Sliter alle på KG psykisk?

[AnonymBruker]

Jeg sliter ikke selv og er i full jobb. Syns bare det er veldig mange på kg som ikke jobber og har psykiske problemer. Hører ikke om så veldig mange i det virkelige liv.

Anonymous poster hash: 3dbe9...cda

[AnonymBruker]

Jeg sitter også igjen med det samme inntrykket som TS.

Så tror jeg kanskje folk er mer åpne om det på et nettforum? I motsetning til i det virkelige liv?

Anonymous poster hash: 42bd1...bb3

[AnonymBruker]

Hva er egentlig problemet? Hvis man sliter psykisk er det en smal sak å si det til de personene som trenger å vite det, arbeidsgiver, utdanningsinstitusjon etc. Jeg er lei av mennesker som krever forståelse og åpenhet, men som ikke klarer å levere det selv utover sine snevre oppfattelser for hva som er de riktige meningene. Noe denne tråden er et finfint bevis på.

Man har et ansvar selv for å oppsøke hjelp, det blir ikke flauere enn det man gjør det til selv. Jeg har ingen problemer med at folk sliter psykisk, men jeg vil helst ikke vite av andres åpenhetstyranni. Det kan folk fint holde for seg selv, det er tvert imot slemt å utsette andre for slikt pes. Ha litt empati ...

Jeg lurer veldig på hvor du finner denne overdrevne åpenheten hen, fordi jeg opplever sjeldent i det virkelig liv at folk flyr rundt og skriker ut om sine psykiske problemer. At folk må ty til et forum for å lette på problemene sine, er jo et tydelig tegn på det og veldig trist.

Hvis du så absolutt ikke ønsker å høre om det, får du ta et eget ansvar og ikke klikke på de innleggene eller nyhetsoppslagene. Kommer en god venn til deg med sine problemer, så tar det seg sikkert kjempe godt ut at du forteller vennen din at h*n for ta litt hensyn til deg og spare deg for peset sitt.

Det er klart man har et eget ansvar å innrømme at man har et problem og søke hjelp for dette. Det er ingen som kan bli friske, om de ikke legger inn en egeninnsats. Dessverre er det ikke alltid like enkelt å forstå at man har et problem, og det er slik åpenhet bidrar positivt. At andre har stått frem i media med sin lidelse, er hva som fikk meg til å innse hva som feilet meg og fikk meg til å søke hjelp. Jeg er åpen til nærmeste venner og familie til en viss grad, men roper ikke høyt ut om dette til andre. Jeg synes KG er et fint forum der jeg kan lufte tanker som jeg ikke ønsker fortelle til mine nærmeste en gang. Det føles tryggere.

Men, nok om det, må jo ta hensyn til mennesker som ikke tåler å høre om ting som skjer utenfor sin egen navle.

Anonymous poster hash: ac53d...444

[Version 2.0]

Hva er egentlig problemet? Hvis man sliter psykisk er det en smal sak å si det til de personene som trenger å vite det, arbeidsgiver, utdanningsinstitusjon etc. Jeg er lei av mennesker som krever forståelse og åpenhet, men som ikke klarer å levere det selv utover sine snevre oppfattelser for hva som er de riktige meningene. Noe denne tråden er et finfint bevis på.

En smal sak? Det er PSYKISKE problemer vi snakker om her. Hadde det vært en smal sak så hadde alle med psykiske lidelser eller problemer gått å snakket med arbeidsgiver og så videre. Men slik er det ikke, så det betyr at det faktisk ikke er en smal sak. Håper ikke du er arbeidsgiver.

[Gjest Houdini]

Kanskje jeg bare er i overkant heldig som har vokst opp i veldig åpne omgivelser og lite psykiske problemer (selvølgelig med vanlige hverdagslige utblåsinger og frustrasjoner). Blir litt slitsomt det og. For meg er det nesten eksotisk at man ikke snakker om ting. Det er bare rart og merkelig, og det føles tyngende til tider.

