Kvinner - når ble du voksen?

[AnonymBruker]

Jeg har fundert på dette i det siste. Det er velkjent - og bevist - at tyveårene på mange måter er vårt mest definerende tiår. Hjernen går igjennom sin siste utviklingsfase rent biologisk sett, i tillegg til at de aller fleste går igjennom livserfaringer i denne perioden som forandrer dem.

Jeg er selv 23 og ser hvor mye som har endret seg de siste årene. Jeg regnet med selv som en 18 åring som var voksen for alderen (og de fleste voksne mente også det) men det er jo livserfaringer man får som endrer en like fullt. Noen ting - spesielt ift. arbeidsliv, kjærlighet og medmenneskelige forhold - kan man ikke "forestille seg" før man har hatt dem.

Jeg bor i London og kjenner endel nordmenn her. De fleste jeg støter på tar master ved prestisjetunge skoler eller jobber. Mange av dem er hardtarbeidende, seriøse og dyktige.

Noe som har slått meg i det siste, spesielt ift. spesifikke opplevelser, er hvor umodne noen av dem kan være på andre områder. Som nordmann selv vil jeg ikke slå alle over en kam, men sammenliknet med mine venner fra USA, Frankrike og Tyskland finner jeg at nordmenn kan være velutviklet på det profesjonelle plan men svært underutviklet på det personlige plan.

Jeg hadde nylig en situasjon med en jente jeg planla å flytte inn med. Hun kunne krysse av alle "boksene" ift utdannelse, jobb osv. - hun virket veldig voksen på alle måter. Men så snart vi hadde konflikter hadde hun veldig tenåringstendenser. Konfliktsky og barnslig. Jeg kunne knapt tro at hun var 32 - 9 år eldre enn meg.

Jeg mener ikke å legge en bør på nordmenn her eller si at alle er slik. Jeg bare lurer på hvor mange som føler at de faktisk har fortsatt å utvikle seg gjennom tyveårene eller om det skjedde i løpet av tenårene og deretter stagnerte.

Møter mange kvinner i tredveårene som ikke virker sårpreget mer selvsikre, modne og reflekterte enn sine yngre medsøstre.

Føler du at du har "vokst"? Da mener jeg ikke bare selvsikkerhet og en "jeg er best" holdning som mange kvinner i dag viser. Men å være reflektert, generøs, overbærende og klok.

Jeg har alltid håpet at disse manipulerende, bitre og litt sure venninneforholdene man til tider opplever som ung har en holdbarhetsdato. Men det er en side av meg som frykter at det ikke er tilfellet.

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

[AnonymBruker]

PS - før dette blir en "menn mot kvinner" debatt vil jeg poengtere at jeg ikke nødvendigvis sier at menn er bedre. Jeg skrev det slik fordi jeg er kvinne med primært venninner. Denne tråden handler ikke om menn.

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

[Lea2]

Personlig har jeg aldri følt meg så voksen som da jeg var 20. Men når jeg ser tilbake på det nå, så har jeg aldri gjort så mange umodne ting som da jeg var 20. Tror kanskje jeg ble litt høy på akkurat det at jeg hadde ting på stell (jobb, leilighet, kjæreste osv).

Jeg er snart 40 og jeg føler meg ikke voksen, men tror kanskje at jeg er det likevel. Kanskje er det at man gir slipp på alle disse tingene man MÅ og BØR og alt dette tøyset med å måle seg selv oppmot andre. Og heller finne ut hvem man selv er og gjøre ting man passer til eller har lyst til å gjøre.

Det er ikke mer mote, store komplekser fordi det ene neseboret er 2 micromillimeter større enn det andre (ja, det er et eksempel ) eller føle seg dårligere enn den som har finere bil. Jeg tror rett og slett at man må finne roen med seg selv for å bli voksen. Og for å komme dit må man være tenåring i ufattelig mange år og gjøre ekstremt mange dumme ting.

[Gjest Trolletrine]

Jeg tenker at man modnes på ulike felt til ulike tider.

