatten, så ser du kanskje at jeg har tatt til orde for en generell debatt rundt dette tema med å eksponere andre i sosiale media. En kritisk debatt om det etiske slike saker berører. Hvorvidt jeg har empati eller ikke er uvesentlig i denne sammenhengen.

Og jeg fatter ikke din bakgrunn for å kalle meg et stygt menneske.

  • Liker 6
Skrevet

Nå må du gi deg.. Skrive at du blir kvalm og at foreldrene burde vært beskyttet mot seg selv ... DET er utrolig stygt og kvalmt skrevet.

Skjerp deg neste gang du har tenkt å "bidra" med dine kritiske innlegg.

Hadde du hatt et snev av empati så hadde du startet en egen tråd som IKKE dreide seg om Ylva-saken. Fytti for et stygt menneske du fremstiller deg selv som her.

Anonymous poster hash: dfc82...dc1

Å hvilken rett har du til å skrive det du skriver?

Du må bare akseptere først som sist at rundt dette temaet her så finnes mange meninger.

Jeg mener også at foreldrene burde fått hjelp til å takle denne situasjonen. De har gått igjennom noe umenneskelig, men mange både før og etter de gjør det samme. Bare at andre velger å ikke eksponere barna sine på den måten de har gjort.

Jeg tror også at når nyhetens interesse har lagt seg, så vil de sitte igjen å mangle den massive støtten de har hatt. Det skal de også takle. Hverdagen kommer til dem å.

Anonymous poster hash: 5309d...c4b

  • Liker 6
Skrevet

Jeg ser ikke på det som et hån, heller et kritisk innlegg i en debatt som bør tåle dagens lys. Jeg synes selvsagt at det er trist at de i denne spesifikke saken mistet sitt barn, men jeg har ikke vært inne og klikket liker og skrevet hjerter under bilder og videoklipp som jeg anser som private. Og jeg lurer på hvor dypt empatien sitter til alle dere som sender hjerter og ord på minnesider på FB (det kryr jo av disse).

Og hvorfor skremmer det deg at det finnes mennesker som meg?

Lurer litt på hva du mener da med alle de som gikk i rosetog etc etter 22 julie, mange av de var faktisk IKKE direkte berørt av den tragedien.

Men det viser bare at det faktisk går ann å bry seg og ha empati med folk man ikke kjenner.. heldigvis.

Det må være trist å være så kynisk

Gjest Conradine
Skrevet (endret)

Lurer litt på hva du mener da med alle de som gikk i rosetog etc etter 22 julie, mange av de var faktisk IKKE direkte berørt av den tragedien.

Men det viser bare at det faktisk går ann å bry seg og ha empati med folk man ikke kjenner.. heldigvis.

Det må være trist å være så kynisk


Anonymous poster hash: 5309d...c4b

----------------------------------------------

Enig - det må være skikkelig trist.

Endret av Conradine
Skrevet

Det blir litt merkelig å trekke inn rosetogene etter 22. juli . ALLE nordmenn var berørt av 22. juli-tragedien, uavhengig av om man kjente noen som ble direkte rammet eller ikke. Det var et angrep på samfunnet vårt.

Hva folk som sender hjerter og kommentarer til ukjente har for slags motivasjon vet de vel strengt tatt bare selv. En og en av dem. Og de har vel rundet 100 000? Er det empati? Sympati? Eller ønsker de bare å fremme seg selv? Spekulasjonene her i tråden spenner sikkert under halvparten så vidt som de faktiske motivasjonene.

Spørsmålet som ble stilt i starten var hvorvidt det er greit å eksponere dødssyke barn på nett. Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg mener selv. Men jeg blir skremt når jeg ser at enkelte mener det bør forbys ved lov. Jeg har møtt flere mennesker som har fortalt om sine historier fra så lite som 30-40 år tilbake, med barn som "forsvant". De ble borte og aldri mer snakket om. Først tiår etterpå skjønte de som forteller at disse barna døde, i kreft eller andre sykdommer.

