Spiser enten for mye eller for lite.

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har en slags spiseforstyrrelse. Jeg har på en måte to typer perioder: En hvor jeg spiser alt for mye, nesten på grensen til å fråtse, og en annen hvor jeg nesten ikke får i meg mat. Hvordan skal jeg takle dette? Jeg kaster aldri opp eller noe, men har ofte vondt i magen. Begge deler er ganske slitsomt, fordi jeg enten tenker på alt jeg har spist eller at jeg tenker at nå må jeg spise noe snart. Når jeg ikke spiser så blir jeg jo veldig sliten, fordi jeg ikke får i meg noe energi. Jeg gikk ned tre kg på kort tid på grunn av en depresjon som ble veldig ille for 4 mnd siden (er fortsatt deprimert, men ikke alvorlig deprimert), og har ligget stabilt på den vekten siden. Bare så det er sagt så er jeg fornøyd med kroppen min akkurat nå, og jeg vet bedre enn å bruke sulting som en metode for å gå ned i vekt. Jeg veier 54 kg og er 164 cm høy om noen skulle lure.

Noen som har noen tanker om det jeg skriver?

Anonymous poster hash: deb96...6f5

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har en slags spiseforstyrrelse. Jeg har på en måte to typer perioder: En hvor jeg spiser alt for mye, nesten på grensen til å fråtse, og en annen hvor jeg nesten ikke får i meg mat. Hvordan skal jeg takle dette? Jeg kaster aldri opp eller noe, men har ofte vondt i magen. Begge deler er ganske slitsomt, fordi jeg enten tenker på alt jeg har spist eller at jeg tenker at nå må jeg spise noe snart. Når jeg ikke spiser så blir jeg jo veldig sliten, fordi jeg ikke får i meg noe energi. Jeg gikk ned tre kg på kort tid på grunn av en depresjon som ble veldig ille for 4 mnd siden (er fortsatt deprimert, men ikke alvorlig deprimert), og har ligget stabilt på den vekten siden. Bare så det er sagt så er jeg fornøyd med kroppen min akkurat nå, og jeg vet bedre enn å bruke sulting som en metode for å gå ned i vekt. Jeg veier 54 kg og er 164 cm høy om noen skulle lure.

Noen som har noen tanker om det jeg skriver?

Anonymous poster hash: deb96...6f5

Jeg har også hatt det sånn det siste halve året. Men jeg føler sjelden jeg har lite energi når jeg spiser lite, energien er egentlig på det jevne hele tiden. Når jeg spiser mye, føler jeg meg skikkelig ekkel. Det har liksom blitt som en uvane som jeg ikke blir kvitt.

Anonymous poster hash: 50fd9...344

[pantora]

Hvorfor spiser du mye/lite da? Hva gjør at du ikke klarer spise "normalt"?

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det sånn det siste halve året. Men jeg føler sjelden jeg har lite energi når jeg spiser lite, energien er egentlig på det jevne hele tiden. Når jeg spiser mye, føler jeg meg skikkelig ekkel. Det har liksom blitt som en uvane som jeg ikke blir kvitt.

Anonymous poster hash: 50fd9...344

Føles ut som en uvane jeg heller ikke kan bli kvitt... Men hvordan klarer du å holde energien oppe uten mat?

Hvorfor spiser du mye/lite da? Hva gjør at du ikke klarer spise "normalt"?

Det er ingen grunn til, det bare er slik. Vil gjerne finne ut hvorfor, for det begynner å bli så slitsomt å gå slik :/

Anonymous poster hash: deb96...6f5

[pantora]

Du spiser ikke lite for å "veie opp" for å ha spist mye, da? Er ikke rart at periodene du spiser lite blir avløst av perioder hvor du spiser mye, kroppen er desperat etter mat og vil ha alt den får tak i. Kroppen din trenger og ønsker jevn næringstilførsel. Dersom det ikke er noe psykisk bak, så vil sannsynligvis det å tvinge deg selv til å spise mer når du ikke egentlig vil spise, bryte denne onde sirkelen du er i.

[Gjest A-en]

_{Jeg har AKKURAT samme problem, og vet ikke hvorfor. Sliter litt psykisk, så det er muligens en sammenheng der. Reagerer på angst og stress med kvalme og magesmerter, så det ville jo ikke være så ulogisk. Ellers tåler jeg ikke melk så godt, men jeg er usikker på hvordan det påvirker matlysten. Jeg har ikke klart å kutte det helt ut, da jeg ikke får noe særlig symptomer med mindre det blir mye på en gang. Burde kanskje vært flinkere på det}

_{Du kan jo kanskje undersøke om det er noe du ikke tåler? Ellers er det ikke umulig at det har sammenheng med depresjon. Det er vel ikke så unaturlig at man får fysiske symptomer i sånne situasjoner.}

[AnonymBruker]

Overspising. Man kan fint være normalvektig for å ha det, nettopp på grunn av disse sulteperiodene.