Når det er nevnt ... Jeg får litt hakeslepp når jeg er hos andre med en annen hjemmekultur, ser ikke poenget i at man skal gå rundt grøten, putte alt under et kjelelokk, holde tilbake følelser, samtidig som at gå rundt grøten-oppførsel tiltaler meg. Jeg er veldig komfortabel med å snakke om mine og andres problemer og følelser - men det er en god andel som høres veldig sutrete ut og som krever å bli hørt og forstått. Har ingen interesse av at andre skal vite om mine issues. Hvis det er et krav om forståelse inni bildet mister jeg fort interessen i og med at det er omfattende å sette seg inn i andres problematikk. Greit nok å få det ut og bli ferdig med det, men så har du de som går rundt og bare ser seg om etter "ofre" de kan blåse ut til. Folk har en tendens til å åpne seg for meg av en eller annen merkelig grunn, jeg ser visstnok sympatisk ut.

Folk kan gjerne fortelle meg grunnen til X eller hvorfor de ikke orker Y, men jeg vil ikke ha hele historien på kjøpet. Dessuten gidder ikke sliterne selv å høre på det samme pisset fra andre, og da har vi kommet like langt.

[Version 2.0]

Kanskje jeg bare er i overkant heldig som har vokst opp i veldig åpne omgivelser og lite psykiske problemer (selvølgelig med vanlige hverdagslige utblåsinger og frustrasjoner). Blir litt slitsomt det og. For meg er det nesten eksotisk at man ikke snakker om ting. Det er bare rart og merkelig, og det føles tyngende til tider.

Når det er nevnt ... Jeg får litt hakeslepp når jeg er hos andre med en annen hjemmekultur, ser ikke poenget i at man skal gå rundt grøten, putte alt under et kjelelokk, holde tilbake følelser, samtidig som at gå rundt grøten-oppførsel tiltaler meg. Jeg er veldig komfortabel med å snakke om mine og andres problemer og følelser - men det er en god andel som høres veldig sutrete ut og som krever å bli hørt og forstått. Har ingen interesse av at andre skal vite om mine issues. Hvis det er et krav om forståelse inni bildet mister jeg fort interessen i og med at det er omfattende å sette seg inn i andres problematikk. Greit nok å få det ut og bli ferdig med det, men så har du de som går rundt og bare ser seg om etter "ofre" de kan blåse ut til. Folk har en tendens til å åpne seg for meg av en eller annen merkelig grunn, jeg ser visstnok sympatisk ut.

Folk kan gjerne fortelle meg grunnen til X eller hvorfor de ikke orker Y, men jeg vil ikke ha hele historien på kjøpet. Dessuten gidder ikke sliterne selv å høre på det samme pisset fra andre, og da har vi kommet like langt.

Jeg skjønner hva du mener, og er nok mange som er enig med deg.

Jeg er nok en av de som innimellom "krever" å bli forstått, men jeg merker at det nok er veldig mange som deg der ute som rett og slett ikke gidder å høre etter eller som snakker det ned eller bort. Jeg går ikke rundt til gud og hver mann å snakker ut om fortid eller nåværende problemer, men jeg har et behov for å fortelle det til noen. I sær nye menn som kommer inn i livet mitt eller nye venner. Misforstå meg rett, jeg begynner aldri med hele historien på første møte, men for å være i nær omgangskrets med meg, så ønsker jeg at mine nærmeste skal vite hva jeg har gått gjennom. Det samme gjelder selvsagt motsatt vei, altså om de ønsker å snakke ut til meg. Jeg synes det er viktig med tanke på trygghet, tillit og respekt. Med en gang jeg merker at den andre personen nærmest himler med øynene eller virket totalt blottet for forståelse, så ønsker jeg egentlig ikke å ha disse personene i livet mitt.

Nå snakker jeg om venner og evt partnere, altså privatlivet, ikke om arbeidskolleger eller studievenner.

Jeg merker at noen kan nærmest bli sinte dersom jeg f.eks nevner et eller annet negativt som jeg har erfart, så du er helt sikkert ikke alene om å føle det du føler. Bare vit at det går motsatt vei også. Jeg blir like sint og lei som du er, men jeg blir lei av mennesker som du karakteriserer deg selv som.

[AnonymBruker]

Kanskje jeg bare er i overkant heldig som har vokst opp i veldig åpne omgivelser og lite psykiske problemer (selvølgelig med vanlige hverdagslige utblåsinger og frustrasjoner). Blir litt slitsomt det og. For meg er det nesten eksotisk at man ikke snakker om ting. Det er bare rart og merkelig, og det føles tyngende til tider.

