Evigvarende kjærlighetssorg :(

[AnonymBruker]

Dette sier du nå fordi du er såret og lei deg. Hvis det virkelig skulle gå sånn, hadde du egentlig frydet deg over det da, tror du? Kjærlighetssorg er vondt, og det er lett å få hevntanker. Det er sårende å bli forlatt. Men man har ikke annet valg enn å akseptere at slik er det bare. Det er en smertefull erfaring som de aller fleste opplever kanskje flere ganger i løpet av livet. Du synes sikkert det høres ut som en klisjé, men alt du ikke selv gir næring, visner og forsvinner etterhvert.

Jepp, hadde frydet meg. Forbanna søplefyr. Han har ødelagt mitt liv, det er jeg som sitter og griner hver kveld og har det grusomt Psykolog hjelper ikke.

Anonymous poster hash: 58dd9...97a

[AnonymBruker]

Her er det fremdeles bare grining og depping. Våkner tidlig på morgenen og ligger alene i senga og gråter og tenker..Er så lei av å savne en som ikke tenker på meg lengre, lei av å føle meg så stygg og avvist..Hvorfor var ikke jeg pen nok for ham, når hans nye kjæreste heller ikke er så søt?

Jeg har notert meg tipset om å slutte å snoke etter ham på face, og slutte å se på bilder av ham..Noen flere tips? Jeg trener som en gal allerede fordi jeg syns det hjelper. På mandagen har jeg et møte med en kollega som kan være ganske sint, tøff og aggressiv. Hvordan skal jeg takle det når jeg har gråten i halsen hele tiden?

Kom gjerne med råd her, føler jeg virkelig trenger det nå..

Ts.

Anonymous poster hash: 19b8c...077

[AnonymBruker]

Det er som andre sier her, TID. Psykologen min sier det tar ca 1 år å komme over kjærlighetssorg, eller alle typer sorg egentlig. Så hva gjør man i mellomtiden? Vel, du kan hvertfall ikke bare sitte inne og gråte. Har du laget deg noen planer du kan se fram til? Reiser el.l? Hva med en ny hobby? Det kan hjelpe å date andre, selv om det ikke funka for meg.

Anonymous poster hash: 58dd9...97a

[AnonymBruker]

Det er som andre sier her, TID. Psykologen min sier det tar ca 1 år å komme over kjærlighetssorg, eller alle typer sorg egentlig. Så hva gjør man i mellomtiden? Vel, du kan hvertfall ikke bare sitte inne og gråte. Har du laget deg noen planer du kan se fram til? Reiser el.l? Hva med en ny hobby? Det kan hjelpe å date andre, selv om det ikke funka for meg.

Anonymous poster hash: 58dd9...97a

Takk for svar. Jeg reiser en del, er snill med meg selv og folk rundt meg og har ting å glede meg til. Likevel har jeg en muggen ball i magen og gråten i halsen på grunn av denne situasjonen. Vil bare ha tilbake meg selv slik jeg var før

Anonymous poster hash: 19b8c...077

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg reiser en del, er snill med meg selv og folk rundt meg og har ting å glede meg til. Likevel har jeg en muggen ball i magen og gråten i halsen på grunn av denne situasjonen. Vil bare ha tilbake meg selv slik jeg var før

Anonymous poster hash: 19b8c...077

Vel, da vil jeg anbefale deg også å gå til psykolog. Det skader ikke å forsøke, hvis du har gått såpass lenge med kjærlighetssorgen og liksom ikke kommer deg videre. Fungerer for meg hvertfall. Jeg ville ha valium for å slippe å føle så mye men det fikk jeg ikke av legen

Vet altfor godt hvordan det er å sakte men sikkert dø av kjærlighetssorg.. disse hersens mannfolka! Gir oss kvinner psykiske problemer. Og de har 0 empati.

Anonymous poster hash: 58dd9...97a

[AnonymBruker]

Vel, da vil jeg anbefale deg også å gå til psykolog. Det skader ikke å forsøke, hvis du har gått såpass lenge med kjærlighetssorgen og liksom ikke kommer deg videre. Fungerer for meg hvertfall. Jeg ville ha valium for å slippe å føle så mye men det fikk jeg ikke av legen

Vet altfor godt hvordan det er å sakte men sikkert dø av kjærlighetssorg.. disse hersens mannfolka! Gir oss kvinner psykiske problemer. Og de har 0 empati.

Anonymous poster hash: 58dd9...97a

Jeg tror også jeg må ha hjelp for å komme meg videre. Men hvofor fikk du ikke valium? Jeg slippe å føle, kjenne og tenker - hva hjelper mot det?

At vi sakte men sikkert dør av kjærlighetssorg er bra sikkert. Hvordan jeg skal reise meg og komme meg videre aner jeg bare ikke...Tør ikke skaffe meg kjæreste mer og tør ikke bli gammel alene. Hva gjør man?

