Familiemedlem med ekstrem sosial angst. Erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg har altså et familiemedlem som sliter noe helt fryktelig. H@n har isolert seg fullstendig, og snakker kun med foreldrene våre. H@n har flyttet for seg selv i en kommunal hybel, men slipper ingen inn.

Svarer heller ikke på tlf eller sms. Dette har pågått faktisk i noen år nå, det begynte forsiktig i tenårene.

Som familie er det vondt og vanskelig for oss å sitte og se på dette, og ikke kunne hjelpe. Det er vondt å ikke kunne ha kontakt med vedkommende. Se at livet går i dass bokstavelig talt.

Er det noen her som sliter med sosial angst og kan komme med sine erfaringer fra "den andre siden"?

Noen som er pårørende?

Anonymous poster hash: 75a5e...1a8

[Pringle]

Jeg måtte gå på et par smeller før jeg oppsøkte hjelp. Men da jeg fikk riktig hjelp, ble jeg veldig fort mye bedre. I dag har jeg vært fri for sosial angst i over ett år! Jeg har også Asperger, og dermed måtte man bruke litt andre metoder på meg enn hvis jeg bare hadde hatt sosial angst. Er ditt familiemedlem utredet, er det helt sikkert sosial angst og bare sosial angst? Er vedkommende klar over hvilke tilbud som finnes, feks støttekontakt, psykiatrisk sykepleier, psykolog, psykiater?

[AnonymBruker]

Send en mail for å få kontakt?

Anonymous poster hash: e8616...7bf

[AnonymBruker]

Jeg måtte gå på et par smeller før jeg oppsøkte hjelp. Men da jeg fikk riktig hjelp, ble jeg veldig fort mye bedre. I dag har jeg vært fri for sosial angst i over ett år! Jeg har også Asperger, og dermed måtte man bruke litt andre metoder på meg enn hvis jeg bare hadde hatt sosial angst. Er ditt familiemedlem utredet, er det helt sikkert sosial angst og bare sosial angst? Er vedkommende klar over hvilke tilbud som finnes, feks støttekontakt, psykiatrisk sykepleier, psykolog, psykiater?

Det er nesten det verste; vedkommende har fått all mulig hjelp. Og har ikke Asperger. (Men Tourettes, uten at jeg tror det har så mye å si)

H@n har en fast støttekontakt som har fått innpass, men h@n kommer også ofte til stengt dør.

Det er ingenting som hjelper, og "systemet" har mer eller mindre gitt opp. Vedkommende ble til og med tvangsinnlagt på psykiatrisk for ei tid tilbake, så det er jo ganske alvorlig.

Jeg er virkelig bekymret for om dette er slik det vil bli fremover. Kan man isolere seg slik for resten av livet?

ts

Anonymous poster hash: 75a5e...1a8

[AnonymBruker]

Send en mail for å få kontakt?

Anonymous poster hash: e8616...7bf

Har sendt brev, privat melding på facebook profilen som ikke blir brukt, sms og et par oppringninger.

Ingenting blir besvart. Jeg fikk et kort svar på sms en gang om noe konkret jeg spurte om, det er det.

Anonymous poster hash: 75a5e...1a8

[AnonymBruker]

Det er nesten det verste; vedkommende har fått all mulig hjelp. Og har ikke Asperger. (Men Tourettes, uten at jeg tror det har så mye å si)

H@n har en fast støttekontakt som har fått innpass, men h@n kommer også ofte til stengt dør.

Det er ingenting som hjelper, og "systemet" har mer eller mindre gitt opp. Vedkommende ble til og med tvangsinnlagt på psykiatrisk for ei tid tilbake, så det er jo ganske alvorlig.

Jeg er virkelig bekymret for om dette er slik det vil bli fremover. Kan man isolere seg slik for resten av livet?

ts

Anonymous poster hash: 75a5e...1a8

Teoretisk kanskje, men svært få takler å leve på en sånn måte i lengden og faren for selvmord er ekstrem høy.