Jeg selv som 18åring var nok på mange måter særdeles "moden/voksen" på noen områder, grunnet noen livserfaringer jeg fikk i tidlig alder. I ettertid ser jeg at jeg samtidig var veldig umoden på andre områder igjen,- kanskje fordi de alvorlige livserfaringene mine krevde så mye av meg at andre områder måtte vike. I dag 20 år etter, føler jeg at jeg er tilnærmet "normalisert" ;-)

Samtidig mener jeg at man utvikles og modnes gjennom hele livet, samtidig som man har sin helt egne personlighet. Noen er jo bare mer umoden eller mer barnslig enn andre, og jeg ser ikke noe galt i det, så lenge man greier seg selv og ikke sårer andre.

[AnonymBruker]

Jeg er i slutten av tyveårene, og siden jeg ikke helt hva det å være voksen vil si, vet jeg ikke helt om jeg vil kalle meg det. Stagnert har jeg ihvertfall ikke.

Jeg har utviklet meg som person siden jeg var både 18 og 23, og anser det som sannsynlig at jeg vil fortsette å utvikle meg i årene som kommer. Ihvertfall håper jeg det. Ikke fordi jeg er spesielt misfornøyd med meg selv slik jeg er akkurat nå, men fordi det er spennende å lære nye ting om seg selv og livet generelt, og fordi alle alltid kan bli et bedre menneske.

Anonymous poster hash: de284...939

[Gjest Trolletrine]

Glemte å nevne at man i en sånn diskusjon egentlig bør være enig om en definisjon av begrepet " voksen". For hva er det egentlig å være voksen?eller moden? Er det å ha karriere , partner og barn på plass, er det å ha nådd en viss alder, eller er det å være reflektert, seriøs og fornuftig?

Jeg vil si jeg er voksen på bakgrunn av alder og livserfaring, men jeg kan samtidig være barnslig - og samboer vil sikkert si at jeg til tider kan være umoden også;-) Mens de på jobb vil nok si at jeg er voksen og reflektert...håper jeg. Et menneske er sammensatt, så det man ser i en bestemt setting, trenger ikke vise hvordan personen er i sin helhet.

[Gjest Kaffelattn]

Hvis du med voksen mener "moden, nyansert, mer empatisk, ikke så bitchete, ikke bitter, ikke barnslig, ikke kranglete, ikke tenåringsaktig" (?) så...vet ikke jeg.

Tror det er situasjonsavhengig/miljø/mennesker/kontekst/erfaringsbasert...og at alderen isolert sett ikke betyr noe.

Vet om flere bitre, bitchete tenåringsaktige 40-åringer. På diverse TV underholdning/serier råder også dette "idealet".

Kanskje personlighet av og til betyr mer enn alder.

[AnonymBruker]

Glemte å nevne at man i en sånn diskusjon egentlig bør være enig om en definisjon av begrepet " voksen". For hva er det egentlig å være voksen?eller moden? Er det å ha karriere , partner og barn på plass, er det å ha nådd en viss alder, eller er det å være reflektert, seriøs og fornuftig?

Jeg vil si jeg er voksen på bakgrunn av alder og livserfaring, men jeg kan samtidig være barnslig - og samboer vil sikkert si at jeg til tider kan være umoden også;-) Mens de på jobb vil nok si at jeg er voksen og reflektert...håper jeg. Et menneske er sammensatt, så det man ser i en bestemt setting, trenger ikke vise hvordan personen er i sin helhet.

TS;

Med "moden" mener jeg stort sett reflektert. Det kan være forskjellige meninger ift. milepæler, men jeg tror stort sett de fleste er enige om hva det betyr. Enkelte kvinner kan føle stigma rundt å ikke ville gifte seg eller få barn - og de kan kanskje oppleve det også. Men den evt. kritikken de får er ikke relatert til disse valgene. Når en kvinne blir referert til som umoden handler det om hennes holdninger og oppførsel, ikke livsvalg.

En voksen kvinne;

- Tar ansvar for seg selv og eget liv. Hun skylder ikke på venninner, menn eller samfunnet for alt som ikke er slik hun vil ha det.

- Hun er generøs, forståelsesfull og til tider overbærende i sosiale forhold. Hun vet å velge sine kamper og ser ting fra flere perspektiv.

