Er desperat. Tar jeg det riktige valget?

[AnonymBruker]

Hei dere

Akkurat nå går jeg gjennom en veldig vanskelig situasjon og må bestemme ting som er veldig viktig for mitt liv fremover. Ville gjerne lese konstruktive meninger fra dere.

Jeg er skilt fra min første ekteskap og har ei datter med 4 ½ fra det.

Etter 1 år å bli kjærester giftet jeg meg på nytt i utlandet i fjor. Hun har et gutt på 1 ½ (jeg er ikke faren) og et på 13 som bor med faren og ikke med henne.

Før vi giftet oss prøvde vi å dele tid sammen i hennes land med barna for å se hvordan tingene fungerte, men bodde aldri i lag. For min datter var det å være på ferie. Tingene så bra ut. Min datter så ut til å like dem begge og motsatt.

Hun og gutten flyttet til meg i Norge for ca. 2 ½ mnd siden. I løp av denne perioden har min datter bodd med oss ca. 1 mnd delt i 2 perioder av 2 uker hver. Resten av tiden har hun vært hos mammaen sin.

Tingene har gått bra mens min datter har vært borte. Min kone er ei flink jente, er kanonbra for å administrere huset, lager deilig mat, er flink med ungene, vi har deilig sex og vi har kost oss i lag selv om vi ikke har det så romslig økonomisk fortiden pga hun først må lære språket for å begynne å jobbe.

Men tingene har vært veldig dårlig mens min datter har vært hos oss. Hun har blitt veldig sjalu og har gått fullstendig atombombe mot dem begge. Hun har blitt veldig voldelig og jeg frykter for at hun kan snart skade det 1 ½ år barnet. Hun hadde hatt litt adferdsproblemer før mens hun bodde alene med meg men ikke noe så alvorlig som nå. Det hjelper ikke heler at guttungen er i den perioden hvor de lugger, bitter, klør og slår som en normal del av barneutvikling.

Jeg og mora til min datter holder god kontakt og har blitt enig i å søke henvising til PPT, noe vi har fått til september. Min datter har også oppført seg voldelig mot sin mor da hun har vært hos henne.

Hun har gått gjennom mye i livet sitt og jeg tror at det er det som er den største grunnen til at hun reagerer med vold. Skilte foreldre og flere ganger flyttet hus hos begge oss. I tillegg har hun ikke hatt et stabilt bosted da vi deler 50% omsorg, dette pga. jobbene våre.

Situasjonen er at jeg føler meg utrolig stresset og veldig tom innvendig nå. Jeg føler at min datter trenger masse hjelp av meg nå og jeg kan ikke gi henne 100% av den hvis jeg må hele tiden tenke også om å beskytte gutten fra henne. I tillegg har alt dette skap mye spenning mellom kona og meg. Hun viser seg forståelig men ingen som liker å bli angrepet eller ser sønnen sin blir det på denne måten. Jeg har ikke noe fred mens min datter er hjemme, og mens hun er med sin mor ser jeg at jeg prøver å trekke meg ut fra hjemmet. Er mye ute eller på jobb for å «puste frihet».

Jeg føler at jeg har et sterkt ønske å være alene og sende dem tilbake til sitt hjemmeland. Jeg har denne tanken hele tiden i mitt hode og har allerede planlagt hvordan jeg skal si det til henne slik at hun ikke blir så såret. Samtidig frykter jeg litt at jeg kaster til søppelen en fin sjanse å ha en familie, men følelsen er ikke like sterk som den første, som er at jeg ønsker å være i ro, og med dem her ser jeg ikke muligheten. Jeg kan takle situasjonen med min datter alene, og hjelpe hun å bli bedre, jeg er sikker på at dette skal skje med de riktige verktøyene, men ikke med dem i huset.

Ingen av oss som forutså denne situasjonen på forhånd og dessverre hadde ikke vi muligheten til å gå gjennom en «testperiode» før vi giftet oss, noe som jeg definitiv skal ha i mine tanker neste gang jeg finner en person jeg ønsker som partner. Jeg vet at det finnes muligheter, at jeg kunne ha invitert dem hit før en stund, men dette var virkelig ikke mulig i min og hennes situasjon.

Jeg er ikke redd til å bli alene, i hvert fall er det slik jeg føler meg nå. Savner utrolig mye roligheten jeg hadde da de ikke var her. I tillegg tror jeg at jeg er ikke så forelsket i henne som jeg en gang trodde jeg var, og kanskje det blir ikke så hard å la henne dra fra mitt liv. Samtidig vet jeg at hvis tingene hadde fungert fint mellom min datter og dem hadde jeg satt med en fin familie i mange år fremover.

Setter stor pris på deres konstruktive innlegger.

Anonymous poster hash: b1418...9ed

Anonymous poster hash: be43a...d4f

[AnonymBruker]

Det er bra din datter skal på utredning, er man bare litt over 4 år så er det lurt å få hjelp mot atferdsproblemer så tidlig som mulig slik at hun ikke "tar med seg" denne oppførselen opp gjennom oppveksten hennes. Kan jo hende det bare er en småbarnsfase og at hun har blitt sjalu på den nye kjernefmilien, men uansett lurt av det å følge det opp med profesjonelle siden du skriver at hun også er slik mot moren.

Tyder på at det kanskje gikk litt raskt i svingene til det punktet dere flyttet sammen? Om oppførselen til din datter ikke endrer seg ville jeg nok flyttet, det viktigste man har er egne barn. Om den nye kona di forstår situasjonen så behøver dere ikke nødvendigvis slå opp. Kanskje dere kunne bodd hver for dere? Skjønner at dere har en økonomisk utfordring, men kanskje dere kunne satset på en bolig som er delt opp i to selvstendige deler/lar seg gjøre om til to selvstendige deler? Avhengig av hvor du ønsker å bo, så behøver det ikke bli så mye dyrere enn en relativt stor bolig for en familie på fem som dere er nå.

Anonymous poster hash: ffc1e...36a

[AnonymBruker]

Ja jeg skjønner nå at det var kanskje litt for rask at vi flyttet sammen, men kan ikke gjøre noe med det nå.

Å bo i 2 steder er det ikke mulig i denne byen med de økonomiske midlene jeg har fortiden. Eneste måte å bo i 2 forskjellige plasser er at de flytter tilbake til landet demmes.

Jeg tror jeg valgte singelforumet for å skrive fordi jeg har akkurat nå så sterke tanker om å gå fra gift til singel og ville høre meninger fra dem som er allerede det.

Jeg har foreløpig skrevet en liste av de positive tingene jeg ser med å fortsette med dem, samt de negative (stress pga situadjon med min datter og økonomi er de 2 verste). Har funnet at den positive lista er overraskende lang kontra den negative!

Etter mye tenking har jeg bestemt at jeg skal ikke gjøre noe enda. Skal la min datter starte på utredning og se hvordan tingene går. Skal også prate med kona om hvordan har det jeg nå med stress og skal gi henne mulighet å velge hvis hun vil være her med oss gjennom denne prosessen. Hvis hun sier at hun kan ikke da er det hun som bestemte og det blir lettere for meg å la dem dra tilbake.

Jeg har tidligere i mitt liv vært for impulsiv med å bestemme ting, noen av disse impulsive valgene jeg har tatt før angrer jeg enda litt. Kanskje nå er det tiden å bare sitte i ro å ikke la inpulsiviteten bestemme.

Hvis tingene ikke endrer seg etter noen mnd kan jeg da prate med henne ang å dra, men føler at det riktige er å gi familien en sjans.

Anonymous poster hash: be43a...d4f