Null selvtillit til å fortsette på kurs. Er trygdet.

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg poster i riktig forum, men problemet er mine tanker etter at jeg var borte i går. Det er ingen møteplikt, men jeg sliter og har dårlig samvittighet og føler at jeg ikke greier noen ting og jeg begynte der for min egen del.

Jeg er uføretrygdet og har ramlet ut av jobb og skole flere ganger før jeg ble trygdet. Nå sitter den følelsen plantet i meg ut fra tidligere erfaringer og jeg føler sterkt på dette med å ikke mestre. Jeg trives på kurset og de andre kursdeltagerne er hyggelige. Å fullføre er noe jeg virkelig vil. Jeg skulket ikke i går, men ble syk på søndag og er enda ikke helt bra selv om jeg ikke er sengeliggende.

Nå har jeg gått glipp av to dager og møter jeg ikke i morn blir det enda verre å komme tilbake. Jeg må ta igjen det jeg har gått glipp av og følelsen av at de andre vil lure på om jeg er useriøs og en skulker sitter dypt inne selv om jeg vet at det bare er mine tanker og ikke noe andre vil bry seg med eller tenke på. Tankene er like depressive som de kan bli dagen derpå etter en sen kveld på byen... Angst for angsten, motløshet og følelse av å miste kontroll over livet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her, men trenger få ut noen frustrasjoner og lufte litt. Er det noen som har erfaring med det samme eller som har råd om hvordan jeg skal snu den negative tankespiralen?

Anonymous poster hash: 89c68...9d6

[Bluegreen]

Er det noen som har erfaring med det samme eller som har råd om hvordan jeg skal snu den negative tankespiralen?

Anonymous poster hash: 89c68...9d6

For det første; folk har nok med seg selv. Så det skal veldig mye til for at noen lurer på hvorfor du ikke var der i går - og om de gjør det så er det nok mer i gata "hun der har jeg ikke sett før. interessant".

Så jeg tror ikke du skal tenke på hva andre synes om det og ditt fravær. Når det gjelder deg selv: alt - hva som helst, er bedre enn ingenting.

Absolutt hva som helst som du greier å få til er et steg frammover, og det eneste du kan gjøre for å "feile" er å gjøre absolutt ingenting.

Så, om du så bare får itil èn dag med kurs, så er det mer enn hva det kunne vært, og det er én erfaring mer som du kan bruke for å bygge opp deg selv til det du ønsker å være.

Du var dessuten syk, og det er ikke noe du kan få gjort noe med. Og om du så ikke hadde vært syk, men bare demotivert, så er også det menneskelig - å kritisere deg selv som "skulker" (noe du indirekte gjør ved å tenke at andre kursdeltakere kanskje tenker det om deg" er urettferdig mot deg selv.

Jeg vet ikke om det jeg sier gir noe mening for deg, men bare se for deg hva du ville rådet meg til hvis jeg spurte deg om du tror det er noe vits i å komme på resten av forelesningsrekken når jeg ikke kom meg av gårde de siste to gangene, og om jeg er skulker og teit for at jeg ikke var der? Jeg tror neppe du hadde sagt annet enn "stå på, og dra på forelesning", og da må du gi deg selv de samme snille rådene

Håper du kommer deg på kurs og at det blir et positivt utbytte for deg!

[I Grosny]

Vet ikke om jeg poster i riktig forum, men problemet er mine tanker etter at jeg var borte i går. Det er ingen møteplikt, men jeg sliter og har dårlig samvittighet og føler at jeg ikke greier noen ting og jeg begynte der for min egen del.

Jeg er uføretrygdet og har ramlet ut av jobb og skole flere ganger før jeg ble trygdet. Nå sitter den følelsen plantet i meg ut fra tidligere erfaringer og jeg føler sterkt på dette med å ikke mestre. Jeg trives på kurset og de andre kursdeltagerne er hyggelige. Å fullføre er noe jeg virkelig vil. Jeg skulket ikke i går, men ble syk på søndag og er enda ikke helt bra selv om jeg ikke er sengeliggende.

Nå har jeg gått glipp av to dager og møter jeg ikke i morn blir det enda verre å komme tilbake. Jeg må ta igjen det jeg har gått glipp av og følelsen av at de andre vil lure på om jeg er useriøs og en skulker sitter dypt inne selv om jeg vet at det bare er mine tanker og ikke noe andre vil bry seg med eller tenke på. Tankene er like depressive som de kan bli dagen derpå etter en sen kveld på byen... Angst for angsten, motløshet og følelse av å miste kontroll over livet.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver her, men trenger få ut noen frustrasjoner og lufte litt. Er det noen som har erfaring med det samme eller som har råd om hvordan jeg skal snu den negative tankespiralen?

