Min ekstreme familie!

[AnonymBruker]

Jeg har en familie som jeg i mangel på bedre ord vil kalle ekstrem.

Ingenting er på stell, alle avtaler flyter utover og ingenting er viktigere enn dem.

De ber kanskje min familie (har et lite barn) på middag klokka fire-fem og da vi kommer er de veldig mange av gangene ikke hjemme. Og vi drar da hjem og får kanskje melding to timer etterpå og en halvtime før barnet skal i seng om at middagen er klar nå og de blir sure hvis vi ikke kommer da, for de har jo tross alt laget mat til oss alle.

Og de er "liksom" veldig snille og hjelpsomme mot alle. Men jeg ber de aldri om tjenester for da er alt så upassende tidspunkt osv osv. Det er vel flere år siden jeg har bedt de om noe som helst. Og det selv når jeg sitter med sykt barn og trengt noe på butikken, så venter jeg heller til mannen min kommer hjem enn å spørre om hun kan dra for meg, for det har aldri gått. Men motsatt gjør de begge to dette, for da "slipper" de å måtte ut. (De er i 50 årene og i full jobb, så ingenting som er galt i den forstand). Så de har null problem med at jeg skal dra med meg barn osv på butikken ig ganske, sånn at de slipper det.

Og barnet klarer de ikke å passe på. Skulle tro de klarte å se etter et barn etter å ha hatt flere selv, men nei. De "vet" plutselig ingenting og barnet har null grenser. (Greit at foreldre skjemmer bort, men dette er ekstremt). De forventer at vi kommer dit så ofte de ønsker, men gidder ikke å ta turen til oss, det "passer" aldri. Men passer alltid for de å ringe og mase på at vi skal dit.

De gir også barnet alt. Barnet er såpass lite (1 år) at jeg for ikke barnet alt. Det får ikke kaker, sjokolade, is, peanutter og sukkertøy. Dette respekterer de ikke, og jeg må faktisk bokstaveligtalt jakte på de så barnet ikke får i seg noe. Altså, en kakebiter er ikke noe jeg skriker for, men de har gitt ting som har blitt satt i halsen og jeg har da blitt sint, men de hører ikke.

Barnet er det aldri alene etter dette.

Og bare sånn som å respektere at jeg vil at barnet skal ha mer klær på seg før det går ut nå som det er blitt kaldere respekteres ikke (for han skal jo bare være med og se på noe) og selv om jeg sier "nei" så hører jeg de forsvinner ut.

Jeg vil gjerne at barnet mitt skal ha noe med barnebarnet sitt og at barnebarnet skal ha et godt forhold til sine besteforeldre, men jeg klarer snart ikke mer. Jeg blir så stresset av å være der og redd for hva som de gir han/eller hva de gjør. De tenker overhodet ikke konsekvenser og det er oppe dører til kjellere osv uten tanke på at barnet krabber rundt.

Det verste er at det alltid er ekstremt mye mas i huset til mine foreldre. Det er flere tv'er på, radio, noen driver på kjøkkenet og andre på datan og det er fram og tilbake hele tiden og høyt støynivå. Vi sitter gjerne alene i stua da vi er det på besøk, for de gjør som ellers. Selv om de ber oss komme. Og da de har vært oss meg har de klaget på at de ikke føler seg velkomne. Fordi min mann kanskje har sett på tv. De har null selvinnsikt og det de gjør er aldri feil, men hva jeg gjør er alltid feil.

Jeg er så utrolig sliten. Og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Innimellom lurer jeg på om det faktisk er meg det er noe galt med, og blir nesten deprimert av å være der.

Barnet blir også veldig stresset, og er elsig gira av å være der, men synes jo det er gøy med alt sammen alikevel. Så han vil jo ikke dea og gråter hvis vi drAr, og det bruker de for alt det er verdt. Akkurat som barnet mitt heller vil være med de enn med meg, virker det som de ønsker å få meg til å tro.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av dette innlegget, men nå er jeg så frustrert og jeg måtte bare få det ut!

