Avlyse 1 års dagen

[AnonymBruker]

Har en liten en som snart blir 1 år, men det er ingen som vil feire med oss...

3 åringen gleder seg masse til å feire lillebror, men familie og venner prioritere fyll og fest i stedet, og orker ikke å stille opp.

Har strukket meg langt for å prøve å finne en tid hvor flest mulig kan, men det går visst ikke.

Har avlyst en bursdag for elstemann før også av samme grunn.

Det føles så trist synes jeg, greit nok at 1 åringen ikke skjønner det, men det stikker alikevel i hjertet mitt at ingen bryr seg om han/oss.

De vi kjenner med barn, har flyttet langt avgårde, så ingen der som kan heller.

Vi er jo ensomme til verdags også, omgås i grunn bare hverandre, men det blir liksom så veldig synlig ved høytider....

Flere som har droppet hele bursdagen? Eller har dere funnet på noe alene??

Anonymous poster hash: 532dd...a5e

[Gjest Violetta]

Hvorfor kan ikke bare dere fire, du og far og de to søsknene feire? Skjønner ikke poenget med å avlyse alt...

[Gjest *kokos*]

Jeg tror det er viktig for storebrors skyld at dere feirer minstemann. Dere trenger ikke å si noe om at feiringa ikke ble som planlagt. Bare si at dere skal kose dere dere 4 i familien, og at det skal bli en flott 1-årsfeiring! Ta bilder, og la storebror gjøre stas på lillebroren sin.

[Gjest Gjest]

Så la dere feire og gi fanden i de andre.

[hjärterdam]

Jeg har vært to år alene i med sønnen min, har så godt som ingen familie her vi bor og vi har feiret både min og hans bursdag mens vi har bodd bare vi to.

Kake, lys, gave og å være sammen.

Null problem, det blir hva man gjør det til.

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kommer jeg til å bake en kake, men det blir liksom ikke den store burdagsfesten med bare oss 4....

3 åringen forbinder i hvertfall bursdag med besøk og gaver.... Og heldigvis husker hun ikke at vi avlyste 2 års dagen hennes, fordi ingen ville komme. Men kake fikk hun selvsagt.

Men det er vel meg det er sårest for...

TS9+

Anonymous poster hash: 532dd...a5e

[bettsa]

Huff, dette er jo trist.

Hva slags familie og venner har dere som ikke vil feire med dere?

Hva med venner fra barnehage eller kollegaer? kan de komme?

Hvis ikke blir det jo bare dere 4 og det kan også bli kjempekoselig:)

[Gjest Gjest]

Ettårsdagen er en viktig milepæl, så det er ikke en bursdag jeg ville ha avlyst.

[Marsipan]

Er det virkelig sånn at ingen vil prioritere ettåringen?

Da ville jeg vurdert å kutte ut hele slekta for å skåne ungene for kommende skuffelser!

Vi har nesten ingen kontakt med besteforeldre på den ene siden. Bedre for barna å nesten ikke kjenne dem, enn å måtte forholde seg til likegyldighet og avvisning. Sårt for oss voksne, men for barna er det bare sånn og har alltid vært sånn. Gode vennerelasjoner kan langt på vei erstatte familierelasjoner, ihvertfall når disse er heller dårlige.

Håper dere gjør noe spesielt ut av ettårsdagen, uansett! Kos dere =)

[AnonymBruker]

Kan dere ikke invitere noen fra barnehagen, evt noen unger fra nabolaget (med foreldre)?

Anonymous poster hash: 6124d...446

[AnonymBruker]

Det er hva dere gjør det til. Dere kan gjøre det kjempe koselig og morsomt med bare dere fire!

Anonymous poster hash: b93d8...608

[AnonymBruker]

Rar familie du har Når du sier at familien prioriterer fyll og fest, er bursdagen i helga da? Eller fester de på ukedager også...?

