Far som viser lite interesse for sitt barn.

[AnonymBruker]

Jeg er litt oppgitt, skuffet og lei her jeg sitter nå. Jeg og barnefar har en sønn på snart 3 år sammen, det ble slutt i fjor sommer mellom oss og etter det har han bare tatt mindre og mindre kontakt og hatt færre og færre samvær.

Bruddet var fint, det var ingen krangling og vi var enige om det. De første månedene tok han regelmessig kontakt for å høre hvordan det gikk med gutten vår (minst en gang i uken) og hadde samvær annen hver uke (ja, for noen høres det sikkert lite ut, men han bodde den første tiden langt borte). Rundt juletider flyttet han til samme by som oss, nå har normalen blitt at han tar kontakt MAKS en gang i måneden, og jeg føler at det går lengre og lengre tid for hver gang. Han ringer aldri for å spør hvordan det går med sønnen vår og nå er han blitt såpass flink til å prate at han kunne jo faktisk ha ringt for å prate med han på telefon om han ville.

Jeg vet at det bare er "dumt" av meg å bruke energi på å tenke dette, men jeg er så redd for at han plutselig slutter helt å ta kontakt. Nå er det snart gått 5 uker siden sist han så sønnen, og har ikke hørt et knyst fra ham siden da, og han bor i samme by som oss!

Er det noen som har lignendes erfaringer? Hvordan gikk det? Jeg har ingen intensjoner om å tvinge ham til å ha samvær, ei heller føler jeg for å snakke mannen til "fornuft", han blir snart 27 år, ergo, han er voksen nok til å tenke selv!

Anonymous poster hash: 3f256...fa7

[Gjest Gjest]

Ikke spring etter ham med ungen, lev heller ditt eget liv. Han er den som taper på og ikke se sitt barn.

[lovedrug]

Han er en taper!

[Missy1]

Jeg har en lignende historie.

Barnefar stakk mens jeg gikk gravid. Ble ikke med på fødsel.

Han kom ned for å besøke når sønnen min var 1uke gammel, men drakk seg heller stupfull kvelden/natta før så han kom ikke fordi han var "syk" (altså fyllesjuk).

Når sønnen min var 3uker gammel kom han på besøk. Da lå han for det meste på rommet sitt og sov eller forran pcen og så på serier (han måtte "bo" hos meg under samvær fordi han flytta langt vekk fra oss).

Jeg reiste opp til de for å besøke barnefar og hans familie når sønnen min var 6uker gammel. Ingen brydde seg noe særlig om plutten.

Når sønnen min var 6mnd kom barnefar på besøk igjen. Samme regla som første gang han var på samværsbesøk, prioriterte seg selv fremfor barnet.

Tror nok han bare kom på samvær for å bo og spise gratis.

I starten fikk jeg en overfladisk "jeg bryr meg" melding i uka ca. Så dabbet det av og vekslet mellom trusler om at han skulle engasjere advokat for å "ta fra meg barnet". Etter siste gangen han var på besøk (når sønnen min var 6mnd gammel) har han ikke tatt kontakt eller svart når jeg har prøvd å kontakte han. Ikke engang ved jul eller bursdag. Sønnen min er nå 3år gammel.

Jeg irriterte meg også i starten. Var så sint og skuffet over at han kunne gi så faen i den søte lille gutten, det vidunderet som var hans kjøtt og blod. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne møte sitt eget barn og være så kald.

Etter uttallige forsøk på å føre far og barn sammen og å irritere meg over dette så fant jeg ut at vi faktisk hadde det mye bedre uten. Min sønn har det best om faren ikke møter opp for faren vil ikke kunne gi han omsorg uansett for han bryr seg ikke om han. Når jeg sluttet å irritere meg og prøve så hardt fikk jeg også mer tid og energi som jeg kunne rette mot barnet mitt og gi alt for at han skulle få en god oppvekst. En god mor inne i bildet er bedre enn en god mor og en dårlig far.

Før noen hetser meg så kan jeg også fortelle at barnefar ønsket dette barnet, han snudde på flisa og fant ut at han heller ville leve et "sex-drugs-rock&roll" liv fremfor et familieliv når jeg var 3-4mnd på vei og når jeg var 7-8mnd på vei så stakk han.

[AnonymBruker]

Jeg har en lignende historie.

Barnefar stakk mens jeg gikk gravid. Ble ikke med på fødsel.

Han kom ned for å besøke når sønnen min var 1uke gammel, men drakk seg heller stupfull kvelden/natta før så han kom ikke fordi han var "syk" (altså fyllesjuk).

Når sønnen min var 3uker gammel kom han på besøk. Da lå han for det meste på rommet sitt og sov eller forran pcen og så på serier (han måtte "bo" hos meg under samvær fordi han flytta langt vekk fra oss).