Anonymous poster hash: 89750...8da

[AnonymBruker]

Jeg ville kutte kraftig ned på kontakten. Foreldrene dine eier ikke selvinnsikt og kommer aldri til å forstå at det er noe i veien med å la folk vente i timesvis, fore en baby mengder med drittmat, skryte av hvor hjelpsomme de når de faktisk ikke gjør en eneste dritt men samtidig forvente at du skal ofre alt for de,

Anonymous poster hash: 83a20...d63

[Snakkis]

Syntes du høres helt hysterisk ut!

[AnonymBruker]

Syntes du høres helt hysterisk ut!

Kan jeg få noen begrunnelse?

Anonymous poster hash: 89750...8da

[Snakkis]

Kan jeg få noen begrunnelse?

Anonymous poster hash: 89750...8da

Du høres ut som en nevrotisk mor og en kontrollfreak. (utifra ditt innlegg)

[AnonymBruker]

Du høres ut som en nevrotisk mor og en kontrollfreak. (utifra ditt innlegg)

Fordi min ettåring ikke får kaker og brus hver dag?

Eller fordi jeg er nervøs for hva de gjør neste gang, da sønnen min allerede har blitt funnet en gang øverst i kjellertrappa eller da han satte noe i halsen så han stoppet å puste?

Eller at jeg er lei av at avtaler blir forskjøvet med timer av gangen hver gang? Så vi sitter og spiser middag lenge etter barnets sengetid og middagen blir slikt fordi ettåringen omtrent sovner i maten.

Jeg har vokst opp i et hus uten rutiner eller grenser. Og jeg ønsker ikke en sånn oppvekst for mine barn.

Og ja, Jeg blir nevrotisk når jeg får se min sønn slutter å puste, det er aldri noe i hele mitt liv som har gjort meg så redd eller så sint.

Jeg er også opptatt av helse og kosthold. Det inkluderer at godteri og kaker ikke skal være hver dag og at ungen skal få flere hull i tenna før 3 års dagen sånn som jeg.

Anonymous poster hash: 89750...8da

[gullhjerte]

Jeg synes ikke de tingene du nevner er nevrotiske eller viser tegn på hysteri, men så har jeg også en på samme alder og vet hvor avhengige de er av å ha noen som ser etter dem og tar vare på dem til enhver tid. Å la de utforske på barnesikre områder. Å la så små barn leke øverst i en usikret trapp er omsorgssvikt i mine øyne.

Til ditt problem: Jeg synes du skal ta foreldrene dine for de de er, ikke la deg ppåvirke av dem så godt du kan, og sett tydelige grenser for hva som er rett for deg og din familie. Du har tydeligvis hatt en annen type oppvekst enn den du ønsker å gi ditt barn. Det er ikke noe galt i å si fra heller, men ikke bli skuffet om du ikke når fram. Vær flink til å si nei på ting du ikke vil, og si ja når du føler du har overskudd til det.

Endret 22. september 2013 av gullhjerte

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke de tingene du nevner er nevrotiske eller viser tegn på hysteri, men så har jeg også en på samme alder og vet hvor avhengige de er av å ha noen som ser etter dem og tar vare på dem til enhver tid. Å la de utforske på barnesikre områder. Å la så små barn leke øverst i en usikret trapp er omsorgssvikt i mine øyne.

Til ditt problem: Jeg synes du skal ta foreldrene dine for de de er, ikke la deg ppåvirke av dem så godt du kan, og sett tydelige grenser for hva som er rett for deg og din familie. Du har tydeligvis hatt en annen type oppvekst enn den du ønsker å gi ditt barn. Det er ikke noe galt i å si fra heller, men ikke bli skuffet om du ikke når fram. Vær flink til å si nei på ting du ikke vil, og si ja når du føler du har overskudd til det.

Ja, min oppvekst var ikke særlig bra nei

Dessverre så respekterer de aldri hva jeg sier, så det blir alltid en kamp uansett hva det gjelder. Og det er ikke lenge siden jeg bare skulle en tyr på butikken og han var igjen, da jeg kom tilbake satt han i body og strømpebukser på den kalde bakken og "lekte" i grusen. Det er vel unødvendig å måtte fortelle noen at de bør ta på et barn mer klær nå som det har blitt så surt ute? Men de sier bare ja og gjør ingenting. Så jeg måtte ta med barnet inn. Og de maser på besøk, og vi sjal bare sitte der og de skal drive meg alt annet. Jeg forstår ikke hvorfor de absolutt vil vi skal komme inimellom.