Når det er nevnt ... Jeg får litt hakeslepp når jeg er hos andre med en annen hjemmekultur, ser ikke poenget i at man skal gå rundt grøten, putte alt under et kjelelokk, holde tilbake følelser, samtidig som at gå rundt grøten-oppførsel tiltaler meg. Jeg er veldig komfortabel med å snakke om mine og andres problemer og følelser - men det er en god andel som høres veldig sutrete ut og som krever å bli hørt og forstått. Har ingen interesse av at andre skal vite om mine issues. Hvis det er et krav om forståelse inni bildet mister jeg fort interessen i og med at det er omfattende å sette seg inn i andres problematikk. Greit nok å få det ut og bli ferdig med det, men så har du de som går rundt og bare ser seg om etter "ofre" de kan blåse ut til. Folk har en tendens til å åpne seg for meg av en eller annen merkelig grunn, jeg ser visstnok sympatisk ut.

Folk kan gjerne fortelle meg grunnen til X eller hvorfor de ikke orker Y, men jeg vil ikke ha hele historien på kjøpet. Dessuten gidder ikke sliterne selv å høre på det samme pisset fra andre, og da har vi kommet like langt.

Jeg tror jeg forstår poenget ditt, men det er her jeg mener at du må skille mellom de mer hverdagslige psykiske plagene og ordentlige psykiske lidelser. Slik jeg oppfatter det du skriver, er det de som åpner seg opp om mer "normale" plager, som irriterer deg.

Det er ofte mye skam forbundet med å ha psykiske lidelser, og det er derfor man ofte skjuler disse. Å skule åpne seg om frykt for ting som man selv også til en grad forstår er irrasjonelt, er ikke alltid like enkelt. For utenforstående er det også veldig vanskelig å forstå problematikken, som bidrar til at man kan ønske å holde det for seg selv. Det er ikke fornuftig å holde tunge tanker til seg selv, det er så selvdestruktivt.

Jeg kan si meg noe enig om at mange som selv sliter, kan ha en tendens til å være veldig oppslukt i sitt eget og dermed glemme omverdenen. Tar meg selv i det noen ganger, men prøver å ikke være sånn.

Anonymous poster hash: ac53d...444

[Gjest Houdini]

Greien er vel at folk flest sliter med å holde hodet over vannet selv, og når noe negativt kommer så blir man dratt enda lenger ned ... Slik føler jeg, jeg er ganske følsom for slike ting, og jeg orker ikke den negative følelsen i kroppen resten av dagen.

Jeg krevde mye forståelse før, men jeg skjønte på et tidspunkt at selv om jeg fikk lettet hodet og følelsene mine så satt det noen igjen med det vonde jeg ristet av meg. Jeg er ganske takknemlig for at mine nærmeste har orket å holde ut med meg, det er ikke bare bare å måtte høre på andre, det er litt av et slit. Det er litt av et dilemma- det vonde må ut, men samtidig vet man at det går utover noen og på toppen av det hele sitter man med dårlig samvittighet og alt blir bare blæh. Nå mener jeg ikke at man ikke skal snakke sammen om følelser, jeg er bare lei av presset om å være så forståelsesfull og åpen. Har lyst til å ha retten til å avvise andre som må snakke om følelsene sine, man må tenke på seg selv først og fremst.

[AnonymBruker]

Er det et ideal at alle skal holde det lukket for seg selv at de sliter med noe?

Anonymous poster hash: 83b20...345

Tror nok hun mener at vi er mange som sliter iblant, men hvis vi skal sitte hjemme og dyrke problemene så blir man verre. Når det kommer til psykiske problemer så er det beste å komme seg ut, bite tennene sammen og være blant folk i stedet for hjemme mer eller mindre i isolat.

Anonymous poster hash: 31116...9f6

[AnonymBruker]

Tror nok hun mener at vi er mange som sliter iblant, men hvis vi skal sitte hjemme og dyrke problemene så blir man verre. Når det kommer til psykiske problemer så er det beste å komme seg ut, bite tennene sammen og være blant folk i stedet for hjemme mer eller mindre i isolat.

Anonymous poster hash: 31116...9f6

Det tror jeg også med mindre det er stor sosial angst, psykoser eller schizofreni man sliter med da....

Anonymous poster hash: 3dbe9...cda

[AnonymBruker]

Greien er vel at folk flest sliter med å holde hodet over vannet selv, og når noe negativt kommer så blir man dratt enda lenger ned ... Slik føler jeg, jeg er ganske følsom for slike ting, og jeg orker ikke den negative følelsen i kroppen resten av dagen.

