Går det virkelig an?

[Gjest .-L-.]

Må desverre innrømme at jeg glemmer telefonen på rommet osv av og til, og når jeg er opptatt med noe tar jeg ikke alltid telefonen Hehe, synes det var litt morsomt at han hele tiden må ta telefonen, er det en dealbreaker?

Endret 17. juli 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Jeg er hukjønn, skravler mye i telefonen med venner, men ikke engang jeg tar telefonen HVER gang den ringer. Men ringer selvsagt tilbake om de som ringte er noen jeg vil snakke med, og en jeg er interessert i/i et forhold med vil jo være en jeg ringer tilbake selvsagt

Anonymous poster hash: acb52...1ff

[Gjest Summers]

Synes det med telefonen går litt begge veier, ja man bør ta telefonen, men synes også de som ringer bør merke seg når ting ikke er så interessant for den andre parten.

[Limelight]

Jeg tar gjerne telefonen, så lenge den ikke nødvendigvis ringer hvert 5. minutt. Det kan bli litt mye av det gode.

[Gjest Miranda2011]

Går det an å finne en mann som tar telefonen hver gang man ringer? Som samtidig er intelligent og spennende å snakke med? Som liker å holde på med spennende prosjekter? Som liker å skape noe, få noe til her i verden? Som liker å gå litt andre veier enn folk flest, men samtidig skjønner de vanlige greiene? Som er i godt humør og har intelligent og morsom humor? Som liker at vi finner på spennende ting sammen - nå og i fremtiden?

Jeg har aldri drevet med nettdating eller lignende, men fytti katta, nå er det snart på tide og røske opp og gå videre. Kanskje blir det det neste. Kjære fremmede venn - er du der ute et sted?

Noen som kjenner en sånn en?

Hilsen Klar.

Anonymous poster hash: b7b67...109

Anonymous poster hash: 95462...487

Veldig mange menn er sånn, det er vel ikke alltid du heller kan ta telefonen hver gang den ringer, av forskjellige grunner, men ringer opp igjen når en har tid

[AnonymBruker]

Du hørtes spennende ut, men det der viser jo at du er en som flyr fra mann til mann og aldri blir fornøyd. Sorry, men det fungerer ikke for meg

Anonymous poster hash: 76987...d22

Dette var et litt rart svar. Jeg har hatt et forhold til denne mannen i fem år - ingen andre. Nå lurer jeg på om jeg kan fortsette.

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Synes det med telefonen går litt begge veier, ja man bør ta telefonen, men synes også de som ringer bør merke seg når ting ikke er så interessant for den andre parten.

Ja, ser det er flere som mener det samme som det. Det er jo egentlig bra. For det er det samme han jeg snakker om også mener. "Jeg går ikke alltid med telefonen på meg..." Det føles bare så tungt noen ganger når det går fem timer før han ringer tilbake. Og det er alltid når han har besøk av noen. Og når vi da først snakker sammen, så er det fem minutter, for han må gå tilbake til de andre som sitter i stua. Han har aldri på lyden, og tar ikke telefonen når han er i samme rom som dem. Mulig jeg er en smule overskeptisk, det er nesten litt godt å høre. Jeg vil jo helst at det skal være mitt problem, ikke hans, da er det lettere å gjøre noe med det:)

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Må desverre innrømme at jeg glemmer telefonen på rommet osv av og til, og når jeg er opptatt med noe tar jeg ikke alltid telefonen Hehe, synes det var litt morsomt at han hele tiden må ta telefonen, er det en dealbreaker?

Takk for at du ler. Jeg er på opplæring

Anonymous poster hash: 95462...487

[Gjest Gunfreak]

Jeg er på sukker og klar for slikt, men tydeligvis ingen andre.

[AnonymBruker]

Interessant at de fleste synes jeg syter når han ikke tar telefonen. Noen her inne som skjønner hvordan det kan være, som blir like sytete og helvetes gærn? Jeg kan bli skikkelig panikkgærn og ringe i ett sett og legge igjen mange beskjeder. Sovner som regel i ørska etterpå. Dette skjer ofte i en premenstruell periode. Så vet dere det også. Herlige anonyme internett!

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Interessant at de fleste synes jeg syter når han ikke tar telefonen. Noen her inne som skjønner hvordan det kan være, som blir like sytete og helvetes gærn? Jeg kan bli skikkelig panikkgærn og ringe i ett sett og legge igjen mange beskjeder. Sovner som regel i ørska etterpå. Dette skjer ofte i en premenstruell periode. Så vet dere det også. Herlige anonyme internett! Anonymous poster hash: 95462...487

Det er egentlig ikke noe urealistisk krav, men så lenge du har forståelse for at man kan være opptatt også.

Og hvis duden du møter liker deg godt nok, tror jeg ikke noen uskyldig men overnervøse og premenstruelle bekymringer er noen dealbreaker heller.

Når jeg leste hva du skrev fikk jeg en underlig følelse. Hvis du hadde vært den jeg har et øye for,

tror jeg det bare hadde bare følt medlidenhet og ville SELVSAGT tatt meg tid til deg og hadde ønsket over mye i verden for at du skal føle deg trygg og (mer eller mindre) bekymringsløs igjen.

