Jeg har kostet Norge masse penger...

[QueenOfTheSidewalk]

Jaha. Jeg kan love deg at i Norge for 100 år siden var det ikke en eneste sjel som hadde "schizoaffektiv lidelse". Da hadde de noe som het "ta deg sammen".

Jeg håper en dag på at du får Hørselshallusinasjoner og vrangforestillinger som denne lidelsen innebærer. Ta deg sammen selv!

Oi vent, du har jo vrangforestillinger.

Endret 22. september 2013 av Evilposelos

[AnonymBruker]

Man kan jo heller spørre seg selv om hva man burde gjort for å få antallet psykiske problemer hos unge. Ikke misforstå meg - verken du eller noen andre er en byrde for samfunnet! Men vi trenger tiltak i Norge for å få ned antallet.

Anonymous poster hash: 6b17e...0aa

[Gjest Lincoln]

Man kan jo heller spørre seg selv om hva man burde gjort for å få antallet psykiske problemer hos unge. Ikke misforstå meg - verken du eller noen andre er en byrde for samfunnet! Men vi trenger tiltak i Norge for å få ned antallet. Anonymous poster hash: 6b17e...0aa

Ikke en byrde? Hva er de da?

[Gjest Ciegus]

Min mann har ødelagt ryggen og nakken, han har kjempe vondt 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. NAV ville uføretrygde han, så han slapp å jobbe. Det sa han plent nei til og han skaffet seg en jobb han kan gjøre hjemme og kan ta smerte pauser etter behov.

Jeg er så stolt av han at det gjør nesten gjør vondt i hjertet. At han kunne fått alt dekket av staten, men han mener så lenge man kan skaffe inntekt selv, så tar man seg sammen og gjør nettopp det.

Jeg mener det finnes en jobb for de fleste der ute. Til og med den guttungen som var i avisa en stund tilbake, som måtte ligge i sykehus seng og ikke kunne røre seg klarte jo å skaffe seg jobb.

Tror mange i Norge sliter med arbeidsviljen.

Anonymous poster hash: fd0e9...adc

Finnes en jobb for de fleste? Beklager, men det er kjempenaivt å tro. Arbeidslivet blir bare vanskeligere og vanskeligere å komme inn i for de som skiller seg ut og ikke kan yte 100 % dagen lang. De typer jobber som tidligere "alle" kunne gjøre blir det færre og færre av. Håper mannen din ser hvor heldig han er, som har en jobb som faktisk er tilpasset han.

[flesvik]

En så trangsynt og uforstående person som deg er det alt for mange av

Men så har medisin og psykiatri utviklet seg litt siden da? Helst burde vi vel late ut noen liter blod fra kroppen eller bore et lite hull inn i hodet hvis vi føler oss dårlig. Det de gjorde før må vel funke nå?

Anonymous poster hash: cfe5f...1c3

Er det ikke morsomt hvordan det alltid er de med åpenbare hull og mangler i kunnskap og forståelse innen et eller flere tema som uttaler seg mest høylytt? Dunning-Kruger.

Anonymous poster hash: 94840...e8d

Hvordan får en med en såkalt psykisk lidelse det bedre av å sitte hjemme og syns synd på seg selv pga sin "lidelse" istedenfor å være på jobb og ha andre ting å tenke på?

[AnonymBruker]

Enig i at mange her trenger støtte og hjelp men for meg virker det som det er lettere å lettere å sno seg unna arbeidslivet. Er mange som kunne trengt seg et skikkelig spark i rævva. Men nå skal jeg ikke si at det ikke er mange som trenger det men er det ikke rart at antall uføretrygdede unge i dette landet bare stiger og stiger? Hvor ligger feilen? Det er det viktig å finne ut av. Svært skremmende synes jeg.

Anonymous poster hash: 0da9d...3ea

[AnonymBruker]

Hvordan får en med en såkalt psykisk lidelse det bedre av å sitte hjemme og syns synd på seg selv pga sin "lidelse" istedenfor å være på jobb og ha andre ting å tenke på?