Siden jeg var liten har jeg lest historier i ukeblader om uhelbredelig syke barn. Presentert med navn, bilde og hele historien. Små barn og litt større barn. Men vi så ikke den siste fasen. Den så jeg først i media da HIV/Aids kom, og da på voksne/ungdommer. Barneterminalfasen var fremdeles usynlig.

Nå er den ikke det lenger. Nå risikerer man å få den midt i trynet når man logger seg på Facebook. Og det er så ubehagelig at enkelte tar til orde for å få den vekk igjen. Gjerne ved lov.

Ja, det er ubehagelig. For den som ikke er rammet. Å tenke seg hvordan det er for den som sitter midt oppi det er umulig. Å forestille seg at man som forelder syns barnet sitt er like vakkert i den siste fasen av livet som i den første, og at man har like stor rett til å dele bilder av sitt vakre barn også da, er vanskelig.

Jeg er for diskusjonen om barns rett til privatliv, og varsomhet rundt publisering av bilder av barn som ikke kan samtykke.

Men jeg klarer fremdeles ikke å se hvorfor det skal være forskjell på livsfase som avgjør beskyttelsesbehovet. At det bare skal være de pene blide friske vellykkede barna som skal vises mens de andre skal "beskyttes" til taushet. (så vi slipper å se dem?)

  • Liker 7
Skrevet

Det blir litt merkelig å trekke inn rosetogene etter 22. juli . ALLE nordmenn var berørt av 22. juli-tragedien, uavhengig av om man kjente noen som ble direkte rammet eller ikke. Det var et angrep på samfunnet vårt.

Hva folk som sender hjerter og kommentarer til ukjente har for slags motivasjon vet de vel strengt tatt bare selv. En og en av dem. Og de har vel rundet 100 000? Er det empati? Sympati? Eller ønsker de bare å fremme seg selv? Spekulasjonene her i tråden spenner sikkert under halvparten så vidt som de faktiske motivasjonene.

Spørsmålet som ble stilt i starten var hvorvidt det er greit å eksponere dødssyke barn på nett. Jeg har ikke bestemt meg for hva jeg mener selv. Men jeg blir skremt når jeg ser at enkelte mener det bør forbys ved lov. Jeg har møtt flere mennesker som har fortalt om sine historier fra så lite som 30-40 år tilbake, med barn som "forsvant". De ble borte og aldri mer snakket om. Først tiår etterpå skjønte de som forteller at disse barna døde, i kreft eller andre sykdommer.

Siden jeg var liten har jeg lest historier i ukeblader om uhelbredelig syke barn. Presentert med navn, bilde og hele historien. Små barn og litt større barn. Men vi så ikke den siste fasen. Den så jeg først i media da HIV/Aids kom, og da på voksne/ungdommer. Barneterminalfasen var fremdeles usynlig.

Nå er den ikke det lenger. Nå risikerer man å få den midt i trynet når man logger seg på Facebook. Og det er så ubehagelig at enkelte tar til orde for å få den vekk igjen. Gjerne ved lov.

Ja, det er ubehagelig. For den som ikke er rammet. Å tenke seg hvordan det er for den som sitter midt oppi det er umulig. Å forestille seg at man som forelder syns barnet sitt er like vakkert i den siste fasen av livet som i den første, og at man har like stor rett til å dele bilder av sitt vakre barn også da, er vanskelig.

Jeg er for diskusjonen om barns rett til privatliv, og varsomhet rundt publisering av bilder av barn som ikke kan samtykke.

Men jeg klarer fremdeles ikke å se hvorfor det skal være forskjell på livsfase som avgjør beskyttelsesbehovet. At det bare skal være de pene blide friske vellykkede barna som skal vises mens de andre skal "beskyttes" til taushet. (så vi slipper å se dem?)

Er enig i at det blir helt feil å sidestille denne saken med 22/7. Da var det landesorg å en terrorsituasjon som rammet mange mennesker fra hele landet. Det var også en unntakstilstand som vi håper ikke skjer igjen.

Barn blir dessverre syke og dør hele tiden. Ikke at det er mindre viktig, men kan ikke sammenlignes med 22/7.

