Etikkoppgave med drøfting - Hvordan?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg skal levere inn et arbeidskrav i et fag som heter Bedriften. Teksten omhandler spilleindustrien i Norge, hvordan en del av befolkningen lider av spillegalskap, at Norsk Tipping har monopol i Norge, men at utenlandske spillselskap aggressivt markedsfører seg i Norge.

1. Drøft hvordan spillselskapene kan forsvare denne markedsføringen og samtidig hevde at de opptrer ansvarlig.

Flere profilerte, tidligere og nåværende, idrettsutøvere tjener penger på å reklamere for ulike

typer pengespill som er ulovlige i Norge som f.eks. Betsson og Unibet. Utøverne er blitt kritisert for ikke å støtte opp om Norsk Tipping som kanaliserer midlene tilbake til norsk idrett.

Men færre har pekt på at slike norske selskaper også kan bidra til spilleavhengighet. Ulike

typer oddsspill og såkalt “live betting” utgjør nemlig en stor del av problemet knyttet til spilleavhengighet, ikke minst fordi man kan oppnå stor gevinst på kort tid.

2. Drøft i hvilken grad det er etisk forsvarlig at tidligere og nåværende idrettsutøvere reklamerer for spillselskaper som ikke er lovlige i Norge, og som bidrar til spilleavhengighet. Trekk gjerne inn momenter fra temaet Egeninteressens problem.

Du trenger ikke svare på spørsmålene hver for seg, du må gjerne gi en samlet besvarelse.

Vi forventer at du gjør utstrakt bruk av ulike deler av litteraturen om Egeninteressens problem, Bedriftenes samfunnsansvar og Etikk

---

Det jeg lurer på er hvordan jeg skal angripe dette? Skal oppgaven inneholde noen meninger fra meg? Eller skal jeg bare ta opp "for" og "mot" og prøve å bruke teori fra etikken på en så objektiv måte som mulig?

Lurer vel egentlig på hva som ligger i å drøfte. Har ikke gjort slike typer oppgaver før.

Får ikke karakter på oppgaven, men tror det er god eksamensforberedelse, så jeg har lyst å gjøre det noenlunde greit. Skal være på rundt 4-6 sider.

Tusen takk for svar!

Anonymous poster hash: b257f...0c9

[Gjest Gjest]

Jeg ville vinklet det slik at spilling er et produkt på linje med alt annet og at folk vil forbruke det og at diverse idrettsfolk som reklamerer på det her kan ikke ta noe ansvar for andres liv.

[Gjest Arbeider]

For og mot argumenter, du har lov til å komme med en konklusjon for hva du mener veier tyngst.

[AnonymBruker]

Takker!

Tror dere jeg kan bruke opplysningene og deler nesten helt likt av oppgaveteksten til å skrive innledning på oppgaven min? Eller blir det sett på som plagiat? Jeg ser på det som naturlig, men jeg er ganske grønn så kanskje det blir feil.

Jeg åpner slik:

Innledning

I denne oppgaven har jeg valgt å ta for meg pengespillindustrien i Norge og ønsker å belyse og drøfte negative og positive sider ved dagens ordning og praksis.

Og så setter jeg inn en del faktainformasjon fra oppgaveteksten. Litt omskrevet, men enkelte setninger omtrent klipp og lim.

Blir det feil?

Og etter innledningen skriver jeg:

I første del av oppgaven vil jeg drøfte hvordan de utenlandske spillselskapene kan forsvare den type markedsføring de bedriver og samtidig hevde at de opptrer ansvarlig.

Så argumenterer jeg for og mot før jeg avslutter med en konklusjon.

Så går jeg videre til andre del av oppgaven på samme måte og konkluderer til slutt.

Har også fått med noen henvisninger og sitat fra pensum, men føler ikke at jeg får med så mye. Tar mest fra hodet. Så lenge jeg har med et par sitat og henvisninger er det vel nok?

Anonymous poster hash: b257f...0c9

[Gjest Gjest]

Skriv selv. Det tar ikke så mye lengre tid.

[Gjest Arbeider]

Jeg synes det virket bra.

[AnonymBruker]

Hei igjen og takk for svar!

Jeg gjorde ferdig oppgaven, men får ikke noe karakter eller tilbakemelding på den. Kun bestått.

