premie i realityshow: baby

[Sarabi]

jiiises.... Folk er SYKE!

[Gjest Myumi]

Dette er en dokumentar, ikke ett realityshow. Det er ikke fabrikert et konsept for å gi bort ett barn i vinnerpremie. Adopsjonsprosessen foregår på denne måten i USA, at den som adopterer bort har mulighet til å velge hvem som skal få adoptere. Programmet ble presentert som ett "realitykonsept" fordi en av parene kommenterte at prosessen kunne føles på den måten, at man konkurrerte om en premie.

Det er en dokumentar som ikke gjør mer enn å dokumentere hvordan en adopsjonsprosess foregår i USA, OK?

Om man syns adopsjonsprosessen er fæl, fair enough, men ikke beskyld det for å være ett realityshow, fordi det rett og slett ikke er det.

TV-kanalen gjorde heller ikke helomvending i å "plutselig presentere det som en dokumentar etter reaksjoner" slik noen her påstår, men gikk ut og forklarte hva programmet handlet om når det kom fram at folk misoppfattet reklamen for programmet. Ironi, people?

Man kan faktisk se på det hele som en ganske sterk kritikk av adopsjonsmetoden ved å faktisk presentere det som ett "realityshow".

Jeg forsøkte og forklare det samme for noen dager siden med gav opp- det gikk rett og slett ikke inn. Kan nok ha noe med at det er så trendy og hate USA om dagen.

[Gjest Emina]

:o

[Gjest MrsL]

I en syk verden.................. :evil:

[snexi]

Nå fikk jeg helt vondt inni meg.

Babyen har ikke bedt om å få komme til denne verden,

og hadde den fått velge ville den nok slettes ikke valgt å være en

"premie" for et reality show.

Synest forøvrig synd på moren også siden hun tydeligvis ikke

kan være " i stand " til å forstå hva hun har begitt seg ut på.

Litt skremmende utvikling dette, finnest snart ikke grense for

hva de lager til reality serier for at de skal selge...

[Gjest Tex]

Motbydelig.

[Gjest Anonymous]

Jeg har også fått med meg at det er en dok ikke reality, men det ble først bestemt ETTER at de hadde fått masse klager på konseptet.

Men de skal ha likevel velge de beste foreldrene på tv, hun skal allikevel gjøre et av hennes livs største valt på tv, er det greit, selv om det er en dok?

Og barnet da, når hun blir stor og ser hva moren gjorde?. Jeg vil tro at for adoptiv barn er det vansklig nok noen ganger og bli fortalt at man er adoptert men og se hele prossesen på tv som billig underholding- Nei det er og ta det for langt.

[Glitterchick]

Jeg har også fått med meg at det er en dok ikke reality' date=' men det ble først bestemt ETTER at de hadde fått masse klager på konseptet.[/quote']

Stemmer ikke. Det har alltid vært en dokumentar, men de gikk ut og forklarte dette da det ble endel misforståelser etter den første presentasjonen av showet. Hvis du leser mitt forrige innlegg så forklarer jeg nærmere.

Greit nok, men det er sånn dokumentarer fungerer.

Nå er det INGEN av oss som har sett den aktuelle dokumentaren, og derfor kan INGEN av oss si noe som helst om det blir billig underholdning, eller en seriøs dokumentar.

Jeg var i USA når hele denne debatten raste, jeg så den første presentasjonen av showet, og jeg så alle debattene og forklaringene etterpå. Tror dere virkelig det hadde vært lov å lage ett realityshow hvor vinnerpremien var ett barn? Det er ikke noe annet en slavehandel, og ULOVLIG. I USA, på samme måte som Norge.

[Gjest Anonymous]

Dette har du sikkert mer kunnskap om enn meg Glitternick, jeg har kun lest de norske avisene og sien du var i USA på den tiden har du "first hand information" :-)

Min personlige mening er vel at uansett om det er en dok, synes jeg det er relativt usmakelig.