Vi lever i en annen tid nå enn for 40 år siden, å muligheten til å spre informasjon er mye større nå enn da. Vi får dermed større innblikk i at barn også dør.

Det jeg har reagert på i denne tråden her er at et barn eksponeres på sitt dødsleie - uten mulighet til å hverken nekte eller samtykke. Barnet var fratatt sitt personvern, å personvern er noe vi skal verne om. Spesielt viktig er det at foreldre verner sine barns rett til et personvern. Hvis ikke foreldrene gjør det, hvem skal da ivareta barnas personvern?

For min del så synes ikke jeg det er hverken ekkelt eller fælt å få sannheten om dødssyke barn opp i fleisen. Det er bare veldig trist, men det er virkeligheten.

At foreldrene synes barnet sitt var verdens vakreste, har jeg også stor forståelse for. Selvsagt var hun verdens vakreste, som vi alle foreldre synes om våre barn. De var ikke noe annerledes foreldre der. At de ville ta så mange bilder som mulig av sin vakre datter den korte tiden de hadde henne er også forståelig.

Men måtte de dele alle disse bildene når barnet var på sitt mest sårbare?

Jeg har også stor forståelse for at det kunne være en hjelp til å komme seg gjennom dagene å skrive dagbok, men igjen, trengte de å publisere bildene? Ikke fordi at det på noen måte var stygge eller ekle bilder, men fordi at personvernet til jenta var fraværene. Man har rett til et personvern selv om man skal dø.

Men, jeg tror også at det var pga bildene at det var så mange følgere. Tror neppe det hadde vært så mange følgere om faren kun hadde skrivd dagbok å ikke brukt bilder.

Ellers syns jeg det er endel skitkasting her i tråden, å de som er mest aggressive, er de som mener at det er helt greit å frata et barn sitt personvern og eksponere det for en hel verden på nett. De personene har problemer med å takle at noen av oss først og fremst tenkte på barnets personvern framfor foreldrenes behov for å eksponere barnet.

Vi blir satt i bås som uempatiske og det som verre er, men jeg vil si at vi har både empati og tanke for andre da vi nettopp hadde barnets beste i tankene.

Anonymous poster hash: 5309d...c4b

Anonymous poster hash: 5309d...c4b

Anonymous poster hash: 5309d...c4b

  • Liker 4
Gjest Conradine
Skrevet

Er enig i at det blir helt feil å sidestille denne saken med 22/7. Da var det landesorg å en terrorsituasjon som rammet mange mennesker fra hele landet. Det var også en unntakstilstand som vi håper ikke skjer igjen.Barn blir dessverre syke og dør hele tiden. Ikke at det er mindre viktig, men kan ikke sammenlignes med 22/7. Vi lever i en annen tid nå enn for 40 år siden, å muligheten til å spre informasjon er mye større nå enn da. Vi får dermed større innblikk i at barn også dør. Det jeg har reagert på i denne tråden her er at et barn eksponeres på sitt dødsleie - uten mulighet til å hverken nekte eller samtykke. Barnet var fratatt sitt personvern, å personvern er noe vi skal verne om. Spesielt viktig er det at foreldre verner sine barns rett til et personvern. Hvis ikke foreldrene gjør det, hvem skal da ivareta barnas personvern? For min del så synes ikke jeg det er hverken ekkelt eller fælt å få sannheten om dødssyke barn opp i fleisen. Det er bare veldig trist, men det er virkeligheten. At foreldrene synes barnet sitt var verdens vakreste, har jeg også stor forståelse for. Selvsagt var hun verdens vakreste, som vi alle foreldre synes om våre barn. De var ikke noe annerledes foreldre der. At de ville ta så mange bilder som mulig av sin vakre datter den korte tiden de hadde henne er også forståelig. Men måtte de dele alle disse bildene når barnet var på sitt mest sårbare?Jeg har også stor forståelse for at det kunne være en hjelp til å komme seg gjennom dagene å skrive dagbok, men igjen, trengte de å publisere bildene? Ikke fordi at det på noen måte var stygge eller ekle bilder, men fordi at personvernet til jenta var fraværene. Man har rett til et personvern selv om man skal dø. Men, jeg tror også at det var pga bildene at det var så mange følgere. Tror neppe det hadde vært så mange følgere om faren kun hadde skrivd dagbok å ikke brukt bilder. Ellers syns jeg det er endel skitkasting her i tråden, å de som er mest aggressive, er de som mener at det er helt greit å frata et barn sitt personvern og eksponere det for en hel verden på nett. De personene har problemer med å takle at noen av oss først og fremst tenkte på barnets personvern framfor foreldrenes behov for å eksponere barnet. Vi blir satt i bås som uempatiske og det som verre er, men jeg vil si at vi har både empati og tanke for andre da vi nettopp hadde barnets beste i tankene. Anonymous poster hash: 5309d...c4b Anonymous poster hash: 5309d...c4b Anonymous poster hash: 5309d...c4b