- Hun er intelligent og ser de store sammenhengene i samfunnet og i verden. Hun er åpen til sinns og kan ta konstruktiv kritikk men har ryggrad nok til å ikke vike fra sine prinsipper.

- Hun kan ha sterke følelser og vedkjenner seg dem men vet bedre enn å la de ta overhånd til enhver tid.

- Hun er selvsikker nok til å ikke måtte søke bekreftelse fra menn på et seksuelt plan eller fra andre kvinner på et overfladisk nivå. Hun kan begå feil og lar seg vedkjenne dem men lar dem ikke definere henne.

Sikkert mer, men det er min definisjon

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

[Lea2]

Det jeg vil definere som voksen er rett og slett at man har slått seg til ro med den/det man er, uten å måtte følge andres normer. Man slutter å følge stimen (OK.. så noen slutter aldri med det). Man skjønner stort sett konsekvensene av det gjør i større grad og kjenner sine egne begrensninger bedre. Og det er helt ok å ikke være perfekt.

[AnonymBruker]

Det jeg vil definere som voksen er rett og slett at man har slått seg til ro med den/det man er, uten å måtte følge andres normer. Man slutter å følge stimen (OK.. så noen slutter aldri med det). Man skjønner stort sett konsekvensene av det gjør i større grad og kjenner sine egne begrensninger bedre. Og det er helt ok å ikke være perfekt.

Jeg er enig, men jeg ville utvidet modenhet til mer enn det. En kan jo være irrasjonell, amoralsk og uspiselig og slå seg til ro med den man er - man er ikke moden likevel. Et visst nivå av intelligens, erfaring og konstruktiv tankegang må til for å være voksen.

Å "akseptere seg selv" er alt som skal til hvis du abonnerer på Psychologies Magazine, men ren fornuft tilsier at endel omfavner seg selv når de egentlig burde vært mer selvkritiske.

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

[hjärterdam]

Det høres veldig klisje ut, men det skjedde noe med meg da jeg ble mor for første gang. Da var jeg 22. Likevel vil jeg påstå jeg har vokst mye etter det og.

Via jobberfaringer, studier, livserfaringer osv.

Det skjedde nok også mye med meg de to årene jeg var alene med barn, da jeg da var ansvarlig alene for alt fra husvask til økonomi og i tillegg skulle jobbe og fullføre en utdannelse. Jeg lærte prioriteringer, jeg lærte at ingenting kommer av seg selv, samtidig som jeg lærte å slappe mer av i forhold til hvem jeg er og hva jeg kan forvente av meg selv, og jeg lærte at jeg kan hvis jeg virkelig vil.

Samtidig lærte jeg å sette pris på de jeg har rundt meg på en ny måte, og være mer takknemlig for den støtten jeg har i de jeg har nær meg.

Så for meg vil jeg si det har vært en prosess, noe det sikkert er for de fleste, men med noen "holdepunkter", som, som sagt da jeg ble mor (22 år), da jeg startet studier for å sikre en bedre fremtid økonomisk og jobbmessig (24 år) da jeg ble alene (26 år),da jeg mistet to som sto meg nær (22 og 27 år) da jeg fullførte studier (28 år).

Jeg er nå 28, i gang med nye studier (Master i forlengelse av bachelor), og blir mor igjen på nyåret, jeg er sikker på jeg vil vokse litt på de neste årene også

[AnonymBruker]

Det jeg vil definere som voksen er rett og slett at man har slått seg til ro med den/det man er, uten å måtte følge andres normer. Man slutter å følge stimen (OK.. så noen slutter aldri med det). Man skjønner stort sett konsekvensene av det gjør i større grad og kjenner sine egne begrensninger bedre. Og det er helt ok å ikke være perfekt.

Signerer denne.

Er rett over 40 og har en trygghet og selvsikkerhet som jeg savnet i tyveårene.

Og jeg lærer noe om meg selv og andre hele tiden.

Anonymous poster hash: f54b3...f12

[AnonymBruker]

Når jeg fikk barn i en alder av 30.