Anonymous poster hash: 1ca7c...69a

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar til dere alle!

Du spiser ikke lite for å "veie opp" for å ha spist mye, da? Er ikke rart at periodene du spiser lite blir avløst av perioder hvor du spiser mye, kroppen er desperat etter mat og vil ha alt den får tak i. Kroppen din trenger og ønsker jevn næringstilførsel. Dersom det ikke er noe psykisk bak, så vil sannsynligvis det å tvinge deg selv til å spise mer når du ikke egentlig vil spise, bryte denne onde sirkelen du er i.

Nei, jeg spiser ikke lite med vilje. Men jeg merker at jeg er desperat etter mat etter de periodene hvor jeg har spist lite. I starten spiste jeg ingenting/lite pga depresjonen/selvmordsforsøket, men dette burde ha blitt bedre nå. Jeg er langt i fra frisk hva gjelder depresjonen, men jeg burde allikevel klare å spise normalt nå (tror jeg?). Å tvinge meg selv til å spise får jeg heller ikke til. Jeg klarer ikke engang å spise yndligsrettene mine eller godteri eller noe når jeg først starter å spise lite.

_{Jeg har AKKURAT samme problem, og vet ikke hvorfor. Sliter litt psykisk, så det er muligens en sammenheng der. Reagerer på angst og stress med kvalme og magesmerter, så det ville jo ikke være så ulogisk. Ellers tåler jeg ikke melk så godt, men jeg er usikker på hvordan det påvirker matlysten. Jeg har ikke klart å kutte det helt ut, da jeg ikke får noe særlig symptomer med mindre det blir mye på en gang. Burde kanskje vært flinkere på det}

_{Du kan jo kanskje undersøke om det er noe du ikke tåler? Ellers er det ikke umulig at det har sammenheng med depresjon. Det er vel ikke så unaturlig at man får fysiske symptomer i sånne situasjoner.}

Det er ikke noen stor sjanse for at det er noe jeg ikke tåler, fordi det eneste jeg har er perioder hvor det går opp og ned i matveien. Har i tillegg testet meg for iallfall laktose og muligens gluten, men tviler på at det er noe jeg har. Jeg tenker også at det har sammenheng med depresjonen, og jeg har mange fysiske symptomer som følge av den, men samtidig burde det jo ha endret seg litt nå? Skulle gjerne blitt kvitt det, for det er så slitsomt Jeg vil bare spise normalt igjen. Ikke for lite og ikke for mye. Depresjonen har forresten ikke noe med matproblemene mine å gjøre, bare så det er klart. De kom i etterkant.

Overspising. Man kan fint være normalvektig for å ha det, nettopp på grunn av disse sulteperiodene.

Anonymous poster hash: 1ca7c...69a

Burde jeg ikke da gå opp i vekt i periodene jeg overspiser?

Anonymous poster hash: deb96...6f5

[AnonymBruker]

Jeg har det likt. Jeg spiser ALDRI normal mengde mat. Aldri. Det er enten 700 kcal eller 3500. Er 169 cm og 52 kg. Nå har jeg spist masse i en måneds tid, og har knapt lagt på meg. Jeg er veldig overrasket over det. Jeg spiser lite for å kompensere de gangene jeg spiser mye. Men hovedproblemet ligger i at jeg fremdeles vil ned i vekt, og etter å ha spist veldig lite en periode, blir jeg så sulten at jeg kaster meg over alt som er. Så egentlig har jeg nok ingen overspisingslidelse, da denne store sulten faktisk kommer av at jeg har spist lite den siste perioden. Da vil jo det være en normal reaksjon.

Jeg har forresten hatt det slik i 4-5 år, 20 nå. Sliter ikke psykisk ellers.

Anonymous poster hash: 4700c...56a

[Cammomille]

Kjenner meg veldig igjen i akkurat dette. For meg handler det om kontroll, også i den andre fasen, mangel på sådan. Kan gå opp til to-tre uker med nesten ingenting mat (dvs kanskje et eple og en agurk per dag) også har jeg andre perioder hvor jeg spiser normal middag, kveldsmat og endel "dritt-mat".

