Jeg er så engstelig av meg

[AnonymBruker]

Jeg bruker altfor mye tid på å være redd for ganske usannsynlige ting.

Eller det er jo ikke så kjempeusannsynlig at det skal skje noe fælt med foreldrene mine f.eks, sykdom eller en fæl ulykke. Dette bekymrer jeg meg ofte for.

Uansett, for å ta et eksempel så var jeg i kveld ute i hagen og ordna med noen busker. På et eller annet tidspunkt så kom det noe som lignet veldig på en liten flått på hånda mi og jeg børstet hendene mot hverandre ganske panisk mens jeg tenkte at "shit, jeg er ikke interessert i å få borreliose". Og så fortsatte tankene å bli så inntrengende at jeg ikke klarte å fortsette å ordne ute, det kunne jo være flere flått der. Og så gikk jeg inn for å dusje. Og nå klarer jeg ikke la være å tenke på om det kanskje kunne sitte en flått eller to litt gjemt på kroppen, selv om jeg har sjekket veldig nøye.

Et annet eksempel var også tidligere i dag, da jeg dro ned bare litt papir i do og så virket det som om den var litt tett nedi røret. Og så tørte jeg ikke å gå på do på en stund for jeg bare så får meg en krise med sprukne vannrør og kloakk utover hele huset. Og masse panikk, selvfølgelig. Jeg tok meg heldigvis sammen da jeg skulle ta dusjen i stad.

Noen ganger er jeg redd for å sette på en maskin med tøy (redd for elektriske feil), andre ganger er jeg redd om kvelden, for tenk om det begynner å brenne mens jeg sover.

... Og sånn har jeg det ganske ofte. Jeg ve t hvor lite vits det er i å være bekymret, men ofte klarer jeg ikke å styre det. Kanskje føler jeg at hvis noe skulle skje, så var jeg forberedt. Og at hvis jeg ikke ofrer ting en tanke så har de lettere for å skje. Totalt ulogisk og irrasjonelt, men det har blitt en kontrollgreie, tror jeg...

Er dette normalt? Jeg har alltid vært engstelig av meg, og er litt bekymret for at det er blitt så inngrodd at jeg alltid vil være sånn. Er det noen som har noen tips?

Anonymous poster hash: 4f963...b8b

[AnonymBruker]

Er du et høysensitivt menneske, kanskje?

http://hsperson.no/om-h-ysensitivitet.html

Anonymous poster hash: 75d31...094

[AnonymBruker]

Hei

Jeg søkte på nett og fant plutselig dette innlegget og kjente meg så igjen i alt du skriver. Jeg pleier å ha "anfall" med engstelse hvor den ene ballen ruller etter den andre. Når jeg først har begynt å engste meg for en ting, så går det over i noe annet. Totalt ulogiske og irrasjonelle tanker som ikke har skjedd enda eller kansje ikke kommer til å skje. Samtidig fletter jeg det sammen med ting som HAR skjedd, så tenker jeg hva jeg kunne eller burde gjort annerledes....forferdelig slitsomt. Det kan faktisk ødelegge en helt vanlig og grei dag, eller setting. Jeg kan sitte sammen med venninner og ha det gøy, så dukker det opp en tanke, og jeg kan plutselig bli veldig trist.

Det går ofte i tanker om mine nærmeste, redd for at det skal skje dem noe vondt. Men det kan også være totalt ukjente, en artikkel jeg har lest, og jeg føler så med alle som opplever noe vondt. Jeg er ikke så opptatt av at det skal skje megselv noe vondt.

det ble så mye til slutt at jeg oppsøkte en psykolog, det var dyrt men jeg hadde ikke noe valg følte jeg. Hun sa at jeg bærer jo hele verden på min skuldre, og det er jo veldig tungt. Skulle jeg ha det sånn resten av livet? tenkte jeg. Da ble jeg mer bevisst på hvor disse tankene kom fra, og hva jeg kunne gjøre med dem. Når det stormer som verst er det ikke lett å tenke rasjonelt, ofte må jeg bare tenke at "det går over igjen, dette er bare disse irrasjonelle tankene igjen" - men jeg kan også tenke "ok, nå er det noe jeg engster meg for som ikke har skjedd enda. Og er det noe jeg kunne gjort annerledes fra eller til om det faktisk skjedde? hvorfor tenker jeg på dette nå?" - jeg øvde meg på å ta til meg frykten, og tenke at det har jo faktisk ikke skjedd. Hvorfor ta sorgen på forskudd?

Ofte lurer jeg på om jeg er den eneste i verden som har det sånn. Mange rundt meg tar så lett på ting, og ser ut til å ikke ha en bekymring i verden. At jeg er rar og sliter megselv ut.

Du er ikke alene

Anonymous poster hash: b621f...405