Men sier jeg at det ikke passer så bør jeg ha en god grunn, hvis ikke blir de skikkelig fornærmet.

Og her om dagen så prøvde jeg å snakke med mamma om det, mensen blir bare avvist. Så det er håpløst. Jeg har alltid hatt et dårlig forhold til de, men jeg har ikke så stor familie, så jeg ønsker virkelig at mitt barn skal ha flere fra min side enn bare meg. Gud skal vite at jeg har kommet dit på besøk før på avtalt tidspunkt og ingen er hjemme. Men nå som jeg har et lite barn som skal legge seg og som trenger faste måltider.

Vi har ofte gitt barnet middag før vi drar dit, fordi vi vet hvordan ting er og tar forhåndsregler. Men ærlig talt, når det begynner å gå langt over sengetid før middagen blir servert og barnet omtrent sover. Og det skjer omtrent hver gang bi blir bedt dit og det har vært ofte.

Jeg er ganske frustrert over at min egen familie ikke kan respektere meg da jeg forteller hvordan jeg vil oppdra mitt barn. De bare gir en blanke i det og kjører sitt eget løp, og det har jo vist seg at omtrent har gått på helsa (og en gang livet) løs.

Jeg har veldig lyst til å kutte ned kontakten, men det er så vanskelig å si nei hver gang de ringer for å mase, for jeg må finne på en unnskyldning og jeg må tåle at de blir sure hver gang.

Anonymous poster hash: 89750...8da

[Snakkis]

Jeg har en familie som jeg i mangel på bedre ord vil kalle ekstrem.

Ingenting er på stell, alle avtaler flyter utover og ingenting er viktigere enn dem.

De ber kanskje min familie (har et lite barn) på middag klokka fire-fem og da vi kommer er de veldig mange av gangene ikke hjemme. Og vi drar da hjem og får kanskje melding to timer etterpå og en halvtime før barnet skal i seng om at middagen er klar nå og de blir sure hvis vi ikke kommer da, for de har jo tross alt laget mat til oss alle.

Og de er "liksom" veldig snille og hjelpsomme mot alle. Men jeg ber de aldri om tjenester for da er alt så upassende tidspunkt osv osv. Det er vel flere år siden jeg har bedt de om noe som helst. Og det selv når jeg sitter med sykt barn og trengt noe på butikken, så venter jeg heller til mannen min kommer hjem enn å spørre om hun kan dra for meg, for det har aldri gått. Men motsatt gjør de begge to dette, for da "slipper" de å måtte ut. (De er i 50 årene og i full jobb, så ingenting som er galt i den forstand). Så de har null problem med at jeg skal dra med meg barn osv på butikken ig ganske, sånn at de slipper det.

Og barnet klarer de ikke å passe på. Skulle tro de klarte å se etter et barn etter å ha hatt flere selv, men nei. De "vet" plutselig ingenting og barnet har null grenser. (Greit at foreldre skjemmer bort, men dette er ekstremt). De forventer at vi kommer dit så ofte de ønsker, men gidder ikke å ta turen til oss, det "passer" aldri. Men passer alltid for de å ringe og mase på at vi skal dit.

De gir også barnet alt. Barnet er såpass lite (1 år) at jeg for ikke barnet alt. Det får ikke kaker, sjokolade, is, peanutter og sukkertøy. Dette respekterer de ikke, og jeg må faktisk bokstaveligtalt jakte på de så barnet ikke får i seg noe. Altså, en kakebiter er ikke noe jeg skriker for, men de har gitt ting som har blitt satt i halsen og jeg har da blitt sint, men de hører ikke.

Barnet er det aldri alene etter dette.

Og bare sånn som å respektere at jeg vil at barnet skal ha mer klær på seg før det går ut nå som det er blitt kaldere respekteres ikke (for han skal jo bare være med og se på noe) og selv om jeg sier "nei" så hører jeg de forsvinner ut.

Jeg vil gjerne at barnet mitt skal ha noe med barnebarnet sitt og at barnebarnet skal ha et godt forhold til sine besteforeldre, men jeg klarer snart ikke mer. Jeg blir så stresset av å være der og redd for hva som de gir han/eller hva de gjør. De tenker overhodet ikke konsekvenser og det er oppe dører til kjellere osv uten tanke på at barnet krabber rundt.

