Dere som er overvektige

[AnonymBruker]

Det kan være mange årsaker til overvekt, sykdom, hendelser i livet som gjør at man trøstespiser fordi man ikke klarer/har ikke bearbeidet opplevelsene etcetc.

Jeg er en trøstespiser, var nesten 100 kg og jeg er 156 cm. høy. Det som IKKE hjalp var at andre påpekte når jeg spiste noe, sa at nå må du skjerpe deg, gå ut og tren, det er så enkelt blabla i den retningen. Da spiste jeg mer, noen ganger av pur faenskap, dumt for det var bare meg det gikk utover. Men det er i hodet, når en sa jeg ikke burde spise den sjokoladen spiste jeg to rett i trynet på vedkommende fordi jeg ble sur.

Det som gjorde at jeg gikk ned i vekt var at jeg kom i et miljø der ingen påpekte noen ting, men snakket med meg om alt mulig. Vekt var aldri et tema, jeg sluttet å tenke på mat og da raste jeg ned i vekt. Ble sjokkert, men det viste at maten dominerte for mye og når folk påpekte hva jeg spiste ble det en evig påminner om at jeg ikke var bra nok og spiste mer.

Jeg har kommet ned til 70 kg, men da jeg ville bli kvitt de siste 10 kg gikk jeg på grete roede og gikk opp 7 kg i vekt. fordi fokuset ble på mat igjen, sluttet der nå siden jeg ble gravid. Nå spiser jeg bedre enn noen sinne, trener og har et mye bedre forhold til mat. Sliter med at magen vokser, men det er OT.

Uansett, poenget mitt er: Vær der som en venn, lytt, ikke snakk om vekt om ikke din venn vil det. Motivasjon kan være at dere finner på noe, er sammen, lager middag sammen etc. blir det bare snakk om mat og vekt er det mer skadelig.

Anonymous poster hash: f0cb6...15d

[AnonymBruker]

Det finnes sentre for sykelig overvekt som har leger, psykologer, klinisk ernæringsfysiolog, fysioteraepeuter og trenere med fagutdanning innenfor idrett. Vennina burde heller få fastlegen sin til å søke seg til et sånt opplegg, enn å forvente at du skal gi tips, når hun faktisk har bikket 200 kg.

Anonymous poster hash: 4dcaf...e53

[Gjest Sengaia]

Tusen takk for mange gode svar og råd!

Jeg skal ikke hjelpe som fagperson, det har hun andre som gjør, men som en som kan støtte og motivere, for det er den hun vil ha meg som. Men jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre som er til det beste. Jeg kan bare forestille meg at det må være utrolig vanskelig, både å ha det sånn, og å gå ned i vekt når man har det sånn.

Det er vel ikke tips jeg skal gi, det har jeg ikke kompetanse til, men å "heie" på henne og prøve å motivere

[Jade]

Hadde jeg vært henne, så hadde jeg satt pris på en turvenn. En som dro meg med på tur. Ikke for å få meg tynn, men for å holde meg med selskap så det ble kjekkere for meg å komme meg i bevegelse.

[AnonymBruker]

Det er en vesentlig forskjell på å være "overvektig" (BMI 25-29,9 - eller til og med over på fedme, litt over 30 i BMI) og det å være oppe i rundt 200 kilo (55++ i BMI). Når man lar det gå så langt som sistnevnte, så ligger det oftere sterke grunner bak det som må nøstes opp i og finnes ut av. Det er en oppgave for profesjonelle!

Overspisning er også en spiseforstyrrelse... trøstespising likeså.

Anonymous poster hash: 9f9a5...599

[Lilla-dings]

Nei, jeg er ikke kvalifisert nok, denne personen går til lege, og vet mye om hva som er sunt og ikke sunt, hva som er mye og hva som er lite. Men jeg lurer på hva jeg kan gjøre for å støtte best mulig, og om det er noe jeg kan si og ikke burde si, og om noen som èr- eller har vært der selv vil dele noen erfaringer?

Nå har du gjentatt spørsmålet/spørsmålene dine ørten ganger i dette innlegget, og du vil få samme svar fra meg som fra mange andre her... Du er IKKE kvalifisert til å påta deg jobben med å bearbeide et menneske på 200 kilo psykisk. Du kan tilby deg å være turkamerat, være med på butikken og hjelpe til å handle inn sunn mat, lage mat sammen med vedkommende og på den måten veilede personen. Du kan ikke leke psykolog, men du kan gjøre en forskjell for personen ved å delta i personens hverdag. Men dog uten å gjøre ting eller si ting som går langt utover dine kvalifikasjoner.

Og ja, du skal være mot andre slik du vil andre skal være mot deg. Hvordan vil du bli møtt og behandlet?

[Gjest Sengaia]

Jeg bare spør siden jeg lurer på om det er noe som går igjen. Men jeg takker for alle svar jeg har fått nå, jeg har vel fått svar "nok"

"Og ja, du skal være mot andre slik du vil andre skal være mot deg. Hvordan vil du bli møtt og behandlet?"

Helt sant!

Men jeg har selv slitt med andre destruktive ting, og jeg vet at jeg og andre som har slitt med de samme tingene ønsker å bli møtt og behandlet med mange av de samme tingene, som folk utenfor (det er derfor jeg spør - jeg er utenfor, og vet ikke noe om det) ikke kan forstå.

Men jeg får spørre om h*n vet om noe og ellers finne på koselige ting

[zse09]

For meg var det viktigste livsstilendring.. Fokusere på forbedringer og sammenligninger av dager:)