Jeg krevde mye forståelse før, men jeg skjønte på et tidspunkt at selv om jeg fikk lettet hodet og følelsene mine så satt det noen igjen med det vonde jeg ristet av meg. Jeg er ganske takknemlig for at mine nærmeste har orket å holde ut med meg, det er ikke bare bare å måtte høre på andre, det er litt av et slit. Det er litt av et dilemma- det vonde må ut, men samtidig vet man at det går utover noen og på toppen av det hele sitter man med dårlig samvittighet og alt blir bare blæh. Nå mener jeg ikke at man ikke skal snakke sammen om følelser, jeg er bare lei av presset om å være så forståelsesfull og åpen. Har lyst til å ha retten til å avvise andre som må snakke om følelsene sine, man må tenke på seg selv først og fremst.

Tror du har misforstått hva det innebærer å åpne seg: Det er jo ikke slik at når du forteller et annet menneske om det du sliter med, så overfører du alt fra deg til dem, som om du tømmer vann fra en kopp til en annen. Det er ikke sånn det fungerer.

Det har med å gjøre at det kan bli lettere for folk (arbeidsgiver, venner, familie for eks) å forstå hvorfor man ikke orker så mye, hvorfor man er nervøs, trist, nærtakende osv. Noen ganger ser man jo at folk ikke yter like mye som andre, eller har mye fravær, men forstår ikke hvorfor, kanskje blir man misforstått som lat. Eller man er redd for sosial kontakt, men blir misforstått som overlegen. Da er det bedre å være åpen med de det gjelder (ikke dermed sagt man skal fortelle om sine psykiake problemer til ALLE, uten grenser).

Jeg føler det absolutt ikke belastende dersom en venn av meg sliter og er åpen om det. Tvert i mot føler jeg det som en tillitserklæring dersom noen åpner seg for meg, og forteller om slike personlige ting. Det gjør meg ikke trøtt, men interessert i å forstå.

Jeg skjønner derfor ikke hvordan du kan se det som en belastning at det er åpenhet i en familie eller i et vennskap, slik du har beskrevet tidligere i denne tråden. Liker du bedre et miljø der alt det vanskelige feies under teppet, forties, benektes og bagatelliseres?

Så der er vi forskjellige, gitt!

Anonymous poster hash: bde47...516

[AnonymBruker]

Jeg sliter ikke selv og er i full jobb. Syns bare det er veldig mange på kg som ikke jobber og har psykiske problemer. Hører ikke om så veldig mange i det virkelige liv.

Anonymous poster hash: 3dbe9...cda

I hvilke situasjoner skulle du hørt om det? Mange skammer seg over det eller vil ikke være åpne om at de er syke, så mange holder det for seg selv eller søker ikke hjelp.

Anonymous poster hash: 83b20...345

[AnonymBruker]

Handler vel litt om samfunnet også. Hvis du er litt lei deg og livet ikke er perfekt alltid er man deprimert. Hvis du er sjenert har du personlighetsforstyrrelser. Er man lat og lei av jobben er det lett å fake en depresjon og få litt fri. (dette har flere jeg kjente gjort så stfu).

Alt har en diagnose nå til dags, og folk er alt for flinke til å benytte seg av det. Bit tennene sammen og "man the fuck up".

Anonymous poster hash: 8330f...7a9

[Gjest Houdini]

Tror du har misforstått hva det innebærer å åpne seg: Det er jo ikke slik at når du forteller et annet menneske om det du sliter med, så overfører du alt fra deg til dem, som om du tømmer vann fra en kopp til en annen. Det er ikke sånn det fungerer.

Det har med å gjøre at det kan bli lettere for folk (arbeidsgiver, venner, familie for eks) å forstå hvorfor man ikke orker så mye, hvorfor man er nervøs, trist, nærtakende osv. Noen ganger ser man jo at folk ikke yter like mye som andre, eller har mye fravær, men forstår ikke hvorfor, kanskje blir man misforstått som lat. Eller man er redd for sosial kontakt, men blir misforstått som overlegen. Da er det bedre å være åpen med de det gjelder (ikke dermed sagt man skal fortelle om sine psykiake problemer til ALLE, uten grenser).

