Den usynlige konkurransen blant mødre?

[AnonymBruker]

Har opplevd selv to tilfeller hvor to venninner av meg ''løper kappløp'' om ungene sine. Ene venninnen presterte nylig å si etter å ha pratet om hvor glad hennes datter er og aldri skriker, begynte å snakke når hun var 9 mnd; ''oi, ble du missunnelig nå?'' Samme dagen, litt senere: ''Vi ser aldri på tv vi, er mer interessert i å være ute. Mye sunnere. Du må jo komme deg ut mer! Du vet det finnes andre ting å finne på når barnet sover om formiddagen, enn å se TV..? Jeg leser aldri på facebook at du har vært på tur..''

Ja, man kan vell si jeg ble fornærmet av disse kommentarene. De var unødvendige.

(btw: De dagene TV'en står på hos oss, er når det er syke-dager. Og lørdags-kveldene.)

Mens en annen venninne sammenligner hvor mye lengre sønnen hennes er kommet i utviklingen i forhold til mitt barn. Jeg syns det er absurd. For ikke å snakke om merkelig. Barn utvikler seg forskjellig, noen fortere enn andre. Omstendighetene kan jo også være forskjellige fra hjem til hjem.
Jeg må ærlig si jeg blir en smule bekymret for barna OM holdningen til mødrene er å være best.

Har du opplevd noe lignende..?

Anonymous poster hash: 61cfa...d93

[Amberleaf]

Har heldigvis ikke det. Stor fare for at de hadde blitt ex-veninner da gitt.

[Cessa74]

Jepp - dette er dessverre veldig vanlig.. Man sammeligner barna ifht utseende, utvikling, vellykkethet osv. Så er det om å gjøre å hevde seg med å være flinkest, sunnest og smartest som mamma.. Enkelte barselgrupper er rene kamikaze-opplegget.. Ganske tøft når man er førstegangs-mamma og stå imot det presset - heldigvis lettere med nr 2.

Tenker at de som har så behov for å hevde seg selv og sin perfekte hverdag/unge/barselpermisjon har et sykelig behov for bekreftelse - som igjen grunner i en usikkerhet.

Kuleste jeg ser er damer som klarer å stå imot gruppepresset og klare å være totalt avslappet ifht sitt eget barn - men det krever nok en stor porsjon selvtillit og troen på seg selv som god nok!

Endret 9. juli 2013 av Cessa74

[AnonymBruker]

Jepp - dette er dessverre veldig vanlig.. Man sammeligner barna ifht utseende, utvikling, vellykkethet osv. Så er det om å gjøre å hevde seg med å være flinkest, sunnest og smartest som mamma.. Enkelte barselgrupper er rene kamikaze-opplegget.. Ganske tøft når man er førstegangs-mamma og stå imot det presset - heldigvis lettere med nr 2.

Tenker at de som har så behov for å hevde seg selv og sin perfekte hverdag/unge/barselpermisjon har et sykelig behov for bekreftelse - som igjen grunner i en usikkerhet.

Kuleste jeg ser er damer som klarer å stå imot gruppepresset og klare å være totalt avslappet ifht sitt eget barn - men det krever nok en stor porsjon selvtillit og troen på seg selv som god nok!

Jeg har kjent på det presset ja. Var aldri i en barsel-gruppe siden jeg var ganske usikker på meg selv som førstegangs-mor. Redd for å gjøre/si noe feil. Fikk god hjelp med ting jeg lurte på hos svigermor, mamma og besteforeldre, så jeg hadde ikke behovet for det uansett. Etter en tid begynte jeg å gi blaffen hva andre måtte mene, men da jatter jeg egentlig bare med de andre, men gjør det uansett på min måte.

Tror du kan ha rett med bekreftelsen og usikkerheten å gjøre. Det passer ihvertfall ekstremt godt på den første venninnen jeg beskriver.

Anonymous poster hash: 61cfa...d93

[Gjest Gjest]

Er det ikke bare ekstremsnipemor da?

[Ciara]

Det å skryte av at barna er tidlig ute er bare teit, for det er ikke nødvendigvis foreldrenes fortjeneste, akkurat. Min første var tidlig ute motorisk, min andre er mye tregere.

Men TS, du kan jo bare si spøkefullt: "Dere, kan ikke vi kutte ut denne mammakonkurransen?"

[Gjest celine]

Jupp, min kusine er sånn Hennes barn er både flinkere, tidligere ute med alt enn alle andre. Er hennes barn syke, er de mye sykere enn alle andre. Hvis det er snakk om trening, er hennes datter den flinkeste i klassen - hun går også på det dyreste stedet i byen, har det dyreste utstyret etc etc etc.

Må innrømme at jeg ikke ser helt greia, men jeg småflirer litt i mitt stille indre på hennes bekostning

Det må jo være fryktelig slitsomt å gå rundt å sammenligne hele tiden...?

[AnonymBruker]

Haha, i min krets er det som regel omvendt - ingen som skryter av ting, men vi vil gjerne overgå hverandre i å være minst mulig "perfekt". F.eks. kan jeg si "I dag fikk minstemann holde på med ipaden i en time mens jeg og mannen sløvet på sofaen" - så kommer det sikkert "ja, vi startet dagen med bolle til frokost!" etc. Vi er normale, oppegående mødre alle sammen, altså, bare at vi kanskje heller konkurrerer om å være mest mulig avslappet.

Anonymous poster hash: 79f6c...1c3

[AnonymBruker]

Min datter er nesten nøyaktig like gammel som en veninnes. Ser de sjelden da vi bor på hver vår side av landet. Vi sammenligner ikke barna direkte og hun skryter ikke, men når vi snakker sammen får jeg inntrykk av at barnet er langt framme både motorisk og språklig, trasser lite og at de ser lite på tv.

Når vi møttes i igjen for første gang på nesten ett år møter jeg eg barn som trasser og har stålkontroll på mammas iPad som er full av filmer. I tillegg er faktisk mitt lenger framme motorisk.

Det er absolutt ingenting galt med dette,men hvorfor male alt rosenrødt ovenfor andre? Skjønner ikke det jeg. Barnet mitt (2,5 år) trasser, ser på tv og det er mye hun sier vi ikke skjønner et kvekk av, men jeg har aldri sett hensikten med å legge skjul på det. Jeg er stolt uansett, og hvordan andre barn er i forhold til mitt er meg knekkende likegyldig.

Anonymous poster hash: fe818...242

[Scapa_c]

Kjenner igjen dette, og hos enkelte tar det visst ikke slutt. Er mye rart som blir sagt av både mødre og bestemødre om voksne barn og barnebarn også ;-)

Jeg tror at for noen så handler det om å hevde seg selv som mammaer og mennesker blant venner/bekjente. De har kanskje litt lav selvfølelse, og der de tidligere målte seg selv på klær, utdannelse, bryllup, stilling, lønn...etc; har de nå fått et lite avkom de kan bruke til det formål.

Og her får man jo målt mye: hvor flink man er til å amme, hvor flink man er til å gi flaske, hvor flink man er til å stimulere baby, hvor fin vogn man har, hvor mange eller riktige leker baby har, hvor lite opptatt man er av å kle jentebaby i rosa, hvor originalt navn man har valgt, hvor flink pappa'n er til å delta, hvor flink man er som par til å ha jevnlig sex, hvor flink man er til å ha det ryddig på tross av at man er nybakt mamma, hvor flink man er til å ha et veldig avslappet forhold til husarbeid, hvor flink man er til å lage rutiner for baby, hvor flink man er som velger å ikke lage rutiner for baby... osv (lista er milelang).

I tillegg kommer alle punktene om baby's egen utvikling der de også finner en hel rekke ting å måle: hvor tung, hvor lang, hvor tynn, hvor mye hår, hvor lite hår, hvor langt framme med ditt, hvor langt bak med datt, ruller rundt eller ikke ruller rundt, bruker smokk eller suger på finger, fremmedfrykt eller åpen, 10 skritt eller 2...

Og så er det også endel mamma'r som selv føler at de ikke helt får det til, men ønsker veldig at de var supermammaer. Derfor legger de til og trekker ifra for å tilpasse litt sånn at bildet blir perfekt i deres øyne.

Som sagt tar dette ikke slutt, i mine døtres vennekrets med 13- og 10-åringer finner jeg mange slike mødre.

[hjärterdam]

Det er mye av slikt rundt omkring, husker jeg måtte gi meg med barselgruppa til eldste, jeg var 22, usikker, førstegangs og havnet i barselgruppe med kun andre- og tredjegangsmødre fra 30 og opp.

Helt håpløst

Men, jeg ser tydelig tendensene ellers i vennegjengen også, og er nesten glad for at ingen av mine venninner har barn på akkurat samme alder som min, fordi det da vil være ulogisk å sammenligne her og nå tilstand iallefall.

[Gjest Tirkes]

Jeg husker jeg nesten fikk sjokk når venninnen min sa at hun fantaserte om å kaste ungen ut av vinduet når den gråt som verst. Jeg var fra før av vant til å overvære den perfekte mammakonkurransen, så litt sannhet var forfriskende deilig. Og litt skremmende.

[AnonymBruker]

Har heldigvis ikke opplevd det med venner eller barselgruppa, men har hørt og lest om det. Sårt å bli usikker, men barn er forskjellige og ting går i rykk og napp. Til slutt betyr det ingen ting! Du ser ikke at noen skriver på CV`en at de gikk tidlig!

Er vel de som er mest usikre som har størst behov for å skryte, eller? Hev deg over det!

Anonymous poster hash: 51845...ced

[absinthia]

Vanlig fenomen, men noen ganger er det vel kanskje ikke akkurat ment slik det kan høres ut, men heller fordi man er veldig stolt av barnet sitt og gjerne vil fortelle om det.

Jeg synes jo at det er ganske festlig når min svigerinne, svigermor og co skryter hemningsløst av mitt lille tantebarn som er jevnaldrende med vår sønn fordi han litt tidligere enn gjennomsnittet fikk tenner og snakker fortsatt svært mye om dette. - Min svigerinne og svigermor trekker fram mange andre ting også, men jeg tenker at det er greit: han er min scigerinnes eneste barn og jeg vet at hun har vært litt usikker fordi hun har sett at vår sønn har vært tidligere ute med alt det motoriske - jeg har 4 barn og har fått et temmelig avslappet forhold til hvor langt de er kommet i utviklingen, eller om de får en kjeks for mye i ny og ne, så jeg har ikke riktig det behovet for å fremheve slikt, så derfor ser jeg på det med ganske humoristiske øyne.

Hehe... Når det gjelder svigermor er hun jo helt ekstrem både til å skryte av sine egne barn og av oss svigerbarna også, så jeg tror de som er utpreget slik, iblant fortsetter med det i " all evighet" .

[AnonymBruker]

Har opplevd selv to tilfeller hvor to venninner av meg ''løper kappløp'' om ungene sine. Ene venninnen presterte nylig å si etter å ha pratet om hvor glad hennes datter er og aldri skriker, begynte å snakke når hun var 9 mnd; ''oi, ble du missunnelig nå?'' Samme dagen, litt senere: ''Vi ser aldri på tv vi, er mer interessert i å være ute. Mye sunnere. Du må jo komme deg ut mer! Du vet det finnes andre ting å finne på når barnet sover om formiddagen, enn å se TV..? Jeg leser aldri på facebook at du har vært på tur..''

Ja, man kan vell si jeg ble fornærmet av disse kommentarene. De var unødvendige.

(btw: De dagene TV'en står på hos oss, er når det er syke-dager. Og lørdags-kveldene.)

