Sweet Child Of Mine

[TheHairyToothfairy]

Det er mange år siden jeg entret KG. Jeg har vært fraværende i tider, men jeg har vært inne her i ganske mange måneder, år og runder nå. Jeg har skrevet i mange tråder og anledninger, men jeg trodde vel aldri at jeg skulle finne på å skrive akkurat her. Men etter å ha sjonglert litt med tanken og sett litt hva som skjer her inne, så tenkte jeg litt over det og kom frem til at det faktisk kanskje er en litt ok ide? Det er veldig mye meninger, synspunkter og følelser fra mange kommende mødre her. Og jeg merker at det gjerne diskuteres litt om hva mannen føler. Hva mannen mener. Hva mannen skal, burde og ikke gjør.

Min kjære startet en dagbok her siden vi nå venter en liten mini-ville, og vi diskuterte dette litt sammen om jeg skulle skrive også. Vi har diskutert om jeg skulle skrive sammen med henne i hennes dagbok, og litt om hva jeg skulle skrive. Etter innspill fra flere så har jeg kommet frem til at det beste er at jeg har min egen hvor jeg formulerer uten direkte innspill eller sammenheng med hva min kjære skriver.

Jeg skal forsøke å være så direkte og beskrivende om opplevelsen for meg som far/mann. Det betyr dog ikke at jeg vil utlevere alt, siden mange her vet hvem vi er - men det kommer til å bli min rett-frem opplevelse uansett. Jeg kommer til å beskrive min opplevelse med møtet av helsevesen, forandringene og alle forventninger som dukker opp.

Jeg blir veldig glad for innspill. Og du er hjertelig velkommen til å følge med både meg og Hjärterdam her.

Og det er lov å mase om jeg blir lat i skrivingen

[Gjest Gjest]

Hei vennen.

[hjärterdam]

Kommer vel til å følge deg rimelig tett ellers og, men vil følge deg her og.

Tror denne delen av forumet kan ha godt av en manns synsvinkel

[Yesterday]

Blir spennende med en mann her

Gratulerer med at du skal bli pappa!

[Gjest Tekola]

[Gjest Inggolf]

Her blir det spennende å følge med!

Vi hører jo stadig om disse hormonelle gravide damene som gjør mye rart,

og jeg tenker stadig vekk at det er ganske utrolig at mannen klarer å holde ut

i de forholdene hvor dama oppfører seg som at mannen har gjort noe ekstremt voldtsomt slemt eller noe Jeg forstår veldig godt at det er en vanskelig tid disse gravide damene er i, men jeg er veldig nyskjerrig på å høre om dette fra en mann som er midt i det. For det har jeg faktisk aldri.

Digger navnet på dagboka di foresten Jack WildThing..

Genialt og kreativt men alikevell så enkelt og forutsigbart

(Du og denne navnbyttinga altså )

Endret 3. august 2013 av NozMonster

[Gjest Tekola]

Guroh for evah!

[Gjest Doh]

Så bra med en mann her inne i graviditetshormon-verdenen Og gratulerer med baby på vei

[Gjest Inggolf]

Guroh for evah!

[Severus]

Hei Guroh

[TheHairyToothfairy]

Hehe, takk for velkomsten, dere

Jeg tenkte jeg nå i starten skulle begynne nettopp litt rundt det; starten.

Den der telefonsamtalen mens jeg var i Narvik og styrte med mitt, den forandret egentlig veldig mye av tenkesettet mitt. Det er helt klart at jeg allerede har barn og at min verden burde vært veldig forandret for lenge siden. Men slik er det ikke helt. Litt, men ikke helt.

Jeg har en datter på seks som jeg ikke har hatt all den kontakten med som jeg har ønsket. Det har vært utrolig vanskelig for meg, og jeg har følt veldig at jeg ikke var ønsket og også var presset bort. Følelsen av å ikke være god nok er vanlig for meg, og den gjalt i høyeste grad når det gjelder min datter. Jeg er utrolig glad i henne, og hun har betydd ekstremt mange forandringer - men det er faktisk slik at det går an å være så glad i noen at man selv tror det beste for vedkommende er å holde seg vekke.

Men man preges veldig av det. Jeg har nok i en god del år følt at jeg ikke kom til å havne i noe familie-situasjon, og egentlig vært en slags tilstand av tilfreds ved det.

Men så blir det hele så annerledes.

Hjärterdam har fra øyeblikk en, fra vår første samtale, gitt meg en ro ved at hun hører på det jeg har å si. Hun forstår det jeg forteller, og det er enkelt å forklare henne hvorfor det er slik jeg forteller. Hun vet tilnærmet alt om meg. Hvor jeg kommer fra, hva slags verden jeg er av - og hvordan i all verden jeg har havnet der.

