Samfunnsdømt fordi jeg er blitt mobbet!?

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og det har gitt varige merker for livet.
Det gjør at jeg fortsatt er sjenert og sliter med øyekontakt, noe jeg stadig får slengt kommentarer på, også fra oppegående voksne.

Jeg har søkt jobber jeg er godt kvalifisert, men fått vite at jobbintervjuet gikk dårlig, fordi jeg virker usikker og sjenert.

Snakk om å bli dobbelt straffet! Ikke nok med at jeg har fått ødelagt store deler av barndommen, jeg skal også straffes av oppegående arbeidsgivere???! Jeg har toppkarakterer og gode referanser.
Jeg er nå så heldig at jeg har fått drømmejobben på bakgrunn av at jeg faktisk er flink – men før dette har jeg altså søkt jobber der jeg blir dømt fordi jeg har hatt det vondt og ikke klart å jobbe meg helt gjennom dette.

Hva mener dere om dette, flere som har opplevd noe liknende?

Jeg byttet skole og fikk det bedre da, så mitt råd til alle som sliter er faktisk å komme dere vekk så fort som mulig. Men selv om jeg fikk det noe bedre, er jeg fortsatt merket for livet...

Anonymous poster hash: 38e0c...970

[AnonymBruker]

Ps. for ikke å snakke om at folk faktisk tisker "der er hun som bytta skole" selv om dette er 15 år siden snart. Dessuten er jeg mest sjenert på førsteinntrykket, og jobbintervjuer er en situasjon der jeg stivner. Når jeg først kommer inn i jobben er jeg sosial og snakkesalig med kolleger og de man kommer i kontakt med. Jeg jobber i et yrke der man bør være relativt sosial, men dette er ikke noe problem for meg, når jeg først får sjansen!

På mange måter er livet mitt ødelagt - og jeg er sint og provosert av disse arbeidsgiverne som både diskriminerer meg og påpeker på en stygg måte det de oppfatter som mine svakheter.

Anonymous poster hash: 38e0c...970

[AnonymBruker]

Bearbeid skadene dine, så blir ting bedre. Du kan ikke gi andre skylden for at du er skadet. Det hjelper ingenting. Jeg opplevde heller at det føltes vondt verre. De vet jo ikke hva du har vært igjennom.

Søk hjelp om så er. Jeg måtte det og jeg tror jeg nå kan anse meg selv som helt skadefri til tross for mobbing og vold over mange år i oppveksten.

Anonymous poster hash: f7655...279

[super-s]

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og det har gitt varige merker for livet.Det gjør at jeg fortsatt er sjenert og sliter med øyekontakt, noe jeg stadig får slengt kommentarer på, også fra oppegående voksne.Jeg har søkt jobber jeg er godt kvalifisert, men fått vite at jobbintervjuet gikk dårlig, fordi jeg virker usikker og sjenert. Snakk om å bli dobbelt straffet! Ikke nok med at jeg har fått ødelagt store deler av barndommen, jeg skal også straffes av oppegående arbeidsgivere???! Jeg har toppkarakterer og gode referanser.Jeg er nå så heldig at jeg har fått drømmejobben på bakgrunn av at jeg faktisk er flink – men før dette har jeg altså søkt jobber der jeg blir dømt fordi jeg har hatt det vondt og ikke klart å jobbe meg helt gjennom dette.Hva mener dere om dette, flere som har opplevd noe liknende?Jeg byttet skole og fikk det bedre da, så mitt råd til alle som sliter er faktisk å komme dere vekk så fort som mulig. Men selv om jeg fikk det noe bedre, er jeg fortsatt merket for livet... Anonymous poster hash: 38e0c...970

Det erbare du som kan gjøre noe med det. Du må jobbe med deg selv for å bli kvitt usikkerheten. Ikke misforståmeg. Jeg har fått store deler av livet mitt ødelagt pga mobbing selv, og jeg har vært 4,5 år ute av jobb pga en sykdom som kommer delvis fra mobbingen. Men vi kommer ingen vei om man skal bare tenke på at andre har ødelagt livet vårt. Vi må bare akseptere (akseptere, ikke godta) det som har hendt, fokusere fremover, og jobbe med oss selv. Det tar tid, men vi må bare det. Hvis vihenger oss opp i fortiden, kommer vi bare til å sitte fast i selvmedlidenheten og ikke komme oss noen vei.

