Å tor at man er klar...

[Lille Løve]

Nå har jeg tatt min avgjørelse! (Tror jeg...)

Jeg kommer til å flytte fra sambo - med mine tre barn.

Jeg har etterhvert forstått at han ikke vil være sammen med meg, men han vil ikke være den som gjør det slutt.

Det skal han presse meg til å gjøre. Han kan få seg til å si de mest utrolige ting... :o

Og jeg blir såret og lei meg, og mister litt mer troen på meg selv for hvert utbrubb sambo har.

Uansett - noe må skje!

Men nå har det seg sånn at jeg har begynt å se for meg livet uten og etter sambo. Og jeg får sommerfugler i magen når jeg tenker på alt jeg kan gjøre uten han, jeg kan treffe nye mennesker uten å få dårlig samvittighet, slippe å engste meg for hva han mener om det jeg gjør...

Jeg tar meg selv i å smile når jeg tenker på å få egen leilighet, friheten, selvstendigheten og selvfølgelig alt ansvaret som følger med det å ha tre barn (smiler ikke fullt så mye da... :-? )

Men så!

Sånn cirka hvor stor nedtur har jeg i vente?

Det blir neppe så rosenrødt som jeg har klart å forestille meg selv det.

Hva blir verst, og når går det over?

[Gjest Xavia]

Du har en tøff tid i vente. Men du får det sikkert bedre med deg selv, enn sånn som du har det nå.

Noen av de tøffe tingene ved det å være alene med barn, er vel, at man til tider er så utrolig alene. Alene om alt, ingen til å trå til når du er syk, lei, sliten. (Heldigvis har man jo ofte familie/venner som stiller opp, men man kan jo ikke alltid sende ungene dit.)

Det jeg husker som aller verst var kanskje helgene, og da særlig søndagene, som gjerne er en familiedag. En stille dag. Det var dager som ofte var litt tunge for meg. Jeg hadde ikke noen venninder som hadde små barn på den tiden jeg var alene, og derfor ble det liksom ekstra tungt.

Det var noe av det jeg kom på som jeg fortsatt i etterkant husker som vanskelig.

Det var jo mye bra også, det var i hvert fall deiligere å være singel, enn å være i et dårlig forhold. Sikkert mye mer også, som var bra. Husker bare ikke så mye av det nå. Det er oftere sånn at de kjipe tingene er lettere å huske enn de dårlige.

Jeg håper du har en mann som stiller 100% opp for ungene. Du kommer til å trenge de små pusteromma for deg selv, når barna er sammen med ham.

[Jellyfish]

Har ingen gode råd, men vil bare ønske deg lykke til!

:trøste:

[Gjest Poirot]

Er det dine eller deres barn?

Lykke til, du har nok både oppturer og nedturer foran deg!

[Gjest Phair]

Dette går helt sikkert bra. Man hører om de som ikke tør eller vil bryte opp et forhold av hensyn til barna. Men barna vil ikke heller ha godt å bo sammen med to mennesker som ikke har det noe godt sammen heller. Jeg ønsker deg lykke til i tiden fremover, kos deg sammen med ungene dine og nyt friheten

[Lille Løve]

Det er våre unger.

Han har liten tid til dem og meg - derav bruddet. Jeg synes han prioriterer jobb fremfor familie altfor mye, og det har drevet oss fra hverandre.

Han jobber døgnet rundt, har sjeldent fri i helgene, han har fri tre-fire dager på sommeren, han jobber mest når alle andre har fri. Og når han ikke er ute på jobb sitter han med papirer og i telefonen på kveldene. De gangene han ikke gjør det så sover han - er konstant trett.

Likevel påstår han at han vil ha ungene annenhver uke. Hvordan har tenkt å løse det vet jeg faktisk ikke... Men jeg skal gjøre det jeg kan for å beholde ungene i ukene!

Det er jeg som har tatt meg mest av ungene (som dere ser... ) så det ville ikke bli den største overgangen. Familie og venner og nær meg, og stiller mer enn gjerne opp, så sånn sett er jeg nok veldig heldig.

Gruer meg for det økonomiske, ensomheten (tenk om jeg aldri finner en ny :o ), og for å angre på valget jeg har tatt...

Blir faktisk litt mer deprimert bare på tanken...

[Gjest Phair]

Men du kan ikke angre bare fordi du er redd for å ikke finne noen andre. Ikke vær fornøyd med nest best. Skjønner at du blir urolig, men det kommer til å gå bra. Tenk positive tanker :-)

[Gjest Anonymous]

Ønsker deg lykke til, men vær klar over at du kan ha en vanskelig tid foran deg. Jeg hadde et brudd for over 2 år siden. Har nylig vært gjennom en rettsak om barna. Nå står ny rettsak om skifte for tur. Han gjør alt han kan for å gjøre livet vanskelig for meg. Barna blir også tapere i denne kampen. Vi må flytte fra hjemmet vårt.

