Hvorfor ble du sykepleier?

[Gjest Badebuksa]

Er det fordi du tenkte det måtte være noe givende med å hjelpe syke mennesker? Er du fascinert av blod og gørr?

Creds til deg som orker å vaske fremmede, tømme bekken, rense sår, stikke sprøyter og sette veneflon, høre på klaging og så videre.

Endret 26. august 2013 av Badebuksa

[pinar]

Fordi det er det jeg er flink til.

Også syns jeg anatomo, fysiologi og patologi er spennende fag.

[Gjest Badebuksa]

Fordi det er det jeg er flink til.

Også syns jeg anatomo, fysiologi og patologi er spennende fag.

hvor jobber du da, hvilken avdeling? Og hva er du flink til, er det sånn at du gjør alt det jeg nevnte?

[Gjest LonelyAngel]

Ble ikke sykepleier fordi det er fascinerende å se blod og gørr for det er det ikke. Jeg ble sykepleier fordi det er en veldig interessant jobb. Ingen dager er like, man lærer utrolig mye om sykdom og mennesker. Dagene er ofte actionfylte og går susende fort.

Vi tørker ikke så mye avføring og drit som mange tror, vi holder oss mye sammen med legene og planlegger videre behandling, utreding etc.

Det er ett veldig givende arbeid, og jeg kan gå hjem med samvittighet om at i dag har jeg hjulpet flere mennesker. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å hatt en kontorjobb. Tror jeg hadde gått på veggene til slutt.

Lønna til sykepleiere er også i bedring

(Og den følelsen av å ha reddet ett liv, er ubeskrivelig)

Endret 26. august 2013 av LonelyAngel

[Gjest Badebuksa]

Beundrer deg for det, du gjør sikkert en god jobb men det må være slitsomt? Særlig hvis man møter på noen som har det veldig vondt eller dør?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en omsorgsperson som har passet på andre. Foreldrene mine har vært mye syke, og i relativt ung alder satt jeg på dødsleiet til min mor.

Av en eller annen grunn har jeg vært til stede når det har skjedd dramatiske ting. Et par ulykker, en nesten-drukning m.m. Jeg har alltid greid å beholde roen og tatt vare på andre som ikke har taklet situasjonen. Mormor var barnepleier og jobbet på kreftavdeling, og hun var et stort forbilde for meg.

Så, da tenkte jeg at det var dette jeg kunne passe til. Og jeg synes at jeg har passet til det i noen år, men siden man bruker mye av seg selv, blir man også sliten. Det er mange skjebner, mange som ikke har pårørende, mye lidelse. Jeg har begynt å studere igjen, men jeg er veldig stolt av profesjonen min og at jeg valgte denne veien. Jeg synes at jeg har lært mye om både meg selv og om andre.

Anonymous poster hash: 8a2d8...df3

[AnonymBruker]

Må også legge til at det ikke er så mye blod og gørr som andre tror. Skal jeg si dessverre? Føler jeg har brukt mye tid på å sitte ved data for heller å lage prosedyrer for hvordan blodet og gørret skal behandles.Det er det som er litt synd. Man er gjerne ikke nok sykepleiere til at man kan følge opp alle pasientene, det blir mest det overordnede som man får tid til å ta hånd om.

Anonymous poster hash: 8a2d8...df3

[Mayah]

Jeg ble sykepleier fordi jeg liker å hjelpe andre og vise omsorg, det er en stor del av hvem jeg er og hvilke verdier jeg har. Er veldig glad i mennesker, og det å ha muligheten til å hjelpe til i livssituasjoner hvor man selv ikke har krefter eller mulighet til å klare seg selv. Dessuten har man så mange spennende muligheter som sykepleier, akkurat nå stortrives jeg i psykiatrien, men ønsker også å jobbe i kreftomsorgen eller med akutt- eller intensivsykepleie. Har også tenkt litt på jordmor. Og det å vite at jeg har muligheten til dette er kjempeinspirerende!

[Gjest LonelyAngel]

Beundrer deg for det, du gjør sikkert en god jobb men det må være slitsomt? Særlig hvis man møter på noen som har det veldig vondt eller dør?

Takk Ja, det er helt klart slitsomt. Det er det som er det negative ved yrke (etter lønna og helligdags arbeid). Som oftest jobber man i turnus med dag, kveld og nattevakter som gjør at en hele tiden må snu på døgnet. Det resulterer at det blir vanskelig å komme inn i en normal rutine. Det er også ofte svært travle dager på jobb, noe som gjør at en ikke får gått hjem når vakten er over. Det hender ofte at jeg må gå å legge meg etter par timer når jeg kommer hjem fra jobb på grunn av alt stresset.

Ang. å se noen dø eller å ha det veldig vondt er selvfølgelig ikke noe gøy. Heldigvis dør pasientene sjeldent på den avdelingen jeg jobber (bank i bordet) og de som har det vondt får nok smertestillende slik at smertene ikke kjennes så godt. Heldigvis har jeg til nå kun vært borti eldre mennesker som dør, og ikke unge.