Søk hjelp, og jobb deg gjennom det. Du klarer det!

[Gjest s@nd]

Jeg skjønner deg godt. Men når du er på jobbintervjuer får de et intrykk av deg der og da, av det ene møtet. Hvis du er stille, ikke virker sosial og imøtekommende, vil du mest sannsynlig bli satt lengre ned på lista. De vil ha imøtekommende mennesker som snakker godt for seg, som ser dem i øynene. Det er jo det som gir et godt førsteintrykk :-) du bør jobbe med deg selv. Jeg har gjort det selv, jobbet med meg selv. Jeg har presset meg selv til å snakke med fremmede, bruke øyekontakt, osv. Jeg er ikke mye sjenert lengre

[navnet]

Hvordan kan du legge skylden på arbeidsgivere for et førsteinntrykk som ikke er godt nok?

Om du har 100 kandidater, tar du da den som er aller best, eller den som havnet midt på treet fordi du magisk skulle skjønne at det inntrykket du fikk var feil? En feilansettelse kan koste flere hundre tusen kroner i verste fall..

Jeg skjønner at du har hatt det fælt, og at du må blåse ut litt, men du kan jo ikke klandre folk for at de gjør jobben sin..

[Ugla i mosen]

Du har min fulle sympati. Men jeg er enig med de andre over her: Man kan ikke identifisere seg som offer resten av livet. Andre mennesker er ikke tankelesere, og en kan heller ikke forvente at de skal kunne "se" deg på den måten du kanskje trenger. I alle fall er du selv ansvarlig for å bygge livet ditt videre, og du bestemmer selv hvor mye fortiden skal innvirke på det.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Jeg forstår frustrasjonen din. Det du trenger er å oppleve mestring, og det får man gjerne gjennom arbeid. Arbeidsgivere har dessverre helt andre intensjoner enn det du har. For dem er det ikke viktig å løfte folk opp, men å få de beste kandidatene til akkurat den stillingen. Godt å høre at det gikk til slutt

Hva slags type jobb er det du har fått, eller søkte?

Jeg tror samtlige her ikke forstår hvor mye det kan skade å vokse opp med dårlig selvbilde. Til syvende og sist er det kun du som kan løfte deg selv, men det er ikke nødvendigvis så enkelt å bare bestemme seg for å tenke på en bestemt måte. Jeg tror innlegget handlet mer om å føle at man er mer eller mindre dømt for noe man ikke kan noe for, i form av ringvirkninger fra tidligere negative opplevelser.

Anonymous poster hash: 098ad...e30

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg. Jeg forstår frustrasjonen din. Det du trenger er å oppleve mestring, og det får man gjerne gjennom arbeid. Arbeidsgivere har dessverre helt andre intensjoner enn det du har. For dem er det ikke viktig å løfte folk opp, men å få de beste kandidatene til akkurat den stillingen. Godt å høre at det gikk til slutt

Hva slags type jobb er det du har fått, eller søkte?

Jeg tror samtlige her ikke forstår hvor mye det kan skade å vokse opp med dårlig selvbilde. Til syvende og sist er det kun du som kan løfte deg selv, men det er ikke nødvendigvis så enkelt å bare bestemme seg for å tenke på en bestemt måte. Jeg tror innlegget handlet mer om å føle at man er mer eller mindre dømt for noe man ikke kan noe for, i form av ringvirkninger fra tidligere negative opplevelser.

Anonymous poster hash: 098ad...e30

TS her - dette innlegget var bra, føler du forstår situasjonen min. Ja - jeg føler meg dømt for noe jeg ikke kan noe for. Å være sjenert er IKKE et skjellsord. At du er sjenert, betyr ikke noe av følgende:

- at du er et dårlig menneske

- at du ikke er snill og sympatisk og empatisk

- at du ikke er faglig dyktig, arbeidssom og pliktoppfyllende

- at du ikke er sosial når du først er blitt trygg på menneskene du møter

- at du ikke er intelligent

Dessuten er det å være sjenert, ikke det samme som å ha lite selvtillit. Jeg er trygg på at jeg er flink og får mange komplimenter for ulike ting, men sjenertheten henger ved meg. Du kan ha ekstremt mange gode kvaliteter selv om du fremstår som sjenert.