Akkurat det samme sier jeg.. Er selvfølgelig klar over at noen ikke KAN arbeide pga store problemer.. men så finnes det faktisk disse som dyrker sin egen psykiske lidelse så mye at de gjør den verre og verre og verre.. Er selv arbeidsledig og har angst og sliter med andre ting.. Sitter mye inne og sturer om dagen.. og merker at selvmedlidenheten og selvopptattheten har skutt i været. Humøret er på bånn, men alt var da vitterlig bedre da jeg gikk på skolen og hadde noe å fylle dagene med.. Derfor står jeg på og søker jobber som bare søren fordi jeg ikke orker å sitte inne.. det bare drar meg ned. Jeg tror det er veldig lett å sykeliggjøre seg selv til de grader ( noe jeg ser at jeg nesten har begynt å gjøre selv), og tror det er viktig å kjempe imot dette. Mange mennesker som sitter inne og synes synd på seg selv er faktisk ikke så syke at de ikke kan greie en enkel jobb. Er altfor lett å finne en eller annen lidelse.. Og selv om man har en lidelse så betyr det ikke at man i alle tilfeller ikke har evnen til å få seg igang med noe. Fikk tips om at det nå var tid for meg å ikke jobbe og heller være hjemme og leve på NAV og pleie meg selv- tror jeg aldri har fått et dårligere råd, selvom tanken selvfølgelig kan friste når man har det som tungt. Da er det viktig å løfte seg selv opp igjen.

Men JA, jeg er klar over at noen faktisk ikke kan jobbe av ulike grunner.

Anonymous poster hash: 0da9d...3ea

[AnonymBruker]

Nå var det kommet så mange svar at jeg ikke helt vet hvem jeg skal svare. At folk ikke blir psykisk syke i u-land eller at det ikke fantes psykisk sykdom "i gamle dager" blir en litt for merkelig påstand til at jeg kommenterer det noe videre hvis dere har meg unnskyldt. Schizoaffektiv lidelse, schizofreni og bipolaritet er alle tre kroniske sykdommer. De som er hardt angrepet fungerer ikke på noen måte, "tupp i ræva" eller ikke. Det finnes heller ingen kur. Nå er jeg så heldig at medisinene fungerer ganske bra på meg, så jeg trenger ikke å "sitte hjemme, synes synd på meg selv eller dyrke min egen sykdom". Det er mange ting jeg får til nå som jeg ikke klarte før jeg fikk behandling og derfor føler jeg meg heldig. Jeg synes ikke synd på meg selv på noen måte. Ikke nå lenger.

Jeg synes derimot ikke at jeg er heldig "som ikke trenger å jobbe". Jeg vil jobbe. Drømmen min er å jobbe som lærer. Jeg liker å undervise og jeg elsker fagene mine. Det er veldig gøy når jeg klarer å vekke unges interesse for fagene som jeg liker så godt selv. Jeg liker til og med å rette. Det tok lang tid før jeg aksepterte at det var noe i veien med meg. Senest i vår ble jeg med i et prosjekt med sikte på å komme tilbake i arbeid. Lærerjobb hadde det vært uansvarlig å søke på, men jeg tenkte kanskje at jeg kunne jobbe på kontor. Det gikk ikke. Jeg ble psykotisk igjen.

Jeg har ikke inntrykk av at det er så lett å "lure seg unna arbeidslivet" heller. NAV har strenge regler og godtar ikke uten videre legeerklæringer hvis det er det dere tror. Jeg har lest at en av årsakene til at vi har så høye uføretall er at vi har en uvanlig høy arbeidsdeltakelse i Norge. I andre land finner man kanskje mange syke blant de arbeidsløse eller hjemmeværende? NAV hadde nok en annen praksis før. Jeg tror bl.a. at det fantes en "rødliste"; lidelser som ga automatisk innvilgning av uføretrygd? Den finnes ikke lenger. Dere som ønsker dere innstramning: Den har dere allerede fått.

Økningen i befolkningens psykiske plager dreier seg nok om såkalte lettere psykiske lidelser; som f.eks. angst. Jeg prøver ikke å bagatellisere angst på noen måte altså. Det kan være svært smertefullt og invalidiserende, men det går an å behandle angst. Jeg har selv deltatt på angstkurs og med beinhard jobbing, undervisning og veiledning fungerer jeg nå mye bedre. Jeg tviler veldig sterkt på at folk med dagens regelverk får innvilget uføretrygd kun pga angst eller andre lidelser som faktisk kan behandles.

