Jump to content
Sign in to follow this  
WildThing

Sweet Child Of Mine

Recommended Posts

Guest Inggolf

Så morro å lese at du gleder deg sånn over denne ultralyden! Det er jo helt utrolig merkelig at det går ann å lage ett nytt menneske inni seg! Selv om det er verdens mest naturlige ting så klarer jeg enda ikke å fatte det.. Ultralyder kommer kanskje godt slik at det går litt lettere opp for en?

Det er vel kanskje noen lover og regler å sette seg inn i ang pappaperm ja, og det som er så fantastisk bra er at pappapermen har jo akkuratt økt fra 12 til 14 uker! Dette gjelder for pappaer som får barn etter 01.07

.2013, så det må være litt bittert for de foreldre som fikk barn 3 minutter (eller 5 dager for den sak skyld) før den midtnatten :ler:

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

WildThing

Det er noen dager siden jeg har skrevet, og det er litt symbolsk egentlig. Kvinnen forandrer seg og barnet vårt har en voldsom vekst der inne. De to har en kommunikasjon gående seg imellom. Det som derimot ikke forandrer seg så mye, er det jeg ser og føler. Jeg er på utsiden og får egentlig bare formidlet inntrykkene via det hun sier og gjør. Og det er frustrerende. For JEG forandrer meg ikke. Min rytme, mine behov og min hverdag er kun i tredje fase påvirket av det hun gjør og det som skjer med henne. Jeg må - om du setter det veldig på spissen - bare følge med.

Det hormonelle har begynt å forandre seg voldsomt, jeg merker klar forskjell på kvinnen for noen uker siden kontra kvinnen nå. Jeg skal ikke legge skjul på at det kan være slitsomt, men hey - jeg er veldig klar over at hun ikke er spesielt ille i forhold til majoriteten av gravide kvinner der ute i verden. Det går rett og slett veldig bra, sånn sett. Men jeg merker at humøret har noen kortere lunter og at det tar mindre tid før påkjenninger faktisk rett og slett er nok. Og, er det så rart egentlig? Det handler bare om å ta noen hensyn.

Åssn er det med meg da? Vel. Som jeg har skrevet i min generelle dagbok så føler jeg nok presset i at vi er veldig tidlig i forholdet og allerede her. Min hormonelle side, som handler om usikkerhet og nyforelskelse, gjør at jeg kan ha helt andre behov i løpet av dagen angående nærhet og opplevelser - og sånne ting man som ferskt par gjør. Legg til at jeg har vært skrekkelig syk de siste dagene, så blir det veldig fort slik at jeg føler meg for det man kan kalle ubrukelig.

Jeg tror det er veldig lett for menn i min situasjon å føle seg usynlige. Jeg er neppe alene om å kjenne på akkurat den.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Tekola

Håper helsa stabiliserer seg litt snart! :kose:

Har du begynt å anlegge den obligatoriske sympatigravidmagen? ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Håper helsa stabiliserer seg litt snart! :kose:

Har du begynt å anlegge den obligatoriske sympatigravidmagen? ;)

Den har da jeg hatt siden jeg fikk lastebil ^^ Magen er faktisk i ferd med å forsvinne, for min del

Share this post


Link to post
Share on other sites
Severus

Du kan ikke kvitte deg med lastebilmagan

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Jeg merker at jeg teller veldig ned dager til ultralyd. Det merkes veldig at jeg er veldig nyskjerrig på både kjønn og tilstand. Jeg vil også veldig gjerne se småen igjen. Siste bildet var liksom ikke det helt avslørende.

Fruen spurte meg forleden om mine tanker om selve fødselen, om jeg gruet meg eller hvordan jeg så på det. Jeg gruer meg aldeles ikke. Dette har milliarder av mennesker gjort før oss, og mange under langt verre vilkår. Fruen har også vært gjennom dette en gang før. Vi er ergo ikke noe førstegangs-team. Derfor er det jo nix å være redd, det kommer til å være mennesker der som gjør dette nesten hver dag.