Synes det er utrolig trist og utrolig frekt at du faktisk mener at du vet Ylvas beste mer enn foreldrene hennes.

Og det er vanvittig at dere skiller så tydelig på friske og syke barn. Mener du at Ylva trenger din beskyttelse mer enn andre barn?

Etter at Ylva ble veldig dårlig er det ikke lagt ut et eneste gjenkjennende bilde av henne, kun vakre bilder som viser litt av foten eller litt av hånden for å sette bilde til pappaens vakre ord til datteren sin.

Helt utrolig al dere klarer å lire utav dere.

Etter 22. juli var altså folks engasjement og tårer ekte i motsetning til engasjementet som er vist ifm Ylvas sykdom og bortgang? Hva med alle som gikk i fakkeltog for Ylva og kreftsaken da?

Jeg synes all fokus på kreft er super. Det skulle vært et enda større engasjement det hadde alle berørte, både de som er kreftsyke, de som har dødd av kreft og alle de tusener av pårørende virkelig fortjent.

Skrevet

Mener dere virkelig at dødsyke barn har krav på større personvern enn friske barn?

Var for en bare noen få dager siden jeg så 2 tråder her om "overshare på facebook" som handlet om om hva som var ok når foreldrene eksponerte sine barn på.. så ingenting av denne kritikken og krav om personvern som kommer frem her.

- hva slags personvern trenger egentlig ett dødsyk barn i en slik setting, i motsetning til de som faktisk kan finne seg selv i all evighet når de blir voksne?

Min venninne ble advart av legene da hun fikk dødsbudskapet- hun måtte forbrede seg på at venner ville holdt seg unna henne for å "redde seg selv." ..

tipper det er derfor mange av dere reagerer slik dere gjør... reagere med sinne og avsky for å redde seg selv.

Skrevet

Det handler ikke om størrelse på personvern, det handler om at ikke alle ønsker å eksponeres på dødsleiet. En person som har lagt ut masse bilder av seg selv som frisk, ønsker ikke nødvendigvis å eksponeres lenger når han ligger der syk på dødsleiet. Skjønner ikke at dette er så vanskelig å forstå?

Barnets autonomi er faktisk mer viktig i en slik situasjon enn foreldrenes behov for å søke støtte fra mange tusen fremmede mennesker. Vi kan ikke vite hva et sykt barn føler om det å bli eksponert på denne måten, så da må man faktisk heller bare være føre var enn ettersnar. Et lite barn har ikke forståelsen for hva denne eksponeringen faktisk innebærer, så uansett om foreldrene har snakket med barnet om dette på forhånd, så er det ikke sikkert at det er riktig.

Og det handler faktisk ikke om å "gjemme bort" de syke. Det er ikke av hensyn til oss andre at jeg mener dette blir feil. Det er av hensyn til barnet.

