Motivasjon og leselyst

[AnonymBruker]

Hei. Denne høsten har jeg begynt på et nytt studie i en ny by og jeg har mistet nesten all motivasjon. Det tærer veldig på, og bare tanken på å sette seg ned og lese driver frem en angstlignende følelse inni meg. Det finnes perioder og dager der jeg får til å jobbe og lese ganske bra, så jeg vet at jeg ikke er helt ute på vidda. Men disse dagene har vært fraværende mesteparten av dette semesteret, spesielt den siste måneden.

Ja, jeg skjønner at det enkleste å gjøre er kanskje å bare bestemme seg for et tidspunkt der man begynner å lese, men når dette tidspunktet kommer kjenner jeg en grusom nervøsitet. Fatter ikke hvorfor akkurat det å lese skal være så fælt. Andre ting, som å hoppe i strikk og prate foran store forsamlinger, har aldri vært noe problem for meg. Men når det kommer til lesing og skriving av oppgaver, har jeg en fæl uvane der jeg utsetter og utsetter. Ofte ender jeg opp med å begynne alt for sent og bli ferdig faretruende sent. Dette gjelder spesielt i to av fagene jeg har dette semesteret, to fag som jeg må ha, men som ikke har spesielt mye relevans til det jeg skal studere. Det siste faget går ganske greit, men det finnes forbedringspotensiale der også.

Har lurt på om andre ting i livet mitt kan påvirke manglende motivasjon og leselyst. Etter videregående var jeg skolelei. Jeg begynte på et fremmedspråklig årsstudium, men sluttet etter et halvt år for å heller jobbe og engasjere meg i politikk. Var også fryktelig lei av å bo i hjembyen, så det eneste alternativet har vært å flytte langt vekk. Trives forsåvidt med det, men det er jo en risiko å leve alene med studielån. Jeg gruer meg til eksamen og vet at jeg må bestå. En av pådriverne til å flytte langt vekk er foreldrene mine. En av dem har ikke vært i jobb på to-tre år, og det har irritert vettet av meg.

Tenker også ofte på at jeg burde brukt friåret mitt på mer reising. Oppleve andre deler av verden. Jeg drømmer meg mye bort og bruker alt for mye tid til å se på reiseprogrammer. Tid jeg heller burde brukt på studier. Og en siste ting som jeg føler at mangler i livet mitt, er en kjæreste. Jeg er lei av å være singel. Har hatt noen kortere "forhold" de siste årene, men aldri vært forelsket i noen av guttene. Ønsker å oppleve lykkelig og gjensidig forelskelse.

Må beklage at innlegget ble så langt. Måtte bare få ut litt frustrasjon. Jeg håper noen her på KG har noen gode råd til hva jeg burde gjøre for å gjenvinne motivasjonen og bli glad i å lese igjen? Er det andre ting jeg burde endre på i livet mitt? Kan gjerne la dette bli en motivasjonstråd for alle som sliter med studiene

Anonymous poster hash: cfce9...a71

[Madeon]

Følelsen av å alltid henge etter er svært ødeleggende og demotiverende. Slet lenge med det samme selv, men på et tidspunkt bestemte jeg meg for å komme meg ut av denne onde sirkelen. Nå går det mye bedre! Med en gang en oppgave blir lagt ut forsøker jeg å samle stoff og lage en disposisjon. Skriv litt hver dag. Å skrive litt er bedre enn å gjøre ingenting. Les gjennom kapitlene før forelesning. Da er det mye enklere å forstå hva foreleseren sier. Ikke vær redd for å spørre om seminarleder kan se på oppgaven din og gi deg tips, helst så tidlig som mulig. Kanskje et motivasjonskurs er det rette for deg? Tipper det finnes rådgivere på skolen som kan hjelpe

[AnonymBruker]

Først og fremst: det blir MANGE muligheter til å reise i studietiden! Jeg har reist mer enn mine venner som jobber, og jeg har fullført seks års studier med normal progresjon og gode karakterer. Jeg var på utveksling to ganger på bachelornivå (derfor det ekstra året, var absolutt verdt det) og tok master i utlandet der man i løpet av to år måtte studere på minimum to ulike steder, maksimum tre. Så jeg har studert i fire land, uten å "miste" tid på studiene.

Deretter: snap out of it! Lett for meg å si nå, men nå som jeg er ferdig tenker jeg tilbake på hvor slapp jeg var mine første studieår. Se på studielånet som lønn for en akademisk jobb du gjør. En jobb med laaaange ferier. Det er egentlig ingen grunn til å ikke lese hver uke dag. Mitt første studieår leste jeg vel kun i november, jeg likte ikke helt skolen og brukte lang tid på å tilpasse meg byen og nye rutiner. Dette til tross for toppkarakterer fra videregående, ikke slet sosialt og hadde allerede bodd alene et år. Tror faktisk jeg trente mer enn jeg leste det første året, og jeg trener ikke så mye for å si det sånn. Greia er at det er SÅ verdt det om man klarer å være streng med seg selv og behandle dette seriøst og lese hver dag. Du slipper å bruke tid på å ta opp fagene senere, du kommer inn på en bedre master, du kan stresse mindre på jobbintervjuer fordi du kan vise til et pent vitnemål, etc.

Jeg tror det er viktig å slutte med unnskyldninger og sutring. Jeg hadde heller ikke kjæreste og jeg ville også reise mye, men det betyr ikke at jeg ikke kan stå opp, gå på skolen og øve på eksamensoppgaver.

Anonymous poster hash: 98ab4...79e