Anonymous poster hash: 19b8c...077

[AnonymBruker]

Jeg hadde drømmedama i to år, også klarte jeg å miste henne, og nå har jeg sturet og vært deppa i tja, må vel være rundt 4-5 år nå. Har egentlig kommet ut av tellingen. Tenker på henne masse hver dag.

Jeg har kvittet meg med alt som minner meg om henne, men det har hjulpet lite. Har vært til flere psykologer, prøvd medisiner og alt, men har strengt tatt ikke kommet en meter lenger enn den dagen hun dro.

Det "universelle" som alle får høre er at man må komme seg ut blant folk, så "ordner" det seg liksom etterhvert. Virker ikke helt sånn synes jeg...

TS har ihvertfall ikke kommet dit enda.

Anonymous poster hash: f3431...ae2

[AnonymBruker]

Jeg hadde drømmedama i to år, også klarte jeg å miste henne, og nå har jeg sturet og vært deppa i tja, må vel være rundt 4-5 år nå. Har egentlig kommet ut av tellingen. Tenker på henne masse hver dag.

Jeg har kvittet meg med alt som minner meg om henne, men det har hjulpet lite. Har vært til flere psykologer, prøvd medisiner og alt, men har strengt tatt ikke kommet en meter lenger enn den dagen hun dro.

Det "universelle" som alle får høre er at man må komme seg ut blant folk, så "ordner" det seg liksom etterhvert. Virker ikke helt sånn synes jeg...

TS har ihvertfall ikke kommet dit enda.

Anonymous poster hash: f3431...ae2

Dette var en hyggelig lesning. Og ja, det er kjipt når man savner noen. Og jo større kjærlighet det var, jo mer mer savner man dem som oftest. Og jo lengre eventuelt.

Forøvrig, hvor langt TS har kommet og vil gå, er det vel egentlig han som vet best. Følelser er jo som kjent ikke alltid like god å forstå seg på noen ganger, om dem er intense eller ei ..

Men kjipt er det jo.

Anonymous poster hash: 79d03...da4

[AnonymBruker]

Noen som har tips til en uføretrygdet jente som sliter veldig med kjærlighetssorg? Jeg er syk og kan ikke trene, skaffe meg en hobby eller gå ut med venner.

Anonymous poster hash: 06e4d...0b9

[AnonymBruker]

...

Anonymous poster hash: 79d03...da4

[AnonymBruker]

Jeg hadde drømmedama i to år, også klarte jeg å miste henne, og nå har jeg sturet og vært deppa i tja, må vel være rundt 4-5 år nå. Har egentlig kommet ut av tellingen. Tenker på henne masse hver dag.

Jeg har kvittet meg med alt som minner meg om henne, men det har hjulpet lite. Har vært til flere psykologer, prøvd medisiner og alt, men har strengt tatt ikke kommet en meter lenger enn den dagen hun dro.

Det "universelle" som alle får høre er at man må komme seg ut blant folk, så "ordner" det seg liksom etterhvert. Virker ikke helt sånn synes jeg...

TS har ihvertfall ikke kommet dit enda.

Anonymous poster hash: f3431...ae2

Åh, herre. Tanken på å ha det slik i 4-5 år er helt uutholdelig for meg. Hvordan klarer du deg? Fungerer du i hverdagen?

Og hvordan går det med henne da? Har hun kommet seg videre?

Klem til deg, håper du får det bedre snart.

Anonymous poster hash: 19b8c...077

[AnonymBruker]

Åh, herre. Tanken på å ha det slik i 4-5 år er helt uutholdelig for meg. Hvordan klarer du deg? Fungerer du i hverdagen?

Og hvordan går det med henne da? Har hun kommet seg videre?

Klem til deg, håper du får det bedre snart.

Anonymous poster hash: 19b8c...077

Det går da på et vis, men livet har ingen spesiell glede da. Ingen tilsynelatende grunn til å stå opp liksom. All tiltakslyst har svunnet hen. Det er jobb som holder meg ovenpå egentlig. Det har blitt slik at fritid er det verste. Jeg gleder meg alltid til helga er over så jeg kan komme meg på jobb. Ferie er ikke noe særlig bra. Høytider som Jul er selvsagt noe dritt. Jeg griner mindre nå enn jeg gjorde for et par år siden. Sånn sett går nå ting fremover selv om det ikke føles sånn direkte.

Jeg har alltid vært nervøs for å ta kontakt med damer, noe som selvsagt ikkle hjelper. Jeg prøvde lenge å bare være ute blant folk, men når jeg er ute er jeg egentlig bare nervøs for å plutselig treffe henne tilfeldig, så jeg lengter egentlig bare hjem til den "trygge hula mi" hvor jeg vet sjansen for ubehagelige overraskelser er minimal. Jeg snubler jo ikke over "løsningen" ved å være hjemme, men likefullt sitter jeg nå her...