Det jeg derimot er spent på, er hvordan helsevesen og alle våre servicetjenester kommer til å fungere når vi skal bruke dem.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

WildThing

Så var ultralyden gjort. Alt så utrolig bra ut, alt var etter boken. Artig nok blir det sønn, og det er skummelt. Jeg håper for guds skyld at den karen blir mer lik sin mor enn sin gamle rastløse far. Det er flere grunner til det, men mest fordi jeg vet hvor krevende det er å være så søkende etter tempo og aktivitet hele tiden. Jeg håper mine barn er smartere enn meg, og vet å nyte øyeblikkene istedet for å jage det neste.

Vi har fått et stykk gordon setter i huset, og jeg merker veldig godt at jeg har savnet det. Jeg merker at det er uvant for de jeg bor sammen med - men de setter utvilsomt pris på det. Hunden er bare barnet ennå, og litt krevende både i form av ting han må lære og ting han må beskyttes mot. Det er nok slik at den første måneden er det feks veldig uinteressant for barn å ha valp, fordi hunden ikke er så lett å håndtere samt det er en del han ikke får være med på. Men de vokser fort, på kun kort tid vil bajasen være som en femåring og straks mye enklere å både forstå og å håndtere.

Jeg nyter i alle fall tiden nå, er noe helt spesielt å se mandel-øynene skule på deg hver gang du gjør noe han aldri har sett før.

1275005_10151883523956605_414487879_o.jp

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Idag var de første tegnene av vinter her. Det var frost på bilen, og atter en gang var jeg temmelig fornøyd med at jeg har gått inn for en ny bil til oss. Det å vite at hun sitter i en dønn trygg bil med det siste nye av sikkerhets-teknikk, samt at den er varm og solid, det gir meg litt ro når hun skal avgårde gravid og så sårbar som man er i den situasjonen - i minusgrader om morgenen.

Det har vært litt samtale om hva som skjer boligmessig for oss fremover. Her vi bor nå så bor vi godt. Dette er et veldig ok rekkehus-område. Det er fint her, det er landelig og det er et bra hus. Men det er allikevel en ting som henger litt, og det er faktum at huset er for lite. Med allerede tre barn så er det ingen tvil om at behovet både vil vokse, og det ganske fort.

Så spørsmålet er da, hvor blir vi egentlig å se? Er Østlandet faktisk der vi skal være?

Jeg har i lang tid sagt at det er Bergen som er det naturlige punktet for hvor vi ender, fordi det er her jeg har mine kontakter i privat jobbsektor. Det er utvilsomt en god del penger å tjene her, fordi jeg allerede har de solide jobbtilbudene. Vi er i Oslo pga studiene hennes, og aller viktigst, pga hennes barn. I Oslo har ikke jeg sjanse til å kunne tilby oss det jeg regner som et godt alternativ - og trenger - av bolig for vår familie, fordi prisene her er syke. Da blir vi nødt til å se ganske usentralt, og da synker virkelig evnen til å faktisk bo der.

Men fakta med Bergen er at det kun er en grunn til at jeg skal bo der, og det er min egen datter. Ut over det har jeg faktisk satt i gang en langt større pengemaskin enn det jeg kan få ut av å jobbe for andre i Bergen. Det er bare det at jeg ikke er så flink til å tro at jeg kan skape noe så solid, som nettopp det jeg og kompisene mine har gjort nordpå.

Så Bergen er ikke alternativet. Nordland er.

Nordland er et veldig godt alternativ til et godt oppvekstmiljø og gode forhold for barn som vil vokse opp med fysisk aktivitet og et godt miljø uten at alt handler om asfalt, betong, og ikke minst den form for kriminalitet man finner også i oppvekst-miljøene her på Østlandet. Nordland er på en måte veldig trygt. Men også veldig utfordrende. Jeg skal ikke definere så veldig mye hvorfor jeg anser Nordland som veldig uaktuelt i den sammenhengen, men la meg nevne mørketiden, reisedistanser når man først skal noen ting - og ikke minst det at når man blir voksen så er det ikke slik at det kryr av jobb- og studiemuligheter. Man blir nødt til å reise, på et tidspunkt.

Til syvende og sist innser jeg at det er Trøndelag som er området vi bør konsentrere oss om. Det er mange grunner til det. Hennes familie er den aller viktigste. Og det er helt ok, og det er naturlig. Det er kort vei til alt vi skal og alle plasser vi skal være. Det er på en måte så sentralt som det kan bli. Og det skremmer meg littegrann at det er så lett å akseptere/godta/synes om. Det er en dramatisk endring på alt jeg har vært og alle former for steder jeg har bodd.