Det verste er at det alltid er ekstremt mye mas i huset til mine foreldre. Det er flere tv'er på, radio, noen driver på kjøkkenet og andre på datan og det er fram og tilbake hele tiden og høyt støynivå. Vi sitter gjerne alene i stua da vi er det på besøk, for de gjør som ellers. Selv om de ber oss komme. Og da de har vært oss meg har de klaget på at de ikke føler seg velkomne. Fordi min mann kanskje har sett på tv. De har null selvinnsikt og det de gjør er aldri feil, men hva jeg gjør er alltid feil.

Jeg er så utrolig sliten. Og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Innimellom lurer jeg på om det faktisk er meg det er noe galt med, og blir nesten deprimert av å være der.

Barnet blir også veldig stresset, og er elsig gira av å være der, men synes jo det er gøy med alt sammen alikevel. Så han vil jo ikke dea og gråter hvis vi drAr, og det bruker de for alt det er verdt. Akkurat som barnet mitt heller vil være med de enn med meg, virker det som de ønsker å få meg til å tro.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av dette innlegget, men nå er jeg så frustrert og jeg måtte bare få det ut!

Anonymous poster hash: 89750...8da

Jeg forstår at det er skummelt med uhell der barn får noe i halsen. Det er greit at du ønsker rutiner og hvordan du vil oppdra ditt barn er jo ditt valg, men fordi du har fått barn så kan ikke hele verden rundt deg gå etter din pipe! Om det sklir litt ut hos besteforeldre gjør ingenting. Det er rutinene hjemme som er det de blir formet av. Selv om du ikke hadde regler å grenser hjemme trenger ikke du la dette gå utover ditt barn ved å bli som jeg sa: HYSTERISK!

[Redbull]

Eller at jeg er lei av at avtaler blir forskjøvet med timer av gangen hver gang? Så vi sitter og spiser middag lenge etter barnets sengetid og middagen blir slikt fordi ettåringen omtrent sovner i maten.

Anonymous poster hash: 89750...8da

What? Jeg hadde da aldri reist tilbake igjen og spist middag! Jeg hadde lagt barnet til leggetiden og lagt middag hjemme. Du lar de jo gjøre akkurat som de vil med dere. Hvorfor i alledager reiste dere tilbake igjen når avtalen var for 2-3 timer siden??

Jeg hadde kutta kontakten kraftigt ned! Går ikke an å ha det slik. Jeg syns ikke du høres hysterisk ut, jeg hadde ikke funnet meg i halvparten av det du gjør.

[AnonymBruker]

Du er overhodet ikke hysterisk. Kanikke skjlnne at noen kaller deg det etter å ha lest hva du skriver.

Jeg har selv vokst opp i en familie som din der det var fullt kaos fra morgen til kveld. Avtaler ble kanskje holdt, og jeg kom ofte på besøk og ble bare "sittende" der. Husker en gang jeg kom (det var en 2 timers kjøretur med ferge), og da dro bare mamma ut en tur og ble ute. Vi hadde ikke spist på flere timer, de hadde ikke handlet inn noe og de hadde ikke brød engang... Vi ble liksom bare sittende der, og tilslutt dro vi bare.

En annen gang skulle vi feire jul der, og sønnen min var ett år. Han krabbet rundt og spiste på alt, som unger gjør. Det var rot overalt, og kattekassen stod fremme full av bæsj. De hadde ikke engag støvsugd litt, og det var ikke ordnet soveplass til oss. Vi dro hjem, og de ble møkk forbanna.

Men jeg skjønner hvordan det er med at man kommer på besøk og ønsker kontakt, men etter en tid så bare lot jeg det bli sjeldnere og sjeldnere. Jeg orket ikke mere, og de ble selvfølgelig snurte.

Kan jo fortelle at de aldri kom til oss. De ble invitert, men dukket aldri opp. Ikke engang til ungenes bursdagsfeiringer. De sa de skulle komme og sa aldri ifra når de "ombestemte" seg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg ventet med middagen, hadde forberedt noe, gjester ventet etc.

Om ikke jeg og mine unger er viktige nok til at avtaler kan holdes og at et minimum av forberedelser kan foretas (f.eks rydde bort bæsj og farlige gjestander, ordne et sted å sove når vi skal overnatte) så vil ikke jeg gi mer i det forholdet. Da er det på tide at de viser at de legger noe i det.

