Deprimert ........ igjen!

[Hirondelle]

Hei dere.

I 2010 slet jeg meg kraftige depresjoner og en panikklidelse. Jeg trodde jeg kom ut av det, men i februar i år merket jeg at det kom tilbake. Nå er det blitt veldig ille(heldigvis ikke panikklidelsen, bare depresjonen!).

Jeg har vært hos fastlegen og han er hjelpsom og utrolig flink, og han har henvist meg videre til terapi der jeg gikk tidligere.

Per i dag klarer jeg ikke gjøre noe på skolen, men jeg fungerer fint på jobb og jeg er med venner (kanskje litt mye? Klarer ikke være alene....).

Utenfra ser livet mitt veldig perfekt og ålreit ut, og familien min vet ingenting om at problemene mine har kommet tilbake. Inni meg er alt svart og grusomt, og jeg har egentlig ikke noe livsglede igjen (ikke suicidal, bare lei av livet når det er så mørkt).

Jeg henger allerede kjempelangt bak på skolen, og jeg er livredd for at familien min skal finne ut at jeg ikke møter opp til timene osv. Jeg bor ikke hjemme, men i samme by som foreldrene og søstrene mine. De kommer til å bli kjempeskuffet over meg, så jeg prøver å unngå å prate om skolen. Det er jo ikke så lett når man akkurat har startet på nytt studie... -.-

Jeg trenger noen tips til å komme ut av dette svarte hølet. Jeg går turer, jeg gjør ting som gjør meg glad, jeg jobber og kommer meg ut av leiligheten. Jeg baker og lager mat. Jeg gjør alt "etter boken", men kommer ingen vei. Jeg føler meg like ubrukelig uansett...

Jeg er så lei av å være deprimert, og det gjør det ikke lettere at jeg heller ikke har noen jeg kan prate med om det utenom fastlegen min + en venninne (men hun er så opptatt med sitt liv så ser henne sjeldent).

Alle går rundt og iser at 20-årene er de beste, og at det er NÅ livet er. Vel, om dette er livet så vil jeg gjerne hoppe av karusellen! Jeg syns ikke dette er noe gøy...

Noen med erfaringer, eller tips eller liknende?

[glajenta28]

Jeg har selv slitt med angst, dette kom av mye stress over lang tid. Jeg opplevde at det hjalp å komme seg ut blant folk, jobbe med de negative tankene (forsøk å fokusere på det positive og ikke lage unødvendige bekymringer) og rett og slett "pushe" meg selv litt. Tror også det er lurt å være tålmodig for det kan ta litt tid før man føler seg bedre selv om man gjør dette. Nå idag føler jeg meg helt fin. Når det kommer negative tanker greier jeg i større grad å "blåse de bort". Jeg har funnet ut at det er lurt å velge med omhu hva man skal bruke energien sin på. Det kan også hjelpe å være i fysisk aktivitet, det er veldig bra for hjernen og du produserer flere endorfiner

[Bygdøy]

men,

vettu grunnen til depresjonen din ?

[AnonymBruker]

Det er tøft når det er sånn, men det løser seg etter hvert!

Hendelser i livet mitt gjør at jeg har kommet i kontakt med depresjonsfølelsen igjen også, og det er ikke noe godt. Man må bare prøve å tenke positivt, finne glede i små ting og prøve å kose seg litt. Rent praktisk kan det jo være lurt å lage en slags timeplan der kos og plikt er i balanse, og tilstrekkelig med pauser og hvile, kanskje det kan hjelpe å ha en struktur?

Ellers synes jeg av innleggene dine (sånn generelt) at du virker som en veldig trivelig jente, og jeg er ca. jevnaldrende, har heller ikke så stort nettverk og kunne godt tenkt meg noen å prate med og finne triks "mot" depresjonene sammen med. Bare si ifra om du vil ha en PM, trenger jo ikke å være noe forpliktende i det hele tatt.

Anonymous poster hash: d7b12...bb4

[AnonymBruker]

Be fastlegen din om en henvisning til spesialisthelsetjenesten, eventuelt få ham til å ta kontakt med ambulant team dersom det finnes der du bor.