Går det ikke å evt flytte feiringa med familien til en ukedag? Små barn er ikke så gode på kalendere likevel, så hvilken dag er ikke så nøye

Anonymous poster hash: 5d40f...7b1

[Ciara]

Jeg tror jeg ville gjort følgende:

Først feiret bursdagen, dere fire.

Så i tiden framover jobbet litt med venner og familie. Sørget for å få dem til å forstå at det er viktig for dere at de (særlig familien) kommer i bursdagen. Så ville jeg aktivt forsøkt å utvide bekjentskapskretsen litt. Møter dere andre barn med foreldre på lekeplassen som dere har god kjemi med? Kanskje dere kan invitere på vafler en helg? Hva med barn fra barnehagen? Hva med nære kollegaer?

[AnonymBruker]

Det viktigste er vel å ha en feiring dere fire.

Da vi fikk førstemann, laget vi til stort familieselskap og inviterte venner med barn. Nå er eldstemann fire år, og yngstemann blir ett snart. Jeg synes bursdager er noe stort pes (men er ikke vant til å ha kakeselskap i egen bursdag heller, eller markere noe videre - kanskje gå ut på byen med mannen eller et par venninner )! Priser meg lykkelig for at minsten "bare" blir ett år, så det ikke er noe forventning. Blir kake, krone og lys, og sang og gaver, med bare oss hjemme, og det er det. Blir kjempekoselig! Kanskje gå i svømmehallen på dagtid, eller finne på noe annet som minsten synes er gøy.

Blir mye verre etterpå, når barnet begynner å ha forventninger, dere må invitere barnehagebarn, planlegge aktiviteter, etc etc.

Skjønner at du synes det er kjipt, men det er ikke alle som knytter bursdager til familieselskap. Så man må ikke absolutt det, altså Kanskje dere har møtt familien ofte i det siste, så de føler at det ikke er så viktig å komme akkurat denne gangen, i allefall siden barnet er så lite at det kanskje ikke får med seg så mye likevel?

Anonymous poster hash: 41fcb...ea7

[Gjest Arch]

Da finner dere på noe fint alene! Ikke gjør din og barnas lykke avhengig av andre, men ta tak og ha det gøy på egen hånd.

[Gjest Morgun]

Vær forsiktig så du ikke overfører den selvmedlidende holdningen din til barna dine. Det finnes faktisk mange barn som ikke har familie å feire bursdager med men som har det kjempefint allikevel. Tenk på enslige forsørgere som ikke har familie i nærheten. Synes ikke dette var mye å syte over. Dere er tross alt fire stykker.

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg skal selvfølgelig prøve å gjøre dagen så koselig som mulig:)

Problemet vårt, er nok at vi er ensome til daglig også. har ingen venner her, det er aldri noen andre på lekeplassen, har ikke noe kontakt med noen fra bhg. Har prøvd å invitere noen fra bhg ett par ganger, men det er aldri noen som har tid.

Jeg har ikke noe jobb for tiden, så har ingen koleger, og når familien da også svikter, kan jeg ikke noe for at jeg blir litt lei meg....

Mannens familie bor i nærheten, de var innom flere ganger i uka og festet her hver eneste helg før vi fikk barn. Etter det har de slutta å komme, selv om vi inviterer og tilater drikking etter sengetid.

Så i motsettning til mange andre, gleder jeg meg faktisk til ungene blir så store at vi kan invitere barna i bhg. Da får de i hvertfall ett ordentlig selskap;)

Men man har kansje ikke lov til å ha slik følelser, siden det finnes andre som har det verre...

Anonymous poster hash: 532dd...a5e

[Gjest navnelapp]

Takk for svar.

Jeg skal selvfølgelig prøve å gjøre dagen så koselig som mulig:)

Problemet vårt, er nok at vi er ensome til daglig også. har ingen venner her, det er aldri noen andre på lekeplassen, har ikke noe kontakt med noen fra bhg. Har prøvd å invitere noen fra bhg ett par ganger, men det er aldri noen som har tid.