Jeg kommer til å bli veldig sivilist der. Det er nok vanskelig å forstå hvor skummelt akkurat det er, men slik er det. Men det er det beste alternativet til hvor jeg ønsker at våre barn skal vokse opp, og det er det eneste jeg bryr meg om.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Inggolf

Det har mer å si hvor man bor enn hva man tenker over ved første tankekast... Det å trives med og i omgivelsene, ha familien (relativt) nære, og venner såklart, og bo ikke så altfor langt unna den andre foreldren til ungen sin.. men desverre så lar ikke alt seg bestandig gjøre og valgene blir harde å ta.

Dere har vel kanskje kontrakt et år nå der dere bor?

Og Hjerterdam må vel kanskje ta ferdig masteren sin?

...Vil det si at dere har 2 år her nede til før dere tar noen valg?

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Greien er vel at jeg vurderer å hive meg litt på universitetet selv. Det vil ta omtrent to år, siden jeg er så heldig at jeg får godskrevet en del fra utdannelsen jeg har fra før av. Så ja, vi er nok fast her - til en viss grad - i to år.

Valgene er vanskelige, og jeg hadde ikke tenkt så mye over at jeg kunne havne her hvor jeg måtte ta slike hensyn for kun få år siden. Alt er veldig nytt, men det er jo egentlig bare en utfordring. Og, jeg har verdens beste samarbeidspartner.

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Disse dagene er litt helvete. Det er ikke kult å se at fruen sliter så voldsomt med bekken og rygg og kropp. Det er litt sånn at de neste ukene ikke kan gå fort nok sånn at hun blir ferdig med dette og slipper ha vondt mer. Jeg hater å se at hun ikke har det bra, og det er veldig tydelig. Det er ekstra helvete når jeg ikke kan gjøre noe.

Det som skremmer mest er at jeg har venninner og familie som har blitt plaget etterpå på grunn av de samme problemene, og det er utrolig vanskelig når jeg ikke kan gjøre noe fra eller til. Jeg er vant med ganske heftige forhold for både kropp og tanker, og jeg er vant med å hjelpe kollegaer i samme situasjon. Men det er så utrolig mye enklere å forbinde sår, stoppe blødninger og så videre - for der er det noe fysisk og et "sted" på kroppen jeg ser. Jeg som før kunne alt føler meg litt maktesløs oppi det hele. Det er ikke kult.

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Forrige uke var ingen god uke. Forrige uke var full av akkurat sånne ting jeg egentlig ikke vil eller ønsker. Det den var mest full av, var ensomhet. Jeg har fått tatt og føle veldig på dette med å være på jobb til forskjellige tider enn fruen, og dermed også få føle hvordan det fungerer å ha fullstendige forskjellige dager. Jeg har hatt mye og lange vakter den uken som har gått, og det er resultatet av å for det første være veldig ønsket hos kunden og for det andre å være veldig flink til å rømme på jobb. Legg til at jeg tjener vanvittig godt pr time, jeg har alltid vært veldig styrt av de tallene som kommer i slutten av måneden.

Men resultatet koster, for jeg føler at jeg har vært temmelig ensom den uken som har gått. Vi har forskjellige plikter som alle andre, men jeg merker at jeg ikke er helt komfortabel med at tidspunktene og selve rymten ikke er samkjørt. Da hjelper ikke de der tallene på månedens total noe som helst.

Jeg merker også dette jeg har nevnt før, den totale forskjellen i vår fysikk kontra graviditeten - i min verden er alt fysisk akkurat det samme som før. Jeg har ingen fysiske plager og innehar alle de samme rytmene og behovene. Det gjør ikke hun. Jeg merker dette andre gutter og menn har snakket om, om det å føle seg både utenfor og i veien. Jeg føler meg veldig krevende. Og da trekker jeg meg unna. Det hjelper ikke spesielt mye når man allerede har en slik rytme som jeg nettopp beskrev arbeidsmessig og tidsmessig, som gjør at man fort blir noe ensom.