Og hvis det dessuten er stort sett kun er ved pms tider betyr det jo ikke så mye for ham heller tror jeg.

Dette er jo relativt midlertidige følelser som er overalt og folk reagerer jo forskjellig.

Jeg synes ikke dette var det verste jeg har hørt om.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

[AnonymBruker]

Det er egentlig ikke noe urealistisk krav, men så lenge du har forståelse for at man kan være opptatt også.

Og hvis duden du møter liker deg godt nok, tror jeg ikke noen uskyldig men overnervøse og premenstruelle bekymringer er noen dealbreaker heller.

Når jeg leste hva du skrev fikk jeg en underlig følelse. Hvis du hadde vært den jeg har et øye for,

tror jeg det bare hadde bare følt medlidenhet og ville SELVSAGT tatt meg tid til deg og hadde ønsket over mye i verden for at du skal føle deg trygg og (mer eller mindre) bekymringsløs igjen.

Og hvis det dessuten er stort sett kun er ved pms tider betyr det jo ikke så mye for ham heller tror jeg.

Dette er jo relativt midlertidige følelser som er overalt og folk reagerer jo forskjellig.

Jeg synes ikke dette var det verste jeg har hørt om.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

Takk for fint svar! Hva var det du mente med "underlig følelse"? At du kjenner meg? Eller misforstod jeg?

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Takk for fint svar! Hva var det du mente med "underlig følelse"? At du kjenner meg? Eller misforstod jeg? Anonymous poster hash: 95462...487

Nei, jeg kjenner deg sannsynligvis ikke. Men HVIS jeg hadde kjent deg og HVIS du hadde vært den jeg skulle ønske meg en fremtid med. Thats it.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

[AnonymBruker]

Nei, jeg kjenner deg sannsynligvis ikke. Men HVIS jeg hadde kjent deg og HVIS du hadde vært den jeg skulle ønske meg en fremtid med. Thats it.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

Ja hadde det ennå vært så vel. Da hadde vi vært her begge to Lykke til videre du også

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Ja hadde det ennå vært så vel. Da hadde vi vært her begge to Lykke til videre du også Anonymous poster hash: 95462...487

Hadde det bare vært så, ja. Men jeg har en annen jeg har lyst å dele livet mitt med.

Tror ikke henne er like overbevist, men jeg klandrer ikke henne heller akkurat.

Hva mener du med vært her forresten?

Og lykke til videre til deg og. Er det håp, er det noe der hvert fall.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

[AnonymBruker]

Hadde det bare vært så, ja. Men jeg har en annen jeg har lyst å dele livet mitt med.

Tror ikke henne er like overbevist, men jeg klandrer ikke henne heller akkurat.

Hva mener du med vært her forresten?

Og lykke til videre til deg og. Er det håp, er det noe der hvert fall.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

Jeg mente at hvis du mente du kjente meg og at vi likte hverandre, så hadde vi plutselig truffet hverandre her på nytt. Men det har vi altså ikke:) Lykke til med ditt. Det ordner seg nok:) Håpet er der alltid.

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Jeg mente at hvis du mente du kjente meg og at vi likte hverandre, så hadde vi plutselig truffet hverandre her på nytt. Men det har vi altså ikke:) Lykke til med ditt. Det ordner seg nok:) Håpet er der alltid.

Anonymous poster hash: 95462...487

Det ville jo ha vært en veldig koselig historie da. Om vi kjente hverandre og likte hverandre, og plutselig traff hverandre her inne på nytt, hvordan hadde vi visst at vi var de vi var da? Hvordan hadde vi kjent hverandre igjen?

Og tenk hvor herlig det hadde vært da. Hvis vi hadde funnet ut at vi to passer perfekt for hverandre og hadde lyst å satse på oss. Og tenk hvis da, hvis det hadde gått bra. Og gjerne bedre, enn absolutt alle forventninger. En smule vill fantasi, men.

Lykke til, til deg også (igjen). Det ordner seg nok alltid til slutt, på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

[AnonymBruker]

Det ville jo ha vært en veldig koselig historie da. Om vi kjente hverandre og likte hverandre, og plutselig traff hverandre her inne på nytt, hvordan hadde vi visst at vi var de vi var da? Hvordan hadde vi kjent hverandre igjen?

Og tenk hvor herlig det hadde vært da. Hvis vi hadde funnet ut at vi to passer perfekt for hverandre og hadde lyst å satse på oss. Og tenk hvis da, hvis det hadde gått bra. Og gjerne bedre, enn absolutt alle forventninger. En smule vill fantasi, men.

Lykke til, til deg også (igjen). Det ordner seg nok alltid til slutt, på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

Dette høres ut som en film jeg så en gang: You have got mail, eller noe sånt. Det er vel gjerne slik at der man minst tror man kan finne noe, er det.