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c

[AnonymBruker]

Jaha. Jeg kan love deg at i Norge for 100 år siden var det ikke en eneste sjel som hadde "schizoaffektiv lidelse". Da hadde de noe som het "ta deg sammen".

De hadde også en tendens til bli alkoholikere fordi det var den eneste medisinen som var tilgjengelig. Det gikk ikke så veldig bra med dem.

Anonymous poster hash: a2d30...020

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som har en del sykdommer

-Schizofreni

-ADHD

-Tourettes

-Autisme

og han er i arbeid men jeg har en venninne som har angst, og hun kommer seg ikke ut av døra for og få dratt på jobb. så alle er forskjellig.

Noen klarer og jobbe, andre ikke.

Anonymous poster hash: 3196c...a3a

[AnonymBruker]

Jævlig smart å ønske seg tilbake i tid angående psykiatri - 40-tallet var jo flott, da folk ble lobotomerte, ikke lenger hadde mulighet til å fungere og dermed ble enda større belastninger for stat og familie, eller hva med 50-70tallet, da tidlige nevroleptika ga alvorlige bivirkninger som hjerneskader? For ikke å snakke om eldre behandlinger som meningsløse/skadelige årelatinger, fjerning av tenner/kjønnsorganer osv...

Anonymous poster hash: 2ef68...04a

[AnonymBruker]

Det eneste som er "galt" med deg er altså at du har en eller annen diffus psykisk lidelse. Det er vel også tilfellet med de fleste andre uføretrygdede, spesielt på kvinnesiden.

Merkelig nok er det ingen som lider av slike diffuse psykologiske lidelser i fattige land. Der må man jobbe eller så får man sulte.

Jeg føler meg rimelig trygg på at dette gjelder deg også. Hvis du måtte jobbet så hadde du fint greid det. Men du må ikke, derfor gjør du det ikke.

Hvilken bakgrunn har du til å uttale deg om psykiske lidelser? Det finnes faktisk ingen diffuse psykiske lidelser. Moderne forskning innenfor psykiatri og nevro biologi, viser klare genetiske feil ved en rekke psykiatriske lidelser. Dette gjør deg bl.a utslag i nevro transmitter signaler, noe som resulterer i eksempelvis BIPOLAR lidelse. Pga sykdommens genetiske/BIOLOGISKE karakter, er den omdifinert av Verdens Helseorganisasjon. Den betraktes ikke lenger som en psykisk sykdom, men som en biologisk sykdom som gir psykiatriske utsalg. Mange med denne lidelsen har ingen mulighet til å fungere i et arbeidsliv.

Hva vet du forresten om arbeidsliv og sosiale systemer i såkalte fattige land? Det er en kjent sak at personer med psykiske lidelser helt eller delvis er utestengt fra arbeidslivet i samfunn hvor mulighetene til arbeid er marginale. Sosiale systemer slik vi kjenner det eksisterer ikke, eller er svært mangelfulle. I slike samfunn er det familien som er det sosiale system, hadde trodd du viste det. De som faller utenfor blir tatt hånd om av familien, og de som ikke har noen ender på gata som uteliggere. Er det slik du ønsker vi skal ha det i vårt land også?

Den prosentvise andelen av psykiatriske lidelser blant verdens befolkning er nokså lik, noe som gir indikasjoner om at det er genetisk biologiske faktorer som er grunnlaget for lidelsene.

Din oppfatning av psykiatriske lidelser hører en annen tid til. Det samme gjør også ditt kvinnesyn, siden du stempler psykisk syke kvinner som unnalurere som heller vil ha en trygd enn å jobbe.