Jeg er ikke sint på enkeltpersoner (bortsett fra enkelte av dem som stod for den verste mobbingen da vi var barn). Jeg forstår at arbeidsgivere vil velge den beste kandidaten, men hva om den beste kandidaten er den som ikke viser seg så selvsikker? I mange tilfeller kan vi "blyge" mennesker kanskje være enda MER sympatiske og pliktoppfyllende enn de som "kjører på"?

Hva synes dere om at noen som ikke ville ansatte meg, påpekte at jeg virket usikker og sjenert? jeg syntes det var ubehagelig.

Jeg vil gjerne være mest mulig anonym Men jeg jobber i et yrke der ca halvparten er å jobbe på kontor, andre halvparten møter du mennesker og snakker med dem. Jeg fungerer glimrende i jobben jeg har nå, selv om mange som møter meg for første gang, kanskje vil tenke "hva er det med henne, hun virker så usikker og sjenert?" Det hindrer meg ikke fra å utføre jobben min...

Anonymous poster hash: 38e0c...970

[AnonymBruker]

Bearbeid skadene dine, så blir ting bedre. Du kan ikke gi andre skylden for at du er skadet. Det hjelper ingenting. Jeg opplevde heller at det føltes vondt verre. De vet jo ikke hva du har vært igjennom.

Søk hjelp om så er. Jeg måtte det og jeg tror jeg nå kan anse meg selv som helt skadefri til tross for mobbing og vold over mange år i oppveksten.

Anonymous poster hash: f7655...279

Jeg har søkt hjelp og gått hos psykolog, men det blir så mye "fortidssnakk", det har ikke hjulpet meg faktisk. Øyekontakt er det jeg sliter mest med.... at noe så enkelt kan være så vanskelig!

Har noen tips om dette?

Hvordan klarte du å kvitte deg helt med skadene? Da er du heldig

Det erbare du som kan gjøre noe med det. Du må jobbe med deg selv for å bli kvitt usikkerheten. Ikke misforståmeg. Jeg har fått store deler av livet mitt ødelagt pga mobbing selv, og jeg har vært 4,5 år ute av jobb pga en sykdom som kommer delvis fra mobbingen. Men vi kommer ingen vei om man skal bare tenke på at andre har ødelagt livet vårt. Vi må bare akseptere (akseptere, ikke godta) det som har hendt, fokusere fremover, og jobbe med oss selv. Det tar tid, men vi må bare det. Hvis vihenger oss opp i fortiden, kommer vi bare til å sitte fast i selvmedlidenheten og ikke komme oss noen vei.

Søk hjelp, og jobb deg gjennom det. Du klarer det!

Fint innlegg dette også, tusen takk... Dere har jo rett i at det bare er jeg som kan gjøre noe med situasjonen, men jeg føler likevel det er urettferdig. Dessuten er det enkelte andre som sladrer om skolebytte osv., som ikke akkurat gjør det lettere å legge fortiden bak seg. Jeg skal prøve å søke bedre hjelp...

Jeg skjønner deg godt. Men når du er på jobbintervjuer får de et intrykk av deg der og da, av det ene møtet. Hvis du er stille, ikke virker sosial og imøtekommende, vil du mest sannsynlig bli satt lengre ned på lista. De vil ha imøtekommende mennesker som snakker godt for seg, som ser dem i øynene. Det er jo det som gir et godt førsteintrykk :-) du bør jobbe med deg selv. Jeg har gjort det selv, jobbet med meg selv. Jeg har presset meg selv til å snakke med fremmede, bruke øyekontakt, osv. Jeg er ikke mye sjenert lengre

Bra innlegg dette også. Hvordan jobbet du med deg selv, hvordan klarte du dette? Hvordan fikser man bedre øyekontakt?? hadde du også problemer med det?

Hvordan kan du legge skylden på arbeidsgivere for et førsteinntrykk som ikke er godt nok?

Om du har 100 kandidater, tar du da den som er aller best, eller den som havnet midt på treet fordi du magisk skulle skjønne at det inntrykket du fikk var feil? En feilansettelse kan koste flere hundre tusen kroner i verste fall..