Får sykepleiere mer i lønn, vil flere utdanne seg og det vil bli bedre bemanning på sykehusene. Dette vil absolutt få dagene til å bli mindre travle, samt at vi vil få bedre tid til en hver og enkel pasient. Jeg håper at dette er noe som vil skje i nærmeste fremtid.

Endret 26. august 2013 av LonelyAngel

[pinar]

hvor jobber du da, hvilken avdeling? Og hva er du flink til, er det sånn at du gjør alt det jeg nevnte?

Er ikke ferdig utdannet, men svarte likevel. Jeg har gjort alt det du nevner, men plages ikke av det. Sykepleie yrket er ikke bare kroppsvæsker

Jeg er flink... med mennesker. Til å snakke, ha en dialog med mennesker. Jeg takler og mye stress og høyt tempo.

Hvor jeg jobber og med hva vil jeg ikke skrive på forum

[AnonymBruker]

Jeg er en omsorgsperson, men jeg liker også å ha et aktivt og praktisk yrke. Liker at det er mye prosedyrer og pasientkontakt, men også en del kontorarbeid, en god blanding for min del.

Jeg er flink med mennesker, er rolig i stressende situasjoner og takler blod og gørr veldig godt Men det er lite blod og gørr altså. Det er også lite rumpevasking selv om folk ikke tror det. Også liker jeg tanken på at jeg har så mange muligheter med tanke på videreutdanninger og arbeidssteder, blir ikke låst fast.

Jeg er glad i turnus jeg da, virker som jeg er den eneste innimellom.

Anonymous poster hash: 76e2c...a1d

[Gjest Badebuksa]

Hehe, ta det rolig, jeg kjenner ikke alle sykepleiere på alle sykehus i hele landet, så hadde neppe kjent noen igjen,

[pinar]

Hehe, ta det rolig, jeg kjenner ikke alle sykepleiere på alle sykehus i hele landet, så hadde neppe kjent noen igjen,

Nei, kanskje ikke du, men personlig vil jeg ikke bli kjent igjen av eventuelle kollegaer eller pasienter

[Gjest Badebuksa]

Nei, kanskje ikke du, men personlig vil jeg ikke bli kjent igjen av eventuelle kollegaer eller pasienter

bare fordi du innrømmer at du f.eks jobber på infeksjonsavdelingen eller barneavdelingen?

[Gjest LonelyAngel]

I dag var en slik dag hvor jeg må minne meg selv på hvorfor jeg ble sykepleier. Det var TOTALT KAOS! Jeg hadde ansvaret alene for 10 pasienter på dagtid. En pasient skulle dit, en annen hit. Det var operasjoner, sårstell, medisiner, antibiotika, observasjoner, innleggelse av sonde.. you name it.

Jeg sov i 3 timer når jeg kom hjem. Blir så oppgitt over at sykepleiere får så lite i lønn i forhold til andre yrker med 3 års høyere utdanning. Og i tillegg til hvor mye ansvar man faktisk har (man må faktisk følge litt med at legene også gjør slikt som de skal. Det er ofte de glemmer ting.) og hvor mye man stresser i løpet av en vakt.

Endret 27. august 2013 av LonelyAngel

[Mynona]

bare fordi du innrømmer at du f.eks jobber på infeksjonsavdelingen eller barneavdelingen?

Det i sammenheng med andre ting man skriver på et forum gjør at mange er lett gjenkjennelige. Vi vet ikke om det er noen kjentfolk (kollega, pasient e.l.) bak noen av nickene her.

Og jeg har kjent igjen fler herfra uten at de vet at jeg vet hvem de er.

[AnonymBruker]

Men til dere sykepleiere, er det ikke vanskelig å måtte snakke med pårørende, med det at de har så mange spørsmål osv?

Anonymous poster hash: eb55a...37e

[AnonymBruker]

Men til dere sykepleiere, er det ikke vanskelig å måtte snakke med pårørende, med det at de har så mange spørsmål osv?

Anonymous poster hash: eb55a...37e

Nei, man vet som regel sykedomshistorien til pasienten, blodprøvesvar, fremtidsutsikter etc. Dersom de lurer på noe mer "avansert" så kan de få prate med legen

Anonymous poster hash: 449ca...463

[AnonymBruker]

Men til dere sykepleiere, er det ikke vanskelig å måtte snakke med pårørende, med det at de har så mange spørsmål osv?

Anonymous poster hash: eb55a...37e

Jeg synes faktisk at pårørende ofte er det vanskeligste. De som lever med sykdommen har som regel mer realistiske tanker om fremtiden. Pårørende kan derimot ofte ønske andre ting enn pasienten og overstyre pasienten.

Anonymous poster hash: 8a2d8...df3

[pinar]

Jeg synes faktisk at pårørende ofte er det vanskeligste. De som lever med sykdommen har som regel mer realistiske tanker om fremtiden. Pårørende kan derimot ofte ønske andre ting enn pasienten og overstyre pasienten.

Anonymous poster hash: 8a2d8...df3

Ja, det kan være vanskelig å si de riktige tingene! Pårørende ser ting ofte litt annerledes enn pasienten selv og.. Samtidig er det jo en viktig sykepleie oppgave å ivareta de pårørende og, slik at de ikke føler seg glemt midt i det hele.