Noen her som er venner med "behandlere"?

[AnonymBruker]

Jeg er ute etter eksempler på litt "uvanlige" og "upassende" relasjoner med profesjonelle hjelpere, hvor hjelperen gjør mer og andre ting enn forventet.

Oppfatter du det selv som positivt eller negativt? Er det til hjelp eller gjør det ting vanskeligere?

Hvordan skjedde det, hvordan opplever dere det, hva gjør dere og hvordan føler dere at andre mener om det? Opplys gjerne også om yrke, kjønn og alder(sforskjell) på deg og hjelperen, og hva slags diagnose/problemer du har, som gjør at du får hjelpen i utgangspunktet.

Anonymous poster hash: bab75...b33

[Cammomille]

Jeg har fått et meget spesielt forhold til min psykolog og en av de psykiatriske sykepleierne som jobber i teamet mitt. Begge damer på over 40 år.

Min psykolog ringte meg hver eneste dag gjennom hele romjulen fordi hun var bekymret for meg. Hun sender meg flere mail gjennom uken utenom oppsatte timer og praktiske ting. Vi har snakker flere ganger om at det er "litt på kanten", men foreløpig har vi ikke gjort noen endringer.

En av sykepleierne i teamet mitt når jeg er innlagt har også vist og gitt mye av seg selv. Vi har gått flere turer utenom mine innleggelser og hennes arbeidstider. Vi bor rett ved hverandre og møtes titt og ofte på butikken osv uten at det er planlagt. Hun fikk i sommer en genser som jeg har strikket mens jeg har vært innlagt.

Begge situasjoner kan jeg ikke forestille meg at ikke kan være underlagt arbeidsinnstruksene deres. Det er gjensidig respektert at vi ikke snakker om det med andre ansatte tilstedet.

For meg betyr det enormt mye, og er med på at jeg føler meg veldig mye mere trygg når jeg er hjemme. Forøverig er jeg 24 år, og går gjennom en ganske tøff traumebehandling.

:-)

[Cammomille]

Dytter litt på denne jeg ;-)