Dette har ikke vært en spesielt kul uke i det hele tatt, jeg legger ikke skjul på at det er litt slitsomt å være på den andre siden av den store magen.

Den tiden man endelig har sammen, er dermed fort veldig dyrebar. Jeg har blitt ufattelig var på alt som trenger seg inn i den tiden. Det finnes ikke ord for hvor mye jeg riktig hater alle konsentrasjonskrevende greier som trenger seg inn i den tiden jeg og egoisten i meg vil ha for meg selv, slik som facebook og meldiger derfra, forumer og instagram osv osv osv. Noen ganger har jeg lyst til å hive telefonene et stykke bortover gaten.

Share this post


Link to post
Share on other sites
WildThing

Jeg har ikke skrevet her så mye som jeg trodde jeg ville gjøre, og ikke minst håpet på. Det har vært en vinter av en annen verden. Det har vært den hardeste vinteren. Det har vært den beste vinteren. Det har vært en vinter hvor vinter har fått være vinter, og jeg har fått bry meg om alt annet enn nettopp vinter.

Jeg vet idag hva dette hormon-greiene menn snakker om er for noe, når de snakker om sine gravide kvinner. Jeg har tatt lett på det, og trodd at det ikke har vært så avansert. Idag vet jeg bedre.

Jeg vet idag det som trengs å vites om bekkenløsning og andre fysiske begrensinger. Hvis jeg hører flere klage over smerter under selve fødsel, så kommer jeg i fremtiden til å forstå at de smertene som pågår på relativt kort tid er ingenting i forhold til det jeg har sett over flere måneder.

Det er 14 dager igjen til termin. Det er ikke så fryktelig lenge til, men jeg kjenner at jeg sliter litt med å forholde meg til noe termin i den form av tidspunkt - fordi jeg vet at det er så uvisst. Det kan skje når som helst. Og jeg klarer ikke være spent eller redd eller ha slike overraskede følelser, fordi jeg vet at det skjer jo når det skjer.

Men jeg gleder meg til å se mini-jegeren. Jeg gleder meg til å bli kjent med et nytt menneske, et som jeg til og med skal kjenne hele livet. Være med å forme livet til, ikke minst. Jeg gleder meg til å få et barn jeg slipper savne så mye som jeg har gjort slik jeg allerede kjenner til det med å være far. Det kan aldri bli noen erstatning, men det kan hjelpe på til å forstå og til å bearbeide. Jeg ser frem til ganske mye, kort og godt. Jeg gruer meg ikke. Det er ikke noe overvettig skummelt med noe som helst, jeg forventer strengt tatt at alt går bra. Jeg forundrer meg over det å være redd for dette.

Det har vært en del tilbud om samtalegrupper for kommende fedre. Omvisning på sykehuset. Ting som skal gjøre en trygg på det som skal skje. Og jeg forstår ikke dette helt, og det gjør meg usikker. Er jeg teit som ikke ser det personlige behovet? Jeg klarer nemlig ikke forstå hvorfor jeg skal ha en omvisning for å se to-tre rom hvor jeg skal tilbringe tiden rundt selve fødselen. Jeg skal jo stort sett følge med der fruen er, og jeg regner med å være omringet av folk som gjør dette daglig. Samtalegruppe med andre menn ser jeg heller ikke poenget med. Det ville vært mer naturlig å snakke med min far. Høre hans opplevelser. Tips. Etc. Men der er ikke vi. Vi har ikke den tonen. Det er ikke naturlig for meg, tross alt, å snakke med ham om viktige ting. Men allikevel ville det vært mer naturlig enn å møtes i en gruppe bare for å bable om tanker etc.

Så, er jeg da rar som ikke føler behovene her? Er jeg for selvsikker? Er jeg teit som føler at det blir for mye dikkedarier og mystifisering av noe som i grunnen er ganske naturlig, og at jeg ikke greier tro annet enn at dette går ganske greit?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Yesterday

Samboer fikk ikke tilbud om samtale gruppe el visning på føden, jeg så heller ikke det behovet for oss. Selv om andre sikkert syns at det er bra å ha.

MEN gratulerer med baby!! :strix: Artig hvis vi får vite litt om en manns tanker om fødselen :)

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.

Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...