Jeg reiste opp til de for å besøke barnefar og hans familie når sønnen min var 6uker gammel. Ingen brydde seg noe særlig om plutten.

Når sønnen min var 6mnd kom barnefar på besøk igjen. Samme regla som første gang han var på samværsbesøk, prioriterte seg selv fremfor barnet.

Tror nok han bare kom på samvær for å bo og spise gratis.

I starten fikk jeg en overfladisk "jeg bryr meg" melding i uka ca. Så dabbet det av og vekslet mellom trusler om at han skulle engasjere advokat for å "ta fra meg barnet". Etter siste gangen han var på besøk (når sønnen min var 6mnd gammel) har han ikke tatt kontakt eller svart når jeg har prøvd å kontakte han. Ikke engang ved jul eller bursdag. Sønnen min er nå 3år gammel.

Jeg irriterte meg også i starten. Var så sint og skuffet over at han kunne gi så faen i den søte lille gutten, det vidunderet som var hans kjøtt og blod. Jeg kunne ikke forstå hvordan noen kunne møte sitt eget barn og være så kald.

Etter uttallige forsøk på å føre far og barn sammen og å irritere meg over dette så fant jeg ut at vi faktisk hadde det mye bedre uten. Min sønn har det best om faren ikke møter opp for faren vil ikke kunne gi han omsorg uansett for han bryr seg ikke om han. Når jeg sluttet å irritere meg og prøve så hardt fikk jeg også mer tid og energi som jeg kunne rette mot barnet mitt og gi alt for at han skulle få en god oppvekst. En god mor inne i bildet er bedre enn en god mor og en dårlig far.

Før noen hetser meg så kan jeg også fortelle at barnefar ønsket dette barnet, han snudde på flisa og fant ut at han heller ville leve et "sex-drugs-rock&roll" liv fremfor et familieliv når jeg var 3-4mnd på vei og når jeg var 7-8mnd på vei så stakk han.

TS her! Slikt er utrolig trist å høre! Jeg håper jo han tar seg sammen og ikke forsvinner helt, det er jo "bare" gått 5 uker enda. Jeg vet liksom ikke om dette er "starten" på at han kanskje trekker seg ut helt, eller om han kommer på banen snart..

Jeg vil jo at han skal ha mye samvær, for jeg vil jo at sønnen min skal ha to foreldre, selv om vi ikker er sammen. Men på en annen side, om har lar det gå laaaang tid mellom hver gang han tar kontakt, så skulle jeg nesten ønske han trakk seg helt ut for godt, isteden for å komme og gå slik han vil. Men det er vel fint lite jeg kan gjøre med det og jeg er klar over at jeg ikke bør bruke energi på å tenke på det, men det er ikke så lett.

Anonymous poster hash: 3f256...fa7

[Missy1]

TS her! Slikt er utrolig trist å høre! Jeg håper jo han tar seg sammen og ikke forsvinner helt, det er jo "bare" gått 5 uker enda. Jeg vet liksom ikke om dette er "starten" på at han kanskje trekker seg ut helt, eller om han kommer på banen snart.. Jeg vil jo at han skal ha mye samvær, for jeg vil jo at sønnen min skal ha to foreldre, selv om vi ikker er sammen. Men på en annen side, om har lar det gå laaaang tid mellom hver gang han tar kontakt, så skulle jeg nesten ønske han trakk seg helt ut for godt, isteden for å komme og gå slik han vil. Men det er vel fint lite jeg kan gjøre med det og jeg er klar over at jeg ikke bør bruke energi på å tenke på det, men det er ikke så lett. Anonymous poster hash: 3f256...fa7

Det forstår jeg veldig godt og det er helt naturlig å ønske at barnet skal få være med faren sin og.

Har dere noe samværsavtale? Hvis ikke kunne det kanskje vært en idé å få det på plass. Barn trenger stabilitet og det er mer ødeleggende for barnet om far kommer og går som det passer han enn om han holder seg helt unna. Har du kanskje noe mulighet for å snakke med han om det og høre hva han tenker?

Kanskje han har fått seg dame og derfor er så fraværende?

[Lou Salome]

Men har dere ingen avtale om dette? Hva har dere snakket om når det gjelder samvær? Det er en dårlig plan å bare ta det som det kommer. En ting ( den viktigste tingen) er at sønnen din bør bli kjent med og ha god og meningsfull kontakt med sin far. En annen ting er at du bør ha en forutsigbar hverdag ( ok, du har det, far er ikke tilstede), der du vet om samvær som har betydning for din sønns tilknytning til sin far, og eventuell avlastning for deg. Hvis far kommer til å være fraværende bør jo andre slektninger kanskje komme sterkere inn i bildet, på sikt har dette betydning! Jeg mener, det som er viktig for din sønn, er viktig for deg. Og det vil være ok for deg å vite om han kan være hos sin far og ha det fint annen hver helg, eller en ettermiddag i måneden, eller aldri, eller 50%eller whatever, men du må jo VITE. Nå er han 3, hva når han blir 7 og 10 og 15?

