Paranoid for at jeg overreagerer

[AnonymBruker]

For 1 og et halvt år siden kutta jeg kontakten med ei venninne etter hun var så stygg mot meg at jeg mistet munn og mele. Skrev en tråd om det den gang;

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=623757

Vi har fremdeles ikke kontakt, for jeg er rødglødende av raseri fremdeles(ja, langsint...!) Jeg kuttet jo kontakten uten å si noe. Så vidt hun visste da vi sist skiltes var alt i sin skjønneste orden. Mao: jeg har ikke snakket med henne, selv om jeg sikkert burde. Men jeg er redd jeg bare skal eksplodere og få fullstendig nedsmeltning.

Men siden jeg unngikk kontakt med henne så lenge så lukta hun jo lunta til slutt. Nå vet hun at jeg er sint, men ikke hvorfor. Og det var jo litt etter dette at hun klokka 04 om natta en helg senda meg en melding og sa at noe jeg hadde gjort var skikkelig stygt av meg.

Og jeg har gjort denne tingen(lot være å invitere henne med på noe og sa jeg ikke skulle dra, men dro fordet, ville rett og slett ikke ha henne med), men grunnen var at jeg allerede på dette tidspunktet begynte å bli så lei av henne av mange årsaker. Jeg sier ikke det var riktig gjort av meg, bare at det var en årsak til det. Jeg gjorde det ikke utelukkende for å være slem.

Greit nok, det var ikke fint av meg, det skal jeg ta kritikk for, jeg skulle tatt det opp med henne i stedet. Men denne meldingen ble jeg bare enda mer rasende av! Når hun endelig fant ut at jeg var sint, så prøver hun ikke å finne ut hvorfor, eller blir lei seg fordi jeg ikke vil være venner med henne eller noe slikt. Nei, hun går til angrep på meg slik at jeg skal bli det sorte fåret!

Og begge disse tingene får meg til å lure på om jeg overreagerer. Jo mer jeg får det på avstand jo mer paranoid blir jeg samtidig som jeg er så ufattelig sint! Jeg har ikke fortalt noen av mine venner om hva som har skjedd, siden jeg og hun har flere felles bekjente vil jeg ikke risikere å stille noen i lojalitetskonflikt. Dette er jo en sak mellom meg og henne. Kun en venninne av meg som jeg har spurt til råds, og hun vet jeg ikke sier noe.

Har vurdert å skrive en mail til henne og forklare, men da vet jeg at jeg får et årelangt brev i retur med unnskyldninger(jeg kjenner henne såpass), og jeg vil rett og slett ikke høre dem. Da kommer det virkelig til å gå over styr. For om det forblir sånn som det er nå, så blir jeg jo ikke å behandle henne som luft, jeg blir jo å hilse om jeg treffer henne, jeg svarte tilogmed da hun senda godt nyttår. Men jeg blir ikke å oppsøke henne mer, eller henge sammen med henne. Men får jeg en lang kalvekade av unnskyldninger så kommer det til å bli total isfornt og kanskje gjøre det enda vanskeligere for felles venner. Og det er ikke noe jeg ønsker.

Åhh... Drama:(

Anonymous poster hash: f63e1...a2d

[AnonymBruker]

Kuttet du henne ut uten å forklare hvorfor? Det er isåfall bare slemt hvis hunbikke har selvinnsikt.

Anonymous poster hash: b5b4d...372

[Lakenskrekk]

Og hvem er det det går ut over dette sinnet ditt? Henne eller deg? Tror du hun føler like mye på sinnet ditt som du?

Det beste er jo å bare skrive den mailen om hvorfor du er sint og så la være å lese evt. svar du vil få. Da har du forklart deg, hun vet hvorfor og du kan velge å ikke føle mer på sinnet ditt.

Sinne gjør noe med kroppen din, du er muligens også så sint at du ikke har plass til andre ting. Det overskygger livet ditt og du blir ikke ferdig med henne heller før du er ferdig med sinnet ditt.

Poenget mitt er at sinne ikke hjelper deg noen vei. Det sliter deg bare ut.

[navnet]

Er ikke verre en å forklare henne kort og konsist at hun er så selvsentrert å egoistisk at hun suger energi fra deg, og at hun faen ikke klarer å passe kjeften sin.

Du må jo overhode ikke forklare hverken folk eller fe hvorfor du ikke liker andre folk, du skal ha venner som beriker livet ditt, ikke folk som gir deg mageknip å rødglødende raseri.

Sånn kan du forklarer det til alle, kort og konsist.

[Gjest Miranda2011]

For 1 og et halvt år siden kutta jeg kontakten med ei venninne etter hun var så stygg mot meg at jeg mistet munn og mele. Skrev en tråd om det den gang;

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=623757

Vi har fremdeles ikke kontakt, for jeg er rødglødende av raseri fremdeles(ja, langsint...!) Jeg kuttet jo kontakten uten å si noe. Så vidt hun visste da vi sist skiltes var alt i sin skjønneste orden. Mao: jeg har ikke snakket med henne, selv om jeg sikkert burde. Men jeg er redd jeg bare skal eksplodere og få fullstendig nedsmeltning.