Noen som kan gi en kort tilbakemelding/karakter og fortelle meg om dette er en drøfting? Synes det vanskeligste var å skulle være upersonlig og i tillegg henvise til teorier i pensum og litteratur som jeg selv ikke nødvendigvis tror på.

Og er det rett/lov å sette den opp med for/mot eller skal det heller være en sammenhengende tekst?

På forhånd hjertelig takk

Innledning

I denne oppgaven har jeg valgt å ta for meg pengespillindustrien i Norge og ønsker å belyse og drøfte negative og positive sider ved dagens ordning og praksis.

I henhold til en artikkel på tv2.no fra 2010, bruker nordmenn 5 milliarder kroner på nettspill og rundt regnet 80 000 personer er i mer eller mindre grad rammet av spilleavhengighet. Det er store problemer knyttet til spillegalskap og i ytterste konsekvens ødelegger det livene til både den det gjelder og tilstøtende familie. I det internasjonale diagnosesystemet (ICD-10) er spilleavhengighet omtalt slik: ”Lidelsen består av hyppige gjentatte episoder med pengespill som dominerer pasientens liv på en måte som skader sosiale, yrkesmessige, materielle og familiære forhold”. Til tross for det, bedriver flere utenlandske selskap en form for aktiv og aggressiv markedsføring, se for eksempel http://kasinopanett.com. Som en del av markedsføringsstrategien innebærer det ofte at man kan spille gratis de første gangene og blir tildelt gratis kreditt. På den andre siden, advarer flere av spilleselskapene mot spilleavhengighet på sine nettsider og forsøker med dette å opptre samfunnsansvarlig.

I Norge er det forbud mot pengespill på generell basis. Begrunnelsen er å hindre spilleavhengighet, og man må derfor ha tillatelse for å drive pengespill. Når Rikstoto, Norsk Tipping og noen andre organisasjoner har tillatelse, er det med den eksplisitte begrunnelse at man ønsker å kanalisere spillere til mer harmløse spill hvor man angivelig skal ha bedre kontroll med de negative konsekvensene. Spillene som for eksempel Norsk Tipping opererer med antas å være mindre aggressive og mindre farlige med hensyn til spilleavhengighet. I 2007 fikk Norge medhold av EFTA-domstolen i at Norsk Tipping kunne ha monopol på å drive spilleautomater i Norge. Dette ble begrunnet med et ønske om å redusere spilleavhengighet, samt at Norsk Tipping ikke skulle tjene penger på dette. Den samme begrunnelsen ga Regjeringen da den tillot Norsk Tipping å starte med nettspill, nemlig at dette skulle begrense spilleavhengighet og problemer knyttet til dette.

Det er altså liten tvil om hva politikernes og lovgivernes ønske og intensjon er i disse sakene. I Danmark har myndighetene satt opp et filter mot nettspill, slik som Norge har mot barnepornografi, men norske myndigheter kvier seg for å gå så drastisk til verks mot nettspill, da dette har implikasjoner for ytringsfriheten og personvernet.

Flere profilerte, tidligere og nåværende idrettsutøvere tjener penger på å reklamere for ulike typer pengespill som er ulovlige i Norge, som for eksempel Betsson og Unibet. Blant annet er John Arne Riise og John Carew kjente ambassadører for disse spillselskapene. Utøverne har blitt kritisert for å ikke støtte opp om Norsk Tipping som kanaliserer midlene tilbake til norsk idrett og dermed undergrave rollen Norsk Tipping har i dag. Men det færre har påpekt er at spillene Norsk Tipping tilbyr også kan bidra til spilleavhengighet og at flertallet av de som er spilleavhengige i Norge i dag er kunder hos Norsk Tipping. Ulike typer oddsspill og såkalt “live betting” utgjør nemlig en stor del av problemet knyttet til spilleavhengighet, ikke minst fordi man kan oppnå stor gevinst på kort tid.

I første del av oppgaven vil jeg drøfte hvordan de utenlandske spillselskapene kan forsvare den type markedsføring de bedriver og samtidig hevde at de opptrer ansvarlig.