En annen konsekvens er at når du hele tiden trekker deg selv gjennom gjørma, skal det ikke stort til for å gjøre dagen bedre. Om jeg ser en ny spire på potteplanten i vinduet så flyter jeg et par dager bare på det. Om ei dame bare såvidt ser flørtende på meg - og det antakelig bare var innbilling fra min side - så kan jeg kose meg med den tanken i flere dager.

Men på samme måte skal det veldig lite til for å trekke meg enda lenger ned også da. Om jeg får positive signaler fra ei dame, og jeg plutselig ikke hører noe mer - da blir jeg fullstendig ødelagt og låser meg inne i flere dager på rad. Sånn sett er jeg uhyre redd for hva som vil skje om jeg treffer en dame, og hun gjør det slutt med meg etter en stund. Tør ikke tenke på hva det vil gjøre med meg.

Det jeg vet er at hun ihvertfall hadde kjæreste for rundt fire år siden, men mye kan ha skjedd siden da. Vet ikke hvor hun bor. Jeg hadde gladelig hoppet i fanget hennes om hun hadde spurt, men jeg vil bryte sammen om jeg finner ut at hun er etablert med stasjonsvogn og alt som er, selv om jeg egentlig ønsker henne alt godt. Så jeg vil ikke finne ut om hennes situasjon med mindre svaret er det jeg vil ha - noe som selvfølgelig innebærer at jeg ikke tør finne ut av det.

Klem! Håper vi begge får det bedre snart

Anonymous poster hash: f3431...ae2

[helloworld]

Jeg ville ikke datet andre midt oppi en kjærlighetssorg, hvis jeg var deg. Det kan være fint for en liten periode å bli kjent med nye menn, men du vil mest sannsynlig sammenligne alle med han du er så lei deg for. For det første er ikke det rettferdig overfor den du dater, og det kan i tillegg føre til mer skuffelse for deg selv fordi du innser at ingen kan sammenlignes. Det høres dessuten ikke ut som du er klar for det, siden du forteller at du fortsatt gråter over han. Har prøvd det samme og endte med å såre en fin mann fordi jeg ikke var ferdig med kjærlighetssorgen.

Ta deg tid og akseptèr at dette skjer med deg nå. Det er en helt naturlig del av livet og kjærlighetssorgen forteller deg at du er i stand til å elske og at du har følelser.

Dette er bare midlertidig <- Det bør du si til deg selv.

(Noe som har hjulpet meg da jeg hadde kjærlighetssorg er boken "Hekta på et håp om kjærlighet", av Nora Skaug og Sissel Gran. www.hektabloggen.no)

Ønsker deg alt godt

[AnonymBruker]

Det går da på et vis, men livet har ingen spesiell glede da. Ingen tilsynelatende grunn til å stå opp liksom. All tiltakslyst har svunnet hen. Det er jobb som holder meg ovenpå egentlig. Det har blitt slik at fritid er det verste. Jeg gleder meg alltid til helga er over så jeg kan komme meg på jobb. Ferie er ikke noe særlig bra. Høytider som Jul er selvsagt noe dritt. Jeg griner mindre nå enn jeg gjorde for et par år siden. Sånn sett går nå ting fremover selv om det ikke føles sånn direkte. Du, det var virkelig leit å lese. Jeg er enig i at høytider er noe dritt som voksen singel, jeg sliter også litt da. Men samtidig er det bra at du gråter mindre, da er du i det minste på rett vei!

Jeg har alltid vært nervøs for å ta kontakt med damer, noe som selvsagt ikkle hjelper. Jeg prøvde lenge å bare være ute blant folk, men når jeg er ute er jeg egentlig bare nervøs for å plutselig treffe henne tilfeldig, så jeg lengter egentlig bare hjem til den "trygge hula mi" hvor jeg vet sjansen for ubehagelige overraskelser er minimal. Jeg snubler jo ikke over "løsningen" ved å være hjemme, men likefullt sitter jeg nå her... Jeg har senga mi som "trygg hule" og legger meg der når stormen rir som verst. Men samtidig erkjenner jeg at det ikke finnes en fremtid under dyna. Jeg har gitt litt mer faen i menn noe som har ført til at jeg ikke er så redd for å snakke med de som da jeg var ung. Samtidg er jeg redd for å involvere meg med de også, ettersom de har evnen til å såre meg skikkelig. Vanskelig dette

En annen konsekvens er at når du hele tiden trekker deg selv gjennom gjørma, skal det ikke stort til for å gjøre dagen bedre. Om jeg ser en ny spire på potteplanten i vinduet så flyter jeg et par dager bare på det. Om ei dame bare såvidt ser flørtende på meg - og det antakelig bare var innbilling fra min side - så kan jeg kose meg med den tanken i flere dager.

