Spørsmål til de som har "stebarn"

[La Guapa]

Jeg klemmer og kysser på min stedatter og merker at hun liker det

Hun er 17 år og jeg har vært stemor for henne siden hun var rundt 3 år. Det er viktig å føle seg elsket for alle barna i huset. Men du må snakke med mannen din om det du føler..... Han synes kanskje det er vanskelig å nerme seg stebarnet sitt og tør ikke ta initiativ til å klemme. Snakk med ham uten å anklage ham....og la ham vite at han er viktig for deg og barnet ditt.

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i et og ett halv år.

Han er kjempe flink med mitt barn som jeg har fra før, men holder er viss avstand. Gir aldri klemmer etc. Dette er ikke noe jeg "krever" at han skal, selvfølgelig.

Hvor nært forhold har dere til deres stebarn?

Anonymous poster hash: c5ce8...084

MÅ han klemme barnet da?

Skjønner ikke at det er mulig å lage noe styr for det jeg da...

Anonymous poster hash: 25e0b...fea

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en klemmeperson, heller ikke med barn med mindre de oppsøker det selv (jeg skyver dem jo ikke vekk eller avviser). Har ikke barn selv, og sønnen til kjæresten har jeg kjent mindre enn et år (og stort sett bare møtt i helger selv om han er der 50 %). Jeg føler ikke vi kjenner hverandre godt nok til å klemme og ta på i hytt og pine, for meg kjennes det litt som å gå over intimgrensene til barnet. Dette er riktignok en gutt på 12. Men vi har gitt hverandre klemmer ved noen anledninger, kan godt ligge mer eller mindre i en klynge i sofaen og se film osv. Jeg har et tantebarn på 6 år som jeg heller ikke klemmer mye - men det barnet vil oftest ikke ha klem heller.. jeg stryker over håret eller viser på andre måter at jeg er glad i henne, men veldig nær fysisk kontakt er ikke naturlig for noen av oss.. Om jeg hadde hatt egne barn antar jeg det hadde vært mye av det samme, og i et forhold med mine/dine eller dine/felles barn håper jeg det hadde utviklet seg naturlig etter hvert som man ble kjent. Både voksne og barn er forskjellige når det gjelder ønske om fysisk kos, og et stebarn ønsker ikke nødvendigvis samme kontakt med en steforelder som med biologisk forelder heller... Jeg tenker vel litt at så lenge man viser kjærlighet, oppmerksomhet og respekt ellers, og ikke forskjellsbehandler på de områdene, så er det bra nok.

Anonymous poster hash: e78ed...487

[pusefrøken]

Jeg og samboeren min har vært sammen i et og ett halv år.

Han er kjempe flink med mitt barn som jeg har fra før, men holder er viss avstand. Gir aldri klemmer etc. Dette er ikke noe jeg "krever" at han skal, selvfølgelig.

Hvor nært forhold har dere til deres stebarn?

Anonymous poster hash: c5ce8...084

Stefaren her er fantastisk! Han klemmer og koser og viser en enorm omsorg for barnet og tar lik del i oppdragelsen sammen med meg. Jeg føler meg veldig heldig, for han behandler barnet som det var sitt eget, og stiller virkelig opp.

Og barnet sier at hun har to pappaer, det er pappa som bor sammen med mamma, og pappa som bor borte.

Vi er nå gift, og stefar kom inn i bildet da barnet var litt under to år (så for barnet så har alltid stefar vært der).

[AnonymBruker]

Jeg er stemor for 3 2 gutter på 5 og 6 år, og ei jente på 3. Jeg og samboer har bodd sammen i et og et halvt år, og det er snart et år siden jeg møtte ungene for første gang.

Jeg har ingen barn selv, men et sort ønske om eget barn etter hvert, noe både samboer og hans barn egentlig er enige i. Barna har jo spurt om ikke jeg kan få en baby da.

Jeg klemmer og kysser på barna når de kommer hit, før de legger seg og når de drar, samt at jeg plutselig kan finne på å gi dem en klem, eller kysse dem på panna i løpet av dagen. Jeg finner på ting med barna, kan godt ta de med ut på tur eller på lekeplass uten pappaen. Jeg dusjer dem, finner klær til dem, pusser tenner, lager mat og setter grenser på samme måte som far. Hver kveld og hver gang de drar til mor sier vi "love you" til hverandre, av og til sier jeg at jeg er glad i dem, men det er jo det love you betyr for meg. Pappaen sier av og til "elsker dere" men for det meste sier både vi og mor "love you". Jeg føler at jeg har tatt de til meg som om det skulle vært mine egne barn, men den følelsen kan fort bli noe annet når jeg selv får barn Knyttet fort bånd til barna, da jeg lett knytter bånd. Jeg er kjempe glade i dem, og liker å vise det gjennom lek og kos.

Ingen ting av dette skal endre seg når jeg får eget barn, jeg vil ikke at det skal endres i hvert fall. Jeg følger barna opp jeg også. Var med på 6åringens første skoledag, har hentet de på skole og i barnehage alene, vært å sett på brytetreningen deres +++

Jeg er blitt utrolig glade i barna, og det kommer jeg nok alltid til å være, men kommer nok aldri til å elske dem som om det er mine egne barn.

--------------------------

Min stemor ga meg klemmer, lot meg sove sammen med henne i hennes seng, lagde matpakke til meg ++ hun kom inn i livet mitt da jeg var 6 år. Det har nok vært en del forskjellsbehandling i senere tid, men det kan også ha noe med at mamma har satt grenser, ikke vet jeg. Min stefar har forskjellsbehandlet meg og min eldre bror hele veien. Han kom også inn i livet mitt når jeg var 6 år. Jeg fikk kjeft for alt, strenge straffer som husarrest, spiste jeg ikke middagen fikk jeg ikke annen mat før kveldsmat osv. Broren min slapp lettere unna. Jeg har aldri vært kresen i matveien, men enkelte middagsretter har jeg aldri likt og synes det da var forferdelig å bli tvunget til å spise det!

Anonymous poster hash: 7c8e1...01f