Hun har fått det utrolige til; at jeg føler at jeg er hjemme. At jeg har et hjem. At jeg ikke skal noen annen plass.

At jeg er god nok.

Så sånn sett er det kanskje ikke helt utrolig at jeg tok beskjeden om vår felles situasjon med knusende ro. Med en viss glede. Mye undring også. Og humor. Jeg svarer alltid med humor når jeg er utilpass eller usikker.

Det blir fort mye tankeaktivitet når man har såpass mye avstand mellom, slik som vi hadde. Det var vanskelig å rive seg løs fra Narvik på grunn av firmadriften min, samt en del andre greier. En hel del. Men jeg merket selv hvor insinktivt jeg satte i gang med å korte ned tiden før jeg kunne reise ned for godt. Jeg var fullt klar over at det ble en del offer, men det er og var egentlig veldig lett å gjennomføre. For det er så verd det.

Det som var verre var å fortelle min datter at hun skulle få et søsken til. Det ble veldig vanskelig fordi vi ganske nylig fikk kontakt igjen, og dermed har hatt mye å ta igjen. Det er mye for en seks år gammel jente å få vite at ikke nok med at pappa har en kone, men han har jaggu meg en annen seksåring boende hos seg - og så skal det komme enda et barn. Å velge å drøye dette for lenge for henne var uaktuelt, fordi det ville blitt så utrolig urettferdig. Dette er like mye min datters søsken som min kjæres sønns søsken. De skal ha like mye rett til å delta. Jeg vil ikke frata dem noe, jeg nekter å ha forskjell på barn under mitt tak.

Selve inntrykket har nok ikke sunket helt hos min datter, jeg antar at hun i disse dager tenker veldig mye om det jeg har snakket med henne om. Hun er veldig lik sin gamle far. Vi er virkelige følelsesmennesker, begge to. Fordelen er at vi er flinke til å spørre.

Det er jo bare å være åpen med henne, tross alt. Barn tåler ofte mer enn vi tror, så lenge de får forklart og får utløp for sine egne følelser.

Jeg selv har hatt en tid nå sammen med Hjärterdam som har vært veldig berikende og også beroligende. Nå er det naturlig for meg å søke mot mageregion under kos, men jeg merker meg at jeg er så klisjefyllt at jeg gjør dette enda mer nå. Den varmen og tryggheten, samt vissheten, som følger når jeg gjør dette er uerstattelig. Det er nå blitt et helvete å være mer enn to-tre dager vekke fra henne. Fra dem.

Den første ultralyd-opplevelsen var vendepunktet, på mange vis. Det gikk så inderlig opp for meg når jeg så at det bokstavelig talt var liv laga. Bevegelse og puls. Alt ok. Der gikk det så klart opp for meg hvor jeg var i verden. Jeg fikk aldri oppleve selve svangerskaps-tiden da min datter ble født, så alt er utrolig nytt for meg. Man kan si - veldig satt på spissen - at den gangen våknet jeg opp med et barn. Det er utrolig godt å se nå hva det hele er snakk om. Trekke litt paraleller, og tenke tilbake på henne samtidig som jeg er med på dette med vårt kommende barn. Jeg har for lengst bestemt meg for å være tilstede på så mye som mulig av helsevisitter etc. Ikke for å støtte henne, bare - men også fordi JEG vil og trenger det.

Jeg merker meg at mange kvinner mener at mannen ikke affekteres av svangerskapet, og det kan kanskje hende at det gjelder enkelte. Men jeg nekter tro at jeg er unik. Jeg er hellig overbevist om at vi er ganske mange som opplever det hele veldig skummelt, veldig spennende og veldig ok. Det er ikke lite skummelt å se allerede nå de forandringene som skjer med min kjære. Tanken på at hun fysisk får belastningene og smertene. Jeg tror mange undervurderer hvor mye dette kan smitte over på partneren, selv om vi ikke føler det direkte.

Men jeg gleder meg.

[Gjest Inggolf]

Du er så reflektert av deg og det er et stor positiv egenskap!

Det er utrolig trist dette med hvordan det ble med datteren din og deg, det at du ikke fikk være med under svangerskapet og ikke være med i den interesange utviklingen de første årene. Det er så innmari urettferdig (i mange tilfeller) at dama i forholde bare kan ta til seg hele barnet alene og skyve vekk far om hun ønsker det..Selv helt uten grunn! Men både du og jeg VEIT at Hjerterdam overhodet og langt ifra er av den typen!! Forholdet hennes til D sin far er jo et tydelig bevis på det...