Anonymous poster hash: 89c68...9d6

Kom deg på kurset du, og aksepter at du ikke henger helt med hele tiden. Det er ikke viktig å greie så mye. Jeg går selv på ett kurs for tiden som er for vanskelig for meg. Har ikke kontroll. Men allikevel merker jeg stadig framgang, ikke minst fordi jeg bruker tid, og møter opp hver gang.

Jeg tror moderne skole/kurs er sånn, at det er for stort og for mye, og at nøkkelen til framgang er deltagelse og tilstedeværelse selv om man ikke er i nærheten av full forståelse. Forståelse vil komme sigende etter hvert.

[AnonymBruker]

Så jeg tror ikke du skal tenke på hva andre synes om det og ditt fravær. Når det gjelder deg selv: alt - hva som helst, er bedre enn ingenting.

Absolutt hva som helst som du greier å få til er et steg frammover, og det eneste du kan gjøre for å "feile" er å gjøre absolutt ingenting.

Så, om du så bare får itil èn dag med kurs, så er det mer enn hva det kunne vært, og det er én erfaring mer som du kan bruke for å bygge opp deg selv til det du ønsker å være.

Du var dessuten syk, og det er ikke noe du kan få gjort noe med. Og om du så ikke hadde vært syk, men bare demotivert, så er også det menneskelig - å kritisere deg selv som "skulker" (noe du indirekte gjør ved å tenke at andre kursdeltakere kanskje tenker det om deg" er urettferdig mot deg selv.

Jeg vet ikke om det jeg sier gir noe mening for deg, men bare se for deg hva du ville rådet meg til hvis jeg spurte deg om du tror det er noe vits i å komme på resten av forelesningsrekken når jeg ikke kom meg av gårde de siste to gangene, og om jeg er skulker og teit for at jeg ikke var der? Jeg tror neppe du hadde sagt annet enn "stå på, og dra på forelesning", og da må du gi deg selv de samme snille rådene

Håper du kommer deg på kurs og at det blir et positivt utbytte for deg!

Kom deg på kurset du, og aksepter at du ikke henger helt med hele tiden. Det er ikke viktig å greie så mye. Jeg går selv på ett kurs for tiden som er for vanskelig for meg. Har ikke kontroll. Men allikevel merker jeg stadig framgang, ikke minst fordi jeg bruker tid, og møter opp hver gang.

Jeg tror moderne skole/kurs er sånn, at det er for stort og for mye, og at nøkkelen til framgang er deltagelse og tilstedeværelse selv om man ikke er i nærheten av full forståelse. Forståelse vil komme sigende etter hvert.

Takk for støtte og kloke ord. Jeg er bedre i dag selv om angsten likevel er der. Men skal prøve å gjøre litt hjemme i dag, se på oppgavene, lese og forberede meg og bestemme meg for å stå opp i morn og dra på forelesning hvis den fysiske biten er iorden igjen og det tror jeg siden jeg er bedre nå. Det psykiske vil ordne seg bare jeg kommer meg dit. En av grunnene til at jeg begynte der er for å forsøke å komme meg i en deltidstilling på sikt eller ta flere kurs.

Problemet er at jeg har lang erfaring med å ramle ut av arbeidstrening, kurs og at det jeg opplever nå er som å være tilbake der jeg engang var med en følelse av å ikke mestre noe utenfor hjemmets fire vegger og den følelsen er tøff å bære på. Den er tøff å forholde seg til. Jeg har lyst å kaste den vekk, den er ubrukelig og gjør ikke annet enn å ødelegge. Jeg har lest mye om å forholde seg til tanker og følelser og hvordan de påvirker hverandre. Jeg får begynne med å tenke konstruktivt og satse alt på at jeg skal på kurset i morn, og legge fra meg tanken på morgendagen og unngå å miste energi på grunn av bekymringstanker og angst for å ikke klare det. Tanken på å avslutte og gi opp har dukket opp, men jeg har lyst å fortsette. Hvis jeg avslutter vil jeg mate trollet som sier at jeg ikke mestrer noe. Jeg er ikke på jakt etter anerkjennelse eller toppkarakterer, men å ha noe å gjøre som er konstruktivt for min egen del. Angst kan også føre til depresjon.