Men på samme måte skal det veldig lite til for å trekke meg enda lenger ned også da. Om jeg får positive signaler fra ei dame, og jeg plutselig ikke hører noe mer - da blir jeg fullstendig ødelagt og låser meg inne i flere dager på rad. Sånn sett er jeg uhyre redd for hva som vil skje om jeg treffer en dame, og hun gjør det slutt med meg etter en stund. Tør ikke tenke på hva det vil gjøre med meg. Høres ut som du har utviklet et problem med avvisning. Det har jeg også, men bryr meg ikke så veldig når det er ukjente eller uinteressante menn.

Det jeg vet er at hun ihvertfall hadde kjæreste for rundt fire år siden, men mye kan ha skjedd siden da. Vet ikke hvor hun bor. Jeg hadde gladelig hoppet i fanget hennes om hun hadde spurt, men jeg vil bryte sammen om jeg finner ut at hun er etablert med stasjonsvogn og alt som er, selv om jeg egentlig ønsker henne alt godt. Så jeg vil ikke finne ut om hennes situasjon med mindre svaret er det jeg vil ha - noe som selvfølgelig innebærer at jeg ikke tør finne ut av det. Ser denne. Jeg vil heller ikke tenke på at min "utkårede" går videre med livet sitt, skaffer seg barn og kone. Blir helt kvalm og får skikkelig vondt i magen av det

Klem! Håper vi begge får det bedre snart

Anonymous poster hash: f3431...ae2

Klem til deg også, og takk for svar!

Jeg ville ikke datet andre midt oppi en kjærlighetssorg, hvis jeg var deg. Det kan være fint for en liten periode å bli kjent med nye menn, men du vil mest sannsynlig sammenligne alle med han du er så lei deg for. For det første er ikke det rettferdig overfor den du dater, og det kan i tillegg føre til mer skuffelse for deg selv fordi du innser at ingen kan sammenlignes. Det høres dessuten ikke ut som du er klar for det, siden du forteller at du fortsatt gråter over han. Har prøvd det samme og endte med å såre en fin mann fordi jeg ikke var ferdig med kjærlighetssorgen.

Ta deg tid og akseptèr at dette skjer med deg nå. Det er en helt naturlig del av livet og kjærlighetssorgen forteller deg at du er i stand til å elske og at du har følelser.

Dette er bare midlertidig <- Det bør du si til deg selv.

(Noe som har hjulpet meg da jeg hadde kjærlighetssorg er boken "Hekta på et håp om kjærlighet", av Nora Skaug og Sissel Gran. www.hektabloggen.no)

Ønsker deg alt godt

Du har helt rett i at jeg ikke er klar for dating. Absolutt alle menn sammenliknes med ham og ingen når opp..Bortkastet tid for meg og for dem. Jeg skal sjekke ut boggen og boka, takk for tips

Ts.

Anonymous poster hash: 19b8c...077

[AnonymBruker]

Her i livet finnes det bare en medisin som hjelper mot alt: tid.

Eneste er at enkelte sår blir til arr, og det blir man også vant til etterhvert.

Jeg selv finner meg i diffus tåke, vet ikke hvor og hva jeg skal gjøre av meg. Jeg blikker snart 30 og begynner smått å akseptere min tilværelse.

I 6 år har jeg møtt jenter med håp om noe mer seriøst, men enten har det ikke funka eller de har avvist meg rimelig kjapt. Men for 2 år siden møtte jeg henne på et sosialt nettside(IKKE FJA$BUUKK) og vi ble veldig gode venner ganske kjapt. Selvsagt begynte jeg å falle for henne jo mer vi var sammen, hun har alt jeg kan tenke meg som en jente som passer til meg har. Jeg dreit meg ut rundt juletider sist ved å åpne meg på en ikke helt planlagt måte. Overraskende nok ville hun fortsette å være venner for det, og jeg var glad vi kunne endelig avklare det. Trodde jeg.

Jeg begynte med Sukker med håp om å fortrenge/kvitte meg med følelsene, men som alle menn slet jeg med å få kontakt, da de færreste faktisk svarer der inne (helt annen diskusjon). Hittil har jeg bare datet to og føltes ikke riktig. Har nå innsett at man ikke kan fortrenge sine genuine følelser og bestemt å følge dem til veiens ende. Har nå tonet opp flørtingen litt, og selv om hun ikke sender direkte positive signaler, skal jeg ikke gi opp før vi får tatt "THE talk". Mest sannsynlig vil det ende i dyp sorg, men kanskje KUN da vil jeg klare å gi slipp på henne. I verste fall får jeg ikke noe å leve for...

Anonymous poster hash: a2b8b...0e3