Og du? Jeg tror på at far blir smittet! Min bror fikk til og med sympatimage

Min slanke bror fikk den kulen på magen ut over i damas svangerskap! Han ble bokstavligtalt påvirket

[Gjest Tekola]

Du skal få lov til å gråte over at Hjärterdam spiser den siste sjokoladebiten, så lenge du gjør det på vei til butikken for å kjøpe ny. Ok? Avtale?

Synes det er veldig synd at du gikk glipp av det første svangerskapet! Og jeg gleder meg til å følge deg gjennom dette!

[Gjest Inggolf]

Du skal få lov til å gråte over at Hjärterdam spiser den siste sjokoladebiten, så lenge du gjør det på vei til butikken for å kjøpe ny. Ok? Avtale?

Synes det er veldig synd at du gikk glipp av det første svangerskapet! Og jeg gleder meg til å følge deg gjennom dette!

Heheheee... du snakker ikke av erfaring nå vel Tekola!?

Det er klart at visse ting, slik som de gale hormonene, får ikke mannen kjent på...eller, han får kjent på konsekvensene av dem!

[TheHairyToothfairy]

Det er nok et viktig poeng å få med seg at forrige svangerskap var ikke moren som ikke ville ha meg der. Den biten var helt og holdent mitt ansvar, fordi jeg var litt for tykk i enkelte kroppsdeler - jeg tenker da hovedsaklig på hoderegionen - til å godta/tro/forstå at det kunne være mitt barn. Det er mitt største svik mot meg selv, og her kommer skyldfølelsen som gir grobunn for at jeg følte meg utpresset. Fordi jeg allerede hadde feilet.

Det er litt ironisk det der med at man gjerne vet så inderlig godt at det ikke er slik man tenker når man tenker som verst om seg selv, men hva hjelper det? Det finnes ingen verre dommer enn en selv. Og den bøddelen man er selv, den er nådeløs.

[TheHairyToothfairy]

Vi begynte snakke om permisjon og planer rundt dette i går, og det skremmer meg at jeg rett og slett ikke kan en ting om temaet i det hele tatt. Hørt andre fedre snakke om dette som om de ikke har studert annet, og jeg føler det bare er et virrvarr av regler og fjas.

Jeg skal innrømme at det føles veldig rart å skulle ta fri fra jobb nå, fordi å ta fri er noe jeg ikke vanligvis bedriver. Jeg er han som sjonglerer tre jobber og er hjemme for å pesse/søve/ete. Så dette blir rart.

MEN! Tanken er også fryktelig koselig, det der å være hjemme og dille med en kid. Blir storbjeff. Husker når jumlingen var liten, var utrolig stas å være der når hun krabbet rundt og var fryktelig skummel. Aldri før har jeg vært så opptatt av å lære et annet menneske å kjenne, det blir jo garantert ikke noe annerledes nå.

Begynte i ny jobb idag. Det vil si, jeg begynner i morgen og jobben er ikke akkurat ny - jeg har bare flyttet avdeling. Får uniform og greier i morgen, og skal engasjeres i samme tidsrom også. Og det er veldig rart å begynne noe slikt når jeg denne gangen vet at det handler om trygg økonomi - ikke spenning og lek slik som før. Kinda like it.

[TheHairyToothfairy]

Det er ultralyd i morgen, og det er fankern meg det eneste jeg greier tenke på. Gleder meg veldig. jeg har jo allerede et bilde hvor man kan se noe som ligner på en peanøtt - men det er ikke lett å skimte noe annet enn akkurat det; en peanøtt. Så jeg gleder meg til å se utviklingen og stemningen der inne.

Tenker mye på hvem kid'en kommer til å bli. Om hvem av søskene den blir lik, både utseendemessig og i vesen. Om hvordan de første årene blir, når dette er et barn jeg tross alt vil se hver dag. Hvor mye påvirkning jeg faktisk kommer til å ha. Det er mye spennende, og litt skummelt.

Samtidig tenker jeg også på hvordan søskene kommer til å ta dette. Jeg forventer både sjalusi og glede. Spent på hvordan vi voksne takler det.

[TheHairyToothfairy]

Og da var det gjort, og alt var vel. Jeg snakker om ultralyd, såklart. Det var berusende godt å se at det stod flott til der inne. Det var fantastisk å se det der som er vårt. Det blir så konkret og så tydelig, ikke bare noe som ligger skjult bak hennes mage. Det blir den første kjærlighet.

[Severus]

Så bra å høre Guroh.

[hjärterdam]

Jeg tar meg selv i å sitte og se på bildet av mini-ville rett som det er, selv når jeg er på jobb og burde drive med andre ting.

Synes det er kjempekult at det her er vårt barn, og er veldig takknemlig for at det er akkurat deg jeg deler denne tiden med.