Du må også være klar over at far har rett til samvær uansett. Domstolen kan gi han inntil 14 netter pr mnd. Fra 1 april (stevninger stemplet etter denne dato) er det heldigvis nye regler som gjør at man ved rettsak får oppnevnt sakkyndige som skal vurdere barna. Det beste er å bli enige om samværet i meklingen. Dere må ha minst en time på familievernkontor eller hos en mekler oppnevnt av fylkesmannen.

Hvis far nekter å betale barnebidrag, får du kun 930 kr fra trygdekontoret pr mnd i forskudd. Far kan få store fradrag hvis han har barnet om natten. Min eks henter barna om kvelden og lever tidlig neste morgen, bare for å få fradrag. Mener ikke at du skal fokusere på det økonomiske, men likevel viktig å være klar over det. Det viktigste er uansett å finne en god løsning for barna.

[Gjest Xavia]

Hvorfor ikke la far ha barna anne hve uke? Det vil jo tvinge ham til å jobbe mindre i de ukene, og barna vil forhåpentligvis kunne få bedre kontakt med ham enn det de har nå.

Jeg er sikker på at han ikke kommer til å forsømme barna sine, om det er det du er redd for. Vær glad for at du har en far som ønsker å stille mest mulig opp for barna sine.

Det er ikke sikkert barna dine kommer til å takke deg for at du reduserer DERES tid sammen med far.

Men for all del, blir det bevist at han ikke er skikket til å ha dem anne hver uke, så er jo saken en annen. (Eller at det av andre praktiske årsaker ikke skulle fungere.)

[Gjest Anonymous]

Flyttet fra min samboer i fjor på denne tiden.. Da hadde vi vært samboere halve livet mitt, og hadde ett barn på 9 år..

Han har barnet annenhver uke. Det var barnet selv som sa han ville være like mye med oss begge. Det var aldri noen diskusjoner om det. Økonomisk hadde jeg selvfølgelig hatt det mye romsligere om det ikke hadde vært slik, men her er det barnas beste som må komme først.

Det går kjempefint. Da vi var sammen var det jeg som tok meg av 99% av det som skjedde i hjemmet + det som angikk barnet. Nå ser jeg at de er kommet nærmere hverandre enn noen gang. Nettopp pga at jeg ikke er der og tar meg av alt, han må gjøre det selv..

Så selv om du føler at han ikke har stillet opp når dere bor sammen, blir situasjonen en helt annen når du ikke er der og han har barna.

Lykke til, uansett.. Håper det vil gå fint med dere alle..

[*Lene*]

Var i samme situasjon som deg for en del år siden. Sett bortifra at jeg bare hadde 1. barn da ;-) Men uansett hadde jeg INGEN nedturer..BARE oppturer faktisk!

[Gjest Anonymous]

Dette kommer til å gå bra, og spes. hvis du har et nettverk med venner og familie rundt deg. Det å ha 3 barn er tøft alene, men du klarer det nå.

Tipper også at mannen din får et realt sjokk. Noe han burde fått for lenge siden. Samlivsbrudd er i noen tilfeller starten på den gode samtale. Så kanskje med tid og stunders å kan dere finne tilbake til hverandre?

Jeg tipper det er 3 barn som ønsker det, men ikke nødvendigvis hvis alt blir som før og ting går tilbake til krangling og lite kjærlighet.

Ønsker deg lykke til, og håper at du får støtte fra de rundt deg. Det trenger du. Og, ikke glem at det å snakke dritt om hverandre løser ingen problem. Snakk godt om hverandre men innse at dere ikke klarer å kommunisere så godt akkurat nå. Det å trekke frem alt det negative er bortkasta energi.

[Lovvi]

Ikke vær redd for det som kommer. Skal ikke lyve og si at det ikke blir tøft, for det blir det i perioder. Men som du sier, så har du jo hovedansvaret for ungene fra før....

Jeg også syns helgene og søndagene er de tøffeste dagene å komme igjennom. Det er ganske sårt å være alene mens alle de etablerte og nyetablerte familiene rundt meg har ordentlig familie-dager i helgene. Men du kommer deg gjennom dèt og..

Lykke til....STÅ PÅ!!

[Gjest gjest1]

Jeg har vært alene med mine tre i tolv år snart, og som deg var jeg alene om mesteparten av arbeidet og ansvaret mens vi var to også, så sånn sett ble overgangen helt grei. Økonomien ble tøff, og jeg sliter fremdeles, men nå skyldes det stort sett at jeg er et impulsivt rotehue som har vanskelig for å si nei til ungene mine.

Disse typiske familiehelgene har ikke plaget meg mye da jeg har familie i nærheten som jeg er mye sammen med. Ellers er det beste at du slipper å gå rundt og irretere deg over alt han ikke gjør og tar del i.

Ønsker deg lykke til - dette fikser du kjempebra!