Anonymous poster hash: df16e...627

[Hirondelle]

Jeg har selv slitt med angst, dette kom av mye stress over lang tid. Jeg opplevde at det hjalp å komme seg ut blant folk, jobbe med de negative tankene (forsøk å fokusere på det positive og ikke lage unødvendige bekymringer) og rett og slett "pushe" meg selv litt. Tror også det er lurt å være tålmodig for det kan ta litt tid før man føler seg bedre selv om man gjør dette. Nå idag føler jeg meg helt fin. Når det kommer negative tanker greier jeg i større grad å "blåse de bort". Jeg har funnet ut at det er lurt å velge med omhu hva man skal bruke energien sin på. Det kan også hjelpe å være i fysisk aktivitet, det er veldig bra for hjernen og du produserer flere endorfiner

Takk for tips, men jeg har allerede gjort det du ramser opp... Fungerer særs dårlig Jeg går turer hver dag osv osv, men er like tung i ben og hodet allikevel.

men,

vettu grunnen til depresjonen din ?

Nei...

Det er tøft når det er sånn, men det løser seg etter hvert!

Hendelser i livet mitt gjør at jeg har kommet i kontakt med depresjonsfølelsen igjen også, og det er ikke noe godt. Man må bare prøve å tenke positivt, finne glede i små ting og prøve å kose seg litt. Rent praktisk kan det jo være lurt å lage en slags timeplan der kos og plikt er i balanse, og tilstrekkelig med pauser og hvile, kanskje det kan hjelpe å ha en struktur?

Ellers synes jeg av innleggene dine (sånn generelt) at du virker som en veldig trivelig jente, og jeg er ca. jevnaldrende, har heller ikke så stort nettverk og kunne godt tenkt meg noen å prate med og finne triks "mot" depresjonene sammen med. Bare si ifra om du vil ha en PM, trenger jo ikke å være noe forpliktende i det hele tatt.

Anonymous poster hash: d7b12...bb4

Takk for tilbudet og fine ord Jeg skal tenke på det med pm.

Be fastlegen din om en henvisning til spesialisthelsetjenesten, eventuelt få ham til å ta kontakt med ambulant team dersom det finnes der du bor.

Anonymous poster hash: df16e...627

Jeg får allerede hjelpe av fastlegen min, han har sendt henvsning til dps der jeg gikk tidligere. Eneste jeg er redd for er at det tar for lang tid å komme til behandling...

[Hirondelle]

Takk for svar, folkens.

Vet ikke helt hva jeg gjør med livet mitt om dagen, jeg har vel allerede droppet ut av studiet, men ikke ordnet det offisielle... Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg har jo en jobb jeg kan gå til, men jeg tjener på langt nær nok der til å kunne overleve uten studielånet. Har bare jobbet der et par mnd, så vet ikke om jeg kan be om full stilling heller, jeg tror ikek de har behov for det engang. Det er ikke noe problem for meg å ta på meg ekstra vakter, de fleste av kollegaene mine vil jo gjerne bytte men de trenger jo pengene selv...

Jeg har et tilbud via viakrbyrå men det er såpass uforutsigbart så vet ikke om jeg får tjent så mye på det heller. Uff, vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.

Gruer meg til å fortelle til familien min og alle vennene mine at jeg har droppet ut, jeg kan allerede se skuffelsen deres

Hvorfor har jeg det så vondt? Jeg skal jo egentlig ha det bra... Bor superbra til, har en jobb jeg elsker, mange gode venner og jeggår jo egentlig på det studiet jeg vil gå på. Jeg skjønner ikke hvorfor alt er så svart Noen ganger tenker jeg at det hadde vært fint om noe fælt i livet mitt hadde skjedd, så hadde jeg hvert fall hatt en grunn til å ha det så vondt, men jeg vet jo at det er helt syke tanker. (jeg kommer IKKE til å gjøre noe dumt, altså!)

I morgen skal jeg henge med venninnen min som mistet faren sin i sommer. Og her sitter jeg og er lei meg for... ingenting?! Hvorfor er hjernen så dum....

[Gjest .-L-.]

Vet du hvorfor du er deprimert?

Jeg har vært deprimert 2 ganger begge i perioder på 5-6 måneder, og når jeg på en måte fant løsningen på det som gjorde meg deprimert, så ga det seg til slutt. Først gikk jeg fra å føle meg jævlig til å være nøytral. Så gikk jeg fra å være nøytral til glad igjen

Så ja, mitt råd er å finne årsaken til deperesjonen. Dersom du finner ut av den så kan du kanskje endre på det som gjør deg depremert.

[Hirondelle]

Vet du hvorfor du er deprimert?

Jeg har vært deprimert 2 ganger begge i perioder på 5-6 måneder, og når jeg på en måte fant løsningen på det som gjorde meg deprimert, så ga det seg til slutt. Først gikk jeg fra å føle meg jævlig til å være nøytral. Så gikk jeg fra å være nøytral til glad igjen

Så ja, mitt råd er å finne årsaken til deperesjonen. Dersom du finner ut av den så kan du kanskje endre på det som gjør deg depremert.