Det henger nok veldig sammen med min psykiske tilstand. Den svinger og i dårlige perioder har jeg et større hehov for kontroll, enn i bedre perioder. Mye handler om at jeg ikke synes jeg fortjener å ha det bra, og alt som gjør meg bra blir da veldig tungt og vanskelig.

Kunne ønske det var litt lettere :-)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, dere!

Jeg har det likt. Jeg spiser ALDRI normal mengde mat. Aldri. Det er enten 700 kcal eller 3500. Er 169 cm og 52 kg. Nå har jeg spist masse i en måneds tid, og har knapt lagt på meg. Jeg er veldig overrasket over det. Jeg spiser lite for å kompensere de gangene jeg spiser mye. Men hovedproblemet ligger i at jeg fremdeles vil ned i vekt, og etter å ha spist veldig lite en periode, blir jeg så sulten at jeg kaster meg over alt som er. Så egentlig har jeg nok ingen overspisingslidelse, da denne store sulten faktisk kommer av at jeg har spist lite den siste perioden. Da vil jo det være en normal reaksjon.

Jeg har forresten hatt det slik i 4-5 år, 20 nå. Sliter ikke psykisk ellers.

Anonymous poster hash: 4700c...56a

Oi, det er lenge.. Har bare hatt det slik i de fire mnd'ene, men har hatt perioder hvor jeg har vært småspist uten å overspise etterpå tidligere da.

Kjenner meg veldig igjen i akkurat dette. For meg handler det om kontroll, også i den andre fasen, mangel på sådan. Kan gå opp til to-tre uker med nesten ingenting mat (dvs kanskje et eple og en agurk per dag) også har jeg andre perioder hvor jeg spiser normal middag, kveldsmat og endel "dritt-mat".

Det henger nok veldig sammen med min psykiske tilstand. Den svinger og i dårlige perioder har jeg et større hehov for kontroll, enn i bedre perioder. Mye handler om at jeg ikke synes jeg fortjener å ha det bra, og alt som gjør meg bra blir da veldig tungt og vanskelig.

Kunne ønske det var litt lettere :-)

Hvordan vet jeg om det handler om kontroll? Jeg ønsker jo å spise i de periodene hvor jeg nesten ikke spiser, men jeg får det liksom ikke til... Kanskje det henger litt sammen med det psykiske, jeg er ikke akkurat så stabil i humøret. Det siste du skrev om å fortjene å ha det bra kan også være en årsak, for jeg vil ikke ha det bra... Hmm.

Anonymous poster hash: deb96...6f5

[Cammomille]

Tusen takk for svar, dere!

Oi, det er lenge.. Har bare hatt det slik i de fire mnd'ene, men har hatt perioder hvor jeg har vært småspist uten å overspise etterpå tidligere da.

Hvordan vet jeg om det handler om kontroll? Jeg ønsker jo å spise i de periodene hvor jeg nesten ikke spiser, men jeg får det liksom ikke til... Kanskje det henger litt sammen med det psykiske, jeg er ikke akkurat så stabil i humøret. Det siste du skrev om å fortjene å ha det bra kan også være en årsak, for jeg vil ikke ha det bra... Hmm.

Anonymous poster hash: deb96...6f5

For meg handler det om kontroll hvertfall. Når jeg føler jeg mistet kontroll på andre ting i livet, det kan være følelser, søvn, depresjon, skadetrang osv, så er det veldig godt å kunne føle jeg har full kontroll på noe. Maten er veldig enkel for meg og kontrollere.

Det hele ender med at når jeg får kontroll på det jeg ikke kan styre, så sliter jeg med å komme igang med maten igjen. Har ved to anledninger gått lengre tid uten, og har tilslutt blitt sondeforet. Det er helt på tryne, men igjen, lite jeg klarer å gjøre noe med.

[AnonymBruker]

For meg handler det om kontroll hvertfall. Når jeg føler jeg mistet kontroll på andre ting i livet, det kan være følelser, søvn, depresjon, skadetrang osv, så er det veldig godt å kunne føle jeg har full kontroll på noe. Maten er veldig enkel for meg og kontrollere.

Det hele ender med at når jeg får kontroll på det jeg ikke kan styre, så sliter jeg med å komme igang med maten igjen. Har ved to anledninger gått lengre tid uten, og har tilslutt blitt sondeforet. Det er helt på tryne, men igjen, lite jeg klarer å gjøre noe med.

Takk for svar du!