Anonymous poster hash: a0a53...94b

[Lea2]

Jeg er en enkel sjel.. men det ligger selvsagt mer enn akkurat de linjene der i det. Selv voksne kan være både irrasjonelle og amoralske til tider. Forskjellen er kanskje at man ofte ikke gidder å preke om det for andre og heller holder det for seg selv. Og for meg skal det litt intelligens, erfaring ogkontruktiv tankegang til for å skjønne konsekvenser og begrensninger. Det er bare sånne ting som man utvikler og lærer litt etter litt. Og det slutter ikke når man blir voksen.

Alle kan være mer selvkritiske (i alle fall fra andres synspunkt), men ingen er perfekt og det er ganske nytteløst å strebe etter det perfekte på alle plan, slik som jeg opplever at veldig mange unge gjør i dag.

[AnonymBruker]

Jeg er en enkel sjel.. men det ligger selvsagt mer enn akkurat de linjene der i det. Selv voksne kan være både irrasjonelle og amoralske til tider. Forskjellen er kanskje at man ofte ikke gidder å preke om det for andre og heller holder det for seg selv. Og for meg skal det litt intelligens, erfaring ogkontruktiv tankegang til for å skjønne konsekvenser og begrensninger. Det er bare sånne ting som man utvikler og lærer litt etter litt. Og det slutter ikke når man blir voksen.

Alle kan være mer selvkritiske (i alle fall fra andres synspunkt), men ingen er perfekt og det er ganske nytteløst å strebe etter det perfekte på alle plan, slik som jeg opplever at veldig mange unge gjør i dag.

Forhåpentligvis utvikler man seg hele livet, men her refererte jeg til tyveårene av åpenbare grunner. Både den retn fysiske og biologiske utviklingen som foregår (hjernen har sin siste utviklingsfase) og livsvalgene som ofte foregår da.

Det er forventet at man har en brattere læringskurve enn man har senere. Mennesker forandrer seg generelt langt mindre fra 40 til 50 - hva mann enn mener at de "burde" forandre.

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

[Lea2]

Det er nok sant. Man tar mange viktige valg i 20-årene... og de fleste bruker vel slutten av 20-årene eller de neste 10 årene etter det på rette opp eller ta om igjen alle de valgene som var feil da man var 20, men som var/virket riktige da. Og det er også lærdom og en del av det å bli voksen.

[Gjest BettyBoop]

Jeg har fundert på dette i det siste. Det er velkjent - og bevist - at tyveårene på mange måter er vårt mest definerende tiår. Hjernen går igjennom sin siste utviklingsfase rent biologisk sett, i tillegg til at de aller fleste går igjennom livserfaringer i denne perioden som forandrer dem.

Jeg er selv 23 og ser hvor mye som har endret seg de siste årene. Jeg regnet med selv som en 18 åring som var voksen for alderen (og de fleste voksne mente også det) men det er jo livserfaringer man får som endrer en like fullt. Noen ting - spesielt ift. arbeidsliv, kjærlighet og medmenneskelige forhold - kan man ikke "forestille seg" før man har hatt dem.

Jeg bor i London og kjenner endel nordmenn her. De fleste jeg støter på tar master ved prestisjetunge skoler eller jobber. Mange av dem er hardtarbeidende, seriøse og dyktige.

Noe som har slått meg i det siste, spesielt ift. spesifikke opplevelser, er hvor umodne noen av dem kan være på andre områder. Som nordmann selv vil jeg ikke slå alle over en kam, men sammenliknet med mine venner fra USA, Frankrike og Tyskland finner jeg at nordmenn kan være velutviklet på det profesjonelle plan men svært underutviklet på det personlige plan.

Jeg hadde nylig en situasjon med en jente jeg planla å flytte inn med. Hun kunne krysse av alle "boksene" ift utdannelse, jobb osv. - hun virket veldig voksen på alle måter. Men så snart vi hadde konflikter hadde hun veldig tenåringstendenser. Konfliktsky og barnslig. Jeg kunne knapt tro at hun var 32 - 9 år eldre enn meg.