Anonymous poster hash: fa6ac...781

[Gjest Lincoln]

Hvilken bakgrunn har du til å uttale deg om psykiske lidelser? Det finnes faktisk ingen diffuse psykiske lidelser. Moderne forskning innenfor psykiatri og nevro biologi, viser klare genetiske feil ved en rekke psykiatriske lidelser. Dette gjør deg bl.a utslag i nevro transmitter signaler, noe som resulterer i eksempelvis BIPOLAR lidelse. Pga sykdommens genetiske/BIOLOGISKE karakter, er den omdifinert av Verdens Helseorganisasjon. Den betraktes ikke lenger som en psykisk sykdom, men som en biologisk sykdom som gir psykiatriske utsalg. Mange med denne lidelsen har ingen mulighet til å fungere i et arbeidsliv.

Hva vet du forresten om arbeidsliv og sosiale systemer i såkalte fattige land? Det er en kjent sak at personer med psykiske lidelser helt eller delvis er utestengt fra arbeidslivet i samfunn hvor mulighetene til arbeid er marginale. Sosiale systemer slik vi kjenner det eksisterer ikke, eller er svært mangelfulle. I slike samfunn er det familien som er det sosiale system, hadde trodd du viste det. De som faller utenfor blir tatt hånd om av familien, og de som ikke har noen ender på gata som uteliggere. Er det slik du ønsker vi skal ha det i vårt land også?

Den prosentvise andelen av psykiatriske lidelser blant verdens befolkning er nokså lik, noe som gir indikasjoner om at det er genetisk biologiske faktorer som er grunnlaget for lidelsene.

Din oppfatning av psykiatriske lidelser hører en annen tid til. Det samme gjør også ditt kvinnesyn, siden du stempler psykisk syke kvinner som unnalurere som heller vil ha en trygd enn å jobbe.

Anonymous poster hash: fa6ac...781

For det første - alle psykologiske lidelser er per definisjon diffuse. De kan kun diagnostiseres gjennom observasjon og pasientens egne forklaringer. Hvis jeg sier jeg er deprimert eller hører stemmer i hodet så finnes det ingen konkret måte å verifisere eller falsifisere det på.

For det andre - ingen land i verden har så mange uføre på grunn av psykologiske lidelser (eller generelt sett) som Norge. Så enten har vi en ekstremt skral mental helse her til lands eller så er det noe annet som ligger bak.

De psykologiske lidelser som kommer til uttrykk i andre land er de nevrologiske som til en viss grad kan diagnostiseres. Da snakker vi tunge psykiske lidelser der vedkommende knapt kan fungere og gjøre rede for seg. Ikke type "å jeg er så lei og trist".

[AP-velger]

De som er friske og kan arbeide er ofte grådige og unner ikke de som er syke den delen av velferden de nyter godt av i verdens rikeste land. De glemmer også at de som mottar penger også betaler skatt av dette og bidrar til felleskapet på den måten.

[AnonymBruker]

Angående om psykisk syke kan jobbe, så er jeg forsåvidt enig i at mange nok kan jobbe litt. Problemet for veldig mange psykisk syke (og forsåvidt andre syke også), er at sykdommen er veldig ustabil. Jeg kan ikke nå, mandag morgen, forutse hvilke dager denne uken jeg vil være kjempedårlig, helt okey, eller ha det ganske bra. Jeg kan ikke i dag vite om jeg er i form til å gjøre noe som helst annet enn å ligge på sofaen og gråte onsdag mellom 12-14, det vet jeg kanskje ikke før torsdag kl 11.59. Og kanskje har jeg det helt jævlig til kl 12.30, ganske ok til 13.00 og så helt jævlig igjen til kl 14. Det er for meg helt umulig å vite på forhånd.

Derfor er det også ganske umulig å skulle planlegge noe jobb. Når jeg føler meg bra, kan jeg for eksempel ta meg en tur på kafé (riktignok hater jeg å gå på kafé, det er bare et eksempel). Da vil folk se meg når jeg er på kafé, når jeg er på MITT BESTE. Sannsynligvis ligger jeg rett ut og gråter/har angst langt opp i halsen/vandrer rundt og er rastløs/ligger bom stille og er helt apatisk både før og etter kaféturen min, men da er det ingen som ser meg. Folk ser meg når jeg er på mitt beste, og derfor tror de at jeg er sånn hele tiden. Det er bare en miniliten del av tiden, kanskje ikke en gang en prosent av tiden, at jeg føler meg så bra at jeg føler meg komfortabel med å gå ut i offentligheten.