Å si at foreldrene sitter med fasiten for sitt barn er heller ikke rett. Hadde alle foreldre visst hva som var riktig for deres barn, så hadde vi ikke hatt barnevern, familievernkontor, bup etc. Det faller på sin egen urimelighet. Foreldrene er i en sårbar situasjon, en dyp og grusom sorg. Det er ikke alltid man tenker helt klart da. Hvem vet hva foreldrene vil tenke om denne eksponeringen om ett år, eller om ti år. Eneste som er sikkert er at bildene og teksten vil for alltid være tilgjengelig. Dersom Facebook skulle finne ut at de kan bruke bildene av dette døende barnet i en eller annen kampanje, så har de faktisk rett til det. Det står i avtalevilkårene til Facebook.

Og til sist: jeg synes det er utrolig dårlig å kalle andre for syke og dårlige mennesker cbare fordi de har en annen mening. Ta å ro dere ned noen hakk og skaff dere folkeskikk og respektabel debatteknikk.

  • Liker 8
Gjest Conradine
Skrevet

Det handler ikke om størrelse på personvern, det handler om at ikke alle ønsker å eksponeres på dødsleiet. En person som har lagt ut masse bilder av seg selv som frisk, ønsker ikke nødvendigvis å eksponeres lenger når han ligger der syk på dødsleiet. Skjønner ikke at dette er så vanskelig å forstå?

Barnets autonomi er faktisk mer viktig i en slik situasjon enn foreldrenes behov for å søke støtte fra mange tusen fremmede mennesker. Vi kan ikke vite hva et sykt barn føler om det å bli eksponert på denne måten, så da må man faktisk heller bare være føre var enn ettersnar. Et lite barn har ikke forståelsen for hva denne eksponeringen faktisk innebærer, så uansett om foreldrene har snakket med barnet om dette på forhånd, så er det ikke sikkert at det er riktig.

Og det handler faktisk ikke om å "gjemme bort" de syke. Det er ikke av hensyn til oss andre at jeg mener dette blir feil. Det er av hensyn til barnet.

Å si at foreldrene sitter med fasiten for sitt barn er heller ikke rett. Hadde alle foreldre visst hva som var riktig for deres barn, så hadde vi ikke hatt barnevern, familievernkontor, bup etc. Det faller på sin egen urimelighet. Foreldrene er i en sårbar situasjon, en dyp og grusom sorg. Det er ikke alltid man tenker helt klart da. Hvem vet hva foreldrene vil tenke om denne eksponeringen om ett år, eller om ti år. Eneste som er sikkert er at bildene og teksten vil for alltid være tilgjengelig. Dersom Facebook skulle finne ut at de kan bruke bildene av dette døende barnet i en eller annen kampanje, så har de faktisk rett til det. Det står i avtalevilkårene til Facebook.

Og til sist: jeg synes det er utrolig dårlig å kalle andre for syke og dårlige mennesker cbare fordi de har en annen mening. Ta å ro dere ned noen hakk og skaff dere folkeskikk og respektabel debatteknikk.

For det første så har ikke jeg sett noen bilder av døende Ylva, har du?

Er det mer riktig at en mor eller far legger ut bilder av sitt friske barn?

Taler du bare syke barns sak, eller snakker du for alle barn?

Når mener du grensen går for at det er greit eller ugreit å legge ut bilder av sine barn?

Idag er det bilde av en alvorlig kreftsyk amerikansk 5-åring i avisen. Han skal få oppfylt en av sine drømmer, hele byen skal kle seg ut og gutten skal få være Batman for en kveld. Over 10.000 mennesker skal være med for å hedre gutten og gi ham noe positivt i en vanskelig tid.

Så deilig det er å lese om mennesker som vender noe triist og leit til noe positivt og ikke minst skaffer blest og oppmerksomhet om kreft og viser at lidelser kan snus til noe positivt dersom folk står sammen og viser sin kjærlighet og medfølelse.

  • Liker 1
Skrevet

Når skal personvernet trå inn? Hvis man skal ha forskjell på personvern for friske og syke barn?

Ylva hadde vel vært syk i endel år, skulle bildene sluttet nr hun fikk kreft, når de visste at der var alvorlig, når de visste at det ikke virket mulig å helbrede

Når de ga opp håpet? For DET tror jeg ikke man egentlig gjør noen gang.