Anonymous poster hash: 898fa...f9e

[AnonymBruker]

Teoretisk kanskje, men svært få takler å leve på en sånn måte i lengden og faren for selvmord er ekstrem høy.

Anonymous poster hash: 898fa...f9e

Uff...dette er en ung person, ikke 20 år enda.

Hjelper det at vi (familien) fortsetter å prøve å få kontakt? Eller bør vi bare gi opp? Det er så fryktelig utmattende hele situasjonen, og jeg og flere med meg har egentlig nok å hanskes med i egne liv.

ts

Anonymous poster hash: 75a5e...1a8

[Gjest Milla]

Jeg utviklet sosial angst i en alder av 14. Jeg satt bare inne på rommet mitt, snakker ikke med noen. Ikke med foreldrene eller søstrene mine engang. Det eneste jeg gjorde var å se på tv og sove.. Utrolig mørk tid som også handlet om selvmordstanker og depresjoner.. Og jeg fikk aldri hjelp, før 6-7 år etter, og deg har vært vanskelig. Hadde jeg fått hjelp der og da, hadde det nok ikke utviklet seg så ille, som det gjorde. Og jeg skulle ønske jeg hadde noen på den tiden, men ingen var der for meg. Og jo lengre man går med sosial angst og ikke tar tak i det, blir det bare verre og verre.

Og man unngår til slutt ting, fordi det er ubehagelig for oss. Så jeg hadde fjor talt i min makt for å hjelpe h@n, for sosial angst er rett og slett helt jævelig!

[HubroTuppa]

Ikke gi opp. I forhold meg selv så vet jeg at hadde folk gitt opp så hadde det vært bekrefteøsen på alt jeg tenkte og trodde og jeg ville ikke levd i dag. Sosial angst har nok forskjellig utgangspunkt men for meg dreide/dreier det seg om en mindreverdighetsfølelse i sosial sammenheng og det skaper mye angst. Det har til tider ført til isolering. Mye bedre i dag, kan være sosial og vet hvordan jeg må jobbe med angsten. Men om dette er en person du er glad i og ønsker i livet ditt så gi ikke opp. Inviter, vis at h*n er ønsket, at du bryr deg. Ensomhet er en fryktelig vond følelse.

[AnonymBruker]

Ikke gi opp. I forhold meg selv så vet jeg at hadde folk gitt opp så hadde det vært bekrefteøsen på alt jeg tenkte og trodde og jeg ville ikke levd i dag. Sosial angst har nok forskjellig utgangspunkt men for meg dreide/dreier det seg om en mindreverdighetsfølelse i sosial sammenheng og det skaper mye angst. Det har til tider ført til isolering. Mye bedre i dag, kan være sosial og vet hvordan jeg må jobbe med angsten. Men om dette er en person du er glad i og ønsker i livet ditt så gi ikke opp. Inviter, vis at h*n er ønsket, at du bryr deg. Ensomhet er en fryktelig vond følelse.

Kjenner meg veldig igjen i det uthevede.

Jeg har slitt veldig med sosial angst, men har hatt noen andre psykiatriske diagnoser også. Slet i mange år, droppet ut av studier og isolerte meg. Men jeg ønsket hjelp..og fikk veldig bra hjelp. Er i dag kvitt den "verste" diagnosen, kan slite med enkelte ting til tider fortsatt, men kan leve et normalt liv. Går fortsatt i terapi og bruker litt beroligende når jeg skal utsette meg for noe krevende.

Du sier vedkommende ikke er 20 ennå. Det er en veldig sårbar alder, men samtidig har man så mye bedre prognose for å bli frisk jo tidligere man begyner jobbe meg seg selv. Men jeg tror det er vanskelig uten profesjonell hjelp. Men når vedkommende ikke ønsker hjelp er det selvsagt vanskelig..kanskje du kan du vise personen denne tråden?