På grunn av denne ustabiliteten er det for mange umulig å jobbe. Si at man har i gjennomsnitt tre gode timer i løpet av en uke, tre timer der man får gjort ting som husarbeid, kafébesøk, besøke bestemor på sykehjemmet etc. Tre timer der man i teorien kunne ha jobbet. Problemet er, at man ikke vet NÅR disse timene kommer. Og å finne en arbeidsgiver som aksepterer at man kommer når man føler seg i form til å jobbe (kanskje natt til torsdag kl 03-05, kanskje tirsdag morgen kl 06-06.30, kanskje fredag kveld kl 20-23), og at man jobber så lenge man orker - 15 min, en halvtime, to timer, fem timer - finnes det i det hele tatt slike arbeidsgivere? Finnes det like mange slike arbeidsgivere som det finnes mennesker som har det på denne måten med sykdommen sin? Nei, det gjør faktisk ikke det. Og derfor er det mange som i teorien kunne ha jobbet litt, ikke jobber. Fordi det finnes ingen jobber som tar hensyn til det nedsatte og varierte funksjonsnivået.

Anonymous poster hash: a8b54...cdc

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som har en del sykdommer

-Schizofreni

-ADHD

-Tourettes

-Autisme

og han er i arbeid men jeg har en venninne som har angst, og hun kommer seg ikke ut av døra for og få dratt på jobb. så alle er forskjellig.

Noen klarer og jobbe, andre ikke.

Anonymous poster hash: 3196c...a3a

Ja, alle er forskjellige og alle er ikke rammet i like stor grad. Jeg anbefaler angstkurs til venninnen din. Det er tøft og kan se håpløst ut, men angst kan behandles! :D Det finnes behandling for alvorlige psykiske lidelser som schizofreni også, men det er ikke alle som har like godt utbytte av den. Jeg kjenner en kvinne som selv med tvangsmedisinering med sprøyter stadig må legges inn pga full psykose. Jeg har chattet med en som har vært innlagt i flere år sammenhengende. Jeg kjenner også en som fungerer greit i jobb. Jeg er ikke helt sikker, har ikke sett noen statistikk, men jeg tror ikke NAV med dagens regelverk innvilger varig uførepensjon pga lidelser som ikke er kroniske. TS

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c

[AnonymBruker]

For det første - alle psykologiske lidelser er per definisjon diffuse. De kan kun diagnostiseres gjennom observasjon og pasientens egne forklaringer. Hvis jeg sier jeg er deprimert eller hører stemmer i hodet så finnes det ingen konkret måte å verifisere eller falsifisere det på.

For det andre - ingen land i verden har så mange uføre på grunn av psykologiske lidelser (eller generelt sett) som Norge. Så enten har vi en ekstremt skral mental helse her til lands eller så er det noe annet som ligger bak.

De psykologiske lidelser som kommer til uttrykk i andre land er de nevrologiske som til en viss grad kan diagnostiseres. Da snakker vi tunge psykiske lidelser der vedkommende knapt kan fungere og gjøre rede for seg. Ikke type "å jeg er så lei og trist".

Jeg er litt usikker på hvor du har all denne informasjonen fra. Det er ikke så vanskelig å oppfatte at et menneske er psykt hvis hun/han er psykotisk eller manisk f.eks. En annen stor gruppe uføretrygdede er de med smerteproblematikk, enten det skyldes en skade eller et eller annet syndrom. Smertene synes ikke på røntgenbilder. Det forskes forøvrig på observerbare effekter av alvorlige psykiske lidelser. Jeg har selv deltatt på et forskningsprosjekt for mennesker med psykoselidelser der de bl.a. sjekket om man kunne se om hjernen lyste opp på unormale steder eller i unormal grad mens jeg gjorde oppgaver. Kanskje det i fremtiden blir mulig å se psykiske lidelser på samme måte som man nå, såvidt jeg vet, kan se migrene?

Jeg tror ingen i Norge blir varig uføretrygdet fordi hun er "litt trist".