Jeg legger ut bilder av min sønn på Facebook, men har ikke åpen profil, så det er kun venner som ser. Skal det være lov? Frisk eller som syk?

Jeg kjente ikke Ylva og hennes familie, jeg fulgte ikke faren hennes og sendte ille hjerter, men jeg føler ektefølt empati for dem og skulle virkelig ønske jeg kunne holdt rundt mammaen i en god klem. Men det viktigste slik jeg ser det, er at jeg verdsetter tiden min med sønnen min enda litt mer. Jeg minner meg selv på hvor heldig jeg er, når jeg nok en natt må bære ham i senk til ryggen hyler og jeg mest av alt vil han skal skjerpe seg og bare sove.

Pga Ylvas pappa verdsetter jeg mulighetene mine med sønnen min enda litt ekstra, helt på ekte.

  • Liker 1
Skrevet

Det handler ikke om størrelse på personvern, det handler om at ikke alle ønsker å eksponeres på dødsleiet. En person som har lagt ut masse bilder av seg selv som frisk, ønsker ikke nødvendigvis å eksponeres lenger når han ligger der syk på dødsleiet. Skjønner ikke at dette er så vanskelig å forstå?

Barnets autonomi er faktisk mer viktig i en slik situasjon enn foreldrenes behov for å søke støtte fra mange tusen fremmede mennesker. Vi kan ikke vite hva et sykt barn føler om det å bli eksponert på denne måten, så da må man faktisk heller bare være føre var enn ettersnar. Et lite barn har ikke forståelsen for hva denne eksponeringen faktisk innebærer, så uansett om foreldrene har snakket med barnet om dette på forhånd, så er det ikke sikkert at det er riktig.

Og det handler faktisk ikke om å "gjemme bort" de syke. Det er ikke av hensyn til oss andre at jeg mener dette blir feil. Det er av hensyn til barnet.

Å si at foreldrene sitter med fasiten for sitt barn er heller ikke rett. Hadde alle foreldre visst hva som var riktig for deres barn, så hadde vi ikke hatt barnevern, familievernkontor, bup etc. Det faller på sin egen urimelighet. Foreldrene er i en sårbar situasjon, en dyp og grusom sorg. Det er ikke alltid man tenker helt klart da. Hvem vet hva foreldrene vil tenke om denne eksponeringen om ett år, eller om ti år. Eneste som er sikkert er at bildene og teksten vil for alltid være tilgjengelig. Dersom Facebook skulle finne ut at de kan bruke bildene av dette døende barnet i en eller annen kampanje, så har de faktisk rett til det. Det står i avtalevilkårene til Facebook.

Og til sist: jeg synes det er utrolig dårlig å kalle andre for syke og dårlige mennesker cbare fordi de har en annen mening. Ta å ro dere ned noen hakk og skaff dere folkeskikk og respektabel debatteknikk.

Det er ikke vanskelig å forstå at et menneske som har lagt ut frisk-bilder av seg selv kanskje vil stoppe når vedkommende blir syk. Ikke i det hele tatt. Jeg tror de fleste av oss kan kjenne oss igjen i det. Kanskje er det også derfor vi reagerer på at syke barn eksponeres? Fordi vi internaliserer det og tenker på hvordan vi ville opplevd det om det var oss?

Når det gjelder barns autonomi (eller selvbestemmelsesrett som jeg liker å kalle det), er det et komplisert tema. Nettopp fordi barn ikke har noe grunnlag for å selvbestemme, de kan ikke forventes å forstå rekkevidden av det de bestemmer seg for. Det 9-åringen min i dag syns er greit at mamma legger ut på nett, kan godt være at hun vil angre på siden. Derfor er det min jobb som forelder å hjelpe henne, gripe inn i hennes selvbestemmelsesrett og overstyre. Til hennes beste, så langt jeg kan forstå.

