Irriterer meg grenseløst.

[AnonymBruker]

For hver dag som går så blir jeg bare mer og mer oppgitt av verden.

Trives virkelig ikke her, og jeg har egentlig vanskeligheter med å ikke klikke helt, og kjefte og smelle på alle som er. (vet at jeg høres veldig hyggelig ut nå)

Det skjer så mye jævlig i hele verden, og i mitt eget liv. Dreping, voldtekt, dyremishandling, baksnakking, mobbing, utroskap, død, terrorisme, krig osv..

Hvordan holder vi egentlig ut? Hvordan holder DU ut? Jeg føler at all jævligheten bare eskalerer og at livet bare blir mer og mer vanskelig. Før hadde jeg en stor tro på at det er en mening med at vi alle er her, men nå føles alt bare helt meningsløst.

Og alle mindre intelligente mennesker som uttaler seg og tror på så mye dumt gjør meg så vannvittig sinna! Og alle teite lover og regler som motsier seg selv! Og alle lave straffer for grove kriminelle handlinger som ødelegger liv!! Skulle tro vi hadde havnet tilbake på det tidligste stadiet av liv. Møkkalei av denne verdenen!

(Må bare beklage all klagingen, men alt dette har kokt inni meg lenge, og jeg måtte bare få det ut)

Så, hvordan holder du ut, i denne gale verdenen vi lever i?

Anonymous poster hash: c3eed...2ca

[AnonymBruker]

jeg leser minnimalt med nyheter, skummer lett gjennom loka avisene og nettavisen. ser fint lite fakta programmer/filmer, som minner om at jordan er egentlig ganske mørk og dyster. følger ikke opp hendelser med mindre de har spesiell interesse eller påvirkning. (jeg aner fremdeles ikke hvordan det gikk med lommemannen fra Bergen, eller om øygardsaken er ferdig) Om jeg ser på tv på helligdager, så unngår jeg kanaler som seneder reklame der du får skyldfølelse.

Kall meg gjerne dum, men slike valg har jeg tatt for å få sove om nettene. kanskje det er verdt å prøve?

Anonymous poster hash: a283b...592

[AnonymBruker]

Hvordan holder vi egentlig ut? Hvordan holder DU ut? Jeg føler at all jævligheten bare eskalerer og at livet bare blir mer og mer vanskelig. Før hadde jeg en stor tro på at det er en mening med at vi alle er her, men nå føles alt bare helt meningsløst.

Selv tror jeg ikke det er noen mening med livet, og det synes jeg er sinnsykt deilig. Jeg tror det er litt tilfeldigheter hvem som blir født og ikke, og at denne jorda verken kommer til å eksistere for evig eller at vi er universets sentrum (for alt vi vet).

Min filosofi er å være glad for at jeg havnet her, og å bare gjøre det beste ut av det så lenge jeg er her. Jobbe så godt jeg kan, bygge meg det livet jeg ønsker meg og være "selvhjulpen" og bidra til å styrke samfunnet jeg lever i.

Og ja, det finnes så ubeskrivelig mye dritt på denne planeten, som er både deprimerende og så vondt at man får lyst til å skrike. Men vi får ikke gjort noe med alt sammen. Vi kan gjøre vår del, som kildesortering, donasjoner, politiske verv, lokal dyrevelferd og annet frivillig arbeid + generelt bare være hyggelige personer som sprer glede.

Vissheten om at jeg gjør det jeg kan for å bidra positivt i hverdagen gjør at jeg sover om natta.Det hjelper ikke mine omgivelser (eller meg) at jeg legger meg ned og gråter over all verdens elendighet hele tiden

Anonymous poster hash: 93502...4b3

[Gjest Ghostwhisperer]

Hvordan holde ut? Hmm..

Jeg ser jo all faenskapen rundt om jeg også, men om jeg kun skal fokusere på det kan jeg bare legge meg ned å gi opp. Da er man dømt til å få et tragisk liv.

Man skal ikke ignorere alt det jævlige som skjer, men man skal også vite at det ikke er alt man rår med.

Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å behandle andre med den respekt og omtanke jeg ønsker andre skal vise meg. Kan jeg gjore noe for å hindre noe som er urett gjør jeg det, men jeg oppsøker ikke slike situasjoner.
Jeg leser nyheter daglig, men velger med omhu. Det holder å lese litt av det som opptar nyhetsbildet, trenger ikke få med hver eneste detalj...da blir man bare dårlig.
Alt med måte!

Ellers fokuserer jeg på de gode tingene jeg har i livet, som en fantastisk familie, herlig samboer, venner og kjæledyr for å nevne noe.
Jeg har som mål å le hver eneste dag, uansett hvor nitrist dagen måtte være. Og så langt har jeg klart det og det funker!

Livet er ingen dans på roser og jeg har selv opplevd min del av helvete, men i det store og hele er det jo opp til hver enkelt hvordan en takler det.
Jeg har valgt å reise meg, se frem og glede meg over det gode jeg har. Jeg er da tross alt selv ansvarlig for hvordan jeg vil at livet mitt skal være.
Klart det er vanskelig å holde hodet hevet og smile når noen tråkker deg langt ned i dritten, men man har faktisk valget om man vil bli liggende der som ei dørmatte for andre eller om man vil reise seg, lære av erfaringen å gå videre.

Humor er en viktig medisin, mister jeg den er løpet kjørt.