Hvis noen er interessert: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6263:0:25,6336&MainContent_6263=6464:0:25,6337&List_6212=6218:0:25,6338:1:0:0:::0:0

Det er mye å lese, men her finnes en oversikt der antall psykisk syke i forskjellige i-land sammenlignes. Hvis vi tilfeldig velger å sammenligne tallene for panikklidelse og bipolaritet: Panikk-lidelse (i løpet av livet): Oslo: 4,5%, USA: 4,7%, Nederland 3,8%. Bipolaritet: Oslo: 1,6%, USA: 3,9%, Nederland: 1,8%. Her finnes også en sammenligning av kvinner og menn: Antall kvinner delt på antall menn: Angst: Oslo 2,57 og USA 1,92. Rusrelaterte lidelser: Oslo 0,38, USA 0, 42

USA har ikke det samme velferdssystemet vi har, men vi ser at forekomsten av psykiske lidelser er sammenlignbare.

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c

[yxnyx]

Jeg er litt usikker på hvor du har all denne informasjonen fra. Det er ikke så vanskelig å oppfatte at et menneske er psykt hvis hun/han er psykotisk eller manisk f.eks. En annen stor gruppe uføretrygdede er de med smerteproblematikk, enten det skyldes en skade eller et eller annet syndrom. Smertene synes ikke på røntgenbilder. Det forskes forøvrig på observerbare effekter av alvorlige psykiske lidelser. Jeg har selv deltatt på et forskningsprosjekt for mennesker med psykoselidelser der de bl.a. sjekket om man kunne se om hjernen lyste opp på unormale steder eller i unormal grad mens jeg gjorde oppgaver. Kanskje det i fremtiden blir mulig å se psykiske lidelser på samme måte som man nå, såvidt jeg vet, kan se migrene?

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c

Ikke det?

Husker du 22. juli- rettssaken? Eller har psykiatrien allerede fortrengt den?

De to første psykiaterne mente Breivik var psykotisk og led av vrangforestillinger både da gjerningen ble begått og under rettssaken. Psykiatritjenesten i fengslet og det andre settet av psykiatere kunne ikke finne noe sånt.

Responsen til de to første psykiaterne? "Vi har funnet noe de andre ikke har gjort". Så psykiatrien er altså ikke designet for å finne at mennesker er friske, den er designet for å lete etter sykdom. Finner man ikke noe, har man bare ikke lett godt nok. Og vanligvis får man ikke en second opinion, vanligvis blir menigmann avfeid med at dette er ting han ikke vet noe om. Autoritetene vet best, selv om det er snakk om en retning som baserer seg på skjønn, og hvor det faktisk i veldig liten grad finnes noen fasitsvar.

[yxnyx]

Angående om psykisk syke kan jobbe, så er jeg forsåvidt enig i at mange nok kan jobbe litt. Problemet for veldig mange psykisk syke (og forsåvidt andre syke også), er at sykdommen er veldig ustabil. Jeg kan ikke nå, mandag morgen, forutse hvilke dager denne uken jeg vil være kjempedårlig, helt okey, eller ha det ganske bra. Jeg kan ikke i dag vite om jeg er i form til å gjøre noe som helst annet enn å ligge på sofaen og gråte onsdag mellom 12-14, det vet jeg kanskje ikke før torsdag kl 11.59. Og kanskje har jeg det helt jævlig til kl 12.30, ganske ok til 13.00 og så helt jævlig igjen til kl 14. Det er for meg helt umulig å vite på forhånd.

Derfor er det også ganske umulig å skulle planlegge noe jobb. Når jeg føler meg bra, kan jeg for eksempel ta meg en tur på kafé (riktignok hater jeg å gå på kafé, det er bare et eksempel). Da vil folk se meg når jeg er på kafé, når jeg er på MITT BESTE. Sannsynligvis ligger jeg rett ut og gråter/har angst langt opp i halsen/vandrer rundt og er rastløs/ligger bom stille og er helt apatisk både før og etter kaféturen min, men da er det ingen som ser meg. Folk ser meg når jeg er på mitt beste, og derfor tror de at jeg er sånn hele tiden. Det er bare en miniliten del av tiden, kanskje ikke en gang en prosent av tiden, at jeg føler meg så bra at jeg føler meg komfortabel med å gå ut i offentligheten.