Hittill har de ikke gjort det, men det er deres tap.

Anonymous poster hash: 40f10...446

[Molte]

Jeg forstår at det er skummelt med uhell der barn får noe i halsen. Det er greit at du ønsker rutiner og hvordan du vil oppdra ditt barn er jo ditt valg, men fordi du har fått barn så kan ikke hele verden rundt deg gå etter din pipe! Om det sklir litt ut hos besteforeldre gjør ingenting. Det er rutinene hjemme som er det de blir formet av. Selv om du ikke hadde regler å grenser hjemme trenger ikke du la dette gå utover ditt barn ved å bli som jeg sa: HYSTERISK!

Trur jeg hadde blitt irritert jeg også vist jeg var invitert på middag og de engang ikke var hjemme! Greit nok vist de hadde gitt beskjed. Men å forvente at TS skal trappe opp 2 timer etterpå og 30 min før leggetid til sønnen,og blir sur når hun ikke kan komme, så synes jeg ikke hun er hysterisk som reagerer på dette.

Det hørest kanskje hysterisk ut å reagere på de går bare ut uten å ha på mere klær, men det er totalen jeg ser på. Kan skjønne det blir mye for TS. De eier jo ikke respekt.

Skal også være gjensidig tjeneste, ikke bare TS som skal stikke på butikken for de, men aldri de for henne.

[Gjest]

Hvis de blir fornærmet om du sier nei uten å ha en "god grunn" så la de bli fornærmet.

Du er ikke ansvarlig for reaksjonen som de velger å ha!

Om de blir mugne og gufne, så mink kontakten.

Ikke svar på meldinger som inneholder "dritt".

Ikke forhold deg til de om de er urimelige.

Men det går begge veier:

Du må slutte å lure deg selv!

Du må slutte å tro at det snart blir bedre.

Du må akseptere foreldrene dine som de er, og kvitte deg med drømmen om den barndommen du aldri fikk og aldri kommer til å få.

Du kan ikke forvente ansvarlighet, så ikke sett de i en posisjon der de skal vise ansvar.

Ikke la de passe barnet, ikke en gang 10 minuter. De har bevist at de ikke håndterer det.

Om de skryter av hjelpsomhet, så la de leve i egen tro.

Om de maser mer om det og forlanger takknemlighet, så le, og konfronter dem med fakta.

De er så vandt med å overkjøre deg med omsorgssvikt og elendige rutiner!

Sett en stopp.

Ikke la det fortsette til neste generasjon.

Gi barnet ditt den barndommen du ikke fikk.
Søk hjep selv for å lære å sortere inntrykk, sette grenser og bearbeide vonde minner.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er skummelt med uhell der barn får noe i halsen. Det er greit at du ønsker rutiner og hvordan du vil oppdra ditt barn er jo ditt valg, men fordi du har fått barn så kan ikke hele verden rundt deg gå etter din pipe! Om det sklir litt ut hos besteforeldre gjør ingenting. Det er rutinene hjemme som er det de blir formet av. Selv om du ikke hadde regler å grenser hjemme trenger ikke du la dette gå utover ditt barn ved å bli som jeg sa: HYSTERISK!

Vet du, jeg har aldri latt noen jeg har en avtale med, komme til stengt dør. Og har heller aldri opplevd det hos andre.

Det er ikke snakk om rutiner, men om respekt for et annet menneske.

Og selvfølgelig forventer jeg at det rutiner og reglene hjemme går skeis hos besteforeldre. Men det betyr å være litt lenger oppe eller å få kaker/godteri i ukedagene (da det blir eldre riktignok). Det betyr ikke at barnet stadig blir funnet i situasjoner som er farlige, sånn som jeg har opplevd. Og det er greit med en kakebit for all del, men da vi kanskje kan være det på besøk 3-4 ganger i uken, så blir det plutselig noe hverdagslig å få kake. Jeg er ganske streng på kaker og godteri, det skal ikke være daglig. Og for en 1 åring så behøver det ikke en gang å være aktuelt. Ingen trenger hverken godteri eller kaker. Han blir fort stor nok og spør etter det selv, inntil da så trenger han det ikke. Dette er mine regler og det forventer jeg faktisk at folk mitt barn er hos, respekterer det.