For:

I første omgang er det tydelig at de utenlandske spilleselskapene ikke gjør noe som er ulovlig. De er på rett side av loven og tilbyr en tjeneste det er etterspørsel etter i markedet. Videre opplyser de om faren for spillegalskap og advarer mot dette i markedsføringen sin, selv om dette ikke er noe de er lovpålagt. I utgangspunktet har ikke en bedrift noen form for lovpålagt samfunnsansvar, selv om mange mener at dette er noe en bedrift plikter å ta og at de har et etisk ansvar for samfunnet utover bunnlinjen. Sverre A. Christensen (2013) skriver utførlig om dette i artikkelsamlingen Bedriften.

I boken Capitalism and Freedom sier Milton Friedman (1962) følgende: ”Few trends could so thoroughly undermine the very foundations of our free society as the acceptance by corporate officials of a social responsibility other than to make as much money for their stockholders as possible.”

Videre er han kjent for sitatet: ”The business of business is business”.

Sverre A. Christensen (2013) belyser Milton Friedman sine synspunkt om bedriftens samfunnsansvar og rolle i samfunnet i sin artikkel om bedriftenes samfunnsansvar i artikkelsamlingen Bedriften.

Betydningen av begge utsagnene er at Milton Friedman var en motstander av ”corporate social responsibility”, som er det samfunnsansvaret flere mener at en bedrift skal ha og bære og som er vanlig praksis i USA, i langt større grad enn i Europa. Milton Friedman mente at det eneste formålet til en bedrift skal være å generere profitt og merverdi for aksjonærene. Han mente at ”CSR” er en form for tyveri fra aksjonærene. Argumentene mot dette er at ”CSR” skaper merverdi og gir positiv publisitet for bedriften, men det belyser et nytt problem, nemlig at bedriftene utøver ”CSR” først og fremst for å bedre bunnlinjen og ikke nødvendigvis ut av edle motiver. Milton Friedman mente at i ytterste konsekvens bidro CSR til å undergrave og neglisjere lovgivningen og gav bedriftene for mye makt. Det førte til at bedriftene tok på seg en oppgave som ikke var deres i utgangspunktet og det var ingen garantier for hvordan denne ble håndhevet.

Derfor mente Milton Friedman at bedriftene burde konsentrere seg om å tjene penger og så måtte det være opp til myndighetene å regulere områder som berører samfunnsansvar i form av bedre lovgivning. Han ønsket et skille mellom politikk og økonomi.

I lys av dette vil enkelte mene at de utenlandske spillselskapene ikke har noen plikt til å utøve samfunnsansvar og at de problemer som eventuelt oppstår i kjølvannet av deres handlinger er et problem myndighetene må ta ansvar for i form av strengere lovgivning og bedre reguleringer.

Et annet argument til fordel for de utenlandske spillselskapene er at de færreste som benytter seg av slike spill lider av spillegalskap. For de aller fleste er dette uskyldig moro. At et fåtall rammes er nok uunngåelig i et demokrati.

Skal man eliminere spillegalskap er man nok nødt til å forby alt som heter pengespill, selv det som er offentlig regulert, og i tillegg legge inn nettfilter. Dette kan virke som et drastisk steg å ta når det tross alt bare er et mindretall som lider av dette. I tillegg vil det ha implikasjoner for ytringsfriheten og personvernet

I en artikkel i VG den 13.09.2012 kommer det også frem av en undersøkelse at 3 av 4 som lider av spillegalskap i Norge er kunder hos Norsk Tipping, så en klar majoritet av de som rammes er ikke rammet av de utenlandske spillselskapene, til tross for at de markedsfører seg mer aggressivt enn Norsk Tipping. Artikkelen viser også hvordan storgamblere lett omgår minstekravene satt av Norsk Tipping.

Slik systemet er i dag har Norsk Tipping monopol, samtidig som de utenlandske spillselskapene har tilgang til det norske markedet, så i praksis er det ikke et reelt monopol. Idealistisk sett kan det være gode grunner bak et forbud, men i realiteten har myndighetene mindre kontroll og fellesskapet går glipp av både skattekroner og avgifter som kunne vært innkrevd om de utenlandske spillselskapene fikk operere fritt i Norge. I tillegg ville myndighetene ha bedre muligheter til å regulere denne virksomheten i motsetning til hva som er tilfellet i dag.

Mot:

Et argument mot aktivitetene til spillselskapene vil være at markedsføringen deres er moralsk tvilsom og opportunistisk. Selv om de belyser faren for spillegalskap, så havner denne i baksetet til fordel for løfter om millionpremier og de gir gjerne et inntrykk av at sannsynligheten for å vinne er større enn den er.