Jeg er på vei til å finne ut av det, skal forhåpentligvis til terapi om ikke så altfor lang tid... Jeg vet jeg må finne grunnen, og jeg har grublet rundt etter den de siste mnd uten noe særlig gjennombrudd, så har nå innsett at jeg trenger hjelp til å finne ut av det. Får bare håpe at jeg ikke blir satt i verdens lengste kø...

Jeg fant jo løsningen forrige gang, så jeg trodde jeg skulle klare å finne løsningen selv nå. "/

[#Sunrise]

husker jeg satt å ønska at bussen skulle kjøre ut, så jeg slapp skolen, HATA skolen, ingen på skolen likte meg, og jeg likte ikke dem:P ikke klarte jeg skolearbide heller, lå alltid på karakter 2. Grua meg alltid til jeg skulle møte familie og dem skulle spørre hvordan det gikk på skolen, fordi det gikk så dårlig, tilslutt så fikk jeg søstra mi til og si i fra til familien at jeg tok det så tungt at dem spørte, så de slutta og spøre . jeg dro til fastlegen og prøvde og si i fra at jeg hadde det fælt, men han ba meg bytte lege.

det gikk litt over da jeg begynte på VGS. der fikk jeg noen venner jeg likte, dem tilpassa skolen for meg.

jeg var fortsatt deprimert, og fikk psykolog av den nye fastlegen min. jeg går nå til psykolog per dags dato og det hjelper mye.

håper den hjelper:)

[AnonymBruker]

Jeg får allerede hjelpe av fastlegen min, han har sendt henvsning til dps der jeg gikk tidligere. Eneste jeg er redd for er at det tar for lang tid å komme til behandling...

Hvis du er født i 91 er du under 23 år, og da har du rett på raskere hjelp. Finnes det et ambulant team der du bor? Kan det være aktuelt å koble inn kommunens psykiatriteam? De har som regel kort ventetid, og AT tar inn folk på dagen (hvis det finnes noe slikt der du bor).

I morgen skal jeg henge med venninnen min som mistet faren sin i sommer. Og her sitter jeg og er lei meg for... ingenting?! Hvorfor er hjernen så dum....

"Saying you can't be sad because someone else have it worse, is like saying you can't be happy because someone else may have it better."

Anonymous poster hash: df16e...627

[Hirondelle]

1)Hvis du er født i 91 er du under 23 år, og da har du rett på raskere hjelp. Finnes det et ambulant team der du bor? Kan det være aktuelt å koble inn kommunens psykiatriteam? De har som regel kort ventetid, og AT tar inn folk på dagen (hvis det finnes noe slikt der du bor).

2)"Saying you can't be sad because someone else have it worse, is like saying you can't be happy because someone else may have it better."

Anonymous poster hash: df16e...627

1) Jeg bor i Oslo, så regner med at de har det. Men jeg er ikke akutt psykisk syk. Jeg er deprimert. Det er ikke akutt.

2). Det var veldig fint sagt. Takk!

[AnonymBruker]

1) Jeg bor i Oslo, så regner med at de har det. Men jeg er ikke akutt psykisk syk. Jeg er deprimert. Det er ikke akutt.

2). Det var veldig fint sagt. Takk!

Det finnes HELT sikkert et ambulant team! Det er ikke bare for akutte situasjoner, det er et lavterskeltilbud som ikke trenger henvisning. Hør med legen din! Jeg er ikke fra Oslo, men er helt sikker på at det finnes et eller annet lavterskeltilbud i byen!

Og du har rett på raskere hjelp når du er under 23 år, det er egne regler for behandlingsstart for unge pasienter. Håper du får hjelp!

Anonymous poster hash: df16e...627

[Hirondelle]

Jeg skal ALDRI ALDRI ALDRI igjen si at jeg håper noe fælt skjer i livet mitt.... ALDRI.

Venninne av meg påkjørt i Danmark, det er usikkert om hun kommer til å klare seg eller ikke........... Fy faen.... (jeg vet at dette ikke er min skyld altså, men..... snakk om tilfeldighet!)

Ellers har jeg vært til psykolog i dag. Jeg har fått 12 timer hos han, og skal gå en gang i uken. Det føles godt. (oppi alt det vonde...) Så da har jeg allerede kommet i gang med hjelp der. Heldigvis!

Så er det nå bare å vente på melding om venninnen min klarer seg eller ikke....

[AnonymBruker]

Veldig bra at du får hjelp så fort! Håper det hjelper.

Krysser alt jeg har for venninna di!

Anonymous poster hash: df16e...627