Anonymous poster hash: 89750...8da

[AnonymBruker]

Hvis de blir fornærmet om du sier nei uten å ha en "god grunn" så la de bli fornærmet.

Du er ikke ansvarlig for reaksjonen som de velger å ha!

Om de blir mugne og gufne, så mink kontakten.

Ikke svar på meldinger som inneholder "dritt".

Ikke forhold deg til de om de er urimelige.

Men det går begge veier:

Du må slutte å lure deg selv!

Du må slutte å tro at det snart blir bedre.

Du må akseptere foreldrene dine som de er, og kvitte deg med drømmen om den barndommen du aldri fikk og aldri kommer til å få.

Du kan ikke forvente ansvarlighet, så ikke sett de i en posisjon der de skal vise ansvar.

Ikke la de passe barnet, ikke en gang 10 minuter. De har bevist at de ikke håndterer det.

Om de skryter av hjelpsomhet, så la de leve i egen tro.

Om de maser mer om det og forlanger takknemlighet, så le, og konfronter dem med fakta.

De er så vandt med å overkjøre deg med omsorgssvikt og elendige rutiner!

Sett en stopp.

Ikke la det fortsette til neste generasjon.

Gi barnet ditt den barndommen du ikke fikk.

Søk hjep selv for å lære å sortere inntrykk, sette grenser og bearbeide vonde minner.

Lykke til.

Du har helt rett!

Jeg har alltid håpet på at ting skal bli bedre. Og har blitt mye skuffet pga mine forhåpninger. Jeg må nok bare innse at de er som er, og godta de for hva de er.

Men sånn som ting er nå blir det ganske vanskelig. Jeg må nok sette foten ned og begynne å leve mitt liv, og ikke la deres meninger eller humør få ødelegge. Men det er så rart at noen som har rundet 30 år skal fortsatt håpe på at de alltid uansvarlige foreldrene sine skal våkne en dag og ha blitt ansvarlige. Jeg skal bære ærlig og si at det er vondt og tenke på at jeg ikke har den støtten som mange har (selvfølgelig ikke alle) i sine foreldre.

I dag har jeg tatt et valg og har oppsøkt hjelp for å bearbeidet det som har skjedd og det som antagelig kommer til å skje. Jeg tror jeg trenger noen som kan se på ting objektivt (altså, det blir jo kun min side av saken. Men fortsatt). Sånn at jeg kan få den støtten jeg trenger for å virkelig få satt foten ned en gang for alle og tåle det som kommer. For på en måte vil jeg tro at de ikke mener det de gjør på noe vond måte. Ikke med hensikt i hvertfall.

Så da får jeg se. Dette kommer nok til å bli krevende, men det aller beste på lang sikt!

Anonymous poster hash: 89750...8da

[Gjest]

Du har helt rett!

Jeg har alltid håpet på at ting skal bli bedre. Og har blitt mye skuffet pga mine forhåpninger. Jeg må nok bare innse at de er som er, og godta de for hva de er.

Men sånn som ting er nå blir det ganske vanskelig. Jeg må nok sette foten ned og begynne å leve mitt liv, og ikke la deres meninger eller humør få ødelegge. Men det er så rart at noen som har rundet 30 år skal fortsatt håpe på at de alltid uansvarlige foreldrene sine skal våkne en dag og ha blitt ansvarlige. Jeg skal bære ærlig og si at det er vondt og tenke på at jeg ikke har den støtten som mange har (selvfølgelig ikke alle) i sine foreldre.

I dag har jeg tatt et valg og har oppsøkt hjelp for å bearbeidet det som har skjedd og det som antagelig kommer til å skje. Jeg tror jeg trenger noen som kan se på ting objektivt (altså, det blir jo kun min side av saken. Men fortsatt). Sånn at jeg kan få den støtten jeg trenger for å virkelig få satt foten ned en gang for alle og tåle det som kommer. For på en måte vil jeg tro at de ikke mener det de gjør på noe vond måte. Ikke med hensikt i hvertfall.

Så da får jeg se. Dette kommer nok til å bli krevende, men det aller beste på lang sikt!

