Kronisk sykdom og krevende oppfølging

[AnonymBruker]

Lurer på om det er noen som sliter med det samme som meg. Jeg har flere kroniske sykdommer som krever kontroller og medisiner. De fleste kontroller er 2-3 ganger i året hos spesialister, i tillegg til fastlegeoppfølging med at jevnlige blodprøver, vaksiner o.a. Har også et barn med spesielle behov som trenger oppfølging, både hjemme og i hjelpeapparatet med møter, legekontroller o.s.v.

Jeg stortrives på jobb, jobber 100%, selv om det er tungt og sliter på kroppen min.

Likevel føler jeg at all denne oppfølgingen (som jeg skjønner og vet er viktig og helt nødvendig) er det som sliter mest. Egentlig fordi jeg stadig må enten komme litt senere på jobb, eller gå litt tidligere for å rekke legetimer og div. Får så uendelig dårlig samvittighet og vil ikke være "hun som alltid skal noe". Nå er det faktisk ingen som har gitt meg dårlig samvittighet, kollegene mine er forståelsesfulle som få. Likevel gnager dette veldig på meg. Prøver å få timer til å passe utenom arbeidstid, men med jobb fra 8.00 - 16.00 er det umulig.

Noen som har råd om hvordan jeg kan slippe denne gnagingen som sliter mest?

Anonymous poster hash: eae55...207

[AnonymBruker]

Les deg opp på "flink pike syndrom." Spesielt den delen med teknikker for å slutte med det.

Du er mer enn flink nok til å jobbe når du har 100% stilling, barn med spesielt behov og en kronisk sykdom selv.

Anonymous poster hash: 93df6...8a6

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen å være flåsete nå, men jeg "misunner" deg litt.

Vi er i samme situasjon helsemessig, men her i huset blir vi glemt av spesialistene, og må hele tiden purre på for å få den oppfølgingen som er avtalt. Dette tar mye energi, skaper mye frustrasjon, og gjør at vi ikke får tiltrengte behandlinger og kontroller.

(bare en liten utblåsning)

Når det gjelder deg, er jeg sikker på at kollegene dine forstår fraværet ditt. Fraværet er nødvendig for at du skal fungere i jobben din, og for at barnet ditt skal ha det bra, og det tror jeg de færreste har problemer med å akseptere.

Det du må jobbe med, er å akseptere at dette er din hverdag, og noe du gjør fordi du må, ikke fordi du vil.

Anonymous poster hash: 83cd7...cce

[AnonymBruker]

Flink - pike- syndrom, tja kanskje jeg passer inn i det? Kjenner meg godt igjen i allefall Får lese om teknikker for å slutte med det. Tjener ikke til noe bra, begynner jeg å innse.. Takk for svar

Anonymous poster hash: eae55...207

[AnonymBruker]

Anonymbruker 2: Kjenner meg godt igjen i energityven purring og kamper om hjelp. Kjemper hele tiden for at barnet skal få hjelp, vi er inne i hjelpeapparatet, men må purre likevel for å få oppfølging. Veldig frustrerende Man kan rett og slett ikke gi seg, bare purre på videre.

Ja, kollegene har ikke klaget, det er bare min følelse av å ikke være nok tilstede på jobb pga mine sykdommer. Har lite sykefravær, og jobber ofte hjemme og i helger for å lette på samvittigheten, uten at noen har krevd det av meg. Har nok en grad av flink - pike- syndromet. Her er det bare til å lese seg opp og finne måter å slutte med det på

Tusen takk for svar og lykke til med deres egen situasjon. Stå på!

Anonymous poster hash: eae55...207

[Rosalie]

En ting som hjelper på min samvittighet, er at jeg har fått godkjent fritak fra arbeidsgivers ansvar for sykepenger i arbeidsgiverperiode og ved egenmelding. Dette gjør at jeg med bedre samvittighet har sykefravær fra jobb uten å være dødssyk, forhindrer at jeg blir langtidssykemeldt med det første, og at jeg kan stå i full jobb lenger.

https://www.nav.no/Arbeid/Jobb+og+helse/Sykmelding+og+sykepenger/Kronisk+syk+arbeidstaker.346432.cms

Og ellers så må man bare lære seg at sånn er livet. Dårlig samvittighet hjelper ikke på noe. Heller tvert om.

Endret 22. august 2013 av Rosalie

[AnonymBruker]

Tusen takk, dette var jeg ikke klar over ))

Anonymous poster hash: eae55...207