Jeg skjønner at du har hatt det fælt, og at du må blåse ut litt, men du kan jo ikke klandre folk for at de gjør jobben sin..

Du har jo et poeng, men tror kanskje du ikke har opplevd noe liknende som mobbing selv? Jeg vet at jeg er rasende dyktig, det har jeg fått bekreftet nå. Hvorfor skal det å virke sjenert gi et så innmari dårlig inntrykk? Jeg føler meg da dømt utifra førsteinntrykket. Feilansettelser kan koste ja - men jeg har referanser og karakterer som viser at jeg kan det jeg gjør. Det føles surt at mindre kvalifiserte og mindre talentfulle kandidater får jobben istedet for deg, bare fordi de er mer selvsikre typer. De jeg bør være aller mest sinna på, er imidlertid skolen og de lærerne som lar barn gå der dag ut og dag inn, i full visshet om at barna blir mobbet og har det fælt på skolen. Det har skadet mange mennesker!

Hvis jeg ikke hadde vært så uheldig å oppleve mobbing, kan det hende at jeg hadde sittet på jobbintervjuet mye mer selvsikker, sprunget ut i "full blomst", fått vist frem den flotte personen som jeg vet at jeg egentlig er.

Du har min fulle sympati. Men jeg er enig med de andre over her: Man kan ikke identifisere seg som offer resten av livet. Andre mennesker er ikke tankelesere, og en kan heller ikke forvente at de skal kunne "se" deg på den måten du kanskje trenger. I alle fall er du selv ansvarlig for å bygge livet ditt videre, og du bestemmer selv hvor mye fortiden skal innvirke på det.

Synes jeg har fått mange gode svar her, selv om noen av dem er litt kritiske, så tar jeg det med meg.

MEN: hva ønsker folk egentlig å oppnå med å påpeke at jeg er så sjenert??? Det gjør situasjonen verre for meg, da blir det mer fremtredende neste gang!

Kjenner at jeg begynner å bli sinna over situasjonen - kanskje det er det som skal til: nå er jeg drittlei av å være sjenert, nå gidder jeg ikke å være det lenger!

takker for svarene

Anonymous poster hash: 38e0c...970

[Gjest s@nd]

Bra innlegg dette også. Hvordan jobbet du med deg selv, hvordan klarte du dette? Hvordan fikser man bedre øyekontakt?? hadde du også problemer med det?

Jeg gikk ut oftere, alene, på restauranter, på butikker, på spa f.eks. Jo mer jeg dro ut alene og fikk snakket med folk uten at andre tok over samtalene, ble det enklere og enklere å snakke for seg. På skolen presset jeg meg selv til å spørre fremmede om f.eks. hva klokken er eller "vet du når tid dette skjer?" Jeg spurte folk om ting jeg egentlig visste da, men likevel hjalp det på. Jeg turte å spørre, jeg brukte automatisk øyekontakt.

Øyekontakt kom egentlig naturlig for meg, og det tror jeg det gjør med deg og bare snakk med folk, ta litt initiativ, selv om du må tvinge deg selv til det. Det trenger ikke være en lang samtale.

Jo, hadde litt problemer med øyekontakt. Men det kom etterhvert når jeg turte å snakke mer. Du lærer å snakke mer rett og slett av Å SNAKKE, med folk. :-) Prøv det selv. Kanskje det funker..

[navnet]

Sitter på mobil så får ikke sitert uten at det blir grådig langt, men jo, jeg har blitt mobbet, men jeg ble mobbet på '' guttemåten '' dvs at alle jentene i klassen min banket skitten av meg hver dag.

Utfryst ble jeg først når jeg var 19 år, men da la jeg meg ikke ned, jeg bare fikk meg nye venner etter en stund.

Selv om jeg har blitt gjort narr av å grisebanket så er jeg ikke usikker eller sjenert av natur,jeg har heller overkompansert å må dempe meg selv ellers så tar jeg over rommet. tror ikke alt er alle andre sin feil, kanskje du er litt sjenert av natur og så ble det forsterket av mobbingen?

Hadde jeg vært deg så hadde jeg istedenfor å fokusere på om folk liker deg eller hva de synes så skal du leve på dine prestasjoner. Typ her er jeg, å jeg er genial i hva jeg gjør. Uansett om du liker meg eller ikke.