Men siden jeg unngikk kontakt med henne så lenge så lukta hun jo lunta til slutt. Nå vet hun at jeg er sint, men ikke hvorfor. Og det var jo litt etter dette at hun klokka 04 om natta en helg senda meg en melding og sa at noe jeg hadde gjort var skikkelig stygt av meg.

Og jeg har gjort denne tingen(lot være å invitere henne med på noe og sa jeg ikke skulle dra, men dro fordet, ville rett og slett ikke ha henne med), men grunnen var at jeg allerede på dette tidspunktet begynte å bli så lei av henne av mange årsaker. Jeg sier ikke det var riktig gjort av meg, bare at det var en årsak til det. Jeg gjorde det ikke utelukkende for å være slem.

Greit nok, det var ikke fint av meg, det skal jeg ta kritikk for, jeg skulle tatt det opp med henne i stedet. Men denne meldingen ble jeg bare enda mer rasende av! Når hun endelig fant ut at jeg var sint, så prøver hun ikke å finne ut hvorfor, eller blir lei seg fordi jeg ikke vil være venner med henne eller noe slikt. Nei, hun går til angrep på meg slik at jeg skal bli det sorte fåret!

Og begge disse tingene får meg til å lure på om jeg overreagerer. Jo mer jeg får det på avstand jo mer paranoid blir jeg samtidig som jeg er så ufattelig sint! Jeg har ikke fortalt noen av mine venner om hva som har skjedd, siden jeg og hun har flere felles bekjente vil jeg ikke risikere å stille noen i lojalitetskonflikt. Dette er jo en sak mellom meg og henne. Kun en venninne av meg som jeg har spurt til råds, og hun vet jeg ikke sier noe.

Har vurdert å skrive en mail til henne og forklare, men da vet jeg at jeg får et årelangt brev i retur med unnskyldninger(jeg kjenner henne såpass), og jeg vil rett og slett ikke høre dem. Da kommer det virkelig til å gå over styr. For om det forblir sånn som det er nå, så blir jeg jo ikke å behandle henne som luft, jeg blir jo å hilse om jeg treffer henne, jeg svarte tilogmed da hun senda godt nyttår. Men jeg blir ikke å oppsøke henne mer, eller henge sammen med henne. Men får jeg en lang kalvekade av unnskyldninger så kommer det til å bli total isfornt og kanskje gjøre det enda vanskeligere for felles venner. Og det er ikke noe jeg ønsker.

Åhh... Drama:(

Anonymous poster hash: f63e1...a2d

Sinnet ditt går stort sett bare ut over deg selv. Du burde så absolutt ha fortalt henne hvorfor du kutta henne ut, ikke sikkert hun skjønner hvorfor du gjorde det. Jeg hadde bedt henne møte meg for å få ordna opp i det/forklare hvorfor du reagerte som du gjorde. De fleste ting kan løses.

[AnonymBruker]

Hvis hun spør hvorfor dere ikke har kontakt så bare svar at du følere dere har vokst fra hverandre. Et enkelt og fullt brukende svar. Å legge ut om den virkelige grunnen til henne er nytteløst fordi sånn som hun oppfører seg ( ref første tråden du lagde) har hun ikke selvinnsikt nok til å forstå at det er noe som helst i veien med oppførselen sin.

Anonymous poster hash: c6065...481

[Gjest Gjest]

Jeg gjorde noe lignende for 3-4 år siden. Kuttet ut en venn, for å skjerme noen andre for å komme mellom oss i en konflikt som hadde blitt beinhard om den kom frem.

Nå? Jeg er fullstendig isolert. Jeg forlater kun leiligheten for jobb, og nødvendige turer på butikken. Slik har det vært i 3 år. Grunnen til det er at jeg ikke ønsker å risikere å komme i en situasjon hvor jeg treffer på han, eller folk som kjenner oss begge, og hvor ting kan bli et rot. Jeg angrer ikke på valget jeg tok, men jeg skulle ønske jeg hadde vært mer obs på konsekvensene tidligere. Nå jobber jeg mot å flytte, men siden jeg har blitt såpass nedslitt både fysisk og psykisk av å være fanget i leiligheten min i flere år, så tar det tid.

Nå virker det som du har klart å unngå dette, men vær forsiktig så det ikke utarter seg.

[AnonymBruker]

Jeg gjorde noe lignende for 3-4 år siden. Kuttet ut en venn, for å skjerme noen andre for å komme mellom oss i en konflikt som hadde blitt beinhard om den kom frem.