Kjenner meg veldig godt igjen i det med å ha mistet kontrollen over alt det andre og at maten er det eneste man klarer å kontrollere... Kanskje det faktisk er det som er problemet mitt? Det er sant, det er ikke noe man kan gjøre noe med. Jeg tenker litt på å ta dette opp med psykologen min, men jeg er litt usikker på hvordan jeg vil legge det fram.

Anonymous poster hash: deb96...6f5

[AnonymBruker]

Spiser alt for mye og kaster opp hver eneste dag. Håper du slipper å komme der jeg er. Søk hjelp, mens du enda har litt kontroll!

Anonymous poster hash: 28e3b...1ec

[AnonymBruker]

Den ble sendt litt for tidlig. Men jeg begynte akuratt slik du beskriver det.

Anonymous poster hash: 28e3b...1ec

[Cammomille]

Takk for svar du!

Kjenner meg veldig godt igjen i det med å ha mistet kontrollen over alt det andre og at maten er det eneste man klarer å kontrollere... Kanskje det faktisk er det som er problemet mitt? Det er sant, det er ikke noe man kan gjøre noe med. Jeg tenker litt på å ta dette opp med psykologen min, men jeg er litt usikker på hvordan jeg vil legge det fram.

Anonymous poster hash: deb96...6f5

Jeg har heldigvis en veldig åpen dialog med min psykolog om mitt spisemønster. Dette fordi jeg frykter en spiseforstyrrelse som pesten, men set jeg er nærmere og nærmere for hver dag.

Vi har laget en kostliste, som jeg skal følge som er retningsgivende. Så har vi en liste hvor jeg skriver ned alt, og da mener jeg ALT, jeg putter i munn i løpet av en dag. På denne måten føler jeg at jeg ikke er så alene om det, og hun er flink til å rose meg for gode dager med gjevne måltider. De dagene som går rett vest og som inneholder et halvt glass vann, de går vi inn på med en annen vinkel. Det vi fokuserer på da er hva det var som skjedde i forkant av den dagen som kan ha utløst at det ble nettopp sånn. På denne måten får jeg aldri "kjeft" for å ikke spise, men vi får tatt tak i det på en mindre destruktiv måte som gjør godt i lengden.

Dette er også en av de viktigste punktene som vi jobber med under mine innleggelser. De har nå skjønt at å få meg opp på et nivå som DE synes passer, det passer ikke for meg. Vi har laget en plan hvor jeg har litt å strekke meg etter, og de har forstått hvordan vi, psykologen og jeg, jobber med dette til vanlig. Ofte så holder det med at det er noen med meg til måltidene. Da kan jeg spise litt, men blir jeg sittende alene er det vanskelig.

Jeg råder deg til å skriv litt på forhånd, hva vi du få ut av å snakke om det, hva vil du at dere skal snakke om. Det finnes utallige måter å gjøre dette på og det handler om å finne sin vei.

For meg og med min psykolog så er det "all in"!! Jeg ønsker at hun skal vite alt, for at hun da kanskje kan komme opp med nye forslag til forbedring. Eller om vi er på feil spor og skal begynne litt på nytt i en annen vei.

Jeg heier på deg!!! Dette klarer du å ta tak i. Tenk at du skal bruke psykologen I de timene du har fått. Akkurat da er hun din psykolog og du hennes pasient. Det er mellom dere som mennesker det skjer mellommenneskelige sammenkomster. Plutselig kan du oppleve at dere egentlig har sagt det samme hele tiden, men det ble sagt på feil måte.

Ta sats - vær 100% ærlig i akkurat den timen du har, så skal dere snakke om ble som angår deg. Jeg håper at du tar sjansen og forteller hva det gjør med det, og så må du si noe så klart at hun ikke vil glemme det.

Lykke til, fortell meg veldig gjerne hvordan det har gått. :-)

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke jeg er helt der hvor jeg kommer til å fortelle psykologen hva jeg spiser osv, fordi jeg er for flau til det enda. Jeg vet selvfølgelig at han helt sikkert har hørt verre, og han har dessuten sett meg på mitt verste, men det er noe annet... For min del spiller det ingen rolle om jeg sitter med andre eller er alene på de periodene hvor jeg ikke spiser. Det blir det samme uansett. Jeg har ikke time til psykologen før om ca to uker nå, men skal prøve å oppdatere om hvordan det har gått når jeg har vært der. Tusen takk for et utfyllende svar, setter pris på at du tar deg tiden til det!

Anonymous poster hash: deb96...6f5