[Lille Løve]

Takk for mye oppmuntring

Hvorfor ikke la far ha barna anne hve uke? Det vil jo tvinge ham til å jobbe mindre i de ukene, og barna vil forhåpentligvis kunne få bedre kontakt med ham enn det de har nå.

Jo det kan du si. Men jeg tror ungene villle sett på det som et dårlig bytte. Det at pappan skal jobbe mindre først ETTER at jeg har flyttet ut isteden for å gjøre de nødvendige grep før det blir et faktum. Hadde han valgt å jobbe mindre nå så hadde vi kanskje sluppet å dele familien på denne måten.

Men på den annen side så sier det mye om hvor lite han ønsker å fortsette sitt forhold til meg.

Vet ikke helt jeg...

Vondt er det i alle fall. Særlig når man er glad i mannen ennå - selv om jeg ikke orker å leve sånn vi gjør nå.

[Gjest Xavia]

Takk for mye oppmuntring

Jo det kan du si. Men jeg tror ungene villle sett på det som et dårlig bytte. Det at pappan skal jobbe mindre først ETTER at jeg har flyttet ut isteden for å gjøre de nødvendige grep før det blir et faktum. Hadde han valgt å jobbe mindre nå så hadde vi kanskje sluppet å dele familien på denne måten.

Men på den annen side så sier det mye om hvor lite han ønsker å fortsette sitt forhold til meg.

Vet ikke helt jeg...

Vondt er det i alle fall. Særlig når man er glad i mannen ennå - selv om jeg ikke orker å leve sånn vi gjør nå.

Barna dine må være ganske "voksne" for at de skal resonnere seg fra til dette. Men mindre at du har fortalt dem det. Sånne ting synes jeg ikke man skal diskutere med barn. (Da mener jeg å diskutere i detalj hva du er misfornøyd med i forholdet, og hvilken dust du synes pappaen deres er osv osv.)Det er ikke nødvendig å sverte far. Er han en drittsekk finner de tidsnok ut av det.

[Lille Løve]

Ja, det er jeg enig i. Ungene er for små ennå til å tenke på det, men muligens etterhvert.

Jeg synes bare det er et utrolig dårlig argument fra sambo sin side. Nå skal han bøte på den tiden har ikke har tilbrakt med oss før - ved å ha dem annenhver uke.

Mulig det er fint for dem alle. Men ungene er fra fem år og nedover, og da innbiller jeg meg at de trenger mamma'n sin som de kjenner best...

Men til dere som har tatt steget ut; Var du HELT sikker på at det du gjorde var det rette?

[Gjest Xavia]

Jeg kan jo svare igjen jeg. Jeg tok steget ut for flere år siden. Og, ja jeg var helt sikker på at jeg gjorde det eneste riktige. Jeg hadde da grublet på saken i lang tid, før jeg dro.

Selvsagt hadde jeg mine stunder hvor jeg var redd for fremtiden o.l. Men da jeg endelig var gått, var det bare deilig å ha tatt en avgjørelse. Den verste perioden er nok den du er i nå. Du har bestemt deg for å dra, men dere bor fortsatt sammen og ingenting er ordna enda.

Nå som samboeren din ser hvilken vei det går, er han fortsatt ikke interessert i å jobbe mindre? Dersom det er det som skal til for å holde familien samlet. Men det er vel kanskje mer som også ligger bak.

Og en liten ting til: Selv om du har små unger så har de godt av å være sammen med pappaen sin, selv om du kjenner dem best. Han er sikkert veldig flink med dem.

[Gjest gjest1]

Du sier lite om jobben hans, stilling og hva den går ut på? Økonomi og slike ting; har han valget om å jobbe mindre dersom han hadde ønsket det?

[Gjest Anonymous]

Til tross for dårlig økonomi og dårlig samarbeid om barna, angrer jeg ikke. Min hverdag var tidligere et helvete. Min eks var utrolig kontrollerende og manipulerende. Han ble fort sint. Jeg ble mishandlet over 100 ganger (fysisk). Min eks engasjerte seg heller aldri i barna.

For deres del virker det som om problemet kun er at han jobber mye. Tror jeg ville tenkt meg godt om da. Dette er jo noe dere kan gjøre noe med. Hvis to mennesker elsker/er glad i hverandre, synes jeg ikke ugunstig arbeidstid bør være skilsmissegrunn. Åpen kommunikasjon er kjempeviktig. Dere må på en saklig og konstruktiv måte fortelle hverandre hvilke behov dere har. Kanskje han tror du forventer at han skal være en god forsørger? Fortell han at hans tid er viktigere (for deg) enn penger.

Jeg traff kort tid etter bruddet en ny mann. Vi har det utrolig bra sammen. Han er også en fantastisk "stefar" for barna. Det jeg bekymrer meg mest for, er barna når de har samvær med sin biologiske far. Farens rett til samvær teller dessverre mer enn barnas behov for stabilitet og trygghet. Men må forsøke å tenke løsninger fremfor problemer.