Jeg har ikke noe jobb for tiden, så har ingen koleger, og når familien da også svikter, kan jeg ikke noe for at jeg blir litt lei meg....

Mannens familie bor i nærheten, de var innom flere ganger i uka og festet her hver eneste helg før vi fikk barn. Etter det har de slutta å komme, selv om vi inviterer og tilater drikking etter sengetid.

Så i motsettning til mange andre, gleder jeg meg faktisk til ungene blir så store at vi kan invitere barna i bhg. Da får de i hvertfall ett ordentlig selskap;)

Men man har kansje ikke lov til å ha slik følelser, siden det finnes andre som har det verre...

Anonymous poster hash: 532dd...a5e

Stor klem frå meg, dette høyrest ut som ein vanskeleg og trist situasjon å vere i.

Mitt einaste råd er å tenke bevisst rundt det å bygge nettverk rundt dokke. Ver på tilbodssida i forhold til andre, i forhold til folk i nabolaget som kan vere aktuelle å få ein vennskapsrealsjon til. Tilby hjelp, barnevakt, slå av ein prat over gjerdet, kva som helst. Dei du blir vennar med treng ikkje vere i identisk livssituasjon som du sjølv. Ei av mine næraste venninner, som dessverre døde i sommar, traff eg ved at vi begge likte å stelle i hagen. Ho var 65 då vi møttest, eg var nesten halvparten så gamal, men vi hadde stor glede av å vere i kvarandres selskap, og vart med tida gode vennar.

Sjekk med frivilligsentralen om dei kan "matche" deg med nokon, når du har tid på dagtid er det mange som du kan ha kontakt med og hjelpe. Kanskje ein flyktningfamilie i nabolaget treng hjelp og støtte?

[AnonymBruker]

Sympatiklem fra meg også!

Når barnet kun er ett år, er det ennå ikke så mye sosialt som skjer, det husker jeg også. Før det hadde jeg en hyggelig barselgruppe, men da vi gikk tilbake i jobb og barna begynte i barnehage, var det stort sett slutt på kontakten.

Når barnet blir et par år eldre, er det mer vanlig å invitere hverandre hjem fra barnehagen.

Er det noe man kan gjøre med en ettåring - babysang/musikklek eller noe, i din kommune? Der kan man kanskje møte andre?

Babysvømming liker de fleste barn, evt bare turer i svømmebasseng hvis det finnes et barnevennlig plaskebasseng i nærheten?

Du har sikkert mer anledning til å kjenne på trangen til sosial kontakt hvis du ikke er i jobb. Jeg som var i full jobb, var kjempesliten i barnets første par år. Tror ikke jeg var helt åpen for å møte nye folk i det hele tatt, hadde ikke overskudd til å bevege meg ut av min lille boble (alt for lite søvn konstant, slitsomt på jobben, og ettåring som krevde mye, som ikke kunne gå før hun var nesten to). Men snart, når barna er litt større, og har mer glede av kontakt med andre barn, skal du se at det blir flere foreldre som er søkende etter kontakt, og da er det lettere å knytte bånd.

Anonymous poster hash: 41fcb...ea7

[Harlekin]

Vær forsiktig så du ikke overfører den selvmedlidende holdningen din til barna dine. Det finnes faktisk mange barn som ikke har familie å feire bursdager med men som har det kjempefint allikevel. Tenk på enslige forsørgere som ikke har familie i nærheten. Synes ikke dette var mye å syte over. Dere er tross alt fire stykker.

For en ekkel kommentar. Det er slett ikke selvmedlidende å være lei for at familien nedprioriterer barna, det er helt naturlig. Du er vel aldri lei deg du, siden det alltid er noen som har det værre?

TS: Vi har heller ikke noen veldig stor familie, kjenner få med barn og jeg selv og mannen har få venner. Men den familien vi har er heldigvis engasjert og glade i oss, og det er det som teller. Hvis familien deres ikke stiller opp noen gang, er det kanskje ikke verd å beholde dem i livene deres? Hva med å prøve å få tak i reservebesteforeldre?