Som Øyvind Kvalnes (2012) sier i boken ”Etikk og Samfunnsansvar”, er ikke det at en handling er lovlig i seg selv en god begrunnelse for at den har god moral. Faktisk er det mange ting som er lov å gjøre som fortsatt er moralsk tvilsomt: ”Jusen setter noen genser for hva vi har lov til å gjøre, men sier ikke dermed at alt det lovlige er akseptabelt fra andre ståsteder. Det er bare deler av det som ansees for å være umoralsk i et samfunn, som er nedfelt i lovverket.”

Når det er en kjent sak at mange mennesker lider av spillegalskap og at dette i ytterste konsekvens ruinerer livene til både individet det gjelder og tilstøtende familie, så vil mange mene at det er umoralsk å tjene penger på dette, i hvert fall om markedsføringen er lagt opp på en måte som utnytter og frister mennesker i en svak posisjon.

Konklusjon:

Spillselskapene holder seg på rett side av loven og mange vil mene at så lenge de forholder seg til dagens lovgivning, så kan ikke de ta ansvar for enkeltskjebner. I første omgang er formålet til en bedrift å tjene penger og hensynet til spillegalskap burde være utenfor hensynet en bedrift skal måtte ta når den bedriver forretninger. I bunn og grunn er dette en oppgave som er pålagt staten. Noen vil nok derfor mene at selv om de utenlandske spillselskapene bedriver en kynisk form for markedsføring, så er til syvende og sist problemene knyttet til dette noe staten må håndtere ved hjelp av bedre lovgivning og regulering knyttet til spillindustrien. Om målet er mest mulig lykke for flest mulig, er nok det at et fåtall rammes av spillegalskap et onde vi dessverre må akseptere i et demokrati. Løsningen må da bli å legge til rette best mulig for at disse kan få hjelp. Eventuelt må man gå drastisk til verks og totalt forby alle former for pengespill og legge inn filter mot nettspill slik de har gjort i Danmark. For det er tydelig at spillegalskap fortsatt er et problem med dagens ordning og at de fleste av de som rammes faktisk er kunder hos Norsk Tipping.

I neste del av oppgaven vil jeg drøfte i hvilken grad det er etisk forsvarlig at tidligere og nåværende idrettsutøvere reklamerer for spillselskaper som ikke er lovlige i Norge, og som bidrar til spilleavhengighet. Er norske idrettsprofiler med på å undergrave finansieringsordningen til norsk idrett og i tillegg legitimere pengespill med de negative konsekvensene det kan føre med seg?

For:

Norske statsborgere burde være frie til å gjøre hva de vil selv om de er kjente, så lengde de holder seg på rett side av loven. Det blir feil å pålegge de skyld og at de alene skal bære ansvaret for at spillselskapene undergraver dagens ordning. Om dagens modell er så sårbar at den ikke tåler at et fåtall av norske idrettsprofiler er ambassadører for konkurrentene, så kan en stille spørsmål om modellen faktisk er bærekraftig i utgangspunktet.

I artikkelsamlingen Bedriften skriver Sverre A. Christensen (2013) om problemene som er knyttet til egeninteressen og tar blant annet for seg teoriene til Adam Smith (2007) som er kjent for analogien om den usynlige hånd. I Nasjonenes Velstand fra 1776 forklarer Smith den usynlige hånd på følgende måte: ”Han etterstrever kun egen vinning, og han ledes, som i så mange andre tilfeller, av en ”usynlig hånd” til å tjene et formål som ikke har vært noen del av hans hensikt. Ikke heller er det alltid til samfunnets ulempe at dette ikke har vært noen del av hans ansvar. Gjennom egennytten tjener han ofte samfunnet mer enn når han virkelig etterstrever dette. Jeg kjenner ikke til at særskilt mye godt noensinne har kommet ut av de som driver handel til samfunnets gagn.”

Smith mente altså at om folk fikk handle fritt og følge egeninteressen, så ville det være til det beste for samfunnet, selv om det ikke nødvendigvis var intensjonen bak handlingen. Kort oppsummert er egeninteressens problem konsekvensen av hva det betyr at når enkeltindivider følger egeninteressen og tar valg av hensyn til egen vinning og uten omtanke for andre, så vil summen av disse valgene være til det beste for samfunnet som helhet. Kan vi da ha en moralsk utvikling når det ikke er noen sammenheng med intensjon og resultat? Det er egeninteressens problem.