På grunn av denne ustabiliteten er det for mange umulig å jobbe. Si at man har i gjennomsnitt tre gode timer i løpet av en uke, tre timer der man får gjort ting som husarbeid, kafébesøk, besøke bestemor på sykehjemmet etc. Tre timer der man i teorien kunne ha jobbet. Problemet er, at man ikke vet NÅR disse timene kommer. Og å finne en arbeidsgiver som aksepterer at man kommer når man føler seg i form til å jobbe (kanskje natt til torsdag kl 03-05, kanskje tirsdag morgen kl 06-06.30, kanskje fredag kveld kl 20-23), og at man jobber så lenge man orker - 15 min, en halvtime, to timer, fem timer - finnes det i det hele tatt slike arbeidsgivere? Finnes det like mange slike arbeidsgivere som det finnes mennesker som har det på denne måten med sykdommen sin? Nei, det gjør faktisk ikke det. Og derfor er det mange som i teorien kunne ha jobbet litt, ikke jobber. Fordi det finnes ingen jobber som tar hensyn til det nedsatte og varierte funksjonsnivået.

Anonymous poster hash: a8b54...cdc

Har du tre våkne timer i løpet av en uke der du fungerer som du skal, trenger du disse til å spise, dusje, handle, gjøre husarbeid og få behandling for din lidelse. Tre timer er nok for knapt til disse tingene, faktisk.

Har du derimot noe tilsvarende et par dager i uka der du er ok, går det an å se på om det er noe samfunnsnyttig du kan gjøre.

Har du lærerkompetanse, kan du kanskje snakke med skolen om det er administrative oppgaver du kan ta på deg som har gode frister, og som du for det meste kan gjøre hjemmefra. Planlegge ulike ting, kanskje være en slags assistent/sparringspartner for lærerne når det gjelder faglig opplegg. Og sikkert flere ting. Jeg vet ikke så mye om hva skolen gjør av administrative ting, men jeg har forstått at rapporteringsbyrden er stor.

Andre kan kanskje åpne en Epla- butikk, blogge, tilby leksehjelp/lese korrektur, drive freelance på ulike måter. Det finnes muligheter, hvis man ikke binder seg opp i at man må finne seg en arbeidsgiver som skal styre det hele.

[AnonymBruker]

Ikke det?

Husker du 22. juli- rettssaken? Eller har psykiatrien allerede fortrengt den?

De to første psykiaterne mente Breivik var psykotisk og led av vrangforestillinger både da gjerningen ble begått og under rettssaken. Psykiatritjenesten i fengslet og det andre settet av psykiatere kunne ikke finne noe sånt.

Responsen til de to første psykiaterne? "Vi har funnet noe de andre ikke har gjort". Så psykiatrien er altså ikke designet for å finne at mennesker er friske, den er designet for å lete etter sykdom. Finner man ikke noe, har man bare ikke lett godt nok. Og vanligvis får man ikke en second opinion, vanligvis blir menigmann avfeid med at dette er ting han ikke vet noe om. Autoritetene vet best, selv om det er snakk om en retning som baserer seg på skjønn, og hvor det faktisk i veldig liten grad finnes noen fasitsvar.

Psykiske lidelser er vanskelige å diagnostisere. Det kan ta flere år. Jeg fikk f.eks.feil diagnose først, og selv om symptomene ligner hverandre, behandles lidelsene helt forskjellig. Jeg var gjennom flere år med feilbehandling, som da ikke virket, før jeg fikk riktig hjelp. Det er jeg ikke alene om. Ellers er jeg jo selvfølgelig enig i at man ikke nødvendigvis lett ser at en fremmed er psykotisk, selv om det kan være tydelig på noen. Familie, venner og en behandler man har over tid, kan derimot lettere plukke opp vrangforestillinger, paranoia, hallusinasjoner o.l. i de fleste tilfeller. Poenget mitt var nok mest at psykiske lidelser kan være lettere å se enn f.eks. smertelidelser, selv etter en skade, altså en kommentar til at psykiske lidelser ALLTID er diffuse. TS

Anonymous poster hash: 2da7f...f0c