Nå? Jeg er fullstendig isolert. Jeg forlater kun leiligheten for jobb, og nødvendige turer på butikken. Slik har det vært i 3 år. Grunnen til det er at jeg ikke ønsker å risikere å komme i en situasjon hvor jeg treffer på han, eller folk som kjenner oss begge, og hvor ting kan bli et rot. Jeg angrer ikke på valget jeg tok, men jeg skulle ønske jeg hadde vært mer obs på konsekvensene tidligere. Nå jobber jeg mot å flytte, men siden jeg har blitt såpass nedslitt både fysisk og psykisk av å være fanget i leiligheten min i flere år, så tar det tid.

Nå virker det som du har klart å unngå dette, men vær forsiktig så det ikke utarter seg.

Wow.. Trist at det gikk sånn da..

Jeg ble i en alder av 21år fryst ut av venninnegjengen over natta. Eneste jeg fikk var en lang stygg mail på Facebook (med mye løgn) om at '' sjefen'' i venninneforholdet hadde opplevd meg som urettferdig og bla bla bla. Alle vennene mine blokket meg på Facebook, og ingen svarte på sms/telefon, å det var helt JÆVLIG, jeg anser meg som en sterk person men å bli totalt isolert uten grunn å ingen mulighet for å forklare meg knakk jeg helt sammen.

Men jeg støttet meg på en kollega og livet gikk videre. Jeg fikk nye venner og jeg fikk en slags closure når en av disse uglene sto å pratet med kjæresten min på en bar to mnd senere. Jeg spaserte rett opp å spurte om hun var i gang med å mobbe typen min å nå, å ba henne pelle seg så himla langt bort.

5 år senere har jeg fortsatt ikke pratet med noen av de, og jeg har forklart min side av historien til kanskje 3 mennesker fordi jeg føler ikke for å tenne under deres drama, de snakker om meg til alt å alle. Jeg har hatt noen kjipe opplevelse på noen festivaler og har ikke blitt invitert til noen fester og lignende men so what?

Jeg isolerte meg ikke, jeg ignorerte og kom meg videre, fant mennesker i mitt liv som ikke er slaver av en person og mine venner nå er ikke mobbere alt går.

Anonymous poster hash: 5d705...975

[AnonymBruker]

Og hvem er det det går ut over dette sinnet ditt? Henne eller deg? Tror du hun føler like mye på sinnet ditt som du?

Det beste er jo å bare skrive den mailen om hvorfor du er sint og så la være å lese evt. svar du vil få. Da har du forklart deg, hun vet hvorfor og du kan velge å ikke føle mer på sinnet ditt.

Sinne gjør noe med kroppen din, du er muligens også så sint at du ikke har plass til andre ting. Det overskygger livet ditt og du blir ikke ferdig med henne heller før du er ferdig med sinnet ditt.

Poenget mitt er at sinne ikke hjelper deg noen vei. Det sliter deg bare ut.

Sinnet mitt går jo bare utover meg akkurat nå, men det går opp og ned. Noen dager går jeg rundt å tenker på det og blir sintere og sintere, andre dager er det helt glemt. Hun skjønner jo jeg er sint, men tror ikke hun skjønner HVOR sint jeg er.

Selv om jeg ikke leser et evt. svar fra henne på e-post, så kommer jeg bare til å bli enda sintere når jeg ser hun har skrevet et svar jeg med 99% sikkerhet kan si inneholder en lang triade med unnskyldninger om at dette på ett eller anna vis ikke er hennes feil. Aller helst min feil.

Verste er at jeg kan ta meg selv i å gjøre noe, og så tenke på hvordan hun ville kommentert det for hun ville gjort det bedre og gjort det sånn og sånn(hun gjorde mye av det), og så tenke på hvordan jeg skulle ha forsvart meg. HUN ER SÅ SLITSOM! Og hun er inne i HODET mitt! Føler meg sinnssvak!

Sinnet ditt går stort sett bare ut over deg selv. Du burde så absolutt ha fortalt henne hvorfor du kutta henne ut, ikke sikkert hun skjønner hvorfor du gjorde det. Jeg hadde bedt henne møte meg for å få ordna opp i det/forklare hvorfor du reagerte som du gjorde. De fleste ting kan løses.

Men tror ikke hun skjønner hva hun har gjort galt om jeg så mater det inn med t-skje, hun gjør aldri noe galt, og gjør hun det er det alltid noen andre sin feil. Kan forklare til dommedag, det kommer ikke til å forandre noe. Jeg kommer ikke til å få noen unnskyldning, ikke at jeg er sikker på jeg vil ha det en gang. Så føler jeg går fra asken til ilden; jeg kan gå rundt å være sint og hun er ikke sikker på hvorfor, eller jeg kan fortelle henne det og hun sier det ikke er hennes feil. Ingen av delene setter noe pumktum. Skulle til tider ønske jeg aldri hadde møtt henne:(

Anonymous poster hash: f63e1...a2d