I lys av dette kan handlingene til idrettsprofilene legitimeres fordi det kan tenkes at de ved å følge egeninteressen og ønsket om egen vinning, handler på den måten som er best mulig for flest mulig, selv om det ikke nødvendigvis synes slik på overflaten. I hvert fall i følge teoriene til Adam Smith.

At et fåtall av befolkningen lider av spillegalskap er et uheldig problem, men til syvende og sist er ikke dette noe idrettsprofilene kan bære ansvaret for. I den grad dette er et problem, burde dette være en oppgave staten regulerer og håndterer gjennom lovgivning som belyst tidligere i oppgaven. Avisoppslag og svertekampanjer mot John Arne Riise løser ikke det reelle problemet her. Dessuten er det viktig å huske på at i det store bildet er det bare et fåtall som lider av spillegalskap. For de aller fleste er dette uskyldig moro.

Mot:

Argumentene mot er at Norsk Tipping er med på å finansiere norsk idrett landet over og har med det i dag en veldig viktig funksjon for norsk idrett. Ved å være ambassadører for utenlandske spillselskap som potensielt tar markedsandel fra Norsk Tipping er disse idrettsprofilene med på å undergrave dagens modell. I ytterste konsekvens innebærer dette mindre penger for norsk idrett.

Om det ikke er et reelt alternativ å endre dagens modell, så er det klart at det disse idrettsprofilene gjør er moralsk tvilsomt, selv om de ikke gjør noe som er ulovlig.

Konklusjon:

Om det eneste alternativet er at den norske modellen skal bestå, så er det klart at de norske idrettsprofilene er med på å undergrave finansieringsordningen til norsk idrett. Selv om de ikke gjør noe ulovlig, er det en moralsk tvilsom handling. På den andre siden er det en urettferdig bør at disse enkeltindividene skal bære hovedansvaret for at det blir mindre penger å fordele på norsk idrett.

Det reiser spørsmålet om dagens modell i det hele tatt er bærekraftig og om den har den funksjonen som var tiltenkt, når vi ser at 3 av 4 som rammes av spillegalskap er kunder hos Norsk Tipping og at de lett går utenfor minstekravene som er satt vedrørende årlig innsats. Slik det er i dag opererer utenlandske spillselskap fritt i Norge uten at de betaler verken skattekroner eller er med på å gi tilbake noe til norsk idrett i form av avgifter. Monopoler er som kjent lite driftseffektive, så det kan tenkes at det hadde vært en bedre ordning å la private aktører slippe til på spillmarkedet i Norge og på den måten bidra med skattekroner til fellesskapet og også avgifter som kan gis tilbake til idretten. Da kan bedrifter konsentrere seg om å tjene penger og staten kan konsentrere seg om samfunnsansvar og reguleringer, sannsynligvis til det beste for flest mulige. Skal man gjøre noen betydelig forskjell med tanke på spillegalskap, er det eneste reelle alternativet å avvikle alt av pengespill som eksisterer i dag og i tillegg forby nettspill ved hjelp av nettfilter.

Å eliminere pengespill vil på mange måter kunne sees på som et angrep på ytringsfriheten og personvernet. Er dette en pris vi er villige til å betale for at et fåtall av befolkningen blir offer for spillegalskap? Det kan synes som at det minste onde er å komme til en løsning hvor vi lar private aktører få innpass og dermed bedre mulighet til å regulere dette markedet og markedsføringen som blir brukt, samtidig som vi legger best mulig til rette for god behandling av mindretallet som er offer for denne industrien.

Litteraturliste:

Sverre Christensen og Knut Sogner. 2013. Bedriften. Institutt for innovasjon og økonomisk organisering 2013.

Milton Friedman. 1962. Capitalism and Freedom. University of Chicago Press.

Øyvind Kvalnes. 2012. Etikk og Samfunnsansvar. Universitetsforlaget.

Adam Smith. Nasjonenes Velstand. 2007. Sonstad Forlag.

Anonymous poster hash: b257f...0c9

Anonymous poster hash: b257f...0c9

[AnonymBruker]

Skjønner om ingen orker eller har interesse av å lese den

Anonymous poster hash: b257f...0c9