Jeg mener ikke å legge en bør på nordmenn her eller si at alle er slik. Jeg bare lurer på hvor mange som føler at de faktisk har fortsatt å utvikle seg gjennom tyveårene eller om det skjedde i løpet av tenårene og deretter stagnerte.

Møter mange kvinner i tredveårene som ikke virker sårpreget mer selvsikre, modne og reflekterte enn sine yngre medsøstre.

Føler du at du har "vokst"? Da mener jeg ikke bare selvsikkerhet og en "jeg er best" holdning som mange kvinner i dag viser. Men å være reflektert, generøs, overbærende og klok.

Jeg har alltid håpet at disse manipulerende, bitre og litt sure venninneforholdene man til tider opplever som ung har en holdbarhetsdato. Men det er en side av meg som frykter at det ikke er tilfellet.

Anonymous poster hash: 1c96e...d01

helt ærlig tror jeg de aller fleste aldri vokser av seg fjortisen inni seg. Man kan bli så voksen man bare vil, men inni oss har vi fortsatt det lille usikre barnet inni oss.

[AnonymBruker]

De tingene du lister opp TS er ting jeg ofte får tilbakemelding om at jeg har av egenskaper rent personlig - men jeg opplever ikke at det er noe som har kommet med alder nødvendigvis.

Det har vært nødvendig med tid for å fordøye inntrykk og opplevelser, og flere av de reflekterte egenskapene mine har jeg ikke fått gjennom utdannelse(jeg har høy utdannelse), men gjennom å oppleve noen skikkelig bedritne og langvarige nedturer - og jeg tenker da på utfordringer som er over gjennomsnittet målt ifht vår "standard" her.

Nå er ikke det dermed sagt at mennesker i vanskelige livssituasjoner lærer noe av det, eller at heldige mennesker ikke har være reflekterte - men for meg har nedturer både hos meg selv og nære gitt en innsikt og realitetsorientering, samt krevd at en må jobbe hardt med seg selv og hverdagen for å komme seg gjennom alt - at man i ettertid også vokser på det på mange vis.

Aldri uten arr, dog.

Jeg har lest masse fagbøker, de lærte meg lite om refleksjon utover faglig og akademisk refleksjon. Men det har ingenting med livet og dybden i mennesker å gjøre.

Anonymous poster hash: 5f7e9...725

[Kiarapus]

Jeg ble alt for tidlig voksen. Jeg måtte plutselig ta ansvar på en måte som ett barn aldri skal måtte ta i en alder av 6 år. Jeg ble selvfølgelig ikke VOKSEN da, men allerede da ble jeg en omsorgsperson og en forkjemper for de svakeste. Det å sette andre foran mine egne behov. Jeg hadde aldri noe tenårings opprør (selv om at jeg var var til tider utagerende på barneskolen da ingen "så meg" og hjalp meg). Trygg på meg selv vil jeg si jeg ble sånn i 19-20 års alderen. Jeg sier på ingen måte at jeg er "fullstendig voksen", jeg håper da virkelig at jeg har mer igjen å lære enn det jeg vet/ kan i dag. Men jeg ser også veldig godt det du poengterer i hovedinnlegget TS. Jeg ser også veldig godt disse "drama gueens" som skriker og hyler og rett og slett har veldig dårlig selvinnsikt. Men det er nok som folk sier her, livserfaring betyr alt for å bli voksen. De fleste jeg vet som er "voksen" i alder men overhode ikke voksen i oppførsel er de som har levd de enkleste og ikke minst de mest skjermede livene som har ført til at de ikke har fått den den erfaringen de skulle fått tidligere.

[Gjest Crazycatlady]

Jeg er vel både og tenker jeg, men ser at jeg har forandret meg mye siden jeg var 20.

Har mye mer selvinnsikt og o slått meg mer til ro med den jeg er. Ikke er jeg så opptatt av hva andre vil at jeg skal gjøre, men heller hva jeg vil. Gidder ikke å kjase og mase sånn med alt jeg skulle, ville ha gjort, og at livet faktisk ikke er over bare fordi man ikke er 20 lenger.

Men jeg er nok umoden på enkelte andre områder. Det er vel ganske naturlig det.