Fokuser på alt du har mestrer å alt du kan, så blir det bedre

[AnonymBruker]

Det føles urettferdig at mobberene aldri får noen konsekvenser, mens offeret må bytte skole. Mobberene har fortsatt samme fine selvtillit, mens offeret sin selvillit blir knust. I jobbsøkerprosessen fremstår mobberen slik arbeidsgivere vil ha ansatte, men offeret fremstår som sjenert fordi det ikke har selvtillit etter langvarig mobbing.

Skjønner godt tankegangen til TS om at hun blir dobbelstraffet for å bli mobbet, mens mobberen sitter igjen helt uten konsekvenser.

Anonymous poster hash: 4d5cd...ce9

[Gjest Beano]

I mange yrker er en persons sosiale ferdigheter like viktig som deres kunnskap i feltet. Det er bra at du fikk toppkarakterer og at du har blitt bedre sosialt, men når en arbeidsgiver skal ansette noen må de være siker på at de kan levere også.

[Gjest Beano]

Det føles urettferdig at mobberene aldri får noen konsekvenser, mens offeret må bytte skole. Mobberene har fortsatt samme fine selvtillit, mens offeret sin selvillit blir knust. I jobbsøkerprosessen fremstår mobberen slik arbeidsgivere vil ha ansatte, men offeret fremstår som sjenert fordi det ikke har selvtillit etter langvarig mobbing.

Skjønner godt tankegangen til TS om at hun blir dobbelstraffet for å bli mobbet, mens mobberen sitter igjen helt uten konsekvenser.

Anonymous poster hash: 4d5cd...ce9

Du kan jo ikke være sikker på at mobberne ikke har blitt ''straffet''. De må leve med tanken på at de har gjort harme til en annen.

[AnonymBruker]

Du vet jo ikke om du hadde vært sjenert uten mobbingen. Det er mange som ikke har blitt mobbet som også er sjenerte. Jeg ble utfryst og vokste opp praktisk talt uten venner. Det har ført til at jeg har en grunnleggende frykt for å møte nye mennesker som jeg ikke har kommet over. Men jeg har lært meg å gi et godt førsteinntrykk ved å puste med magen, senke stemmeleiet, gi et fast håndtrykk og se den jeg hilser på i øynene. Det er en treningssak. Det er grunnleggende psykologi at folk stoler mer på de som ser dem i øynene, uansett om det er bevisst eller ikke.

Anonymous poster hash: 0a149...f41

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet hele barneskolen, men jeg er ikke sjenert likevel. Jeg syns jobbintervjuer er kjempevanskelige, men det er fordi jeg er så veldig "flink pike". Jeg vil gi et perfekt inntrykk av meg selv, og gir sjelden ros til meg selv. Da gjør jeg det vanskeligere for meg selv. Men jeg skylder ikke på samfunnet som har lagt opp til at min generasjon skal være så innmari flinke. Jeg får ikke noe igjen for å skylde på andre, det hjelper ikke. Så jeg fortsetter bare å prøve å søke jobber og få det bedre med meg selv

Hvis det at du er sjenert ødelegger for deg ville jeg prøvd å gjøre noe med det. Begynt med en skummel hobby der du må trå ut av komfortsonen, gått til psykolog, prøvd en coach - prøve å endre på det i stedet for å la mobberne fortsette å ødelegge for deg.

Anonymous poster hash: be44a...4ad

[AnonymBruker]

Det er omvendt med meg!

Jeg er blid, positiv, åpen og oser av selvtillit. Det er ingen i verden som hadde gjettet at jeg hadde blitt utestengt og mobbet hele barndommen.(inkludert av min mor)

Men inne i meg er det en lite "troll" som sier at jeg ikke er verdt noen ting, jeg klarer ingenting og jeg er lite intelligent.

Jeg er sta og har hele livet kjempet i mot "trollet" og latet som om det ikke finnes og jeg har vunnet på mange områder.

Men jeg har ikke troen på meg selv. Dette har resultert i dårlige karakterer og en utdannelse jeg ikke ønsker. På dette området vinner "trollet" og jeg sitter med veldig få muligheter i dag.

Mine ønsker og drømmer blir uoppnålig og jeg føler "trollet" fanger meg i en hverdag jeg ikke ønsker.

