Andre med dissosiative symptomer?

[amonyn]

Da jeg var i tenårene (verst fra 10-16) hadde jeg hyppige og ganske sterke dissosiative symptomer. Det er altså snakk om en følelse av å være langt borte/at kroppen gjør ting automatisk/du er utenfor kroppen/virkeligheten ikke føles virkelig. Husker spesielt at jeg satt i klasserommet og følte at jeg så de andre på TV. At de ikke ville høre meg om jeg reiste meg og skrek.

Husker også at verden smeltet på et vis. Litt Matrixaktig. Vanskelig å forklare, men det føles som om du holder på å miste forstanden.

Heter visst depersonalisasjon og derealisasjon.

Noen andre som har (hatt) det slik?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik da jeg var yngre og hadde sosialangst. Nå har jeg ikke sosialangst lenger og har ikke opplevd det siden.

Anonymous poster hash: cc4d6...4df

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik da jeg var yngre og hadde sosialangst. Nå har jeg ikke sosialangst lenger og har ikke opplevd det siden.

Anonymous poster hash: cc4d6...4df

[AnonymBruker]

Er dette dissosiasjon.

Jeg hadde en sånn følelse at jeg forsvandt fra verden, akkurat som jeg krympet og krympet inni kroppen min, alt rundt meg ble fremmed og føltes så meningsløst, en forferdelig ekkel følelse. Alt virket kunstig rundt meg. Dette skjedde mest i oppveksten (hadde en vanskelig barndom). Vanskelig å beskrive den følelsen. Den varte i et par minutter av gangen. Hadde det også ofte sånn at jeg ble "fjern" i skoletimene, satt. Mine egne tanker.

Noen som har greie på dette? Har store psykiske problemer i dag (med andre ting).

Anonymous poster hash: 9b690...106

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt mye med dissosiasjon i den form av at jeg drømmer meg bort, flykter fra hverdagen når ting blir vanskelig. Det er en måte å koble helt ut i situasjoner jeg føler meg ukomfortabel i. F.eks når jeg kjører buss/tog o.l da er jeg ofte veldig langt borte, innimellom har jeg havna på feil stasjon :/

[amonyn]

Er dette dissosiasjon.

Jeg hadde en sånn følelse at jeg forsvandt fra verden, akkurat som jeg krympet og krympet inni kroppen min, alt rundt meg ble fremmed og føltes så meningsløst, en forferdelig ekkel følelse. Alt virket kunstig rundt meg. Dette skjedde mest i oppveksten (hadde en vanskelig barndom). Vanskelig å beskrive den følelsen. Den varte i et par minutter av gangen. Hadde det også ofte sånn at jeg ble "fjern" i skoletimene, satt. Mine egne tanker.

Noen som har greie på dette? Har store psykiske problemer i dag (med andre ting).

Anonymous poster hash: 9b690...106

Høres sånn ut. Jeg er ikke psykolog og begrepet er ganske nytt for meg også. Kjente meg igjen i det i psykologibøkene på årsstud. og tenkte "jøss, det har et navn"

[AnonymBruker]

Jeg sliter med dissosiasjon. Det er dessverre veldig lite kunnskap om dette blant helsepersonell, kjenner flere som har slitt veldig med å få riktig hjelp for dette. Jeg er heldigvis ikke så alvorlig plaget, men nok til at det er et problem for meg.

Anonymous poster hash: e0755...4e3

[Gjest Blomst83]

Jeg har diagnosen dissosiativ lidelse som følge av traumer i barndommen.Men det ble oppdaget ganske sent så den hadde rukket og "integrere" seg såpass mye at dissosieringen nå kan slå til i situasjoener hvor den egentlig ikke "trengs". For funkjsonen til dissosieringa er jo en mental flukt.Når ting blir for vondt og vanskelig, og man ikke har muligheten til å flykte fysisk slår dissosieringa til som en forsvarsmekanisme.

edit:skrivefeil

Endret 29. juli 2013 av Blomst83

[AnonymBruker]

Dette har jeg og vær mye plaget med. De første opplevelsene hadde jeg i tenårene. Da varte det kanskje i 10 minutter. Som voksen ble jeg plaget av dette over lengre tid, noen ganger opptil flere mnd i strekk. Den følelsen kommer alltid som en sekundær tilleggsplage ved sterk angst. Det er veldig skremmende å oppleve dette, for man føler at man holder på å bli gal. Jeg har mange traumer i bagasjen, så jeg antar at det har noe med det å gjøre.

Anonymous poster hash: 1d32a...97c