Tredje moment er jo fars tilknytning til sin sønn, der har du intet ansvar, men dere må jo snakke om disse tingene! Bruddet var fint og dere var enige sier du, hva i all verden var dere enige om? Samværsavtale som følges er første prioritert her. Bestill time på familievernkontoret snarest.

[Redbull]

Ikke spring etter ham med ungen, lev heller ditt eget liv. Han er den som taper på og ikke se sitt barn.

Ungen taper nå minst like mye på det spm far gjør.

[Gjest Gjest]

Ungen taper nå minst like mye på det spm far gjør.

Egentlig ikke.

[AnonymBruker]

Visst det dere nå bor i samme by er det jo bare å foreslå helgesamvær. Han tar ikke kontakt fordi han ikke kjenner barnet sitt lenger. For barnets skyld bør dere begge jobbe med å få til skikkelig samvær.

Anonymous poster hash: 87d5b...07d

[AnonymBruker]

Visst det dere nå bor i samme by er det jo bare å foreslå helgesamvær. Han tar ikke kontakt fordi han ikke kjenner barnet sitt lenger. For barnets skyld bør dere begge jobbe med å få til skikkelig samvær.

Anonymous poster hash: 87d5b...07d

Ts her, Jeg har foreslått å få til samværsavtale, noe han er enig i at vi bør ha, men pga ny jobb måtte han vente med det slik han kunne se når han kunne ha samvær, dette begynner å bli lenge siden, men han sa selv han skulle gi beskjed når han hadde fått vite noe mer om hvordan han jobbet.

Anonymous poster hash: 3f256...fa7

[Lou Salome]

Ikke foreslå, krev. Bestill time på familievernkontoret.

[AnonymBruker]

Egentlig ikke.

Barnet har det helt fint sammen med bare moren. Det verste med fedre som ikke bryr seg er at det er stigmatiserende for barnet (egen erfaring).

Anonymous poster hash: ff3e5...831

[Gjest susidusi]

Vet hvordan du har det. Faren til jenta mi hat null interesse for henne.. Må nesten mase og tvinge han til å være sammen med henne. Det er så dumt og trist synes jeg. Vil ho jo at hun skal ha faren sin, men men...

Heldigvis har jeg en kjæreste som er flink med henne, men det et jo ikke det samme :/

[Gjest Gjest]

Barnet har det helt fint sammen med bare moren. Det verste med fedre som ikke bryr seg er at det er stigmatiserende for barnet (egen erfaring).

Anonymous poster hash: ff3e5...831

Det er min observasjon også.

[Redbull]

Barnet har det helt fint sammen med bare moren. Det verste med fedre som ikke bryr seg er at det er stigmatiserende for barnet (egen erfaring).

Anonymous poster hash: ff3e5...831

Kjenner to gutter og en jente som har vokst opp uten en far, de sliter alle tre den dag idag.

[Gjest Gjest]

Kjenner to gutter og en jente som har vokst opp uten en far, de sliter alle tre den dag idag.

Tviler det er pga det.

[Redbull]

Tviler det er pga det.

Jeg vet hva de sliter med så jeg vet det er pga det. Du kan bare tvile så mye du vil egentlig.

[Gjest Gjest]

Jeg vet hva de sliter med så jeg vet det er pga det. Du kan bare tvile så mye du vil egentlig.

Men hvorfor de sliter med det, er noe annet. Omgivelsene som har snakket om hvor synd det er på de her barna som ikke får se sin far, kan ha en del av skylden.

[AnonymBruker]

Kjenner to gutter og en jente som har vokst opp uten en far, de sliter alle tre den dag idag.

Med den logikken der så burde jo alle enker bare overlevere barna rett til barnevernet den dagen ektemannen dør.

Man blir stort sett et produkt av sine omgivelser.. (stort sett, fordi det finner unntak)

Jeg vokste opp uten far, min biologiske pappa er en narkoman som har droppet inn å ut av livet mitt, stjålet både barndom å sparepengene mine, likevell så synes jeg at jeg har hatt en fin barndom pga min FANTASTISKE mamma, og oppdragelsen hennes, det har alltid vært samme kommentaren: ja det er trist, men sånn er der bare, du kan ikke dvele med det, kom deg videre!!

Nå er jeg selvstendig næringsdrivende med 750.000 inntekt i fjor med en alder på 26. Jeg eier egen leilighet, er stemamma for en herlig unge å har en flott mann.

Selv om jeg burde ligge under Aker brygge tydeligvis

Anonymous poster hash: 3fb6a...dc7