[Gjest Poirot]

Jeg synes det er stor forskjell på en dokumentar som følger en vanlig prosess, og en "dokumentar" med en spesiallaget prosess tilpasset tv, der bla intervjurunder ol foregås på en annen måte enn i virkelgiheten, utsilingen av foreldre er tilpasset episodene og programmet markedsføres totalt annerledes enn hva normalt er ved dokumentarer.

[Glitterchick]

Jeg synes det er stor forskjell på en dokumentar som følger en vanlig prosess' date=' og en "dokumentar" med en spesiallaget prosess tilpasset tv, der bla intervjurunder ol foregås på en annen måte enn i virkelgiheten, utsilingen av foreldre er tilpasset episodene og programmet markedsføres totalt annerledes enn hva normalt er ved dokumentarer.[/quote']

Det er jeg enig med deg i, men nå vet vi ingenting om det er "spesialtilpasset".

Som jeg har nevnt før så ble det presentert som ett "liksom-reality show" i den første reklamebolken om programmet. Grunnen til dette var fordi en av fedrene nevnte at prosessen kunne føles som å delta i ett realityshow, med den ultimate premien. Etter at vi fikk realityshow blir ofte situasjoner sammenlignet med dette, akkurat som folk nevner at de følte de var på skjult kamera etc. Det har blitt en måte å utrykke seg på.

Nå skal ikke jeg uttale meg om hvordan dokumentaren blir, eller hva de ønsker å oppnå, men jeg syns faktisk ved å presentere det som ett "reality show" så setter man fokus på en ganske grotesk prosess, en prosess som er helt vanlig i dagens USA, hvor mødre som velger å adoptere bort barna sine kan velge det paret de syns egner seg best. Hva hennes grunnlag for å bedømme dette er helt opp til den enkelte.

[Gjest Anonymous]

det er så trist så trist. Kunne de ikke heller hjulpet den unge moren til å ta vare på barnet sitt????

[Gjest Maikana]

Dette er en dokumentar, ikke ett realityshow. Det er ikke fabrikert et konsept for å gi bort ett barn i vinnerpremie. Adopsjonsprosessen foregår på denne måten i USA, at den som adopterer bort har mulighet til å velge hvem som skal få adoptere. Programmet ble presentert som ett "realitykonsept" fordi en av parene kommenterte at prosessen kunne føles på den måten, at man konkurrerte om en premie.

Det er en dokumentar som ikke gjør mer enn å dokumentere hvordan en adopsjonsprosess foregår i USA, OK?

Om man syns adopsjonsprosessen er fæl, fair enough, men ikke beskyld det for å være ett realityshow, fordi det rett og slett ikke er det.

TV-kanalen gjorde heller ikke helomvending i å "plutselig presentere det som en dokumentar etter reaksjoner" slik noen her påstår, men gikk ut og forklarte hva programmet handlet om når det kom fram at folk misoppfattet reklamen for programmet. Ironi, people?

Man kan faktisk se på det hele som en ganske sterk kritikk av adopsjonsmetoden ved å faktisk presentere det som ett "realityshow".

Jeg velger å føye meg til denne, da jeg for en time siden så et innslag på Australia's 60 Minutes om akkurat denne saken.

Utvelgelsen av hvem som skulle få adoptere barnet skjedde i form av intervjuer, og jeg fikk slett ikke noe inntrykk av at dette ble presentert som et realityshow.

Programmet viste hvordan denne unge jenta tok en modig og vanskelig avgjørelse og hvilke kvaliteter hun så på som spesielt viktig da hun skulle velge foreldre til sin lille gutt. Det hører med til historien at jenta skal ha jevnlig kontakt med barnet, og som hun sa: "this is not the right decision for me, but it is the right decision for Liam [babyen]...I can't give him the life he deserves, but they can.."

Håper det kastet litt lys over saken

[Gjest celine]

Hmmm.... Jeg blir litt betenkt.... :-?

Jenta er ikke moden nok til å ta ansvaret for barnet i det daglige, men å velge ut hvilke foreldre som barnet skal ha resten av livet, DET er hun moden nok for... :o

I forhold til resten av verden, er vel hennes mentale utvikling litt.... skeiv...?

It's a sick world out there !!!