Det er for øvrig noe annet jeg har tenkt på: En annen absurd tanke: Jeg tror kjærligheten er overalt. At det kommer an på ens egen modus. Hvis man er i sin rette kjærlighetsmodus så sender man ut noen signaler som gjør at de med de rette antennene fanger det opp. Lenge siden jeg har tenkt på det, men det oppmuntret meg jammen opp.

Det handler vel om å være fornøyd selv først. Så kommer resten av seg selv. Jeg er forøvrig ganske fornøyd, så det er nære på

Anonymous poster hash: 95462...487

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en film jeg så en gang: You have got mail, eller noe sånt. Det er vel gjerne slik at der man minst tror man kan finne noe, er det.

Det er for øvrig noe annet jeg har tenkt på: En annen absurd tanke: Jeg tror kjærligheten er overalt. At det kommer an på ens egen modus. Hvis man er i sin rette kjærlighetsmodus så sender man ut noen signaler som gjør at de med de rette antennene fanger det opp. Lenge siden jeg har tenkt på det, men det oppmuntret meg jammen opp.

Det handler vel om å være fornøyd selv først. Så kommer resten av seg selv. Jeg er forøvrig ganske fornøyd, så det er nære på

Anonymous poster hash: 95462...487

Youve got mail? Tror jeg har sett den. Britisk? Med Hugh... Grant? En annen Hugh muligens.

Og joda, det sies jo at man møter vedkommende på stedet en minst forventer det. Det bunner seg jo muligens litt i at det er overraskende kun, men ikke nødvendigvis det siste stedet en kan lete. Men så sies det jo og at hvis en leter så finner en ingenting, derimot hvis en ikke leter så vil en heller bli funnet.

Mange myter rundt dette tror jeg. Og hver historie er jo en annerledes historie.

Og jeg synes ikke tanken din var så veldig absurd egentlig. Det handler jo naturligvis om hvilken modus en selv er i, i tillegg til hvilke antenner en har og hvor disponibel de er i forhold til å motta den slags signaler. Og en kan nok gjerne finne en viss form for kjærlighet overalt, men det finnes jo også mange forskjellige typer kjærlighet. Altså, utover det åpenbare, som kjærlighet for søsken, foreldre, kjæledyr og den slags. Men jeg tror det finnes en stor forskjell på kjærligheten en kan oppnå med ett menneske, som med et annet. Forskjellige typer kjærlighet altså, ikke bare en varierende grad av den samme.

Men slikt avhenger vel av personligheter og antenner (som du sier). Det er jo ikke alle som plukker opp alle former for signaler. Samt det er jo ikke alle signaler en ønsker å få servert heller fra noen.

Uansett, handler det nok veldig om sin egen modus først og fremst ja. Nære på eller ei i grunn.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

[AnonymBruker]

Youve got mail? Tror jeg har sett den. Britisk? Med Hugh... Grant? En annen Hugh muligens.

Og joda, det sies jo at man møter vedkommende på stedet en minst forventer det. Det bunner seg jo muligens litt i at det er overraskende kun, men ikke nødvendigvis det siste stedet en kan lete. Men så sies det jo og at hvis en leter så finner en ingenting, derimot hvis en ikke leter så vil en heller bli funnet.

Mange myter rundt dette tror jeg. Og hver historie er jo en annerledes historie.

Og jeg synes ikke tanken din var så veldig absurd egentlig. Det handler jo naturligvis om hvilken modus en selv er i, i tillegg til hvilke antenner en har og hvor disponibel de er i forhold til å motta den slags signaler. Og en kan nok gjerne finne en viss form for kjærlighet overalt, men det finnes jo også mange forskjellige typer kjærlighet. Altså, utover det åpenbare, som kjærlighet for søsken, foreldre, kjæledyr og den slags. Men jeg tror det finnes en stor forskjell på kjærligheten en kan oppnå med ett menneske, som med et annet. Forskjellige typer kjærlighet altså, ikke bare en varierende grad av den samme.

Men slikt avhenger vel av personligheter og antenner (som du sier). Det er jo ikke alle som plukker opp alle former for signaler. Samt det er jo ikke alle signaler en ønsker å få servert heller fra noen.

Uansett, handler det nok veldig om sin egen modus først og fremst ja. Nære på eller ei i grunn.

Anonymous poster hash: 410e2...a8d

Her må jeg si meg svært enig med deg. Og det er egentlig litt trist. At det finnes så stor forskjell på kjærligheten man kan oppnå med ulike mennesker. Jeg var sammen med en en gang, som jeg elsket overalt på jord - så inderlig intenst. Men det er kanskje det mest problematiske forholdet jeg også har vært i, så det måtte bli slutt. Men den typen kjærlighet som vi traff hverandre i, må jeg bare godta at jeg aldri får igjen. Jeg må bare venne meg til tanken om at hvis man skal ha et fint hyggelig ryddig liv, så må man ha en litt enklere form for kjærlighet. Dessverre kan man kanskje si. Jo sterkere man elsker, jo sintere kan man bli. Og jo vondere gjør det når det blir slutt. Rare greier.

Anonymous poster hash: 95462...487