Komme over at min mann døde

[AnonymBruker]

Det er 12 år siden mannen i mitt liv gikk fra meg, han døde brått og ingen så det komme.

Noen vil si at 12 år er så lenge at man selvsagt har gått videre, ikke sant, og folk rundt meg mener det, at jeg nå må være ferdig med å sørge, treffe andre menn og gå videre, leve igjen.

Joda, jeg lever, med venner, selskaper, dating, har til og med hatt en del mannlige bekjentskaper de siste årene, men det er vanskelig fordi jeg føler ikke riktig kjemi eller riktig følelser for de. Det ender med at vi glipper fra hverandre, kanskje fordi jeg mangler interesse.

Om kveldene setter jeg meg på sengekanten, kler av meg og gjør meg klar for natten, og snakker til mannen min mens jeg ser bilde av oss to, forteller om dagen min, anektoder, og andre vittigheter. Noen ganger gråter jeg og ønsker at han var der for meg, når dagen var riktig ille.

Det har gått 12 år, det overrasker meg egentlig, for det føles ikke slik og jeg hadde ikke tenkt over det om jeg ikke regnet på det.

Jeg savner ham på de grusomste vis, samtidig som jeg noen dager ikke legger merke til at han er borte, altså har lært å leve med savnet.

I dag er en ekstra sårbar dag, det er dagen vi første gang traff hverandre og startet å date. Jeg forelsket meg fra første stund, og visste at det der, det ville bli min mann, uansett hva.

Og det ble det.

Innspill, kommentarer, noe å si, hva som helst?

Har kommet fra jobb, og sitter nå her alene, mer lei meg enn jeg selv trodde jeg ville bli.

Anonymous poster hash: 9831a...549

[AnonymBruker]

Jeg kan prate for min mor. Hun mistet mannen sin for 15 år siden. De skulle egentlig skille seg, men kom aldri så langt for han døde brått...

Mamma fortalte meg at hun aldri hadde sørget skikkelig over pappa, og at om hun åpnet slusene ville hun falle helt sammen ... Kanskje bli innlagt...

Det er rart, det, for det er så lenge siden, men sorgen vil alltid være der.
Det er viktig å sørge og å få det ut. Prate om det.

Men man kan ikke slutte å leve, man må rett og slett lære seg å leve med det.

Anonymous poster hash: 05245...e68

[Ulla Ullsokk]

Uffda! Klem til deg!

Kanskje du trenger profesjonell hjelp for å komme deg videre?

Du kommer nok aldri helt over det, men du burde ha kommet litt lenger etter 12 år?

Jeg vet ikke, vi er jo forskjellige. Kanskje det bare tar så lang tid for deg?

Jeg har ingen råd, vil bare gi deg en klem!

[Rosa Sitron]

Jeg har ingen råd å gi deg. Ønsker bare å sende deg en klem!

[Rosewood]

Jeg synes rett og slett det er frekt å si at man burde ha kommet seg videre. Sorgen er så ulik for alle, noen kommer seg videre etter noen måneder, noen bruker flere år på hele seg. Og ingen bør legge seg opp hvor lang tid man bruker. Respektløst synes jeg.

[Molte]

Har ikke noen råd å komme med men vil bare gi deg en

[Gjest sweetsugar]

Sender en klem til deg!

[AnonymBruker]

Tusen takk for oppmerksomheten, har sittet og tenkt litt, tenkt på gamle minner og gode stunder.

Jeg har faktisk aldri oppsøkt skikkelig hjelp, eller det vil si, aldri fått skikkelig hjelp. Når mannen min døde gikk jeg til samtaler med presten, så på oppfordring av en god venninne noen timer hos psykolog, men da han ikke helt skjønte hvor tungt dette var, så ebbet kontakten bare ut. Opp gjennom årene har jeg trodd vi ordnet oss. Han var bare 24 når han døde, og jeg 21, vi fikk noen gode år i forhold og ekteskap, møttes unge og fikk start på livet sammen. Det er tungt når den man så for seg at man skal tilbringe livet med, bare forsvinner.

Du har nok rett, du som sier at etter 12 år burde jeg kommet lenger, men kanskje jeg skal oppsøke mer hjelp enn jeg fikk den gangen?

Trådstarter.

Anonymous poster hash: 9831a...549

[Gjest LonelyAngel]

Huff.. Ord blir fattige. Jeg tror at mannen din ønsker at du skal være glad og leve livet ditt, og det hadde jeg fokusert på. Lev for dere begge to og ha det kjekt. Om du en dag finner deg en ny mann, tror jeg han ville vært glad på dine vegne. Livet skal ikke være over for deg enda, selv om det dessverre ble det for han.

Hvordan hadde du ønsket at han skulle hatt det, om det var han som satt igjen alene etter din død? Jeg tror du hadde ønsket det samme for han

[pressplay]

Dette var både trist og vakkert. Vakkert fordi din kjærlighet til din mann er ekte.

Jeg ble overrasket over hvor ung du er, du er faktisk bare et år eldre enn meg. Du har så mye ulevd liv foran deg at du ikke kan legge inn årene allerede nå. Det kan virke som du ikke helt klarer å legge det gamle livet bak deg og akseptere realitetene og ønsker å henge ved det gamle.

Du skal få ha sorgen din, men du kan ikke gjøre det til en livsoppgave å nære sorgen og ikke gi slipp på det du ikke kan endre. På sett og vis kan jeg relatere det til en kjærlighetssorg som ikke gir slipp selv om da den andre er i live. På et tidspunkt må man la sorgen gå og ikke gi næring til den ved å tenke og fundere på hva som kunne vært og hvordan ting var.

Etter 12 år tror jeg det er vanskelig å komme ut av dette selv. Sorgen har blitt en del av deg og nærmest blitt en naturlig måte for deg å forholde seg til hverdagen på. Jeg tror du trenger hjelp til å komme over dette og komme deg videre. For gir du ikke slipp på din avdøde mann tror jeg det er vanskelig å lage plass til å elske en ny mann.

[Havbris]

Jeg tror du skal kjenne litt mer på tanken om å oppsøke hjelp. Jeg tror ikke det er mulig for en som ikke har opplevd det selv, å vite hva som skjer når et menneske blir kastet ut i denne grunnløse sorgen. Hva hadde du av nettverk rundt deg da han døde, og hvem hjalp deg? Sorg har mange ansikter og ingen kan si noe om hva som er riktig eller galt. Men du har fremdeles et liv og du kan ikke forplikte deg til å holde fast i sorgen.

Du kan leve med sorgen, men ikke la den ta så stor plass i ditt liv nå at du mister deg selv på veien. Du må velge å gi slipp på dette slik at du kan gjøre plass til noe annet. Se på deg selv som et menneske som er verdt å bli elsket - ikke som et menneske som skal sørge seg død.

[AnonymBruker]

Det er bedre å ha elsket, og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt.

Anonymous poster hash: cc0d6...3e4

[Tibbie]

Uff, det er så synd når slikt skjer.

Dalai Lama har en bok med gode ord for en hver anledning. Et kapittel er om å takle sorg og død. Har selv lest det, og syns de virker varmende og helbredende. Om jeg mister noen skal jeg lese den på nytt.

Du får den på biblioteket slik at du slipper å kjøpe den. Tror den heter "Gylne Ord av Dalai Lama".

Ellers har jeg ikke noen tips.

[Kiarapus]

Jeg syns det hverken er rart eller noe galt i at du har dager du sørger. Du skriver jo selv at du gjør ting med andre og lever ett normalt liv ellers. Altså har du ikke bare muret deg inne. Det er helt naturlig at enkelte dager, slik som i går når det var merkedag for dere. Jeg syns du skal tenke med deg selv når du blir lei deg "nå er jeg lei meg, og det har jeg lov til". I stede for å tenke "å nei, nå er jeg lei meg igjen! Det må jeg slutte med!". Du kommer til det stadiet at du innleder ett nytt forhold når du er klar for det, og når det er er det ingen som vet. Det kan være i morgen eller det kan være 5 år til. Det hjelper ikke å gå å fokusere for mye på "når vil det skje?" Og gjør ting som du føler du vil ha godt av. Kjenner du at du ønsker å snakke med noen så gjør du det.

[QueenOfTheSidewalk]

Det er bedre å ha elsket, og tapt, enn å ikke ha elsket i det hele tatt.

Anonymous poster hash: cc0d6...3e4

Det sier kun de som ikke har opplevd at noen som står en veldig nær, har blitt revet bort av døden. Du burde passe deg for å si det til noen som har opplevd tap til døden, det er veldig provoserende. Jeg skjønner du mente det godt, men man bør ikke si det

Endret 18. september 2013 av Evilposelos

[Zim0na]

Får du dårlig samvittighet hvis du er med andre menn? Føler du at du da svikter han? Er det det somholder deg tilbake? Jeg er sikker på at mannen din ønsket å se deg glad. Hvis han var glad i deg så ønsket han det. Og hvis du finner gleden i livet og tillater deg å nyte det igjen, så vil mannen din være glad for at du har det bra. Du fortjener å leve ditt liv. Ingen kan erstatte mannen din, men du trenger å strarte et nytt kapittel for din egen del.

[AnonymBruker]

Sorg har heldigvis ingen fasit, du kommer nok til å ha sorgen din livet ut men du må lære deg å leve med den. Hva andre mener er rett mht sørgetid skal du bare lukke ørene for, Håper du for egen del oppsøker hjelp. Har selv mistet en sønn for et år siden på 23 år og den sorgen må jeg lære å leve med livet ut. klem fra en som vet hva sorg er

Anonymous poster hash: 1694b...2e1