Celine

[Gjest Maikana]

Hmmm.... Jeg blir litt betenkt....  :-?  

Jenta er ikke moden nok til å ta ansvaret for barnet i det daglige, men å velge ut hvilke foreldre som barnet skal ha resten av livet, DET er hun moden nok for...  :o  

I forhold til resten av verden, er vel hennes mentale utvikling litt.... skeiv...?

It's a sick world out there !!!

Celine

Jeg synes tvert imot at det at hun velger å adoptere bort et barn som hun selv sier at hun ikke er i stand til å gi det livet han fortjener, er en ganske så moden avgjørelse.

Og det er ikke bare hun som velger hvem som skal få adoptere - hun har støtte fra voksne personer hele tiden.

Og ut fra det vi så i 60-minutes reportasjen så fikk jeg et inntrykk av at hun slettes ikke var "noe skeiv" i sin mentale utvikling.

[Gjest celine]

Jeg synes tvert imot at det at hun velger å adoptere bort et barn som hun selv sier at hun ikke er i stand til å gi det livet han fortjener, er en ganske så moden avgjørelse.  

Og det er ikke bare hun som velger hvem som skal få adoptere - hun har støtte fra voksne personer hele tiden.  

Og ut fra det vi så i 60-minutes reportasjen så fikk jeg et inntrykk av at hun slettes ikke var "noe skeiv" i sin mentale utvikling.

Men hvis hun er så moden, hvorfor ikke bruke modenheten på selv å gi barnet en oppvekst ?? (det vil si å ta ansvar for det hun selv har satt til verden, og ikke bare overlate denne jobben til andre..) Vel, det er kanskje helt uvesentlig å diskutere hennes avgjørelse om adopsjon her - uten at vi vet mer om hennes situasjon..

Uansett var poenget mitt at hun ikke var moden nok for å ta avgjørelser som gikk på de daglige behovene, det vil si å oppdra et barn. EN eneste gedigen avgjørelse som bestemte hele barnets fremtid, er hun derimot moden nok til å ta.

Kortsiktige avgjørelser krever jo ikke den samme grad av modenhet som langsiktige!

Jeg har ikke sett 60-minuttes reportasjen, så jeg baserer mitt innlegg på avisartikkelen som var utgangspunktet for denne debatten.

Sitater fra artikkelen:

"- Jeg skulle i grunnen bestemme om de skulle få barn eller ikke.

På en måte spilte jeg Gud, sier den 16 år gamle moren til babyen. "

"Og det er babyens mor som velger bort og som kårer vinneren.

16 år gamle Jessica føler at hun ikke kan ta ansvar for barnet, og dermed har 16-åringen fått den mildt sagt store oppgaven med å plukke ut paret som skal bli adoptivforeldre. "

:-) Celine

[VesleBråka]

Uansett var poenget mitt at hun ikke var moden nok for å ta avgjørelser som gikk på de daglige behovene, det vil si å oppdra et barn. EN eneste gedigen avgjørelse som bestemte hele barnets fremtid, er hun derimot moden nok til å ta.

Hun har ikke sagt at hun ikke klarer å ta vare på babyen i det daglige, hun sier at hun som 16-årig alenemor uten utdannelse eller jobb ikke vil klare å tilby barnet like gode vilkår som et etablert par med jobb. Hun vil gi barnet en sjanse til å lykkes i livet, og har derfor valgt adopsjon. Det er ikke like lett å være ung alenemor i USA som i Norge, ingen som står parat og hjelper til med masse penger og overgangsstønad og utdannelse. Man har større ansvar for eget liv i USA.

Barnet trenger å gå på en bra skole (som er gratis men kvaliteten avhenger av hvor man bor, bedre strøk har bedre skoler) noen må sørge for god oppfølging og innhold i barnets oppvekst og etterhvert finansiere utdannelsen.

Jeg synes jenta er modig, det kan ikke være lett å gi fra seg barnet sitt. Alle de her inne som hever røsten over unge alenemødre burde ivertfall gi all honnør til denne jenta..

[Gjest Maikana]

Veslebråka: