Den usynlige konkurransen blant mødre?

[Meridian]

Jeg må si det er rart at det er sånne konkurranser i disse barselsgruppene ... trodde det var en leder der som pratet om at alle barn utvikler seg forskjellig både språklig og motorisk, og at alt er normalt. De vil jo møtes på samme linje et sted, så da har det ingenting å si om man pratet da man var 1 år eller ikke gikk før man var 2 år.

Det viktigste må jo være å være en god forelder, og å lære opp barnet sitt til å bli selvstendig og trygg på seg selv, og å kunne ta vare på seg selv når foreldrene ikke er der.

For en dag må lillemor eller lillemann ut i verde og klare seg selv, og å kunne takle farer.

[Sota]

Nei, har aldri merket noe til dette blant venner eller barselgrupper. Men har selvsagt vært borti folk som har skrytt av barna sine, og sikker skrytt litt sjøl også. Konkurransen derimot, har jeg sett lite til.

[AnonymBruker]

Jeg må si det er rart at det er sånne konkurranser i disse barselsgruppene ... trodde det var en leder der som pratet om at alle barn utvikler seg forskjellig både språklig og motorisk, og at alt er normalt. De vil jo møtes på samme linje et sted, så da har det ingenting å si om man pratet da man var 1 år eller ikke gikk før man var 2 år.

Oftest møtes barselgruppene èn gang på helsestasjonen, og etter det uten helsesøster på cafè, hjemme hos noen eller på tur, så skryten kan nok utvikle seg fritt hos noen grupper, dessverre.

Klart en er stolt over barnet sitt, og kanskje spesielt det første, men å tro at det er bedre enn de andre er jo bare tåpelig.

Anonymous poster hash: 51845...ced

[Gjest Duftlys]

Jeg får sitere kusina mi (som bare er genial) en gang på barseltreff. Barseltreff er jo kjempebra dersom det ikke blir en sånn skrytearena, må bare si det. Uansett: I denne barselgruppa var det dessverre en del skryt, og ho hadde en unge som var bedagelig anlagt og var litt sein med de motoriske milepælene (kan legge til denne ungen nå er en aktiv og smart tenåring ) Etter alle hadde skrytt over hva ungen deres kunne sa ho bare: "Ungen min kan ikke noen ting han. Han er sikkert mongo".

Ble stille da gitt

[Gjest Duftlys]

Jeg må si det er rart at det er sånne konkurranser i disse barselsgruppene ... trodde det var en leder der som pratet om at alle barn utvikler seg forskjellig både språklig og motorisk, og at alt er normalt. De vil jo møtes på samme linje et sted, så da har det ingenting å si om man pratet da man var 1 år eller ikke gikk før man var 2 år.

Det viktigste må jo være å være en god forelder, og å lære opp barnet sitt til å bli selvstendig og trygg på seg selv, og å kunne ta vare på seg selv når foreldrene ikke er der.

For en dag må lillemor eller lillemann ut i verde og klare seg selv, og å kunne takle farer.

Jeg opplever hvordan en arrangerer barselgrupper er veldig ulikt fra sted til sted. Der jeg går, har vi samling veldig sjelden på helsestasjonen. HS sier egentlig veldig lite syns jeg. Vi har bare tatt initiativ til å treffes på egenhånd siden. Vi ble raskt enige om at på vår barselgruppe skulle det være lov å si rett ut dersom en hadde en dårlig dag, strevde med noe osv. Ville ikke ha sånn skrytegreie. Det er bare slitsomt!

[AnonymBruker]

Barselgrupper er en skrytearena. Det er ekstremt vanlig med disse konkurransene mødre imellom. For de som har sett serien Solsidan så er mange av replikkene fra barselgruppescenene tatt fra virkelige samtaler. Sier jo litt.

Har aldri vært med i en barselgruppe men har fått mange tilbud. Takket høflig nei hver gang. Orker ikke disse fittekjerringene.

Anonymous poster hash: 445a3...1dd

[AnonymBruker]

På vår barselgruppe har det ikke vært slik i det hele tatt. Det var en god arena for å kunne lufte tanker og frustrasjoner, og ikke minst for å få høre at det man selv slet med var veldig vanlig også hos de andre. Følte meg langt mindre misslykka etter de treffene. Vi var alle førstegangsmødre. På første barseltreffet gikk jeg med mitt kolikkbarn, og nesten gråt fordi jeg var så sliten. Ærlig og åpen fra første stund, kanskje det hjalp for å sette litt tonen for gruppa?

Men blandt venner kan jeg merke at det er mer av denne konkurransen. Har flere veninner med barn på ca samme alder, og blandt disse kan jeg se gode tendenser til skryting. Flere har et stort behov for å fremme at deres har vært tidglig på særlig de motoriske milepælene, men de overser glatt at barnet feks ikke er tidlig ute med å snakke etc. Men så er vi også en gjeng med høyt utdanna damer som alltid har vært opptatt av egne prestasjoner, som er vannt til å være i konkurranse i vårt arbeid, vannt til et stort prestasjonspress etc. så kanskje vi ikke klarer å legge det av oss når det kommer til permisjonstiden?

Anonymous poster hash: b051c...794

[Inx]

Jeg tviler sterkt på at slikt foregår blant menn i pappaperm, men kanskje jeg tar feil... Noen med erfaring fra det her inne?

[aquiz]

Åh joda...! Denne konkurransen har jeg merket MYE av de første leveårene.
Må nok innrømme at det ikke har gitt seg med tida.

Barnet mitt begynte å gå "litt seint", dvs 1 år og 1 uke eller noe lignende. Jeg stolt som en hane forteller dette og responsen er " min begynte å gå når han/hun var 9 mnd!". Da gikk det en faen i meg og jeg svarer pent at min lærte å gå selv, fordi vi ikke ville ødelegge motorikken på barnet vårt med å "tvinge" frem første skritt.

Samme personen presterte også å skryte av at barnet fikk tenner MYE tidligere enn min som var 4 mnd når første tanna kom. For å ikke snakke om når barnet løftet hodet før første gang....
Det er mest konkurranse om barna som er jevnaldrende, som om at første året gjenspeiler om det er en kommende lege eller nav klient.

Jeg tror mange lever for mye for barna sine jeg..

[Gjest Duftlys]

På vår barselgruppe har det ikke vært slik i det hele tatt. Det var en god arena for å kunne lufte tanker og frustrasjoner, og ikke minst for å få høre at det man selv slet med var veldig vanlig også hos de andre. Følte meg langt mindre misslykka etter de treffene. Vi var alle førstegangsmødre. På første barseltreffet gikk jeg med mitt kolikkbarn, og nesten gråt fordi jeg var så sliten. Ærlig og åpen fra første stund, kanskje det hjalp for å sette litt tonen for gruppa?

Men blandt venner kan jeg merke at det er mer av denne konkurransen. Har flere veninner med barn på ca samme alder, og blandt disse kan jeg se gode tendenser til skryting. Flere har et stort behov for å fremme at deres har vært tidglig på særlig de motoriske milepælene, men de overser glatt at barnet feks ikke er tidlig ute med å snakke etc. Men så er vi også en gjeng med høyt utdanna damer som alltid har vært opptatt av egne prestasjoner, som er vannt til å være i konkurranse i vårt arbeid, vannt til et stort prestasjonspress etc. så kanskje vi ikke klarer å legge det av oss når det kommer til permisjonstiden?

Anonymous poster hash: b051c...794

Jeg og hadde kolikkbarn en periode og sa fra om det. De andre ungene var sånn som kunne legges ned og der lå de og pludra for seg selv eller sovna. Min måtte rugges mye på, holdes osv for ikke å bare skrike. Kjempeslitsomt, og jeg sa fra om det og. Da kom det en del fram fra de andre og, som f.eks at de hadde unger som aldri fant roen om natta (litt skryt hahaha: Min unge har alltid sovet mye om nettene og sov rundt fra han var 2 mnd selv om han hadde helvetes kolikk tidligere på ettermiddagen), noen amma konstant og ble dauslitne av det, mens ei var alene med ungen på ukedagene pga mannens jobb og syns det var slit. Vi har alle våre ting, og det er INGEN som har kun perfekte dager i perm. Det er LØGN! Selvsagt har noen enklere babyer enn andre, men likevel. Åh. Hva er greia med at damer skal forfine alt. Blir sprø!

[AnonymBruker]

Men så er vi også en gjeng med høyt utdanna damer som alltid har vært opptatt av egne prestasjoner, som er vannt til å være i konkurranse i vårt arbeid, vannt til et stort prestasjonspress etc. så kanskje vi ikke klarer å legge det av oss når det kommer til permisjonstiden?

Anonymous poster hash: b051c...794

Jeg tenker det ligger noe her. Enten vi liker det eller ikke, så er det lett å sammenligne seg med andre på alle områder av livet, det er ikke noen vesensforskjell i det å sammenligne babyer i forhold til det å sammenligne jobb, bil, interessefelter, kulturell kapital, ferier, lykke i ekteskapet og så videre i det uendelige...

Forskjellen ligger vel mer i det at det kan oppleves veldig sårende dersom noen i tide og utide gnir inn hvor mye mer perfekte de er, særlig når det gjelder noe så følelsesmessig sterkt som barn. Akkurat der bør det ligge en god margin mellom det man tenker og det man sier, det er grunnleggende høflighet og respekt.

Jeg og hadde kolikkbarn en periode og sa fra om det. De andre ungene var sånn som kunne legges ned og der lå de og pludra for seg selv eller sovna. Min måtte rugges mye på, holdes osv for ikke å bare skrike. Kjempeslitsomt, og jeg sa fra om det og. Da kom det en del fram fra de andre og, som f.eks at de hadde unger som aldri fant roen om natta (litt skryt hahaha: Min unge har alltid sovet mye om nettene og sov rundt fra han var 2 mnd selv om han hadde helvetes kolikk tidligere på ettermiddagen), noen amma konstant og ble dauslitne av det, mens ei var alene med ungen på ukedagene pga mannens jobb og syns det var slit. Vi har alle våre ting, og det er INGEN som har kun perfekte dager i perm. Det er LØGN! Selvsagt har noen enklere babyer enn andre, men likevel. Åh. Hva er greia med at damer skal forfine alt. Blir sprø!

Til det uthevede: tror du ikke det er nettopp det det for mange dreier seg om, da? At man finner _noe_ som faktisk er bra, og blåser det litt opp for å føle seg bedre? Dumt når det utarter til skryting selvsagt, men en veldig forståelig reaksjon i seg selv.

Husker godt min første og eneste barselgruppe, der jeg var ung, blakk og enslig mens alle de godt etablerte mammadamene tjatret om at Per var dårlig til å ta ut av oppvaskmaskinen og jammen er det vanskelig å vite hvilke utemøbler vi skal velge nå som teak er ut... Dårlig selvtillit, misunnelse, kall det hva du vil, men der og da var det innmari deilig for en usikker alenemor at datteren min satt rett i ryggen og rullet rundt mens de andre rikmannsbabyene lå der som puddinger Ikke pent selvsagt, men veldig menneskelig. Og det tror jeg mye av denne konkurransen også er.

For min del har det avtatt med alderen, men et visst konkurranseelement vil det nok alltid være. Man sammenligner enten man vil det eller ei. Men som sagt bør det være høy terskel for å komme med skryt som kan ramme andre unødig...

Anonymous poster hash: dc86f...e79

[Gjest Duftlys]

Jeg tenker det ligger noe her. Enten vi liker det eller ikke, så er det lett å sammenligne seg med andre på alle områder av livet, det er ikke noen vesensforskjell i det å sammenligne babyer i forhold til det å sammenligne jobb, bil, interessefelter, kulturell kapital, ferier, lykke i ekteskapet og så videre i det uendelige...

Forskjellen ligger vel mer i det at det kan oppleves veldig sårende dersom noen i tide og utide gnir inn hvor mye mer perfekte de er, særlig når det gjelder noe så følelsesmessig sterkt som barn. Akkurat der bør det ligge en god margin mellom det man tenker og det man sier, det er grunnleggende høflighet og respekt.