Når det gjelder barn i terminalfasen, er det ikke lenger et spørsmål om hva barna kan angre på å akseptere siden, da det for dem ikke er noe liv etterpå. Man må navigere etter "her og nå"-prinsippet, basert på barnets verdighet og rett til privatliv i øyeblikket, samt hvordan de ville ønsket å bli husket i ettertid.

Magne har selv sagt at hans misjon var å vise at det ikke bare er vondt å ha barn i denne fasen av livet. At det kan være fine stunder og gode øyeblikk, opplevelser av sterk mening. Fordi han opplevde at alle syntes så synd på dem, ønsket han å vise en annen side av opplevelsen enn det skrekkscenariet mange tror det er. De søkte ikke støtte fra tusenvis av fremmede som du antyder, de ønsket å vise den andre siden.

De vet jo ikke hva de vil tenke om eksponeringen om et år eller fem. Kanskje vil de angre, kanskje vil de tenke at de gjorde det eneste rette. Det som er sikkert er at mange vil huske Ylva også da. Mange vil fremdeles være berørt av glimtet de fikk inn i hennes verden, og inn i en virkelighet som er langt unna det de fleste noen gang får berøring med. Kanskje vil foreldrene gjennom sitt liv kunne gjennomføre gode ting de ikke ville kunne gjort uten oppmerksomheten de er blitt til del nå, og tenke at det skyldes lille Ylva. Det håper jeg, men det kan ingen vite.

Det jeg er helt sikker på er at der Ylva er nå, plages hun ikke av at det er blitt lagt ut noen bilder og videoer av henne på internett. Hun vil ikke huskes som mindre vakker av at de ligger der.

Jeg har ingen karakteristikker å komme med verken av motstandere eller tilhengere av publiseringen som har skjedd. Men jeg lurer på hvor alle følelsene kommer fra. For jeg er overbevist om at de ikke kommer av beskyttertrang overfor et barn dere aldri har møtt, eller aggresjon direkte mot foreldre dere ikke kjenner. Jeg skulle så ønske at engasjementet kunne bli brukt i forhold til generell beskyttelse av barn på nett, ikke bare denne enkeltsaken. For å være ærlig tenker jeg at varsomhet rundt bilder av barn som skal bli ungdom og voksne er vesentlig viktigere å begrense enn bilder av et barn som lever videre hos oss i bilder, ord og følelser.

  • Liker 3
Skrevet (endret)


Så og si alle kan ha sympati med denne familien, selv de med personlighetsfortyrrelser (det er kun noen få typer av personlighetsfortyrrelser der man kan mangle empati, slett ikke alle). MEN har man ekte empati, er man vært i stand til å reflektere litt rundt HVORFOR noen takler sorg ved å eksponere barnet sitt, og hvordan man skal respondere på dette.

Forøvrig synes jeg ALLE barn har rett til personvern, ikke bare de syke. man har rett til å bli beskyttet mot eksponering, ikke få sine første leveår, familiesamlinger, barnehage, skole - eller sykdom - brettet ut til hele verden. Om man vil glede seg - eller sørge - sammen med sine nærmeste, kan man gjøre det uten å brette det ut på Facebook.



Anonymous poster hash: fda2e...4da

Endret av Sulosi
  • Liker 2
Skrevet

For det første så har ikke jeg sett noen bilder av døende Ylva, har du?

.

Da er du blind.

I tillegg takler du dårlig at det er flere sider av denne saken. Man må kunne være uenige om personvern, verdighet og autonomi uten å beskylde sine motstandere for å mangle empati (og diagnostisere dem).

Anonymous poster hash: fda2e...4da

  • Liker 6
Skrevet

Hvorfor er det kontroversielt at spesielt med tanke på dødssyke barn(mennesker), eller barn(mennesker) i sårbare livssituasjoner blir personvern og verdighet særlig viktig? Det betyr ikke at ikke alle barn (mennesker) har rett til å få personvernet sitt ivaretatt, selv om jeg skjønner at det er mer fristende å relativisere enn å prøve å forstå det.



Anonymous poster hash: 97132...413
  • Liker 3
Gjest
Dette emnet er låst for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...