Mens en annen venninne sammenligner hvor mye lengre sønnen hennes er kommet i utviklingen i forhold til mitt barn. Jeg syns det er absurd. For ikke å snakke om merkelig. Barn utvikler seg forskjellig, noen fortere enn andre. Omstendighetene kan jo også være forskjellige fra hjem til hjem.

Jeg må ærlig si jeg blir en smule bekymret for barna OM holdningen til mødrene er å være best.

Har du opplevd noe lignende..?

Anonymous poster hash: 61cfa...d93

På barselgruppen vår er det ikke så mye snakk om utvikling og hva son gjøres på dagtid. Noe annet det derimot prates mye om er hvor mye barna veier, hvilke størrelser det bruker og at man er redd barna skal bli feite fordi de "veier mye" i allerede så liten alder. Jeg har meldt meg så og si helt ut sv gruppen. Det er for meg helt feil å fokusere på dette. Hva skjer med samfunnet når man allerede før barnet er fylt 6 mnd er bekymret over barnets vekt!

Anonymous poster hash: 43a26...998

[Gjest RamaLama]

Har heldigvis ikke opplevd det med venner eller barselgruppa, men har hørt og lest om det. Sårt å bli usikker, men barn er forskjellige og ting går i rykk og napp. Til slutt betyr det ingen ting! Du ser ikke at noen skriver på CV`en at de gikk tidlig!

Er vel de som er mest usikre som har størst behov for å skryte, eller? Hev deg over det!

Anonymous poster hash: 51845...ced

Nei, men man ser det kanskje på moras cv ...

[AnonymBruker]

Jepp - dette er dessverre veldig vanlig.. Man sammeligner barna ifht utseende, utvikling, vellykkethet osv. Så er det om å gjøre å hevde seg med å være flinkest, sunnest og smartest som mamma.. Enkelte barselgrupper er rene kamikaze-opplegget.. Ganske tøft når man er førstegangs-mamma og stå imot det presset - heldigvis lettere med nr 2.

Tenker at de som har så behov for å hevde seg selv og sin perfekte hverdag/unge/barselpermisjon har et sykelig behov for bekreftelse - som igjen grunner i en usikkerhet.

Kuleste jeg ser er damer som klarer å stå imot gruppepresset og klare å være totalt avslappet ifht sitt eget barn - men det krever nok en stor porsjon selvtillit og troen på seg selv som god nok!

Jeg er totalt avslappet om barnet mitt går/snakker sent.

Jeg jobber daglig med funksjonshemmede og det har gitt meg et helt nytt perspektiv på hva som er viktig. Mitt barn er frisk og sunn, om han går da han er 9 måneder eller 18 måneder er revnende likegyldig da alt er som det skal.

Men ja, mange mødre med litt feil prioritering i livet sitt.

Anonymous poster hash: 3b16b...bb7

[ViljaH]

Har heldigvis ikke opplevd det med venner eller barselgruppa, men har hørt og lest om det. Sårt å bli usikker, men barn er forskjellige og ting går i rykk og napp. Til slutt betyr det ingen ting! Du ser ikke at noen skriver på CV`en at de gikk tidlig!

Er vel de som er mest usikre som har størst behov for å skryte, eller? Hev deg over det!

Anonymous poster hash: 51845...ced

Interessant, tror jeg skal sette på cv at jeg var tidlig ute av bleier

[AnonymBruker]

Interessant, tror jeg skal sette på cv at jeg var tidlig ute av bleier

tror du får mange flere jobb tilbud da det viser at du fra tidlig alder har kontroll på blæra di å ikke må ta så mange toalett pauser.

Anonymous poster hash: ed911...86f

[Gjest Gjest]

Da jeg var ungen så holdt bare de der unge mødrene på slik, de der som hadde vært en fjortissfittegraviditet og ikek fått gjort annet med livet sitt, de andre var på jobb og hadde ikke tid til å dille med ungene, nu er de pinadø likens alle kjerringene.