Til det uthevede: tror du ikke det er nettopp det det for mange dreier seg om, da? At man finner _noe_ som faktisk er bra, og blåser det litt opp for å føle seg bedre? Dumt når det utarter til skryting selvsagt, men en veldig forståelig reaksjon i seg selv.

Husker godt min første og eneste barselgruppe, der jeg var ung, blakk og enslig mens alle de godt etablerte mammadamene tjatret om at Per var dårlig til å ta ut av oppvaskmaskinen og jammen er det vanskelig å vite hvilke utemøbler vi skal velge nå som teak er ut... Dårlig selvtillit, misunnelse, kall det hva du vil, men der og da var det innmari deilig for en usikker alenemor at datteren min satt rett i ryggen og rullet rundt mens de andre rikmannsbabyene lå der som puddinger Ikke pent selvsagt, men veldig menneskelig. Og det tror jeg mye av denne konkurransen også er.

For min del har det avtatt med alderen, men et visst konkurranseelement vil det nok alltid være. Man sammenligner enten man vil det eller ei. Men som sagt bør det være høy terskel for å komme med skryt som kan ramme andre unødig...

Anonymous poster hash: dc86f...e79

Joda det kan være det og. Jeg misunte så andre som kunne tilsynelatende legge babyene rett ned for så og sove 3 timer, mens min måtte trilles en del for å sovne. Men derimot kunne jeg gjøre det samme om kvelden - bare legge han og så sovna han. Og det har vært veldig deilig, og klart jeg heller fokuserer på det enn at han har vært supergrinete på dagtid:) Samtidig så er det jo helt lov å være stolt av ungen sin:)

[Sommersol]

Uff dette tror jeg dessverre er veldig utbredt. Men jeg tenker at de som sier slik, kanskje ikke mener det på den måten det blir oppfattet?

Og kanskje er vi litt slik selv? Kanskje blir det vi innbiller oss er vanlig samtale om barna, oppfattet som skryt og besserwissertendenser?

Jeg har store barn nå, men kjenner meg godt igjen. Dessverre kan jeg ikke si at det går over når barna blir større heller. Når en kommer til det stadiet at barna skal ferdes litt ut i verden alene, føler i alle fall jeg, at de som ikke klarer og slippe barna og "holder igjen" på både det ene og det andre, fremstiller seg selv som om de er mer glade i barna sine enn de som gjerne ønsker og slippe barna slik at de skal få prøve seg og bli selvstendige.

[AnonymBruker]

Jeg føler behov for å skryte av ungene mine. Jeg synes de er så utrolig flotte barn, og så er de MINE, tenk det! Det kommer mest av at all familie bor i andre byer, så jeg har ikke noen utenom vårt hussom ofte vil se og beundre de flotte barna. Så jeg ønsker at andre skal se dem. Imidlertid har jeg selvinnsikt og sosiale antenner nok til å ikke dra på med det, det er jo mitt problem sånn sett. Så da begrenser jeg meg delvis, og drar på familiebesøk delvis. Når/hvis jeg blir bestemor, skal jeg ordne meg sånn at jeg ofte treffer barnebarna når de er små, og entusiastisk beundre hver cm av dem

Anonymous poster hash: 10441...4c3

[Gjest Fleecejakke]

Jeg pleier å finne det barnet mitt har vært tregest på å si: Guri, så flink barnet ditt er, du vet mitt barn sluttet ikke med bleie før det var seks og lærte ikke å snakke før det var 12. Jeg skulle hatt en slikt genierklærtbarn som deg! (tenkte eksempler). Det pleier å få de til å holde snuten.

[Gjest Riskjeks]

Det er vanlig at man ønsker å skryte av barnet sitt, og for noen tipper nok dette over i ren konkurranse. Det er vel en del av resten av "perfekt på facebook"-syndromet

[AnonymBruker]

Huff, det har visst ikke blitt noe bedre med årene, skjønner jeg. Det er lenge siden jeg hadde baby, men mødrene har tydeligvis ikke forandret seg. Det var akkurat det samme på "min tid", skrytende og perfekte mødre, som selvsagt kunne alt og visste alt, og som alltid gjorde de riktige tingene hele veien.