Jeg føler det absolutt ikke belastende dersom en venn av meg sliter og er åpen om det. Tvert i mot føler jeg det som en tillitserklæring dersom noen åpner seg for meg, og forteller om slike personlige ting. Det gjør meg ikke trøtt, men interessert i å forstå.

Jeg skjønner derfor ikke hvordan du kan se det som en belastning at det er åpenhet i en familie eller i et vennskap, slik du har beskrevet tidligere i denne tråden. Liker du bedre et miljø der alt det vanskelige feies under teppet, forties, benektes og bagatelliseres?

Så der er vi forskjellige, gitt!

Anonymous poster hash: bde47...516

Okay, men jeg ser ikke problemet i at det skal være så vanskelig? Det er jo bare å si det. Har aldri møtt noe annet enn forståelse. Kommer an på hvordan man sier det selv også.

[AnonymBruker]

Okay, men jeg ser ikke problemet i at det skal være så vanskelig? Det er jo bare å si det. Har aldri møtt noe annet enn forståelse. Kommer an på hvordan man sier det selv også.

Folk har andre erfaringer der.

Anonymous poster hash: 83b20...345

[Gjest Arbeider]

Jeg kom her fordi jeg sliter psykisk. Googler man så er kg ofte første treff, tror det kan forklarr en del. Man ser også at noen poster flere tråder.

[Gjest Blomst83]

Alt har en diagnose nå til dags, og folk er alt for flinke til å benytte seg av det. Bit tennene sammen og "man the fuck up".

Anonymous poster hash: 8330f...7a9

Hadde det bare å gjøre det så...

[Magnifique]

Hva er egentlig problemet? Hvis man sliter psykisk er det en smal sak å si det til de personene som trenger å vite det, arbeidsgiver, utdanningsinstitusjon etc. Jeg er lei av mennesker som krever forståelse og åpenhet, men som ikke klarer å levere det selv utover sine snevre oppfattelser for hva som er de riktige meningene. Noe denne tråden er et finfint bevis på.

En smal sak? Tror du virkelig det er SÅ enkelt å fortelle noen at man sliter? Nei, vet du hva. I Norge, så vel som i resten av verden, er psykisk sykdom forbundet med skam, desv. Å gå med en psykisk sykdom er ingen spøk. Og i tillegg til mange vonde følelser, som redsel, angst og esomhet, må mange som sliter også bære på en skam, fordi det de sliter med ikke er akseptert i samfunnet de lever i. Da er det ingen "smal sak" å være åpen.

[Anglofil]

Nå er det jo slik at psykiske problemer er noe svært mange rammes av, i en eller annen form, i løpet av livet. Psykiske lidelser er så mangt, alt fra milde deperasjoner til bipolare lidelser og schizofreni. Med andre ord er det kanskje ikke så rart at det eventuelt er en del som kanskje også sliter på KG.

Men jeg har ikke opplevelsen av at det er flere som sliter på KG enn virkeligheten ellers, men jeg tror at KG er et fint medium for dem som eventuelt sliter. Her kan man gi uttrykk for både følelser og meninger uten å nødvendigvis oppsøke en terapeut, jeg tror skrivingen som man gjør her inne kan være terapeutisk i seg selv.

Det merker jeg jo også selv. Selv om jeg ikke selv sliter psykisk så kan KG faktisk være en fin støtte, spesielt for meg nå som jeg går gjennom en litt tung periode.

Mvh Yvonne

Endret 16. september 2013 av Yvonne

[Gjest .-L-.]

Nei, jeg tror ikke folk på kg sliter psykisk.

Houdini, du sier jo basicly at du er i mot ytringsfriheten. Åpenhetstyrrani, det var jo en artig måte å si det på. Altså jeg synes at det å være åpen om temaer som er vansjelig for en er bra. Jeg synes ikke folk bør skamme seg over at de sliter med noe, alle har noe de sliter med. Når jeg var deperimert, så sa jeg det til de fleste folk jeg hadde med å gjøre. De merket jo at jeg ikke var like positiv og blid som vanlig, og det var stressende å ikke leve opp til forventningene de hadde av meg. Synes det var veldig befriende å si i fra slik at de forstod at jeg ikke kunne gi av meg selv på den måten lengre.

Om man ikke vil høre på det så får man si i fra da, eller bare la hver å høre. Det er ingen som tvinger noen til å høre etter.