Anonymous poster hash: 89750...8da

Forstår at du har det tøft. Håpet er det siste som dør, sier de.

Men noen ganger så må man tvinge seg til å være realist.

Bra du leter hjelp, du kommer til å trenge å lære deg teknikker for å forhold deg til dem og være sterk, og ikke minst bearbeide barndommen din og alle skuffelsene.

Du kan sende meg PM om du trenger å skravle

Jeg forstår veldig godt hva du gjennomgår.

[yxnyx]

Men ærlig talt, hvis dere spiser middag hos dine foreldre 3-4 ganger hver uke kan du da ikke forvente at de skal opptre som et vertskap hele tiden?

Da blir det mer som en hverdagslig omgang, jeg synes det er helt naturlig. At foreldrene dine da ser på TV og pusler med sitt synes jeg er helt greit i en slik setting. Dere kan jo selv lese avisa, surfe på mobilen, slike vanlige ting.

Og du bør jo ordne deg slik at du kan legge barnet ditt der! Enten det er ei vogn, reiseseng eller en ekstra seng. Du kan gi barnet mat før dere drar, la det hilse på besteforeldrene, og så legge det.

Jeg synes faktisk du høres veldig utakknemlig ut. Foreldrene dine må jo være veldig glad i dere (og jeg vil tro du er mer avhengig av dem enn du tror) når dere omgås så mye.

Så synes jeg også du er litt hysterisk når det gjelder pass av ditt barn. For det første; det er snakk om en ettåring. De er krevende, for en del besteforeldre er de for krevende. For det andre; hvis barnet fryser, så sier han nok fra! For det tredje; små ulykker som at barnet setter ting i halsen er sånt som skjer, det kunne sikkert skjedd hjemme hos deg også.

Til slutt vil jeg vel råde deg til å ta mer kontroll over og kutte ned på kontakten. Dere kan jo ikke rekke stort annen sosial omgang enn foreldrene dine?! Neste gang dere er der, avtal neste middag (en uke fram i tid eller noe) og insister på at den skal være hjemme hos dere. (Nei, virkelig, dere har hatt oss så mye på middag i det siste at nå er det seriøst vår tur! Jeg har funnet noe spennende jeg har lyst til å lage også) Og hold deg til avtalen dere har gjort, ikke gå med på å treffes før dette eller hjemme hos dem.

[yxnyx]

En annen gang skulle vi feire jul der, og sønnen min var ett år. Han krabbet rundt og spiste på alt, som unger gjør. Det var rot overalt, og kattekassen stod fremme full av bæsj. De hadde ikke engag støvsugd litt, og det var ikke ordnet soveplass til oss. Vi dro hjem, og de ble møkk forbanna.

Anonymous poster hash: 40f10...446

Hva hadde du blitt, hvis du hadde ordnet julefeiring, og gjestene dro hjem fordi du ikke hadde redd opp til dem og vaskingen din ikke levde opp til deres standarder?

Det går faktisk an å gjøre en innsats selv, dette er foreldrene dine og du er et voksent menneske. Tøm kattedoen og støvsug hvis det er for ille. Spør hvor de har tenkt at dere skal sove. Du høres ut som en passiv-aggressiv person.

Om de skryter av hjelpsomhet, så la de leve i egen tro.

Om de maser mer om det og forlanger takknemlighet, så le, og konfronter dem med fakta.

Jeg vil nå si at foreldre som disker opp med middag for sin voksne datter og hennes familie halvparten av ukas dager er rimelig hjelpsomme. Jeg har ikke planer om å ligge på et tilsvarende servicenivå når barna mine flytter ut, for å si det sånn!

I tillegg ønsker de å hjelpe til med barnepass. At TS mener de ikke er egnet til dette endrer ikke på besteforeldrenes gode intensjoner på dette området.

[AnonymBruker]

Hva hadde du blitt, hvis du hadde ordnet julefeiring, og gjestene dro hjem fordi du ikke hadde redd opp til dem og vaskingen din ikke levde opp til deres standarder?

Det går faktisk an å gjøre en innsats selv, dette er foreldrene dine og du er et voksent menneske. Tøm kattedoen og støvsug hvis det er for ille. Spør hvor de har tenkt at dere skal sove. Du høres ut som en passiv-aggressiv person.