Har bestemt meg, klarer jeg ikke noe stort i morn, har jeg ikke avsluttet kurset. Men jeg hadde ikke forberedt meg på at jeg skulle havne tilbake flere år med dette å meste og følelsen av å ikke få til noe.

ts

Jeg er klar over at disse tankene og følelsene bare plager meg siden jeg har dårlige erfaringer med meg selv fra før og at å gi opp virker lettere enn å mestre på kort sikt.

ts

Anonymous poster hash: 89c68...9d6

[I Grosny]

Takk for støtte og kloke ord. Jeg er bedre i dag selv om angsten likevel er der. Men skal prøve å gjøre litt hjemme i dag, se på oppgavene, lese og forberede meg og bestemme meg for å stå opp i morn og dra på forelesning hvis den fysiske biten er iorden igjen og det tror jeg siden jeg er bedre nå. Det psykiske vil ordne seg bare jeg kommer meg dit. En av grunnene til at jeg begynte der er for å forsøke å komme meg i en deltidstilling på sikt eller ta flere kurs.

Problemet er at jeg har lang erfaring med å ramle ut av arbeidstrening, kurs og at det jeg opplever nå er som å være tilbake der jeg engang var med en følelse av å ikke mestre noe utenfor hjemmets fire vegger og den følelsen er tøff å bære på. Den er tøff å forholde seg til. Jeg har lyst å kaste den vekk, den er ubrukelig og gjør ikke annet enn å ødelegge. Jeg har lest mye om å forholde seg til tanker og følelser og hvordan de påvirker hverandre. Jeg får begynne med å tenke konstruktivt og satse alt på at jeg skal på kurset i morn, og legge fra meg tanken på morgendagen og unngå å miste energi på grunn av bekymringstanker og angst for å ikke klare det. Tanken på å avslutte og gi opp har dukket opp, men jeg har lyst å fortsette. Hvis jeg avslutter vil jeg mate trollet som sier at jeg ikke mestrer noe. Jeg er ikke på jakt etter anerkjennelse eller toppkarakterer, men å ha noe å gjøre som er konstruktivt for min egen del. Angst kan også føre til depresjon.

Har bestemt meg, klarer jeg ikke noe stort i morn, har jeg ikke avsluttet kurset. Men jeg hadde ikke forberedt meg på at jeg skulle havne tilbake flere år med dette å meste og følelsen av å ikke få til noe.

ts

Jeg er klar over at disse tankene og følelsene bare plager meg siden jeg har dårlige erfaringer med meg selv fra før og at å gi opp virker lettere enn å mestre på kort sikt.

ts

Anonymous poster hash: 89c68...9d6

Du er inne på noe positivt (se fet skrift sitat).

Vi lever i år 2013. I vår tid så er manglende kontroll og mestring noe så og si alle sliter med. Det gjelder fagarbeidere , direktører og alt mulig. Man må kunne så mye at man til slutt kan så lite av alt at det føles ganske håpløst. Utrolig mange har det slik. Til og med de mest intelligente i verden sliter med å strekke til i stadig nye arbeidsoppgaver på felter de ikke kan fra før.

Det er viktig å akseptere at selv om man ikke er helt oppe, så er man noe.

Det er viktig å delta.

Jeg har forøvrig en tanke om min bakgrunn som juniorkonkurranseskiløper. Jeg deltok i ett kretsrenn, og kom enten sist eller nest sist. Sjanseløs. Allikevel deltok jeg, og i ettertid forsto jeg at min fysiske form var meget bra , og tusen ganger bedre enn om jeg ikke hadde vært i skimiljøet og trent jevnlig.

Det jeg mener med denne lignelsen er at om man så er dårligst i klassen, så er man med. Man bygger seg opp, og den tiden man legger igjen gir faktisk resultater, framgang og kompetanse.

Altså, ikke bry deg om hvor håpløs eller flink du er. Det er irrelevant. Sats helt enkelt på å være tilstede så godt du kan.

Endret 24. september 2013 av I Grosny

[Gjest one step]

Støtter det de andre sier. Ta en kursdag av gangen, ikke tenk hele kurset på en gang. Les, forberede deg og ta unna akkurat den dagen. Alt starter med et skritt, så et til og så enda et og "plutselig" har du gjennomført hele kurset.