Helt utrolig hvor stor påvirkning en dårlig start på livet kan ha...men man kan jo ikke annet enn å jobbe med seg selv.

Anonymous poster hash: ddcf3...786

[Marie90]

Jeg er enig i alt du sier ang. å være sjenert - men faktum er at sjenanse likevel kan virke begrensende, rett og slett ved at hvor sosial, imøtekommende og samarbeidsvillig du er ikke kommer frem. På godt og vondt så er det førsteinntrykket som gjelder i et jobbintervju og da må man bare "bring it".

Jeg var svært sjenert gjennom hele barndommen og var et veldig innesluttet barn. Jeg husker det ble verre når det ble påpekt. Jeg kunne være veldig utadvendt når jeg først ble kjent med noen, men det tok tid. Husker ved et par anledninger at jenter jeg hadde blitt kjent med sa at jeg forandret meg sånn fordi "du virker jo først såå sjenert". Jeg hatet det, for deres utsagn gjorde meg jo bare enda mer oppmerksom på meg selv og fikk meg til å stresse.

Det er noe som må jobbes med som alt annet. Jeg er ikke sjenert lenger og klarer alltid å virke utadvendt på et jobbintervju. Jeg kan riktignok fortsatt ha problemer med å "åpne opp" når jeg møter en gutt jeg er interessert i.

Noen ganger må man akseptere at det er visse kriterier man blir dømt på, uansett om man mener at disse er feil. Jeg synes personlig samfunnet fokuserer for mye på at folk skal være ekstremt utadvendte (mens i realiteten er innadvendte mennesker ofte de beste lederne og presterer bra på jobb). Likevel er det slik det er og man må utenfor komfortsonen.

Du sier at sjenanse ikke nødvendigvis betyr å ha lite selvtillit. Men siden du virker usikker og nervøs i jobbintervjuer, har du sannsynligvis et selvtillitsproblem. Man kan være innadvendt og selvsikker, men da klarer man likevel å tvinge seg selv til å være utadvendt i visse sammenhenger. Jeg trives godt i eget selskap men jeg kan fortsatt gi et selvsikkert inntrykk. Så det er antakelig noe du må jobbe med.

Endret 21. august 2013 av Marie90

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet hele barneskolen, men jeg er ikke sjenert likevel. Jeg syns jobbintervjuer er kjempevanskelige, men det er fordi jeg er så veldig "flink pike". Jeg vil gi et perfekt inntrykk av meg selv, og gir sjelden ros til meg selv. Da gjør jeg det vanskeligere for meg selv. Men jeg skylder ikke på samfunnet som har lagt opp til at min generasjon skal være så innmari flinke. Jeg får ikke noe igjen for å skylde på andre, det hjelper ikke. Så jeg fortsetter bare å prøve å søke jobber og få det bedre med meg selv

Hvis det at du er sjenert ødelegger for deg ville jeg prøvd å gjøre noe med det. Begynt med en skummel hobby der du må trå ut av komfortsonen, gått til psykolog, prøvd en coach - prøve å endre på det i stedet for å la mobberne fortsette å ødelegge for deg.

Anonymous poster hash: be44a...4ad

Som student innenfor relevant område kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt. Det er mange faktorer involvert i forhold til hvordan man reagerer på ulike livsomstendigheter. For eksempel har det mye å si hva slags bilde man har av seg selv, hva slags forhold man har til foreldre, venner og andre omsorgspersoner, hva slags personlighet man har (som i stor grad er genetisk bestemt), og hva man opplever av mestring sånn ellers. Hvis personen er nevrotisistisk (en som er mye engstelig) og introvert, er dette faktorer som kan gjøre det vanskeligere for personen å takle det vedkommende har vært utsatt for enn om han/hun var ekstrovert og emosjonelt stabil. Hvis personen har et gjennomgående dårlig bilde av seg selv og ikke et tett bånd til personer rundt seg, er det mye vanskeligere å forholde seg til en intervjusituasjon der man i største grad blir vurdert om man har en generell grunnleggende trygghetsfølelse på seg selv og medmennesker. Derfor skal du være litt forsiktig med å si at en person bare skal ta seg sammen bare fordi du har fått det til. Det er også ulike grader av mobbing.

Anonymous poster hash: 098ad...e30