Jeg var ung og førstegangs mor, og usikker på det meste, så jeg hatet disse spedbarnstreffene etterhvert. Det tok bare fra meg selvtilliten. Det var bare skryt og babysnakk (eller husmor-snakk) hele tiden. Jeg ble så inderlig lei, at jeg droppet ut av det. Det var bare en lettelse! Skjønner ikke hvorfor så mange er slik. Jeg har aldri hatt dette behovet for å prate så mye om ungen min. Virker som om mange mødre bli så innmari ensporet når de får barn. Det må da gå an å flytte fokuset bort fra alt babypreiket, og tenke litt på andre ting også?

Anonymous poster hash: 629aa...2f9

[AnonymBruker]

Jeg pleier å finne det barnet mitt har vært tregest på å si: Guri, så flink barnet ditt er, du vet mitt barn sluttet ikke med bleie før det var seks og lærte ikke å snakke før det var 12. Jeg skulle hatt en slikt genierklærtbarn som deg! (tenkte eksempler). Det pleier å få de til å holde snuten.

den skal jeg huske på

Anonymous poster hash: c709a...027

[Gjest Marmot]

Barnet mitt begynte å gå "litt seint", dvs 1 år og 1 uke eller noe lignende. Jeg stolt som en hane forteller dette og responsen er " min begynte å gå når han/hun var 9 mnd!". Da gikk det en faen i meg og jeg svarer pent at min lærte å gå selv, fordi vi ikke ville ødelegge motorikken på barnet vårt med å "tvinge" frem første skritt.

Hvorfor skal hun ha mindre rett til å skryte enn deg?

Jeg tenker at dette handler litt om hvordan man tolker andre også, man kan jo velge å tolke alt andre kommer med negativt, og da er det klart at det er kjipt å høre på andres skryt. Eller så kan man velge å tenke at man skal backe hverandre opp og huske på hvor stolt man selv er, og glede seg over at andre får oppleve den samme stoltheten.

Jeg har et barn som først var ganske sein med det meste, han gikk ikke før han var 16 mnd. og snakket svært lite før han nærmet seg et år. Nå har det derimot snudd, og han er langt fremme både motorisk, språklig og sosialt. Uansett hvor sønnen min har vært, har jeg tålt å høre andres skryt. Egentlig synes jeg man bør kunne skryte mer, janteloven er fæl i dette landet, og vi må tåle at andre er bedre enn oss på noen områder.

[Vera Vinge]

Jeg kan ikke si dette er noe som plager meg, men jeg har også merket venninner med jevngamle barn som hele veien har vært veldig opptatt av hva barna har fått til av ferdigheter. Jeg syns så klart det er morsomt når gutten min gjør noe nytt, men det har aldri vært et viktig fokus for meg. Ble rett og slett litt forundret da en fjern bekjent syns det var et lykketreff at sønnen begynte i barnehage da han fylte 1 år, fordi han da ble stimulert så mye. Jeg innså at vi var opptatt av helt forskjellige ting for barn i den alderen (min begynte også hos dagmamma da, så det var ikke alderen jeg reagerte på, altså, men mer hvordan hun vinklet så tidlig start til noe positivt og nesten nødvendig for utviklingen).

Jeg er nok mer sånn at jeg generelt er redd for å bli oppfattet som skrytete, så jeg er litt forsiktig med å fortelle andre med barn at sønnen min har sovet som en stein både dag og natt siden han var 8 mnd eller at jeg aldri blir sliten av å være sammen med ham, fordi han er så blid og selvstendig. Jeg har venninner med barn som ikke sover hele natta og som syns hele dager med barna er kjempeslitsomme. Syns det blir takløst å snakke om hvor godt han sover når de selv slitne etter nattas våk. Samtidig føler jeg jo ikke at min sønns lynne eller sovemønster er min fortjeneste, så det blir kanskje litt rart å unnlate å si noe heller. Jaja, det er ikke alltid så lett å vite hvordan man skal te seg rundt andre mødre heller, nettopp fordi ting fort kan oppfattes som stille konkurranse. Jeg er f.eks. ganske streng på søtsaker sammenlignet med mange andre, og det blir jo tydelig når man er sammen. Det kan jo også oppfattes som en slags perfekt-konkurranse, uten at man sier noe direkte om det.