[Gjest Tirkes]

Jeg blir ikke irritert over all faenskapen, jeg blir lei meg og jeg blir sint. Jeg bedriver derfor endel virkelighetsflukt for å holde humøret og hodet oppe. Jeg leser aldri realistiske samtidisdramaer i bøker, og samme med filmer. Eventyr, magi, krigere, drager, historisk, romantisk, eller usaklige actionkomedier. Jeg holder meg overfladisk oppdatert på generelle nyheter og holder et skarpt øye på andre deler av nyhetsbildet (feks lokale, økonomiske og politiske nyheter. Har en app som henter ut artikler jeg er interessert i).

Samtidig så gjør jeg det jeg kan for å vite at jeg ikke bidrar så mye til det som er jævlig, belastende og irriterende. Jeg unngår å være syk fra jobb, jeg stapper innpå med piller og tar hjemmekontor eller en litt kortere dag. Fordi sykepengene mine trenger noen andre mer enn jeg. Jeg har et forholdsvis lite hus, og jeg forsøker å tenke miljø i driften av huset AS. Jeg er fadder og medlem i utallige foreninger og organisasjoner - mest fordi jeg føler meg litt bedre. Litt bedre når jeg kan støtte LHL, Dyrebeskyttelsen, S.O.S barnebyer og Røde Kors osv. Da deler jeg litt av pengene mine og kjøper meg (brutalt sagt, men ganske ærlig sagt) litt bedre samvittighet.

Jeg forsøker å være bevisst på kortreiste produkter, dyretesting m.m - men er ikke fanatisk og har fått meg noen overraskelser på produkter jeg har benyttet meg av, fordi jeg ikke aktivt sjekker ut alt på forhånd. Men i blant er det nok å kildesortere nøye for å kjøpe meg en god natts søvn. Selv om det er mindre enn en dråpe i havet.

Jeg var også veldig misantropisk tidligere, og så mørkt på hvordan vi mennesker rævkjørte verden. Men jeg har endret litt holdning, og er nå litt men filantropisk og går rundt med en hellig overbevisning om at vi kan klare ALT om vi bruker ressursene riktig. Vi kan finne rene energikilder, vi kan reise til andre planeter, vi kan finne bakterier som kan kompostere plast i alles hager, og vi kan overleve/snu drivshuseffekter enten de er naturskapte eller menneske-fremprovoserte. Jeg tror vi kan klare absolutt alt, vi har midlene, vi er abnormt smarte og vi har hjelpemidler som vi bare kunne drømt om for femti år siden.

Så.. TL;DR versjonen: Jeg aner håp for fremtiden. Det holder meg gående og hjelper meg å sove om natta.

PS: Takk for en fin tråd. Fikk meg til å tenke litt bevisst på ting jeg ikke har tenkt over på en stund.

[Askmeagain89]

Ja, det er et godt spørsmål. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg holder ut.

Jeg lever livet så godt jeg kan den tiden jeg er her. Fokuserer på det som betyr noe for meg: de jeg er glad i, barn og dyr. Gjør det jeg kan for å gjøre livet til dem rundt meg så godt som mulig og gir helt ærlig litt f.. i alle andre. Drømmer stort og mye. Donerer jevnlig ting penger og andre ting til dem som trenger det mer enn meg.

Jeg lever i håpet om at jeg en gang skal få bli mor og det er helt ærlig den eneste tingen som holder meg motivert. Jeg lever for dem jeg ikke kan miste: hunden, mannen, lillebror og besteforeldre. Ser på krig og elendighet som en svakhet ved mennesket, men likevel noe som er nødvendig for å opprettholde balansen i verden. Håper at jeg en dag kan utrette noe stort for noen som virkelig trenger det. Noen ganger velter jeg meg i all elendigheten ved å se triste dokumentarer, nyheter osv. Andre ganger flykter jeg fra virkeligheten ved å ta meg en lang tur hvor jeg forestiller meg en perfekt verden eller jeg ser timer med tv-serier.

Tenker ofte at religionen er roten til alt vondt, men vet at uten religion ville man hatt andre grunner til å krangle og krige. Jeg syns politikk er spennende, men for det meste så patetisk og provoserende at jeg lurer på om mennesker virkelig har en hjerne.

Jeg velger å holde ut fordi det er noen jeg ikke tåler å miste, noen jeg vil se vokse opp, noe jeg selv vil oppnå og fordi jeg er for feig til å avslutte.

[AnonymBruker]

Trådstarter her.

Tusen takk for gode og fine svar

Nå fikk jeg litt tro på verden igjen, når jeg leste alle de gode og reflekterte svarene deres. Så flinke dere er til å fokusere på positive ting, istedenfor de negative.

Jeg må bli mye flinkere der.

Synes at det er veldig vanskelig å forholde seg til alt det negative som skjer i verden. Dere gjør rett i å la være/ lese minst mulig nyheter. For det tror jeg har en stor påvirkning på oss alle. Det er veldig enkelt å tenke negativt når vi hører om så mye forferdelig som skjer.

Veldig mange fine råd dere kom med, jeg skal huske på de.

Anonymous poster hash: c3eed...2ca

[Gjest Heartbeat]

Jeg lever i nuet Tar det som kommer når det kommer. Nytter ikke å være negativ. Ingenting blir endret av det uansett. Det nytter ikke å bli sint, det blir ikke bedre av det.

Jeg har opplevd fæle ting men kommet meg gjennom det. Faktisk har det styrket meg psykisk. Før kunne jeg bli helt ifra meg, klump i magen, skjelve pga ting som skjedde, negativitet i livet mitt.

Nå bare hever jeg hodet og tar kampen.

Har lært meg å nyte livet og bruke det for alt det er verdt, og å kjempe gjennom hindre