Hvis du mener dette på ekte og ikke er et troll så synes jeg du skal holde deg unna denne tråden. Du har virkelig ikke peiling på hva du snakker om.

Å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem er svært belastende for barn, og som voksen kjenner man på følelser som skaper mye smerte og forvirring. Blant annet det å ikke kunne stole på sine foreldre verken når det gjelder avtaler, økonomi, barnas sikkerhet eller emosjonell tilstedeværelse.

Alle oss barn fra slike hjem har "gjort en innsats selv" i mange, mange år. Vi har sannsynligvis måttet bære hele forholdet for å i det hele tatt ha en type kontakt. Men på et punkt blir det nok, og man fikser ikke mer.

Du skjønner sikkert også at den julefeiringa bare ble dråpen som fikk det til å renne over? Ingen drar hjem fra besøk bare fordi det ikke er støvsugd.

Håper du går i deg selv og holder deg for god til å slenge dritt til mennesker som har hatt svært vonde opplevelser.

Anonymous poster hash: 40f10...446

[yxnyx]

Hvis du mener dette på ekte og ikke er et troll så synes jeg du skal holde deg unna denne tråden. Du har virkelig ikke peiling på hva du snakker om.

Å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem er svært belastende for barn, og som voksen kjenner man på følelser som skaper mye smerte og forvirring. Blant annet det å ikke kunne stole på sine foreldre verken når det gjelder avtaler, økonomi, barnas sikkerhet eller emosjonell tilstedeværelse.

Alle oss barn fra slike hjem har "gjort en innsats selv" i mange, mange år. Vi har sannsynligvis måttet bære hele forholdet for å i det hele tatt ha en type kontakt. Men på et punkt blir det nok, og man fikser ikke mer.

Du skjønner sikkert også at den julefeiringa bare ble dråpen som fikk det til å renne over? Ingen drar hjem fra besøk bare fordi det ikke er støvsugd.

Håper du går i deg selv og holder deg for god til å slenge dritt til mennesker som har hatt svært vonde opplevelser.

Anonymous poster hash: 40f10...446

Det er godt mulig du har en lang forhistorie du ikke har fortalt, men jeg kan jo bare forholde meg til det du skriver i det ene innlegget ditt. Og ut i fra det høres du sutrete og konfliktsky ut.

Jeg forventer faktisk ikke å bli vartet opp som en vanlig gjest når jeg kommer hjem til mine foreldre. I stedet synes jeg ofte det er på sin plass å ta i ett eller flere tak; det være seg i hagen, med litt rydding, vaske badet, etc. Jeg er sterkere og sprekere enn dem nå, til tross for at de ikke er pensjonister ennå.

Barna mine sin sikkerhet er jeg ansvarlig for selv, uansett hvor vi er på besøk. Hos mine foreldre monterte jeg for en periode opp en grind foran trappa, for å slippe det stressmomentet, for eksempel. Jeg klandrer ikke folk for at de ikke har et barnevennlig hjem, det er mitt problem og ikke deres. Hadde jeg villet, kunne jeg sikkert ha fablet om at svigermor hadde uendelige mengder med nips framme bare for å gjøre meg stresset på ettåringens vegne.

Det du skriver om at foreldrene dine ikke holder avtaler er virkelig trist, men jeg aner ikke hva de sliter med (det høres jo definitivt ut som de sliter med noe, hvis de er så uorganiserte som du sier), eller hvordan dere har kommunisert rundt dette. Her ligger nok det du skriver med emosjonell tilstedeværelse også. Jeg vil tippe at de bla ikke er så veldig ressurssterke.

At du som voksen ikke kan stole på dine foreldre når det gjelder økonomi aner jeg ikke hva du mener med. Jeg håper ikke de stjeler fra deg?

Og at manglende orden til jul bare var dråpen... Selvsagt kan man alltid forklare reaksjoner ute av proposjoner med et eller annet. Men når du er en forelder selv hører det faktisk ingen steds hjemme å sette egne frustasjoner foran dine barns julefeiring. Det er utidig rett og slett.

Jeg håper du med tid og stunder kan innse at hva enn dine foreldre må ha unnlatt å gjøre i din barndom, så kan ikke det styre livet ditt eller hvordan du forholder deg til andre mennesker nå. Og det er overhodet ikke ment som drittslenging.