For å gi håp, og se at man kan komme seg opp igjen?

Jeg har fått kjempegod hjelp. Hovedgrunnen til at jeg gå i terapi nå er for å takle sorgen etter et familiemedlem som tok selvmord..vedkommende slet også med sosial angst, men en del andre ting også. Jeg sier ikke at dette kommer til å skje, eller at det er ditt ansvar (det er det overhodet ikke). Men denne personen burde absolutt få profesjonell hjelp og behandling, og behandles for rett diagnose.

Jeg vet ikke helt hva du kan gjøre..kanskje du kan prøve stå på og ta noen "lavterskel" besøk? Kom i joggebukse med en pizza, litt godt og en film, og si du har lyst dere skal være sammen, men ikke trenger prate?

Anonymous poster hash: d2951...14e

[AnonymBruker]

Det er nesten det verste; vedkommende har fått all mulig hjelp. Og har ikke Asperger. (Men Tourettes, uten at jeg tror det har så mye å si)

H@n har en fast støttekontakt som har fått innpass, men h@n kommer også ofte til stengt dør.

Det er ingenting som hjelper, og "systemet" har mer eller mindre gitt opp. Vedkommende ble til og med tvangsinnlagt på psykiatrisk for ei tid tilbake, så det er jo ganske alvorlig.

Jeg er virkelig bekymret for om dette er slik det vil bli fremover. Kan man isolere seg slik for resten av livet?

ts

Anonymous poster hash: 75a5e...1a8

Tviler da på at vedkommende "kun" har sosial fobi.

For å bli tvangsinnlagt, må man ha en alvorlig sinnslidelse, pluss at man enten er til fare for seg selv eller andre og/eller at muligheten til bedring er vesentlig svekket:

http://no.wikipedia.org/wiki/Tvangsinnleggelse

Kanskje det er ting han holder skjult pga skam/stigma?

Anonymous poster hash: e917f...1f8

[AnonymBruker]

Kan lese flere tilbakemeldinger på nettet, bla her:

http://karolinerandom.blogg.no/1350375191_den_flelsen.html

Anonymous poster hash: 8131c...f1b

[Gjest sweetsugar]

Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg har slitt noe (og sliter enda) vanvittig med angst, og jeg kranglet veldig mye med foreldrene mine, og det var svært slitsomt. Brast allitd ut i gråt etter rene sinneutbrudd.

Grunnen var pga jeg følte ingen brydde seg om meg, følte meg svært alene da ingen viste hva de kunne gjøre for å hjelpe meg, da jeg heller ikke åpnet meg. Og de gangene jeg faktisk fikk spørstmålet om hva som var galt, så brast jeg enda mer ut i gråt da jeg følte noen endelig brydde seg om meg, så det betyr veldig mye når noen viser at de bryr seg, å prøver å hjelpe..

Så jeg foreslår at du fortsetter å prøve å få kontakt med den det gjelder, overhodet ikke gi opp pga du selv har mye å styre med, for endag får personen nokk, og da .. ja, det sier seg selv. Sleit mye med selvmordstanker, og tror ikke jeg var veldig langt unna på den tiden heller :/

Man er ofte veldig innestengt, kansje noen (inkl. meg selv) føler at man ikke vil plage andre med sine problemer osv, men jeg anbefaler deg av hele mitt hjerte å fortsette å prøve. Bare at man vet at man har noen hjelper så fantastisk mye, så vær så snill, ikke gi opp!

Høres vanseklig ut med dette tilfellet, men har du skrevet en ordentlig melding der du skriver at du ønsker å hjelpe, du vil gjerne prate med den det gjelder, spurt om å komme på besøk, virkelig forklart at du VIRKELIG VIL hjelpe? Det er som sakt ikke lett, men det værste du gjør er å gi opp på den det gjelder hvertfall. Tro meg, man trenger hjelp, de fleste ønsker hjelp, men er veldig redd, vil ikke være til bry osv