Å slutte å amme et barn..

[Gjest Lite nytt]

TS, du skriver hun ble mer masete etter at du begynte i jobb. Jeg vil tro at hun da kanskje har savnet deg masse i løpet av tiden du har vært på jobb og derfor søker mere kroppskontakt med deg. Jeg mener forresten at 15 mnd ikke er for stort for amming

Jeg ville prøvd å gi kroppskontakt på en annen måte om du vil kutte ned på ammingen. Her byttet jeg ut kveldsammingen med lesestund i fanget etterfulgt av sang. Halve jobben er å forberede barnet på at nå blir det ikke amming, men annen kosestund sammen.

Jeg fortalte barnet mitt flere ganger i løpet av dagen at når det er senge tid så blir det lesing i stedet for amming. Det gikk heldigvis uten problemer her. Kuttet ammingen ved 18 mnd selv.

[Pria]

Bytt ut ammingen med kos. Du vil ikke ha en unge som drar opp mors topp og krafser etter brystet. Det opplevde jeg under et middagsbesøk og det var helt jævlig å se på.

[AnonymBruker]

Jeg ammet til ungen var 2 år og 3 mnd. Da begynte jeg å bli ganske lei selv, mens ungen ikke var i nærheten av å ville slutte.

Her ble det rett og slett brått slutt. Det var et helvete de første dagene, der ungen ble så sint (ikke lei seg, men rasende sint) og skreik til h*n brakk seg. Men det var veldig tydelig ikke sånn lei seg-skriking, men absolutt sånn "jeg får det ikke som jeg vil"-skriking. I tillegg ble ungen "voldelig" - slo og sparket, klorte og kløyp i raseri og frustrasjon over at det var ammestopp. Det betyr ikke at det var enkelt for meg, jeg var nær å gi opp flere ganger, for jeg fikk jo fryktelig vondt av barnet - spesielt når det gikk så langt at ungen brakk seg. Men når ungen slo løs på meg med vilt blikk, var det ikke fullt så stor sympati fra min side. Hadde vel 3 slike dager på rappen mener jeg å huske, så begynte det å roe seg. Med en og annen raseri-episode innimellom første par månedene etterpå, så ga det seg helt til slutt.

I etterkant føler jeg vel at det kanskje burde vært løst på en annen måte, og det har plaget meg i ettertid, men jeg følte meg ganske tvunget til det. Én ting er at jeg selv hadde begynt å bli lei, men fikk også fryktelig mye pepper fra familie og venner for at jeg fremdeles ammet. At det ble brå-slutt hos oss var vel strengt tatt heller ikke mitt valg, jeg fikk "hjelp" til å ta det valget, av noen som bestemte seg for å få stoppet denne amminga, "for dette går ikke an lenger"... (venninne)

Anonymous poster hash: 6f49f...7a0

[AnonymBruker]

Bytt ut ammingen med kos. Du vil ikke ha en unge som drar opp mors topp og krafser etter brystet. Det opplevde jeg under et middagsbesøk og det var helt jævlig å se på.

Hehe det kan hun fint finne på å gjøre nå, men jeg har heldigvis gode venner som ikke synes det er jævelig å se på.

(Ikke at jeg ammer henne ved bordet eller flasher puppen for den saks skyld)

Anonymous poster hash: fad58...910

[Harlekin]

Bytt ut ammingen med kos. Du vil ikke ha en unge som drar opp mors topp og krafser etter brystet. Det opplevde jeg under et middagsbesøk og det var helt jævlig å se på.

Jævlig faktisk. Heldige du som ikke har sett så mye ille da.

Jeg ammet til ungen var 2 år og 3 mnd. Da begynte jeg å bli ganske lei selv, mens ungen ikke var i nærheten av å ville slutte.

Her ble det rett og slett brått slutt. Det var et helvete de første dagene, der ungen ble så sint (ikke lei seg, men rasende sint) og skreik til h*n brakk seg. Men det var veldig tydelig ikke sånn lei seg-skriking, men absolutt sånn "jeg får det ikke som jeg vil"-skriking. I tillegg ble ungen "voldelig" - slo og sparket, klorte og kløyp i raseri og frustrasjon over at det var ammestopp. Det betyr ikke at det var enkelt for meg, jeg var nær å gi opp flere ganger, for jeg fikk jo fryktelig vondt av barnet - spesielt når det gikk så langt at ungen brakk seg. Men når ungen slo løs på meg med vilt blikk, var det ikke fullt så stor sympati fra min side. Hadde vel 3 slike dager på rappen mener jeg å huske, så begynte det å roe seg. Med en og annen raseri-episode innimellom første par månedene etterpå, så ga det seg helt til slutt.

I etterkant føler jeg vel at det kanskje burde vært løst på en annen måte, og det har plaget meg i ettertid, men jeg følte meg ganske tvunget til det. Én ting er at jeg selv hadde begynt å bli lei, men fikk også fryktelig mye pepper fra familie og venner for at jeg fremdeles ammet. At det ble brå-slutt hos oss var vel strengt tatt heller ikke mitt valg, jeg fikk "hjelp" til å ta det valget, av noen som bestemte seg for å få stoppet denne amminga, "for dette går ikke an lenger"... (venninne)

Anonymous poster hash: 6f49f...7a0

Jeg skjønner godt at du er lei deg, men hvorfor lot du andre ha slik makt over deg at de bestemte at du skulle slutte å amme? Og hva slags familie og venner er det du egentlig har?

Men selv om ammingen tok en bråere og mindre myk slutt enn det som ville vært best, går det nok helt fint med barnet, altså.